Sosialisme og kampen mot krig

Bygg en Internasjonal Bevegelse av Arbeiderklassen og Ungdommen Mot Imperialisme!

Erklæring fra den Internasjonale Komitéen av den Fjerde Internasjonalen
18 February 2016

1. Femten år etter at USA startet "krigen mot terror," er hele verden dratt inn i en stadig sterkere malstrøm av imperialistisk vold. Invasjoner og intervensjoner i regi av USA-imperialismen har forødet Afghanistan, Irak, Libya og Syria. NATO er engasjert i et massivt opprustningsprogram som forberedelse til krig mot Russland. Afrika er mål for nådeløse amerikanske og europeiske nykoloniale intriger. Grensetvister mellom nabostater provoserer spenninger og direkte sammenstøt i Øst-Europa, Trans-Kaukasus, på det indiske subkontinentet og i Sør-Amerika. I Øst-Asia impliserer Obama-administrasjonens "pivot to Asia” - ”rebalansering mot Asia” - hele regionen i USAs konfrontasjon med Kina.

2. "Krigen mot terror" er tvers igjennom full av imperialistisk bedrag og grenseløst hykleri. Den har traumatisert, lemlestet og drept utallige millioner, og utløst den største flyktningkrisen siden slutten av andre verdenskrig. Seksti millioner mennesker er fordrevet fra sine land. De hundretusener som har kommet seg til Europa, etter desperate og livstruende reiser, blir drevet inn i interneringsleirer, tvunget til å leve under forferdelige forhold og til og med fratatt sine få eiendeler. For å undergrave solidariteten i arbeiderklassen, fremmer de imperialistiske regjeringene, de kapitalistiske politiske partiene og media nasjonal sjåvinisme og rasistiske fordommer. På 1930-tallet ble jødene gjort til den politiske reaksjonens syndebukker. I dag, i Nord-Amerika, Europa og Australia er det muslimer som er ofre for mediehets, statsstøttet diskriminering og rasisme og fascistisk vold.

3. I 15 år har "krigen mot terror" skapt forbrytelser som ingen offentlig representant eller militær-etterretningsperson har blitt holdt ansvarlig for. Folkeretten blir totalt oversett, og Det hvite hus fører an i å hevde ”sin rett" til å kidnappe, fengsle, torturere og drepe sine ofre uten lov og dom. Påskuddet om å bekjempe terror har tjent en kritisk politisk funksjon i de imperialistiske landene. Terrorhandlinger, som ofte har involvert personer som har vært under statlig overvåkning, har blitt anvendt til å oppheve demokratiske rettigheter. De regelrette beleiringene av Boston, Ferguson og andre byer i USA har beløpt seg til generalprøver på unntakstilstand. Hele Frankrike er faktisk i "unntakstilstand" som følge av terrorangrepet i Paris i november 2015. Etterretningstjenestene gjennomfører ukontrollert spionasje, og samler store databaser over titalls millioner mennesker. Politivold og drap er en daglig realitet i arbeiderklasseområder der herskerklassen søker å begrense eksplosive spenninger produsert av sosial ulikhet, og forbereder seg på å svare opposisjon med permanent politistatundertrykkelse.

4. Verden står på randen av en katastrofal global konflikt. Uttalelser fra lederne for kapitalistiske regjeringer er stadig mer krigerske. Stedfortrederkrigene i Ukraina og Syria har rykket NATO og Russland nærmere en fullskala konfrontasjon. Tyrkia, et NATO medlem, har allerede skutt ned et russisk krigsfly. Ved starten av 2016 ga en ledende svensk militærsjef, generalmajor Anders Brännström, følgende advarsel til soldater under sin kommando: "Den globale situasjonen vi opplever ... fører til den konklusjon at vi kan være i krig i løpet av få år.” Som i årene før utbruddene av første verdenskrig i 1914 og andre verdenskrig i 1939, nærmer politiske ledere og militære planleggere seg den konklusjon at en krig mellom stormaktene ikke er en fjern mulighet, men snarere en høy sannsynlighet, og at den kanskje til og med er uunngåelig.

5. På et visst punkt blir en slik militær fatalisme en vesentlig medvirkende årsak til at krig bryter ut. Som en spesialist på internasjonale relasjoner nylig skrev: "Når krigen antas å være uunngåelig, endrer det måten ledere og de militære beregner ting. Spørsmålet er da ikke lenger hvorvidt det blir eller burde bli krig, men når krigen kan utkjempes mest fordelaktig. Selv de som hverken ivrer etter eller er optimistiske for krigen vil kunne velge å gå til krig når de opererer innenfor rammen av uunngåelighet” [The Next Great War: The Roots of World War I and the Risk of U.S. - China Conflict, redigert av Richard N. Rosencrance og Steven E. Miller (Cambridge, MA: The MIT Press, 2015), s. xi.]

6. Krigsstemningen er en konspirasjon fra de kapitalistiske eliter, orkestrert på de høyeste nivå av regjeringer, militære etterretningsapparater, foretaks- og finansoligarkier, og korrumperte høyreorienterte medier, uten engang begynnelsen av en demokratisk debatt. Blant massene av arbeidsfolk i hele verden er det et overveldende ønske om fred. Det er, derimot, enda ingen organisert internasjonal politisk bevegelse som motsetter seg de imperialistiske brannstifternes tankeløse politikk.

7. Men, pådrivet mot en tredje verdenskrig må stoppes. En ny internasjonal anti-krigsbevegelse må bygges, en bevegelse som forener de store massene av arbeidere og ungdom i opposisjon mot kapitalisme og imperialisme. Den samme kapitalistiske krisen som produserer krigsgalskapen, skaper også impulsen for sosial revolusjon. Men den økende harmen og motstanden hos milliarder av mennesker over hele verden - mot krig, sosial ulikhet og angrepene på demokratiske rettigheter - må ledes av et nytt politisk perspektiv og program.

