David Norths uttalelser om trotskismen presentert på pressekonferansen i Colombo

Av David North
2 October 2018

David North, styreleder for WSWSinternasjonaleredaksjonsråd leverte følgende uttalelse på en pressekonferanse i Colombo National Library Conference Hall mandag den 1. oktober. Northskal adressere to offentlige møter organisert av Sosialistisk Likhetsparti Sri Lanka, den 3. og den 7. oktober. Journalister fra den nasjonale tv-kanalen Rupavahini, det statseide Independent Television Network (ITN), Capitol Radio og Lanka Web News var tilstede på pressekonferansen.

Først vil jeg takke Sosialistisk Likhetsparti for invitasjonen til Sri Lanka for å holde to forelesninger i anledning åttiårsjubiléet for Den fjerde internasjonale. Faktisk feirer vi i år et dobbeltjubileum, da SEP også markerer femtiårsdagen for partiets egen grunnlegging i 1968, som den srilankiske seksjonen av Den fjerde internasjonale. Den prinsippfaste og modige kampen som SEP har ført, over en periode av et halvt århundre, for arbeiderklassen samling og enhet på Sri Lanka, uavhengig av etnisk eller religiøs bakgrunn, er vel kjent for sosialister over hele verden, som har blitt inspirert av den.

David North adresserer pressekonferansen i Colombo

Fokus for mine forelesninger i Colombo og i Kandy vil være en vesentlig begivenhet i det tjuende århundrets politiske historie: Leo Trotskijs grunnlegging av Den fjerde internasjonale i september 1938. Det var kulmineringen av kampen Trotskij hadde påbegynt femten år tidligere, i 1923, da han grunnla Venstreopposisjonen for å bekjempe den byråkratiske degenereringen av Bolsjevik-partiet og sovjetregimet, der Stalin spilte en stadig sterkere og mer forrædersk rolle. Denne kampen antok internasjonale dimensjoner, da det stalinistiske regimet – under den falske og antimarxistiske banner om sosialisme i ett land – underordnet kampen for verdenssosialisme til forsvaret for de materielle interessene og privilegiene til det styrende byråkratiet innen Sovjetunionen.

Stalins nasjonalistiske avvisning av marxismens revolusjonære internasjonalistiske program førte til en rekke knusende nederlag for arbeiderklassen, eksempelvis i Kina i 1927 og i Tyskland i 1933. Faktisk var det fremveksten av nazismen og nazistenes vei til makten i Tyskland i januar 1933 – som resultat av den katastrofale politikken stalinistene fulgte – som direkte foranlediget Trotskijs opprop for grunnleggingen av en ny revolusjonær internasjonale. Begivenhetene som fulgte – for eksempel det stalinistiske forræderiet av Den spanske revolusjon og Stalins lansering av den kontrarevolusjonære Terroren i 1936, som feide gjennom Sovjetunionen – bekreftet riktigheten av Trotskijs opprop for Den fjerde internasjonale.

Disse begivenhetene er uten tvil av stor historisk betydning; og det er så visst berettiget å holde forelesninger for en gjennomgang og analyse av dem. Men, kan dere med god grunn spørre, på hvilken måte er begivenheter som skjedde for så mange år siden av dagsaktuell interesse? Og hvorfor skulle arbeidere, studenter og intellektuelle, som for tiden ikke er involvert i Den fjerde internasjonale, delta på disse forelesningene?

For å besvarelse disse legitime spørsmålene, tillat meg å minne om verdenssituasjonen slik den var i 1938. Det kapitalistiske systemet var i grepet på en global økonomisk krise som hadde begynt et tiår tidligere, med Wall-Street-krasjet i 1929. Den store depresjonen påførte arbeiderklassen i de fremskredne kapitalistlandene massive lidelser. Demokratiet var på vikende front over hele verden. For å opprettholde sitt politiske styre i møte med økende sosialt raseri etablerte styringselitene ulike former for autoritære regimer, der det nazistiske Tredje riket bare var det mest brutale. Imperialistmaktenes utenrikspolitikk antok en stadig mer militaristisk karakter, som fant uttrykk først og fremst i rå kolonikriger. De japanske imperialistene angrep Manchuria i 1932. Mussolini invaderte Etiopia i 1935. Stormaktkonfliktene ble uopphørlig intensivert, og det var åpenbart at menneskeheten var i ferd med å bli kastet ut i en andre verdenskrig, enda mer uhyrlig enn den første.

Dét var verdenssituasjonen som eksisterte da grunnleggingskongressen for Den fjerde internasjonale ble avholdt i september 1938. Det programmatiske dokumentet Trotskij skrev for kongressen definerte epoken som «kapitalismens dødskamp». Tillat meg å sitere bare to avsnitt fra dette ekstraordinære dokumentet:

Den økonomiske forutsetningen for den proletariske revolusjonen har allerede, generelt sett, oppnådd det høyeste modningsnivå som kan nås under kapitalismen. Menneskehetens produktivkrefter stagnerer. Allerede mislykkes nye oppfinnelser og forbedringer i å øke nivået av materiell rikdom. Konjunkturkriser under betingelser av hele det kapitalistiske systemets sosiale krise påfører massene stadig større nedverdigelser og tyngre lidelser. Voksende arbeidsledighet utdyper i sin tur statens finanskrise og undergraver de ustabile pengesystemene. De demokratiske regimene, så vel som de fascistiske, stavrer fra en konkurs til den neste.

