Baberowskis Carl-Schmitt-forelesning

Av Peter Schwarz
21 January 2017

Den 27. oktober i fjor holdt Jörg Baberowski den tredje Carl-Schmitt-forelesningen ved Berlins Humboldt-universitet. Formannen for østeuropeisk historie på HU snakket om «Den russiske revolusjonen og opprinnelsen til det suverene diktaturet».

Det som var bemerkelsesverdig ved denne forelesningen, var mindre hva Baberowski sa om Den russiske revolusjonen av 1917. Her gjentok han fordommene, forvrengningene og forfalskningene som er kjent fra den antikommunistiske litteraturen fra den kalde krigen og fra hans egne skrifter. Derimot var det ekstraordinært at forelesningen var dedikert til Carl Schmitt, og at innholdet var eksplisitt basert på hans teoretiske konsepter.

Baberowski har lenge forsvart Ernst Nolte, som utløste Historikerstriden i 1986 ved å trivialisere nazismens forbrytelser. Nå refererer han til en grunnlovsjurist som teoretisk forberedte, rettferdiggjorde, støttet og forsvarte nazi-regimet og aldri angret dette til sin død i 1985. Carl Schmitt refereres derfor til som «Det tredje rikes kronjurist».

Både i Tyskland og internasjonalt har det lenge vært forsøkt å gjenopplive Schmitts teoretiske arv. Mot et bakteppe av en global krise for kapitalismen, eksplosive sosiale spenninger og en dyp krise for det borgerlige demokratiet får nazi-juristens konsepter – han som viet sitt arbeid i kampen mot demokrati og liberalisme og for berettigelsen av autoritære styreformer – økende oppmersomhet.

I USA har «de nykonservative» – de som forberedte og rettferdiggjorte George W. Bush-administrasjonens kriger – overtatt Carl Schmitts konsepter. I tysktalende land refereres han gjerne i høyreekstreme kretser fra AfD til den såkalte 'identitesbevegelsen'.

Innen akademia spiller Humboldt-universitetet en ledende rolle i gjenopplivingen av Carl Schmitt. Statsviter Herfried Münkler kalte ham allerede i 2005 «Den politisk tenkningens klassiker» og lovpriste «den ansporingen som så godt som all lesning av Schmitts tekster byr». [1] Siden 2014 hyller universitetet nazi-juristen med en årlig forelesning. Universitetet gjør dette i samarbeid med den private Carl-Schmitt-foreningen, som etter egen bekjentgjøring pleier «minnet om Carl Schmitt og den historisk-kritiske tilnærmingen til hans arbeid», og nylig har flyttet sitt hovedkontor fra Schmitts hjemby Plettenberg til hovedstaden.

I 2014 holdt kunsthistorikeren Horst Bredekamp (Humboldt-universitetet) den første Carl-Schmitt-forelesningen. I 2015 holdt historiker og statsviter Quentin Skinner (Queen Mary University of London) den andre. Med invitasjonen til Baberowski som tredje foreleser viser det seg nå definitivt at forelesningsserien har et politisk formål: Det handler ikke om en kritisk granskning av Schmitt, men om hans rehabilitering.

Dette framgår også klart av forelesningenes ytre omstendigheter. Blant de 80 til 90 tilhørerene til Baberowskis forelesning i Det klassisk dyre-anatomi-teateret fra 1790 var det mange Schmitt-tilhenger. Et av Schmitts barnebarn, spesielt tilreist fra Spania, ble møtt med publikums stormende applaus. Det var ikke et kritisk ord å høre om nazi-juristen gjennom hele arrangementet. Man følte seg hensatt til et dystert kapittel av tysk historie.

For halvannet år siden skrev vi at konfrontasjonen med Baberowski og Münkler ved Humboldt-universitetet knyttes til problemstillingene: «Skal universitetene være sentre for vitenskap og fri debatt? Eller vil de igjen – som tidligere i tysk historie – bli statskontrollerte talent-drivhus for høyreorienterte og militaristiske ideologier?» [2] Baberowskis Carl-Schmitt-forelesning understreker berettigelsen for disse spørsmålene.