8. Med denne uttalelsen, fremmer den Internasjonale Komitéen av den Fjerde Internasjonalen (ICFI – the International Commitee of the Fourth International) følgende prinsipper som det avgjørende politiske grunnlaget for en anti-krigsbevegelse:

  • Kampen mot krig må baseres på arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, som forener bak seg alle progressive elementer i befolkningen.
  • Den nye anti-krigsbevegelsen må derfor være anti-kapitalistisk og sosialistisk, da det ikke kan bli noen alvorlig kamp mot krig, bortsett fra i en kamp for å få slutt på finanskapitalens diktatur og det økonomiske systemet som er den grunnleggende årsaken til militarisme og krig.
  • Den nye anti-krigsbevegelsen må derfor, av nødvendighet, være helt og utvetydig uavhengig av, og fiendtlig innstilt til alle politiske partier og organisasjoner som representerer den kapitalistiske klassen.
  • Den nye anti-krigsbevegelsen må fremfor alt være internasjonal, og den må mobilisere den enorme kraften i arbeiderklassen i en felles global kamp mot imperialisme. Borgerskapets permanente krig må besvares av arbeiderklassens perspektiv for permanent revolusjon, med det strategiske målet å avskaffe nasjonalstatsystemet og med etableringen av en global sosialistisk føderasjon. Det vil muliggjøre en rasjonell og planlagt utvikling av de globale ressursene, og på det grunnlaget utrydde fattigdom og heve menneskelig kultur til nye høyder.

Motsetningene mellom Verdensøkonomien og Nasjonalstaten

9. Arbeiderklassen trenger en vitenskapelig forståelse av de objektive røttene til krig for ikke å bli villedet og forvirret av sjåvinistisk propaganda. Det politiske perspektivet til en sosialistisk og internasjonalistisk antikrigsbevegelse må baseres på en konsis vurdering av de økonomiske interessene og av klasseinteressene som ligger til grunn for imperialistiske strategier og stormaktskonflikter. Bare på dette grunnlaget kan arbeiderklassen utvikle sitt uavhengige program i uforsonlig opposisjon til de "nasjonale interessene" som fremmes av de herskende elitene i alle land som begrunnelse for krig.

10. De essensielle årsakene til militarisme og krig ligger i de dypt anlagte motsetningene i det verdenskapitalistiske systemet: 1) mellom en globalt integrert og gjensidig avhengig økonomi og inndelingen i antagonistiske nasjonalstater; og 2) mellom den globale produksjonens sosialiserte karakter og dens underordning til den styrende kapitalistklassens akkumulering av privat profitt, ved den private eiendomsretten til produksjonsmidlene. Mektige konsortier av kapitalistiske banker og foretak anvender "sin" stat til å føre sin kommersielle, og i siste innstans sin militære kamp for kontroll av råvarer, olje- og gassrørledninger, handelsruter og sin tilgang til billig arbeidskraft, og til markeder som er kritiske for profittakkumuleringen.

11. Krigspådrivet er sentrert i USAs tiltak for å opprettholde sin posisjon som global hegemonimakt. Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble sett som en anledning til å hevde ubegrenset amerikansk dominans over hele kloden. Den ble lovpriset av imperialistiske propagandister som "historiens slutt", og den skapte det "unipolare øyeblikket" der USAs uutfordrede makt kunne diktere en "Ny Verdensorden" for Wall Streets interesser. Sovjetunionen hadde omfattet en stor del av kloden, og strakk seg fra de østlige grensene av Europa helt til Stillehavet. Dermed ble store regioner av Eurasia, bestående av et svekket Russland og nylig uavhengige sentralasiatiske stater, igjen "satt i spill" som åpent terreng for foretaksutnytting og plyndring. Den stalinistiske restaurering av kapitalisme i Kina tilgjengeliggjorde et enormt reservoar av billig arbeidskraft, med politistatlig undertrykkelse av arbeiderklassens motstand i 1989, og med åpningen av "frihandelssoner" for transnasjonale investeringer.

12. USA og deres alliertes seier i Gulfkrigen mot Irak i 1991 ble anvendt av de herskende klassene internasjonalt for å legitimere krig som det mest effektive utenrikspolitiske virkemidlet. Wall Street Journal proklamerte: "Makt virker!" Ett år senere vedtok Pentagon et forsvarstrategisk dokument som erklærte at USAs mål var militært "å fraråde avanserte industriland fra å utfordre vår ledelse, eller i det hele tatt å prøve å oppnå en større regional eller global rolle."

13. Femogtyve år med endeløs krig har derimot hverken motvirket den amerikansk kapitalismens nedgang eller opprettet et nytt stabilt grunnlag for globale relasjoner. Tvert imot, så har et USA ridd av ukontrolerbare interne kriser og væpnet til tennene, blitt forvandlet til den største kilden for internasjonal usikkerhet. Pådrivet for å skape den "Nye Verdensorden" har bare nørt oppunder en global uorden. Hver krig USA har startet har ført til uforutsette og katastrofale komplikasjoner.

Imperialismens Geopolitikk

14. De vedvarende og vidtrekkende operasjonene til amerikanske etterretningstjenester er reelle uttrykk for det faktum at ingen del av verden er utenfor den amerikanske kapitalismens interessesfære. Hvert kontinent og hvert land ses gjennom prismet av USA-imperialismens økonomiske og geopolitiske interesser. Den amerikanske styringsklassen fokuserer på utviklingen av en strategi for å motvirke enhver reell eller potensiell utfordring.

15. Washington identifiserer Kina som den viktigste trusselen mot amerikansk globalt hegemoni. Nettopp utviklingen stimulert av transnasjonale investeringer og etableringen av en enorm produksjonskapasitet har forvandlet landet til mange staters største handelspartner, og verdens nest største økonomi. Parallelt med at landets globale betydning har vokst, har Beijing fremmet alternativer til investerings- og handelsystemer som i dag domineres av USA, og har søkt internasjonal støtte, også fra Washingtons europeiske og asiatiske allierte. USA frykter at tiltak som dannelsen av den Asiatiske Infrastruktur og Investeringsbanken (AIIB) og Kinas inititiv for en "Silkevei" i Eurasia, vil betydelig svekke sin egen posisjon i verdensøkonomien.

16. Enn videre, så er amerikanske imperialistiske tenketanker opptatt av indekser som viser at den kinesiske staten kjøper ressurser, militære evner og kapasiteter, og oppnår en global rekkevidde som, hvis den ikke begrenses, kan rivalisere USA om noen tiår. Kinas behov for stabile leveranser av energi og råvarer har drevet Beijing til å smi politiske forbindelser som objektivt sett har undergravd USAs innflytelse i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Pentagons nylig bestilte CSIS-evaluering (Center for Strategic and International Studies - Senteret for Strategiske og Internasjonale Studier) av "the pivot" ("vippen" eller "rebalanseringen mot Asia"), hevder med utilslørt fiendtlighet at "balansen av militærmakt i regionen endres i USAs disfavør".