Borgerskapet selv ser ingen utvei. I land der det allerede er blitt tvunget til å sette sitt siste på fascistkortet, kjelker det nå med lukkede øyne mot en økonomisk og militær katastrofe. I de historisk privilegerte landene, det vil si i de landene der borgerskapet i en viss periode fortsatt kan tillate seg demokratiets luksus på bekostningen av nasjonale akkumuleringer (Storbritannia, Frankrike, USA, osv.), er alle kapitalens tradisjonelle partier i en tilstand av forvirring, som grenser til en lammelse av viljen.

Uten å forandre så alt for mange ord kunne Trotskijs beskrivelse av den kapitalistiske verden av 1938 tjene som en beskrivelse av forholdene som eksisterer i 2018. Hadde han levd i dag tror jeg ikke Trotskij ville ha funnet den moderne verden så vanskelig å forstå. Selvfølgelig måtte han ha lært seg å anvende datamaskin, mobiltelefon og sosialmedier. Men han ville ikke ha hatt noen grunn til å endre sin historiske og politiske prognose. Vår dagsaktuelle epoke er fortsatt epoken av kapitalismens «dødskamp». Det er faktisk mange indikasjoner på at vi nærmer oss et voldsomt og omveltende stadium i den historiske dødskampen.

For nesten 30 år siden, etter oppløsningen av de stalinistiske regimene i Øst-Europa og innen Sovjetunionen, proklamerte de kapitalistiske styringselitenes ideologer «Historiens slutt». Kapitalismen hadde vist, én gang for alle, sin uutfordrede overlegenhet over sosialismen, og menneskeheten skulle fra da av lykkelig sverme under de globale finansmarkedenes varme lød, i den frodig hagen av stigende velstand, det universelle demokrati og den evige fred.

Som vi nå vet ble ikke disse prangende spådommene realisert. Det globale kapitalistsystemet er ridd av voksende økonomiske, sosiale og politiske kriser. Ikke mindre enn 1929-krasjet avslørte 2008-krasjet hele økonomisystemets skrøpelighet. Dets arv er monumentale nivå av gjeld og en massiv sosial ulikhet. Kapitalistregjeringer, først av alle den i USA, kausjonerte ut de rike på bekostning av den overveldende massen av befolkningen. I prosessen diskredierte de det kapitalistiske demokratiet som en politisk svindel, et dekke for et politisk styre på vegne av milliardær-oligarkene som styrer verdensøkonomien. Det er grunnlaget for fremveksten av høyreorienterte demagoger og fascistbevegelser. I USA er Det hvite hus bebodd av en fullbefaren gangster ved navn Donald Trump. I Tyskland er fascismen igjen i fremvekst. Over hele verden er det desperate flyktninger – ofre for økonomiske kriser og de brutale militæroperasjonene som imperialistene lanserte under banneret «krigen mot terror» – som blir klandret og gjort til ofre for betingelsene skapt av kapitalismen.

Og som på 1930-tallet fører den uopphørlige intensiviseringen av geopolitiske konflikter ubønnhørlig til en tredje verdenskrig, en krig som vil bli utkjempet med atomvåpen, med uhyrlige konsekvenser. Ordene skrevet av Trotskij i grunnleggingsdokumentet til Den fjerde internasjonale antar en intenst samtidsaktuell relevans:

Borgerskapet er selvfølgelig klar over den dødelige faren for dets dominans som en ny krig representerer. Men denne klassen er nå umåtelig mye mindre i stand til å avverge en krig enn den var på terskelen av 1914 ... Uten en sosialistisk revolusjon, og det i den neste historiske perioden, truer en katastrofe hele menneskehetskulturen.

Den «neste historiske perioden» som Trotskij skrev om er den vi lever i nå. Menneskeheten søker etter et progressivt svar på det rådende kapitalistiske kaoset. Den ønsker en fremtid uten fattigdom, utbytting og krig. De arbeidende menneskene ønsker en verden som ikke er basert på religiøst, etnisk og nasjonalistisk hat og stridigheter, men på menneskelig solidaritet. Det er derfor det over hele verden – og til og med i USA, den kapitalistiske grådighetens og reaksjonens citadell – det er en voksende interesse og støtte for sosialisme. Men kampen for sosialisme i dag må belegges med historisk kunnskap. Derfor er en granskning av grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale i 1938, og kampene som organisasjonen har gjennomgått i løpet av sin åttiårige historie, av enorm tidsaktuell relevans.