Carl Schmitts statsvitenskap

Baberowski basert sitt foredrag om Den russiske revolusjon på begrepene «suveren» og «kommisarisk diktatur» som Schmitt utviklet i begynnelsen av sin akademiske karriere tidlig på 1920-tallet, og som utgjør en viktig del av hans politiske teori.

Schmitts teori om staten uttrykker juridisk den avvisningen av demokrati som dengang var utbredt i borgerlige og akademiske kretser. Weimar-republikken var ikke resultat av en borgerlig-demokratisk revolusjon, men en innrømmelse de herskende elitene var tvunget til for å forhindre en proletarisk revolusjon. Tilsvarende fjern og fiendtlig mot parlamentariske institusjoner og demokratiske rettigheter var elitenes holdninger i økonomien, militæret, politikken og på universitetene. De så bare innfallsporten for en ny start på den proletariske revolusjonen.

Schmitt oppsummerte denne anti-demokratiske, autoritære holdningen i kortfattede juridiske formuleringer. Ifølge hans statslære er loven underlagt politikkens forrang. Den juridiske rettsorden går foran statsordenen – som loven har som oppgave å forme og beskytte. Følgelig avviste han de universelle demokratiske prinsipper, slik de hadde blitt formet av Den amerikanske og Den franske revolusjonen fra det attende århundre.

Ifølge Schmitt skal den suverene – innehaveren av statsmakten – garantere for og beskytte den bestående orden, men også kunne overstyre den formelle loven. I denne sammenheng er hans mest kjente setning: «Den suverene er den som bestemmer om unntakstilstand.»

Unntakstilstanden og diktaturet spiller en sentral rolle i Schmitts tenkning. For å forsvare den eksisterende orden mot en truende revolusjon kan den suverene erklære motstanderen til en fiende som skal bekjempes og tilintetgjøres, og kan for det formål overskride grensene for gjeldende lov. Ifølge Schmitt er diktatur måten for den suverene til å gjenopprette en forrykket orden.

I denne sammenhengen skiller Schmitt mellom lovlighet – den strenge overholdelsen av lovlige normer – og legitimitet. Sistnevnte kan vise til prinsipper som «statens livsrett» eller stats-begrunnelsen (fransk: raison de l'état), og er ikke bundet av rettslige normer, men bare til substansen i grunnloven, det vil si forsvaret og re-etableringen av den eksisterende orden. Schmitt betegner et diktatur som forsvarer den bestående samfunnsorden et «kommisarisk eller midlertidig diktatur» i motsetning til et «suverent diktatur» som ødelegger den etablerte og skaper en ny orden.

Schmitt representerte denne autoritære holdningen lenge før Hitler kom til makten i 1933. Allerede på 1920-tallet hadde han avvist parlamentarismen som «et arnested for partier og særinteresser» og beundret Benito Mussolinis italienske fascisme.

«Det faktum at fascismen gir avkall på valg og hater og forakter alt som har med ‘elezionismo’ å gjøre», skrev han i 1929, «er ikke egentlig udemokratisk, men anti-liberalt. Det stammer fra den riktige erkjennelsen av at dagens metoder med hemmelige individuelle enkeltvalg truer alt det statlige og politiske ved en fullstendig privatisering, og trenger folket som enhet ut av det offentlige (den suverene forsvinner inn i valgavlukket). Det svekker statens beslutningsvilje til summeringen av hemmelige og private individuelle viljer, det vil si i sannhet til de ukontrollerbare massenes ønsker og harme.» [3]

Schmitt slo seg ikke til ro bare med teoretiske vurderinger. Da den sosiale og politiske krisen i Weimar-republikken tiltok, deltok han aktivt i etableringen av et autoritært presidial-diktatur. Sommeren 1932 forsvarte han den tyske riksregjeringen for Grunnlovsdomstolen etter at den hadde avsatt den sosialdemokratiske prøyssiske delstatsregjeringen i et kupp, og dermed gjort en viktig beslutning som forutsetning for overføringen av makt til Hitler.

