Brasils Arbeiderparti-leder dekker over ytrehøyres trusler mot den kommende regjeringen

Av Miguel Andrade
1 October 2018

Med generalvalg i Brasil den 7. oktober har det politiske livet i landet blitt dominert av økende trusler mot de demokratiske institusjonene fra militæret og offisielle representanter assosiert med presidentkampanjen til den fascistiske reservekapteinen fra hæren Jair Bolsonaro, med sju perioder bak seg som føderal representant for Rio de Janeiro.

Med Bolsonaro foran i meningsmålingene flytter de offisielle «demokratiske» borgerlige fraksjonene selv skarpt til høyre.

Det siste ytrehøyretrekket i den kriseridde valgkampanjen var et intervju Bolsonaro ga til den høyreorienterte kommentatoren José Luiz Datena fra TV-kanalen Bandeirantes, der han erklærte at «basert på det han ser fra gatene» kunne han ikke godta et valgnederlag mot Arbeiderspartiets (PT) kandidat Fernando Haddad.

Bolsonaro ble intervjuet fra en halvintensiv-omsorgsenhet i et av favoritthospitalene for São Paulos velstående elite, der han har tilbrakt 20 dager i rekonvalesens etter et livstruende knivsår han ble påført av en dypt sinnsforvirret person under et valgmøte.

Bolsonaro ligger i de siste meningsmålingene først med 28 prosent, men blir stadig tettere etterfulgt av PT-kandidaten Haddad som haler raskt innpå og nå står med 22 prosent, hovedsakelig på grunn av den såkalte «stemmeoverføringen» fra tidligere PT-president Luiz Inácio Lula da Silva. Lula hadde tidligere ledet meningsmålingene i nesten over et år. Den 11. september, etter åtte måneders juridiske drakamp, droppet Lula endelig sitt kandidatur til fordel for Haddad, da han selv sitter fengslet for korrupsjon.

På delt tredjeplass, begge med rundt 10 prosent i meningsmålingene, er Ciro Gomes som kandidat for Det demokratiske arbeiderpartiet (PDT), det eldste fungerende borgerlige partiet i Brasil, likt med Geraldo Alckmin, forhenværende delstatsguvernør for São Paulo som er kandidat for Det brasilianske sosialdemokratiske partiet (PSDB), landets tidligere ledende høyreparti. Den siste Datafolha-meningsmålingen fra den 28. september så alle deltagerne øke sin ledelse over Bolsonaro i en eventuell to-parts-duell i en andre valgrunde.

Den siste truende trusselen fra ytrehøyre etterfølger gjentatte erklæringer fra høytstående militæroffiserer, og spesielt fra general Eduardo Villas Bôas som er øverstkommanderende for den brasilianske hæren, og siden gjentatt av høyreorienterte kommentatorer, der de stiller spørsmål om valgets legitimitet. De har pekt på den «utenlandske innblandingen» fra et FN-panel som uttrykte bekymring over behandlingen av Lula og en potensiell Høyesterettsbeslutning som kunne løslate eks-PT-presidenten i påvente av en ankebehandling og på konsekvensen av drapsforsøket på Bolsonaro, som kunne hevde at han på grunn av attentatforsøket ble forhindret fra å gjennomføre sin valgkampanje.

Villas Bôas’ erklæringer har oppmuntret Bolsonaros visepresidentkandidat general Hamilton Mourão til å erklære at presidentens egne kupp ville være legitimt – en utkalling av militæret – konfrontert med den bredt anlagte opposisjonen Bolsonaro uunngåelig ville konfrontere om han skulle bli valgt.

De har også oppmuntret Bolsonaro til å erklære at Valgretten ville rigge Brasils elektroniske valgsystem i PTs favør, og at «bare» det kunne være mulig forklaringen på hans eventuelle nederlag ved valgurnene.

Det som blir stadig tydeligere er at ytrehøyre vil bruke maksimalt trykk for å sikre at den kommende regjeringen, enten den blir ledet av Bolsonaro eller av Haddad, skal bli den mest høyreorienterte siden det 21-år-lange USA-støttede militærdiktaturet falt i 1985.

Mot slikt et truende bakteppe gjør PT det stadig tydeligere at partiet vil spille den førende rollen for å dekke over denne trusselen fra høyre, enten PT vinner valget eller ikke.

Ytrehøyrekampanjen har foranlediget PT til å sende sin tidligere finans- og forsvarsminister Celso Amorim, ut på en intervjuturné med det som går for å være «venstre»-pressen i Brasil – den lokale utgaven av den spanske dagsavisa El País og PT-talerør som Carta Capital og Brasil247 – der han har garantert at generalklikken bak Bolsonaro og hærens øverstekommandør general Villas Bôas ikke representerer «de væpnede styrkenes synspunkter».