17. Slike evalueringer av Kinas "fremvekst" er en betydelig overdrivelse, motivert av de imperialistiske interessene. Landet er ridd av eksplosive sosiale motsetninger, der moderne byer med de mest avanserte industrielle komplekser står side om side med delvis selvbergingslandbruk på småbondeplan, og der slående rikdom står opp mot en utbytting som i Dickens romaner med en vedvarende tilbakeståenhet. Amerikanske etterretningsorganisasjoner er seg vel bevisst, og utnytter, fraksjons- og regionspliden innad i Kina – der 55 offisielt anerkjente etniske minoriteter gir opphav til konflikter om rikdom og privilegier mellom rivaliserende deler av den nye kapitalistklassen. Til tross for den økonomiske veksten har restaureringen av kapitalismen i Kina gjort landet mer sårbart for trykket fra amerikansk og europeisk imperialisme.

18. "Rebalanseringen" ("the pivot to Asia") er fokusert på utplassering av amerikansk og alliert militærmakt for permanent å true Kina med ødeleggende luftangrep mot tett befolkede industrisentre på Stillehavskysten, og en blokade av de livsviktige sjøveiene i Sør-Kinahavet, som landets økonomi er avhengig av. Den militære dimensjonen av "the pivot", kodifisert i Pentagonkonseptet "AirSea Battle", skal tvinge Kina til å bøye seg for amerikansk økonomisk diktat. Vilkårene for handelsavtalen TPP (Trans Pacific Partnership), og president Obamas erklæring om at "USA skal skrive reglene for det tjueførste århundrets handel - ikke Kina", legemliggjør de tøylesløse interessene til Wall Streets banker og finansforetak.

19. "Rebalanseringen mot Asia" har militarisert og destabilisert hele regionen, og vil tappe USA for enorme ressurser. I mange amerikanske strategiske kretser avvises tiltaket imidlertid som utilstrekkelig. Det kinesiske regimet har forpliktet seg til å finansiere OBOR transport- og energinettverket (One Belt One Road - Ett Belte En Vei) gjennom de tidligere sentralasiatiske sovjetrepublikkene, Russland og Øst-Europa. Initiativet forespeiler å etablere nye land og maritime forbindelser til ressursene i Midtøsten og markeder i Vest-Europa, som ikke er underlagt det amerikanske militærets nåde. Mens realiseringen av disse ambisjonene avhenger av en rekke svært usikre politiske, finansielle og tekniske forhold, betraktes de i Washington som en eksistensiell trussel.

20. Det nylige CSIS dokumentet spekulerer på utfordringen som stilles dersom slike økonomiske utviklinger skulle konsolidere en militær og politisk allianse mellom Russland og Kina, som kunne dominere Eurasia og potensielt trekke inn andre makter. CSIS skriver: "Hvorvidt Kreml kobler seg til Kina, eller søke å balansere mot sin kraftigere nabo vil ha vidtrekkende konsekvenser". Den amerikanske styringseliten anser allerede den nåværende Moskva-administrasjonen, i besittelse av restene av militærmakt arvet fra det tidligere Sovjetunionen, å være et uakseptabelt hinder for ubegrenset amerikansk maktutøvelse i Øst-Europa, Sentral-Asia og i Midtøsten.

21. Publiseringene til den britiske imperialiststrategen Halford Mackinder (1861-1948) har fått utbredt status blant strategi- og militæranalytikerne som formulerer amerikansk utenrikspolitikk. I en rekke bøker og artikler publisert i vitenskapelige tidsskrifter de siste årene blir Mackinders "heartland" - de geografiske områdene som strekker seg fra Tysklands østgrense til den vestlige grensen av Kina - ansett å ha avgjørende strategisk betydning for USA og de vesteuropeiske allierte.

22. Andre konsepter, som "Intermarium"-planen til Joseph Piłsudski, den høyreorienterte autoritære lederen av mellomkrigs-Polen, blir også gjenopptatt. Målet med Intermarium ("mellom havene") var å etablere en imperialist-sponset allianse av høyreorienterte stater (Estland, Latvia, Litauen, Polen og Ukraina) fra Østersjøen til Svartehavet, for å destabilisere Sovjetunionen. En talsmann fra vår tid for disse teoriene skrev i 2011: "Vesten må være involvert med Eurasia, spesielt med "de nye østeuropeiske statene” Ukraina, Hviterussland og de kaukasiske statene; og med de sentralasiatiske statene, samlet de "små eurasiske statene". På denne måten ville Vesten kunne skape et bolverk mot de store Eurasiske maktene - mellom Russlands myke buk og Kinas bakdør" [Alexandros Petersen, The World Island: Eurasian Geopolitic and the Fate of the West, (Santa Barbara: Praeger), s. 114]

23. Anvendelsen av slike geostrategiske planer er åpenbar både i Europa og Asia. En systematisk oppbygging av amerikansk og alliert militærmakt er på gang i områdene Det indiske havet og Stillehavet mot Kina; mens Russland er konfrontert med NATO oppbyggingen i Øst-Europa og USAs løfter om militærstøtte til ultra-nasjonale regimer i de baltiske statene og i Ukraina. Den amerikanske styringsklassen har trukket konklusjonen at atomvåpenregimene i Beijing og Moskva må tvinges i kne, jo før jo heller. Washingtons mål er å redusere Kina og Russland til en status som semi-koloniale klientstater, for å kontrollere "the heartland" og styre verden.