Fram til januar 1933 stod Schmitt general von Schleicher nær – den siste kansleren før Hitler. For ham skrev Schmitt en rapport med tittelen: «Hvordan bevare en arbeidsdyktig presidial-regjering for den arbeidsuvillige Riksdagens obstruksjon, med det mål ‘å sikre Grunnloven’» På dette tidspunktet hevdet han at Schleicher presidial-regime rettet seg såvel mot kommunistene som mot nasjonal-sosialistene. Men ikke før var Hitler ved makten, så slo han seg sammen med nazistene.

Han ønsket Bemektigelses-loven velkommen – loven Hitler konsoliderte sitt diktatur med etter Riksdagsbrannen – som en «foreløpig grunnlov for den tyske revolusjon». Den 1. mai 1933 meldte han seg inn i NSDAP. Da Hitler i løpet av sommeren 1934 drepte rundt 200 politiske rivaler i forbindelse med det såkalte Roehm-kuppet – deriblant ledelsen av SA og Schmitts tidligere fortrolige general von Schleicher – berettiget han den brutale massakren på forsiden av Deutsche Juristenzeitung (den tyske juristavisa), et nazi-organ som han nå ledet. Under overskriften «Lederen beskytter loven» skrev Schmitt: «Lederen beskytter loven mot det aller verste misbruk når han i farens øyeblikk i kraft av sitt lederskap som øverste-dommer umiddelbart besørger retten.»

Schmitt ga nå også fritt utløp for sin antisemittisme. Han fordømte jødiske kolleger, inkludert de som tidligere hadde støttet og hjulpet ham fram, publiserte antisemitiske kampskrifter og ledet i 1936 en konferanse om «Jødedommen i rettsvitenskapen». Nürnberg-rase-lovene beskrev han i Deutsche Juristenzeitung som «Frihetens grunnlov».

I 1936 stoppet Schmitts politiske karriere opp på grunn av SS-intriger. Hitlers elitegruppe betraktet de såkalte «mars falne» som hadde sluttet seg til nazistpartiet NSDAP først etter makten, som uønskede konkurrenter. Schmitt mistet sine parti-embeter, men forble til slutten av krigen medlem av nazi-partiet og professor ved Friedrich Wilhelm universitetet, i dag Humboldt-universitetet. Tyngdepuktet for sitt akademiske arbeid flyttet han da til temaet «internasjonal stor-skala-rett», det vil si berettigelsen for Hitlers ekspansjonspolitikk.

Etter 1945 uttalte Schmitt aldri et beklagelsesord over nazistregimet, eller sin egen rolle i det. I hans dagbøker befinner det seg også etter 1945 krasse antisemittiske ytringer. Mens mange tyske jurister og akademikere distanserte seg muntlig fra nazistene for å kunne fortsette sine karrierer, avviste Schmitt det. Han gikk ikke tilbake til akademisk virksomhet.

Fra sitt hjem i Plettenberg, der han døde i 1988 i en alder av 97 år, pleiet han likevel et tett nettverk av kontakter som strakte seg langt inn det tyske justis- og statsapparatet og som påvirket rettstenkningen i Forbundsrepublikken. Han fortsatte å publisere, først under pseudonym, siden under eget navn, og opprettholdt en livlig korrespondanse.

Baberowskis Carl-Schmitt-foredrag

I sitt Carl-Schmitt-foredrag anvendte Baberowski de konsepter og teorier som Schmitt hadde utviklet i Weimar-republikken for rettferdiggjøring av unntakstilstand og diktatur, med tilbakeblikk på det revolusjonære Russland av 1917. Den sentrale tesen i hans foredrag var at bolsjevikenes seier kunne vært forhindret hvis Tsar-regimet eller Den provisoriske regjeringen hadde vært beredt fra begynnelsen av til å slå hardt til for å undertrykke revolusjonen med et brutalt diktatur.