Amorim la ut på denne medieturnéen i kjølvannet av den PT-organisert São-Paulo-konferansen «Trusler mot demokratiet og den multipolare verden», der en av hovedtalerne var Dominique de Villepin, den høyreorienterte forhenværende franske statsministeren som hadde oppsyn med de vesentlige antiarbeiderklasse «reformene» som la grunnlaget for den usette veksten av ytrehøyre i Frankrike.

Støtte fra offisielle imperialistrepresentanter og fra talerør som New York Times, Le Monde, Financial Times og Economist har vært sentrale forankringspunkter for PTs appeller til den brasilianske regjeringseliten, med Lula som mottar støttebrev og fengselsbesøk fra krigshissere som François Hollande og Martin Schultz.

I det første intervjuet på sin PT-sponsede medieturné fortalte Celso Amorim til Carta Capital at Bolsonaro og general Mourão er «en minoritet» innen militæret. Han utpekte desperate arbeidere som var villige til å stemme for nasjonalisten og populistposøren Bolsonaro som den største trusselen mot demokratiet.

Dagen etter roste Amorim i El País general Joaquim Silva e Luna – Brasils første forsvarsminister i uniform siden hær-, marine- og luftforsvars-departementene ble slått sammen for å øke den sivile kontrollen over militæret – for å ha vært «konstruktiv» under Kongressens sannhetskommisjons behandling av diktaturet fra 1964 til 1985. Under denne behandlingen insisterte militæret på at de ikke ville tillate noen juridiske forføyninger mot noen av deres mordere og torturister, og truet åpent med myteri om det ble gjort noe forsøk på å holde dem ansvarlige.

I samme intervju avviste han Villas Bôas erklæringer der han truet Høyesterett under opptakten til rettsbeslutningen den 3. april om Lulas Habeas-Corpus-anke. Han sa at hæren var «bevisst sitt oppdrag» og «delte velmenende borgeres fornemmelser om straffefrihet [for Lula]». Han la til at han ikke ville «spekulere på hva Bôas hadde ment» og at «han ikke kunne vurdere hans hensikter», og at «han kunne ikke kaste noen mistanke» på Villas Bôas, fra det han visste om ham som forsvarsminister.

Senere, den 28. september, uttalte han til Brasil 247 at «militæret vil akseptere Haddads seier», der han nok en gang stolte på den «konstruktive» general Silva e Luna, som han sa «har understreket at valgresultatet ville bli respektert, uansett hva det blir».

Amorims presseturné og hans promotering av general Silva e Luna utgjør en omhyggelig gjennomtenkt manøvre av PT for å kurtisere militæret og presentere partiet som den kraften best egnet for deres interesser. Den tydeligste indikasjonen på dét har vært Amorims referanse, i Carta Capital, til behovet for «en forhindrende marskalk Lott».

Marskalk Henrique Lott var ansvarlig for å garantere at president Juscelino Kubitscheck kunne innta embetet i 1956 etter trusler om et militærkupp, og senere for å forhindre et annet kuppforsøk mot president João Goulart i 1961, i den såkalte «Legalitetskampanjen».

Midt under en eskalerende militærtrussel og en økning av arbeiderklassemilitans var det Kommunistpartiets insistering på at arbeiderne gjennom mer enn 10 år skulle underordne seg «konstitusjonelle» borgerlige krefter som Lott og Det brasilianske arbeiderpartiet som Goulart tilhørte, som viste seg å være hovedfaktor for militærets endelige suksess i kuppet i 1964, som initierte det 21-år-lange bloddryppende regimet som brakte all motstand til taushet med mord.

Referansene til Lott og «det konstitusjonelle» militæret går hånd i hånd med deklarasjonene fra offisielle PT-representanter om at de forfølger en «Perón-strategi» med «Haddad som president, Lula ved makten». Den argentinske presidenten Juan Domingo Perón, som fikk nødhavn av det fascistiske franco-regimet i Spania etter et argentinsk militærkupp i 1955, kom tilbake til Argentina etter at hans håndplukkede kandidat Héctor Cámpora vant valget i 1973. Han tillot Peróns tilbakevending og trakk seg raskt for å utrope nyvalg som Perón skulle vinne. Perón inntok embetet under økende uro i arbeiderklassen, og døde i 1974. Hans parti slo nådeløst ned på arbeiderklassen, grunnla den morderiske Argentinske antikommunistiske alliansen (AAA) og utrensket fagforeningene før regjeringen ble veltet av militæret, og etterlot arbeiderklassen forsvarsløs konfrontert med 1976-kuppet.

PTs høyreorienterte forflytning tilrettelegger for en ikke-mindre blodig slutt. Den første oppgaven til arbeiderklassen i sin forberedelse på de uunngåelige kommende konfrontasjonene er bevisst å bryte med PT og hele partiets «antifascistiske» borgerlige allianse.