24. Sør-Asia og Det indiske hav er kritiske komponenter for USA imperialismens strategi for å kontrollere Eurasia og verden. Siden begynnelsen av århundret har USA uopphørlig søkt å utvide sin militærstrategiske tilstedeværelse på det indiske subkontinentet, blant annet ved den nå 15 år lange okkupasjonen av Afghanistan, utviklingen av et "global strategisk partnerskap" med India med stadig tettere militære bånd, og med orkestreringen av regimeskiftet på Sri Lanka i januar 2015 for å installere en regjering enda mer underdanig Washington. USAs planer for å anvende maritime flaskehalser for å påføre Kina en økonomisk blokade i tilfelle krig eller en krigslignende krise, er avhengig av dominans over Det indiske havet. Det samme gjelder for projiseringen av USAs militærmakt mot Øst-Afrika og Midt-Østen. Sist men ikke minst er kontroll over Det indiske havet sett som avgjørende fordi det gir Washington knipetanggrep over sjøveiene som kobler Øst-Asia, Midt-Østen, Afrika og Europa; eller med den amerikanske strategen Robert D. Kaplans ord kontroll over "verdens ledende mellomstatlige motorvei for energi og handel".

25. Den amerikanske kampanjen for å binde India og hele Sør-Asia til sine tøylesløse strategiske ambisjoner pisker opp spenningene i en region som allerede syder med eksplosive geopolitiske, nasjonale, religiøse og etniske konflikter. Mest faretruende er den forrykkede maktbalansen mellom India og Pakistan, begge med atomvåpen, og det sørasiatiske våpenkappløpet. En 2013 CSIS rapport viser Washingtons likegyldighet til virkningene av sine aggressive handlinger i Sør-Asia. Rapporten slår fast at en atomkrig mellom India og Pakistan med titalls om ikke hundretalls millioner dødsofre "ikke nødvendigvis ville ha alvorlige geostrategiske konsekvenser" for USA, og endatil "godt kunne ha sine fordeler".

26. Amerikansk imperialisme er cockpiten for global krigsplanlegging, men den er bare det mest konsentrerte uttrykket for den uregjerlige krisen av kapitalismen som et verdenssystem. Europeisk og japansk imperialisme, begge stilt overfor tilsvarende interne og eksterne motsetninger, forfølger sine respektive styringsklassers minst like rovgriske og reaksjonære interesser. Alle forsøker å utnytte det faktum at USA har forstrekt seg til å sikre sine egne andeler, i det som har degenert til en glupsk kamp for global oppdeling av verdens økonomiske og politiske makt. Vil Tyskland forbli en alliert av USA eller vil landet nok en gang fremstå som USAs store fiende på det europeiske kontinentet? Vil det vedvarende anstrengte "spesielle forholdet" mellom USA og Storbritannia bryte sammen? Som den globale konflikten utfolder seg er det umulig å forutsi med noen sikkerhet hvordan imperialistiske regjeringer vil forholde seg. Som Lenin forklarte under første verdenskrig er de imperialistiske maktene "viklet inn i et nett av hemmelige avtaler med hverandre, med sine allierte, og mot sine allierte."

27. Sytti år etter at Hitlers tredje rike fallt i grus krever den tyske styringsklassen nok en gang at deres stat hevder seg som ubestridt leder av Europa, og som verdensmakt. Konfrontert med dypt forankrede anti-krigsholdninger i den tyske befolkningen anvender Berlin militærmakt for å hevde sine interesser i Midt-Østen og i Afrika. Det pøses på med penger til opprustning, mens nedtoning av naziregimets forbrytelser fremmes av hele det politiske etablissementet, i medier og i akademia, for å rettferdiggjøre gjenopplivingen av tyske imperialistiske ambisjoner.

28. Britisk imperialisme på sin side, ser i USAs nedgang en anledning til å utvide de fortsatt betydelige globale operasjonene til City of Londons banker og finanshus. Frankrike forsøker å gjenvinne sitt grep over sine tidligere koloniundersåtter i Nord- og Vest-Afrika. Italia har planer om reetablering av sin innflytelse i Libya. Anført av Storbritannia, USAs angivelig "spesielle" allierte, signaliserte alle de europeiske stormaktene i 2015 sin trass mot Washington ved å delta i Kinas etablering av AIIB (den Asiatiske Infrastruktur og Investerings Banken). Samtidig rakner EU, med økende motsetningsforhold mellom de europeiske stormaktene, og spesielt med Storbritannias og Frankrikes fiendtlighet overfor Tysklands voksende selvsikkerhet. Vrangforestillingen om at Europa kan forenes på grunnlag av kapitalistiske relasjoner har blitt knust. Folkeavstemningen i 2016 med Brexit som resultat vil kunne føre til EUs fullstendig kollaps og bli sentralt for europeisk politikk, med oppblomstring av alle de uløste nasjonale motsetningene som førte til to verdenskriger i forrige århundret.

29. Samtidig som Japan sverger evig troskap til en verdensorden dominert av USA forkaster landets styringselite etterkrigstidens bånd og begrensninger på sin individuelle imperialistiske rolle, og bygger opp sitt militære for voldelig å hevde egne ambisjoner. Spørsmålet i 1941 om hvilken makt som skulle kontrollere Asia førte til slutt amerikansk og japansk imperialisme til krig. De mindre imperialistiske maktene Canada, Australia og New Zealand sin støtte til amerikansk militarisme stammer fra beslutningene om at det i dag fortsatt er det beste virkemidlet for å bevare egne økonomiske og strategiske interesser. USA-imperialismen må nå også ta hensyn til posisjonering og militære ressurser til stater som India, Brasil, Iran og Indonesia, som knapt var å regne med ved slutten av andre verdenskrig.

Imperialisme og Kapitalismens Sammenbrudd

30. Spenningene og konfliktene mellom rivaliserende nasjonalstater blir drevet frem av det kapitalistiske systemets globale sammenbrudd. Bare ICFI (Den Internasjonale Komitéen av den Fjerde Internasjonale) trakk den slutning at stalinismens oppløsningen av Sovjetunionen ikke markerte kapitalismens triumf, men tvert imot var sammenbruddet av den avgjørende politiske mekanismen som hadde tilrettelagt for etterkrigstidens stabilisering. Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 falt sammen med USAs økonomiske nedgangsperiode, og den uunngåelige slutten på Washingtons evne til fredelig å kunne undertrykke de iboende motsetningene som ga opphav til to verdenskriger mellom de kapitalistiske stormaktene.

