En kvart million demonstrerte i Berlin mot storkoalisjonen og gjenkomsten av fascisme

Av Ulrich Ripper
15 October 2018

Under mottoet «#unteilbar – Solidarität statt Ausgrenzung» [#udelelig – Solidaritet ikke Utestenging] demontrerte 250.000 på lørdag i Berlin mot rasisme, ytrehøyrepartiet AfDs innvandrerhets og storkoalisjonsregjeringens høyreorienterte politikk. Det var en av de største demonstrasjonene i Tysklands nyere historie.

Demonstranter på Potsdamer Platz

Arrangørene hadde forventet 40.000 deltakere og ble fullstendig overrasket da mer enn seks ganger så mange mønstret for å demonstrere. Allerede ved åpningskunngjøringen var Berlins Alexanderplatz overfyllt og da fronten av demonstrasjonsmarsjen ankom Siegessäule [Seierssøylen], litt under tre kilometer unna, hadde mange enda ikke satt seg i bevegelse fra utgangspunktet.

Protesten var kulmineringen av en voksende mobilisering mot kristelig-demokratenes og sosialdemokratenes storkoalisjonsregjering, som implementerer alle de fremmedfiendtlige og høyreekstreme posisjonene til Alternative für Deutschland (AfD) på alle hovedpolitiske områder.

De siste ukene har det funnet sted demonstrasjoner og opprop mot AfD og den høyreorienterte politikken til koalisjonsregjeringen i en rekke byer, som for det meste har fått liten mediedekning. Nylig demonstrerte mer enn 40.000 i både München og Hamburg, mot rasisme og den reaksjonære nye politiloven i Bayern (PAG).

Spesielt siden hendelsene i Chemnitz og Dortmund, der ytrehøyrepøbel og nyfascister jakta på utlendinger og fikk sympatiske og støttende kommentarer fra politiet, den hemmelige sikkerhetstjenesten (BfV) og innenriksministeren, har motstanden mot regjeringen tiltatt. På lørdag bar demonstranter bannere og plakater som sa: «Nei til hets mot muslimer», «Ingen plass for nazister» og «Rasisme er ikke et Alternativ».

På et banner sto det: «Solidaritet med ofrene for høyreorientert, rasistisk og antisemittisk vold».

I tillegg til kampen mot rasisme og fremmedhat var også kritikken mot regjeringens sosialpolitikk og veksten av økonomisk ulikhet fokusert. Ulrich Schneider, administrerende direktør for Forbundet for felles velferd [Deutscher Paritätischer Wohlfahrtsverband], advarte om konsekvensene av økende fattigdom i Tyskland og oppfordret til umiddelbare tiltak fra regjeringens side mot den ukontrollerte husleieøkningen i mange byer. Han fordømte også forsøkene på å sette de voksende rekkene av fattige og trengende opp mot innvandrere og asylsøkere.

En ansatt ved lavbudsjettflyselskapet Ryanair snakket om de brutale utnyttingforholdene som konfronterer arbeiderne og om pilot- og betjeningspersonalstreikene ved Ryanair de siste månedene.

En del av den 250.000 store demonstrasjonen

Demonstrasjonen ble sammenkalt av alliansen «Udelelig», som er en koalisjon av rundt 4.500 forbund, foreninger, organisasjoner og enkeltpersoner. Alliansen fikk tilslutning fra kirkelige organisasjoner, veldedige organisasjoner og fagforeninger. Mange kjendiser, blant andre den velkjente skuespilleren Benno Fürmann, tv-verten Jan Böhmermann og bandet Die Ärzte støttet protesten. På kvelden ble det holdt en konsert med utøverne og sangskriverne Konstantin Wecker og Herbert Grönemeyer, som også støttet demonstrasjonen.

Da det under oppløpet til demonstrasjonen begynte å bli klart at oppmøtet kunne bli større enn opprinnelig forventet forsøkte en rekke politiske partier å involvere seg. Utenriksminister Heiko Maas fra Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) snakket om en stor «bekreftelse på toleranse og kosmopolitisk innstilling». I stedet for avgrensning og nasjonalisme var det mer mangfold og solidaritet som trengtes.