«I februar 1917 var enda ikke alt avgjort. Alt kunne ha blitt annerledes», understreket han i begynnelsen av sitt foredrag. «Alexander III. [Tsar Nikolaus II sin far, som døde i 1894] ville ikke ha gitt slipp på makten, og sannsynligvis ville han ikke hatt noen skrupler om å sette alt på ett kort. Hans sønn var ikke av samme stoff, og ikke i stand til å gjøre det som var nødvendig. ... Statsmaktens representanter var hodeløse, og dermed glapp det nettopp i det rette øyeblikket for å gjenopprette voldsmonopolet.»

Baberowski anklaget den borgerlige provisoriske regjeringen, som satt med makten mellom Februar- og Oktoberrevolusjonen, for «angst for sin egen makt» og for at den falt sammen foran «oppgaven å være diktatur».

Han refererte for det til Vladimir Nabokov, faren til forfatteren med samme navn, som den gang var medlem av den midlertidige regjeringen. Nabokov så veldig tydelig «hvordan en regjering ble fratatt sitt handlingsrom fordi den ikke var beredt til å anvende vold» sa Baberowski og siterte ham med ordene: «Svært besluttsomme tiltak hadde vært nødvendig, og man måtte ikke ha stoppet for hverken blodsutgytelse, pågripelse av eksekutivkomitéen til arbeider- og soldatrepresentantenes råd - og i tilfelle et forsøk på motstand, heller ikke for en belejring.»

Selv statsminister Alexander Kerensky «kom tragisk til kort i det avgjørende øyeblikket da spørsmålet om makt ble stilt», ifølge Baberowski.

Det diktaturet som den midlertidige regjeringen, etter hans oppfatning, hadde mislyktes med å etablere, ble av Baberowski beskrevet som et «kommisarisk diktatur». Carl Schmitt hadde «definert dette som det herrskapet som har i oppdrag å gjenopprette det som har gått tapt». Makthaverne burde «bruke det (diktaturet) til den lovlig orden er gjenopprettet».

Bolsjevikene hadde derimot etablert et «suverent diktatur». I motsetning til et «kommisarisk diktatur» er dette «ikke en oppdragsmakt», men «begrunnet vold, som ingen kan imøtegå som ikke er beredt til å imøtegå denne volden med vold, for å få den ut av verden.»

Her avvek Baberowski fra Carl Schmitts tolkning av Oktoberrevolusjonen. Det var den eneste kritikken av nazi-juristens konsepter som kunne høres hele kvelden, og det var en kritikk fra høyre. Mens Schmitt på tross for sin anti-kommunisme hadde erkjent at bolsjevikene baserte etableringen av sin nye orden på en revolusjonær massebevegelse, hevdet Baberowski at Lenin hadde bygd «et diktatur uten grunnlag» som «ikke kunne påberope seg folkets vilje». Bolsjevikenes seier i Oktoberrevolusjonen og den påfølgende borgerkrigen var utelukkende basert på «Lenins ubetingede ønske om makt», og på hans beredskap til mer skruppelløs voldsanvendelse enn noen annen.

«Det er ikke ideologier og tro som er all makts opphav, men organisasjon og vold», forklarte han. Bolsjevikene hadde «gjort massenes villskap og brutalitet til drivkraften i sin revolusjon» og «hevet lynsjing og den dyriske gatas makt til gjeldende lov ... Gisseltaking erstattet loven, konsentrasjonsleiren erstattet fengselet, og ingen handling var nådeløs nok når det dreide seg om å rive den gamle verden ut av sammenføyningene og få den nye orden til å lykkes. For første gang var det en regjering som syntes å hevde organisert mord som en mulighet for politisk handling.»