31. Stikk i strid med påstanden om det "frie markedets" endelige triumf som følge av oppløsningen av Sovjetunionen, har de siste 25 årene vært en endeløs rekke av kriser. Den asiatiske økonomiske krisen i 1997-1998 ble etterfulgt av russisk mislighold av statsgjeld og Long Term Capital Management konkursen i 1998, dot-com boblen som sprakk i 2001, og det kulminerte i “subprime” boliglånkollapsen i USA og den globale finanskrisen på slutten av 2008.

32. I løpet av de siste syv årene har verdens sentralbanker, anført av USAs Federal Reserve, kanalisert inn mer enn 12 000 milliarder dollar for å støtte oppunder banker og finanshus. Mens aksjeverdier og den nominelle velstanden til de superrike har steget voldsomt, har produktiv aktivitet fortsatt å stagnere, og global gjeld har økt med anslagsvis 57 000 milliarder dollar. Veksten i Kina, bygd på en gjeldsdrevet stimulanspolitikk, avtar nå kraftig og driver frem sammenbrudd i råvareprisene. Land avhengige av råvareeksport som Saudi-Arabia, Russland, Sør-Afrika, Brasil og Venezuela, og selv Canada og Australia, glir mot økonomisk depresjon.

33. En mer forødende global finanskrise truer. The New York Times bemerket: "Utlånstapene har vært en hemsko for økonomisk aktivitet helt siden finanskrisen i 2008". Det ble advart at i Kina kan "problematisk kreditt overstige 5 000 milliarder dollar, et svimlende tall som tilsvarer halvparten av landets årlige økonomiske produksjon". Avisen fortsatte med å advare om at misligholdte lån i Kina, landet som har vært den viktigste motoren for den globale økonomiske veksten som har funnet sted siden 2008, kan føre til 4 400 milliarder dollar i tap. Andre analytikere utsteder dystre advarsler om verdensfinansens eksponering for de tusenvis av milliarder dollar gitt i kreditt til fallerende energiforetak.

24. Som børskrakket på Wall Street i 1929 satte de geopolitiske spenningene i bevegelse som så utløste andre verdenskrig et tiår senere, har krakket i 2008 igjen vært en pådriver for imperialistisk militarisme. De siste syv årene har sett en stadig eskalerende og mer bitter kamp om fallende markedsandeler og profitt mellom rivaliserende transnasjonale konglomerater. En ny rapport fra det USA-baserte konsulentselskapet McKinsey Global Institute uttrykker den amerikanske frykten for slutten på "gullalderen" for bedriftenes lønnsomhet på grunn av en kombinasjon av global lavkonjunktur, økende konkurranse og arbeiderklassens krav om høyere lønninger. Mens profitten vokste fra 7,6 prosent av verdens BNP til 10 prosent mellom 1980 og 2013 understreker McKinsey at forholdene vil radikalt endres i løpet av det neste tiåret. Etablerte foretak står overfor økende utfordringer fra foretak basert i "fremvoksende markeder", og spesielt fra Kina. Den voksende motstanden i arbeiderklassen påvirker den flere tiårlange nedgangen av lønnskostnadene. McKinseyrapporten konkluderer med at "regjeringer over hele verden vil møte nye spørsmål om hva det innebærer å utvikle et komparativt fortrinn som kan vedvare i dette raskt skiftende miljøet". Styringsklassen ser militærmakt som ett middel til å tilegne seg "komparative fortrinn".

Imperialisme, Monopol og Finansoligarkiet

35. 2016 markerer 100-årsjubileet for Vladimir Lenins viktigste skrift om imperialisme, forfattet midt under den første verdenskrigens blodbad. Lenin forklarte at imperialismen ikke bare var en politikk, men et bestemt stadium i utviklingen av verdenskapitalismen. "Imperialisme er monopolkapitalisme; parasittisk, eller forråtnende kapitalisme; døende kapitalisme". Lenin påpekte at den er preget av "erstatningen av fri konkurranse med monopol", og dominansen over økonomien av gigantiske syndikater og banker "som kommanderer hele verdensmarkedet, og som deler det "minnelig" seg i mellom - inntil krig omfordeler det". Lenin klargjorde at imperialismen er finanskapitalens diktatur "som streber etter dominans, ikke frihet".

36. Lenins verk ble skrevet på et tidlig stadium av en prosess som har utviklet seg eksponentielt i løpet av det siste århundret. Med globaliseringen av kapitalistisk produksjon har transnasjonale selskap kommet til å dominere hele planeten, og etablert enorme produksjonsnettverk og forsyningskjeder som utnytter arbeideres arbeidskraft over hele verden. Finanskapitalens diktatur har nådd enorme dimensjoner. En undersøkelse foretatt i 2011 av forskere ved Swiss Federal Institute of Technology fant at av 43 060 store transnasjonale selskaper eide kun 1 318 i fellesskap flertallet av verdens store produksjonsforetak, og representerte 60 prosent av den globale omsetningen. Av disse igjen kontrollerte bare 147 selskaper - i overveldende grad gigantiske banker og investeringsfond med hovedkontorer i USA, Vest-Europa og Japan - 40 prosent av den samlede formuen i nettverket.

37. Prosessen med foretakskonsentrasjon er forsterket siden den økonomiske krisen i 2008. Det har vært en bølge av fusjoner og oppkjøp. 2015 var et rekordår for konsolideringer, med en samlet verdi på 4 900 milliarder dollar, som passerte rekorden fra 2007 på 4 600 milliarder.

38. Lenin skrev at under imperialismen "betyr finanskapitalens overlegenhet over alle andre former for kapital rentenistenes og finansoligarkiets dominans; dvs. at et lite antall av "mektige" stater skiller seg ut blant alle de andre". Tendensen mot finansialisering, og "rentenist"-spekulantens dominans over alle aspekter av det sosiale og økonomiske liv har antatt enorme proporsjoner, og ingen steder mer enn i USA. Mens seks prosent av amerikansk foretaksprofitt tilfløt finansnæringen i 1980 er tallet i dag over førti prosent.

39. Mengden velstand eid av en liten håndfull av verdens befolkning er hinsides enhver forstand og fatteevne. De rikeste 62 personer eier nå mer enn den nedre halvparten av verdenssamfunnet, eller 3,7 milliarder mennesker. I USA har "den økonomiske gjenreisingen" bare vært til nytte for kapitalistklassen, der andelen av rikdom eid av den øverste 0,1 prosenten har økt fra 17 prosent i 2007 til 22 prosent i 2012, mens inntekten til en gjennomsnitt husholdning har falt med 12 prosent i samme periode. Det er prosjektert at i 2016 vil den øverste 1 prosent av verdens befolkning kontrollere mer rikdom enn de resterende 99 prosent.

40. Dreiningen mot militarisme har i vesentlig grad utvidet sosial ulikhet og økt klassespenningene. Stadig økning av militære utgifter finansieres på direkte bekostning av arbeidernes sosiale rettigheter. Globale militære utgifter har allerede økt til mer enn 1 700 milliarder dollar, med mer enn 600 milliarder av dette sløst bort av den amerikanske staten alene.

Arbeiderklassen og Kampen Mot Imperialisme

41. Krisen i det kapitalistiske nasjonalstatsystemet gir opphav til to uforsonlige perspektiver. Imperialismen bestreber seg på å takle sammenstøtet mellom de iboende økonomiske og geostrategiske interessene i det kapitalistiske nasjonstatsystemet ved at én verdenshegemonisk makt beseirer alle sine rivaler. Det er målet for imperialistiske geostrategiske beregninger, med global krig som det uunngåelige utfallet.

42. I opposisjon mot kapitalistklassens geopolitikk er den internasjonale arbeiderklassen den sosiale kraften som objektivt utgjør massegrunnlaget for verdenssosialistisk revolusjon, hvilket betyr en slutt på nasjonalstatsystemet i sin helhet, med etableringen av en global økonomi basert på likeverd og vitenskapelig planlegging. Imperialismen vil redde den kapitalistiske orden ved krig. Arbeiderklassen vil løse den globale krisen ved sosial revolusjon. Det revolusjonære partiets strategi utvikles som negasjonen av imperialistisk nasjonalstatlig geopolitikk. Trotski forklarte at "det revolusjonære partiet følger klassekampens kart, og ikke krigskartet".

43. Marxismen forklarer at kapitalismen skaper sin egen gravlegger. Globaliseringen av produksjon, som har forsterket kapitalismens krise, har ført til en enorm forøkning av den internasjonale arbeiderklassen. Fra 1980 til 2010 vokste verdens arbeidsstyrke med 1,2 milliarder mennesker til ca 2,9 milliarder, inkludert 500 millioner nye arbeidere bare i Kina og India. Arbeiderklassens vekst inkluderer ikke bare de hundrevis av millioner av nye arbeidere i Asia, Latin-Amerika og Afrika, men også de brede lag av befolkningen som har blitt proletarisert i de imperialistiske land. Hele verden er i økende grad delt mellom et lite skikt som eier og kontrollerer produksjonsmidlene og den store majoriteten som er tvunget til å selge sin arbeidskraft på markedet.

44. Arbeiderklassen blir kastet inn i kamper som ubønnhørlig vil anta revolusjonære dimensjoner. Styringsklassene overalt blir tvunget til å forsvare sine posisjoner ved å avkreve uendelige "oppofrelser" fra arbeiderne i "sine" nasjonalstater i form av massearbeidsløshet, nedskjæringer og senking av levestandarden. En hel generasjon unge blir fornektet en fremtid. Enorme ressurser blir sløst på militære utgifter mens viktig sosial infrastruktur forfaller, fattigdommen vokser og komplekse miljøproblemer blir stående ubesvart.

45. Det er klare tegn på at sosiale spenninger bygd opp over tiår bryter til overflaten. Massebevegelsen av arbeidere og ungdom i Egypt i 2011 signaliserte opptakten til en ny æra av revolusjonær kamp for den internasjonale arbeiderklassen. Den har blitt etterfulgt av kraftige demonstrasjoner av arbeiderklassemotstand mot ulikhet og foretaksutnyttelse i land etter land, fra anti-nedskjæringsprotester i Europa, til veksten av streiker i Kina, Russland og Sør-Afrika, og til fremveksten av opprørsk stemning blant bilindustri- og andre arbeidere i USA.

Imperialismens Pseudo-Venstre Håndlangere

46. Det er dyp motstand mot krig blant arbeidere og ungdom internasjonalt. Da Bush-administrasjonen forberedte til invasjon av Irak basert på løgn i 2003, involverte massedemonstrasjonene millioner av mennesker over hele verden. Den stemningen er ikke borte. Hva er så forklaringen på det faktum at i det siste tiåret har alle former for krigsprotest blitt undertrykt?

47. Svaret er den prokapitalistiske og proimperialistiske politikken som så uredelig poserer som "venstre". Antikrigsbevegelsen fra Vietnamkrigsperioden var i stor grad basert på radikaliserte deler av middelklassen. I løpet av de fire siste tiårene har disse sjiktene gjennomgått en dyptgripende sosial og politisk forvandling. Børsverdienes store vekst, betinget av kontinuerlige angrep på arbeidstakernes lønns- og arbeidsbetingelser, intensiveringen av utnyttelsen, og utvinningen av en stadig større merverdi fra arbeiderklassen har gitt et privilegert skikt av middelklassen tilgang til en grad av velstand de knapt kunne forestilt seg på begynnelsen av karrieren. Den lange børsboomen ga imperialismen anledning til å rekruttere en ny og hengiven skare i deler av øvre middelklassen. Disse kreftene, og de politiske organisasjonene som står for deres interesser, har gjort alt i sin makt ikke bare for å undertrykke motstanden mot krig, men også for å rettferdiggjøre imperialismens rovdrift.

48. Pseudo-venstre organisasjonene og deres samarbeidspartneres spesielle politiske funksjon er å dekke opp for USA og de alliertes løgner, med falske "menneskerettighets"-argumenter til berettigelse av enten intervensjon på Balkan, i Libya eller i Syria. Pseudo-venstrelederne anklager "refleksiv antiimperialisme" for å stå i veien for den ene eller den andre "Rett-til-å-beskytte" ("Right-to-Protect”/R2P) operasjonen planlagt av Pentagon. Framstående pseudo-venstreledere, som Gilbert Achcar, deltar sågar på imperialistiske strategisamlinger. Selvhevdende professor Juan Cole tilbød offentlig sine tjenester som soldat for imperialismen i Libya. Det er ikke nytt at de småborgerlige akademikerne, de religiøse lederene eller diverse av imperialismens støttespillere kynisk hevder sitt moralske og etiske høysinn til rettferdiggjøring av sine regjeringers kriminelle virksomhet. Helt tilbake ved begynnelsen av det tyvende århundret rettet den liberale imperialismekritikeren John A. Hobson sviende oppmerksomhet på "sjelsløgnens" rolle til dekke for invasjoner og anneksjoner. Hobson skrev at “som konsekvens av slike løgner blir nasjonens moralske valuta fordervet".