Lenin hadde bestemt seg for unntakstilstand «fordi han kunne», fortsatte Baberowski. Hans kommunisme hadde mer likhet med Mussolinis fascisme enn med tysk sosialdemokrati; han tjente som modell for fascismen. «Viljen til å handle, troen på verdien av krig og vold som et middel til å kondisjonere og disiplinere» ble «først brakt inn i verden med Lenin».

Bolsjevikenes diktatur var egentlig ikke et «suverent diktatur», men «et tyranni, som ikke lenger trengte det folket det påberopte seg å tale for, og som måtte iscenesette unntakstilstand for å sikre seg beslutningskraft fra dag til dag». «Ikke løftet om frihet, men kravet om underkastelse» var selve grunnlaget for bolsjevikisk styre. Dermed hadde diktaturet løst seg fra målene «som det ble opprettet for å realisere» og «forvandlet seg til et tyranni, til et despotisk styre».

«I sannhet», sa Baberowski, «var bolsjevikenes styre en simulering av det suverene diktatur ... Men dette er det motsatte av det suverene diktatur, slik Carl Schmitt beskrev det på 1920-tallet.»

Propaganda istedenfor historie

Som bidrag til en historisk forståelse av Den russiske revolusjonen er Baberowskis foredrag verdiløst. Det stabler påstand på påstand, ignorerer den omfattende forskningslitteraturen om emnet, og baserer seg i stedet på litterære anekdoter og forbitrede anti-revolusjonæres personlige minner.

Oktoberrevolusjonen var den definerende hendelsen i det tjuende århundre. De «ti dagene som rystet verden» ansporet millioner av menneskers forhåpninger over hele verden, banet vei for en fantastisk sosial og økonomisk utvikling i Sovjetunionen, og definerte i syv tiår verdenspolitikkens koordinater. Enhver som, i likhet med Baberowski, tilskriver en slik skjellsettende begivenhet til noen «gjerningsmenns» skruppelløshet og voldsberedskap, kan ikke tas seriøst som historiker. Den tysk-nasjonale Heinrich von Treitschke proklamerte en gang at historien ble laget av store menn. Baberowski har nå endret dette utsagnet til at historien er laget av onde menn.

I tillegg kommer det at Oktoberrevolusjonen bare kan forstås i sin internasjonale sammenheng. De internasjonale motsetningene i det kapitalistiske verdenssamfunnet hadde i 1914 utviklet seg til et nivå som ikke lenger tillot en fredelig løsning. Det var årsaken til utbruddet av Den første verdenskrig og den påfølgende fire-år-lange massakren. Men krigen og kapitalismens globale krise skapte også forutsetningene for at arbeiderklassen i det tilbakestående Russland – det «svakeste leddet i det imperialistiske kjedet» (Lenin) – var den første som tok makten. Fullføringen av Den sosialistiske revolusjonen kunne derimot bare skje i internasjonal målestokk.

Bolsjevikernes suksess var basert på deres forståelse av dette perspektivet og at hele deres politikk var basert på denne forståelsen. Det er ingen annen verdenshistorisk begivenhet der hovedpersonene var seg så bevisste den objektive betydningen av sine handlinger som bolsjevikene i 1917. Som historiske materialister baserte Lenin og Trotski seg på de økonomiske og samfunnsmessige omstendighetenes objektive logikk og ikke, som Baberowski hevder, på «viljen til å handle» og «troen på verdien av vold». De var marxister og ikke tilhengere av Bakunin og Nietzsche. Deres skrifter som undersøker, diskuterer og klargjør disse spørsmålene fyller hyllemetere. Lenins samlede arbeider alene, de fleste av dem skrevet før 1917, består av førti bind. Trotskis skrifter er like omfattende. I tillegg til dette kommer essays av Plekhanov, Kautsky, Rosa Luxemburg, og mange andre ledende marxister som på en eller annen måte behandlet «det russiske spørsmålet».