49. I sitt anstrengte forsøk på å gi sin allianse med Pentagonstrategene et anstrøk av teoretisk og politisk legitimitet, proklamerer et bredt sveip av pseudo-venstre organisasjonene at Russland og Kina er "imperialistiske" makter. Definisjonen er hentet ut av løse luften, med knapt et forsøk på å forklare den historiske prosessen der Russland og Kina, i løpet av bare 25 år gikk fra byråkratisk degenererte og deformerte arbeiderstater til imperialistiske maktstørrelser.

50. Var det kun spørsmål om å uttrykke politisk motstand mot regimene i Beijing og Moskva var ikke etiketten "imperialistisk” nødvendig. Den Internasjonale Komiteen av den Fjerde Internasjonale (ICFI) oppfordrer arbeiderklassen til omvelting av kapitaliststatene Russland og Kina, som en nødvendig del av den verdenssosialistiske revolusjonen. ICFI har forklart at begge stater er produkt av stalinismens svik av de sosialistiske revolusjonene i det tyvende århundret, og i siste instans restaurasjon av kapitalismen. Den russiske regjeringen er representant for oligarkene som oppstod fra det stalinistiske byråkratiets demontering av sovjetstaten og avskaffelsen av de nasjonaliserte eiendomsforholdene. "Storrussisk" nasjonalisme er det ekstreme utfallet av stalinismen selv, som var en voldelig og kontrarevolusjonær avvisning av marxismens internasjonale program. Det kinesiske kommunistpartiregimet representerer den kapitalistiske eliten og politistatsbyråkratiet som utviklet seg fra 1980-tallet, som beriket seg som redskap for foretakenes utnyttelse av de kinesiske massene.

51. Hvilket politisk formål, må man spørre, er tjent med å føye ordet "imperialistisk” til beskrivelsen av Kina og Russland? I praktiske politiske termer tjener det helt klare funksjoner. For det første relativerer det, og reduserer derved den sentrale og avgjørende globale kontrarevolusjonære rollen til amerikansk, europeisk og japansk imperialisme. Dette muliggjør pseudo-venstres aktive samarbeid med USA i regimeendringsoperasjoner som i Syria, der Assadregimet har blitt støttet av Russland. For det andre, og av enda større betydning, er at utpekingen av Kina og Russland som imperialiststater - og ved implikasjon, som undertrykkende kolonimakter overfor egne etniske, nasjonale, språklige og religiøse minoriteter - sanksjonerer pseudo-venstres iver for imperialiststøttede "nasjonale frigjørings"-opprør og "farge revolusjoner" innen de eksisterende statenes grenser.

52. Støtte for imperialisme utenlands samsvarer med støtte for finansaristokratiets diktat på hjemmebane. Syrizas (“Koalisjonen av Radikale Venstre") makterobring i Hellas i 2015, og hvor ekstraordinært raskt partiet adopterte nettopp nedskjæringspolitikken det hevdet å motsette seg, avslørte pseudo-venstres natur og rolle internasjonalt. Den samme funksjonen utøves av grupper som Venstrepartiet i Tyskland (Die Linke), Nytt Anti-kapitalistisk Parti i Frankrike (NPA), Sosialistisk Arbeiderparti i Storbritannia (SWP), og Den Internasjonale Sosialistiske Organisasjon og Sosialistisk Alternativ i USA (ISO og SA). Enten det gjelder å fremme Labourkampanjen til Jeremy Corbyn i Storbritannia eller det Demokratiske partiets kampanje for Bernie Sanders i USA, er disse organisasjonenes mål å blokkere en selvstendig politisk mobilisering av arbeiderklassen. Deres uopphørlige fremming av identitetspolitikk med fokus på rase, kjønn og seksuell legning har vært måten de har fått tilgang til privilegerte posisjoner og høye inntekter i akademia, de frie yrker, fagforeninger og statsbyråkratiet. De er knyttet med tusen tråder til finansaristokratiet frakkeskjøtter, og er dypt fiendtlig innstilt til arbeiderklassen.

Bygg ICFI, den Internasjonale Komitéen av den Fjerde Internasjonale!

53. Vi nærmer oss hundreårsdagen for Oktoberrevolusjonen 1917. Denne epokegjørende begivenheten i verdenshistorien, den første sosialistiske revolusjonen og etableringen av en arbeiderstat, ble forberedt av marxistiske internasjonalister og ledet av Lenin og Trotski, som uoppslitelig hadde motsatt seg den første imperialistiske verdenskrigen. Det stalinistiske byråkratiets påfølgende svik mot det internasjonalistiske programmet og prinsippene for Oktoberrevolusjonen førte til slutt til oppløsningen av Sovjetunionen. Men, til tross for Sovjetunionens tragiske skjebne gjenstår tre uutslettelige historiske fakta. For det første, at Oktoberrevolusjonen 1917 stadfestet den marxistiske oppfatningen av arbeiderklassens revolusjonære rolle, og nødvendigheten av det revolusjonære partiets bevisste perspektiv og lederskap. For det andre, at kampen ført av den trotskistiske bevegelsen på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program, både innenfor og utenfor Sovjetunionen, viste at det eksisterte et revolusjonært alternativ til det stalinistiske regimets byråkratiske degenerering. Oppløsningen av Sovjetunionen var ikke uunngåelig. For det tredje, at de grunnleggende økonomiske, sosiale og geopolitiske motsetningene i kapitalismen som ga opphav til verdenskrig i 1914 og den sosialistiske revolusjonen i 1917 ikke er overvunnet.