Men for Baberowski er alt det irrelevant. Han er en svoren tilhenger av en subjektivistisk historieteori som avviser enhver mulighet for objektiv kunnskap og han driver de irrasjonelle posisjonene til Michel Foucault, Martin Heidegger og Hans-Georg Gadamer til det ytterste. [4] Her treffer han igjen på Carl Schmitt, som også var en tilhenger av irrasjonalismen.

For å forstå den virkelige betydningen av Baberowskis Carl-Schmitt-foredrag, må man gå fra fortiden til nåtiden. Sjelden har det vært et jubileum der historien var så nært knyttet til nåtiden som hundreårsmarkeringen av Oktoberrevolusjonen. Dagens verdenssituasjon viser sterke likhetstrekk med den som førte til Den første verdenskrig og Oktoberrevolusjonen for hundre år siden.

Motsetningene i den globale kapitalismen har igjen nådd et nivå som ikke kan overvinnes innenfor rammene av eksisterende sosiale og politiske institusjoner. De eskalerende krigene i Midtøsten, den voksende spenningen mellom atomvåpen-maktene USA, Russland og Kina, den uløste finanskrisen fra 2008, «America first»-politikken til Donald Trump og det pågående sammenbruddet av EU er uttrykk for dette. Ut av porene i den forvitrende kapitalismen kryper det fram ytrehøyre- og fascist-tendenser igjen. De sosiale spenningene antar eksplosive former.

Dette gir hundreårsdagen for Oktoberrevolusjonen en ytterst brisant karakter. Hittil har høyre-partier i særdeleshet kunnet dra nytte av sosial misnøye og sinne mot de styrende elitene. Men deres frykt er stor for at Oktoberrevolusjonen og de sosialistiske idealene som inspirerte den, blir inspirasjon og modell for de misnøyde massene. Derfor må de fordekkes og forfalskes.

Baberowski er en ekspert i sitt fag. Som medlem av en maoistisk gruppe i sin ungdom forherliget han Stalin – mannen som gjorde historieforfalskning til politisk våpen som ingen annen. For å rettferdiggjøre styret og forsvare interessene til det parasitære byråkratiet som tilranet seg makten i Sovjetunionen i løpet av 1920-årene, måtte Stalin forvrenge og forfalske Oktoberrevolusjonens historie. Senere forandret Baberowski fortegn og avviste Stalin; men han holdt fast ved det uhemmede hatet mot alle de som legemliggjorde tradisjonene fra Oktoberrevolusjonen, og spesielt mot Leo Trotski og Den anti-stalinistiske venstre-opposisjonen.

Det faktum at Baberowski nå argumenterer med nazi-juristen Carl Schmitt mot Oktoberrevolusjonen, viser hvor han sikter politisk. Bare en ignoramus kan benekte at det er en direkte sammenheng mellom hans arbeid som historiker og de høyre-politiske posisjonene han regelmessig representerer i offentligheten – hans angrep på flyktninger, hans opprop om en sterk stat og hans tirader mot «politisk korrekthet».

Fotnoter

1. Herfried Münkler, „Erkenntnis wächst an den Rändern“, Die Welt 7.4.2005, https://www.welt.de/print-welt/article583822/Erkenntnis-waechst-an-den-Raendern.html (6.1.2017)

2. Peter Schwarz (Hrsg.), Wissenschaft oder Krigspropaganda?, Vorwort, Mehring Verlag 2015, https://www.wsws.org/de/articles/2015/08/08/vorw-a08.html (6.1.2017)

3. Carl Schmitt, Positionen und Begriffe, im Kampf mit Weimar – Genf – Versailles 1923-1939, Berlin 1994, S. 126

4. Näheres dazu siehe: Christoph Vandreier, “Jörg Baberowskis Geschichtsfälschung“, in Wissenschaft oder Kriegspropaganda, S. 107f.. Auch online auf der WSWS.