54. Det siste århundret ble ikke levd forgjeves. Arbeidere og unge menneskers bevissthet over hele verden har blitt sterkt påvirket av flere tiår med endeløs krig og økonomisk krise. Det er en voksende bølge av kamp mot fallende levestandard, angrep på rettigheter, økende sosial ulikhet og dekomponeringen av demokratiske rettigheter under dekke av "krigen mot terror". Den mest kritiske oppgaven er å bringe inn i disse kampene en forståelse av kapitalismens krise som helhet, som finner sitt farligste uttrykk i den imperialistiske krighissingen. Det er nødvendig å utvikle et politisk lederskap i arbeiderklassen som kan forene separate kamper og legge grunnlaget for omveltningen av hele det sosioøkonomiske systemet gjennom sosialistisk revolusjon.

55. Verdensøkonomi og verdenspolitikk har gått inn i en ny fase. Perioden med kapitalistisk triumf som begynte med restaureringen av kapitalismen i Øst-Europa og nådde feberhøyde med den stalinistiske oppløsningen av Sovjetunionen, er over. Det spekulative korthuset som har garantert den parasittiske velstanden til styringsklassen kollapser. Fall i aksjemarkedenes verdivurderinger ikke bare reduserer størrelsen på porteføljene, men knuser også prokapitalistiske teoretikere og politiske lederes omdømme og troverdighet.

56. Til styringselitens forundring og frykt tar utviklingen av ungdommens og arbeidernes politiske radikalisering raskt en sosialistisk retning. Det ville være helt feil å sette likhetstegn mellom denne innledende instinktive impulsen for sosialisme med en politisk utviklet revolusjonær bevissthet. Men den politiske utviklingsprosessen, fra de første manifesteringer av folkelig sinne mot kapitalistisk urettferdighet til forståelsen av nødvendigheten av å styrte kapitalismen og erstatte den med verdenssosialisme er på gang.

57. De partier og personligheter som dukker opp som de første for å trekke veksler på politisk misnøye vil bli overveldet av de massive sosiale kreftene som er satt i bevegelse av den globale krisen. Syriza og partileder Tsipras skjebne, fra universelt anerkjent i januar 2015 til foraktet i juli, vil også ramme mange andre politiske sjarlataner og villedere. Men det er ikke tilstrekkelig å vente passivt og la begivenhetene avsløre forræderne. Det er nødvendig å bygge det ekte revolusjonære partiet for de oppgavene arbeiderklassen står overfor.

58. Dette er ICFIs - Den Internasjonale Komitéen av Den Fjerde Internasjonales - politiske formål. Alle våre politiske fiender fordømmer Den Internasjonale Komitéen som “sekterisk”. I mange tiår har dette tilnavnet vært anvendt mot marxister av småborgerlige opportunister og politiske kjeltringer av alle slag (dvs. liberalere, sosialdemokrater og labour-karriereryttere, fagforeningsfunksjonærer, pseudo-venstre, reformister redd sin egen skygge, osv.). Med "sekteriske" mener de egentlig å ha en forpliktelse til sosialistiske prinsipper, å nekte å inngå politiske allianser med styringsklassen, og å være urokkelige i kampen for den internasjonale arbeiderklassens politiske uavhengighet. Trotski var kjent med slike fordømmelser. Han skrev:

“Den Fjerde Internasjonale er allerede i dag med rette hatet av stalinistene, sosialdemokratene, borgerlige liberale og fascister ... Den byr kompromissløs kamp mot alle politiske grupperinger knyttet til borgerskapets forklestropper. Dens oppgave er avskaffelsen av kapitalismens herredømme. Målet er sosialisme. Dens metode er proletariatets revolusjon”. [Leon Trotsky, The Death Agony of Capitalism and the Tasks of the Fourth International (The Transitional Program)]

59. ICFI oppfordrer til en bred diskusjon av analysen presentert i denne uttalelsen. Vi oppforder de titusenvis av lesere av World Socialist Web Site (wsws.org) til å studere den og å kjempe for en bredest mulig distribusjon. Vi ber innstendig om at prinsippene som presenteres i denne uttalelsen tjener som grunnlag for bygging av en ny internasjonal antikrigsbevegelse. Disse prinsippene er, gjentar vi:

  • Kampen mot krig må baseres på arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, som forener alle progressive elementer i befolkningen bak seg.
  • Den nye antikrigsbevegelsen må være anti-kapitalistisk og sosialistisk, da det ikke kan være noen seriøs kamp mot krig, annet enn i kampen for å få slutt på finanskapitalens diktatur og en slutt på det økonomiske systemet som er den grunnleggende årsaken til militarisme og krig.
  • Den nye antikrigsbevegelsen må derfor, av nødvendighet, være helt og utvetydig uavhengig av, og fiendtlig innstilt til, alle kapitalistklassens politiske partier og organisasjoner.
  • Den nye antikrigsbevegelsen må fremfor alt være internasjonal, og mobilisere den enorme kraften i arbeiderklassen i en felles global kamp mot imperialismen.

60. De store historiske spørsmål som fremstår i dagens verdenssituasjon kan formuleres slik: Hvordan vil krisen i det verdenskapitalistiske systemet løses? Vil motsetningene som rir systemet ende i verdenskrig eller i verdenssosialistisk revolusjon? Vil fremtiden føre til fascisme, atomkrig og en uavvendelig spiral mot barbari? Eller vil den internasjonale arbeiderklassen ta revolusjonens veg, styrte det kapitalistiske systemet, og deretter rekonstruere verden på sosialistiske fundamenter? Dette er de reelle alternativer menneskeheten står overfor.

61. ICFI - Den Internasjonale Komitéen av Den Fjerde Internasjonalen - og dens seksjoner ønsker en fraternalistisk diskusjon velkommen, på grunnlag av prinsippene fremmet i denne uttalelsen, med alle politiske tendenser og enkeltpersoner rundt om i verden som anerkjenner det presserende behovet for å bygge en internasjonal massebevegelse mot krig.

  • For den internasjonale arbeiderklassens enhet!
  • Forsvar demokratiske rettigheter!
  • For likestilling og sosialisme!
  • Stopp pådrivet mot imperialistisk verdenskrig med programmet for Verdens Sosialistiske Revolusjon!
  • Rekrutér lesere til World Socialist Web Site!
  • Utdann en ny generasjon av arbeidere og ungdom i prinsippene for revolusjonær sosialistisk internasjonalisme!
  • Bygg nye seksjoner av Den Internasjonale Komitéen av Den Fjerde Internasjonalen!