Det uttalte SPD-ministeren fra partiet som i regjering støtter den såkalte «Masterplanen» mot utlendinger utarbeidet av innenriksministeren Horst Seehofer fra Den kristelig-sosiale union (CSU). Planen er en ordning for å stenge inne innvandrere i leirer, for at de kan utsettes for byråkratisk sjikanering og deporteres så raskt som mulig. Den samme Maas, da som justisminister i den forrige storkoalisjonsregjeringen, angrep i fjor antiG20-demonstranter i Hamburg som «venstreorienterte ekstremister», og oppfordret da til at det ble holdt en «Rock mot venstre»-konsert.

Under demonstrasjonen distribuerte Sozialistische Gleichheitspartei (SGP - Sosialistisk Likhetsparti) tusenvis av eksemplarer av et opprop [originalløpeseddel på tysk] med overskriften «Kampen mot høyreorientert terror krever et sosialistisk perspektiv» [norsk oversettelse av tekstgrunnlaget]. Ved to informasjonsstands annonserte SGP utgivelsen av ei ny bok med tittelen «Hvorfor er de tilbake? - Historieforfalskning, politisk konspirasjon og gjenkomsten av fascisme i Tyskland». Boktittelen fikk stor oppmeksomhet og utløste mange diskusjoner. Boka ble presentert ved bokmessa i Leipzig i forrige uka og kan forhåndsbestilles (på tysk) fra Mehring Verlag her. Forfatteren Christoph Vandreier presenterte boka, bakgrunnshistorikken og temaets betydning i en offentlig tilstelning på lørdag. En rapport fra presentasjonen publiseres en av de nærmeste dagene.

SGP informasjonsstand

Ei ung kvinne som kom sammen med sin mor til demonstrasjonen, fra Luckenwalde i Brandenburg, uttrykte stor bekymring over styrkningen av AfD og økningen av høyreorientert vold. «Jeg mener det er på tide å bekjempe høyreorienterte tendenser og vold,» sa hun. «Det er allerede sånn at for mye, som er umenneskelig, aksepteres. Vi så i Den andre verdenskrigen hvor det fører hen. Etter min mening ser vi begynnelsen her nå. Det må vi stå opp imot.»

En annen demonstrant sa at hun deltok i protestmarsjen for å stå for et løfte hun hadde gitt sin bestemor om at hun skulle gjøre det hun kunne for aldri å få oppleve slike forferdelige hendelser som hennes bestemor hadde opplevd i sin levetid.

I mange diskusjoner kom den høyreorienterte politikken til storkoalisjonen opp som tema. Det blir allment forstått at etableringen av et leirsystem og den brutale utvisning av flyktninger betyr at regjeringen har overtatt AfD-slagordet «Ausländer raus!» [Utlendinger ut!]

En ung mann fra Frankfurt am Main, som ikke ville oppgi navn av frykt for represalier, uttrykte sinne over regjeringens politikk. Behandlingen av flyktninger var «helt uakseptabel», sa han. Det er også «uakseptabelt at de som ønsket å hjelpe flyktninger blir behandlet som kriminelle,» la han til. Han fortsatte med å si at man måtte anta at i løpet av de neste årene, på grunn av klimaendringer og utnyttelsen av landene i Afrika og i Midtøsten, ville flere innvandrere bli tvunget til å forlate sine hjemland.

Folk er rasende av det faktum at mer enn 1.500 flyktninger har druknet på Middelhavet bare i år, og at den tyske regjeringen og EU under slike forhold stadig strammer inn flyktningepolitikken. Det ble gjort klart av bannere der det sto: «Nødredning på havet er ingen forbrytelse.»

Michael sa at han var «forferdet og sint» over situasjonen. Han mente at ved å forsegle Europas grenser tillot regjeringen at «hundrevis av flyktninger drukner på Middelhavet – det er uhyrlig».

Michael

Han betonte at regjeringens umenneskelige politikk var rettet ikke bare mot flyktninger, men også mot landets egen befolkning. Mens «milliarder av euro» blir brukt på å oppruste militæret «er det like lite penger igjen for flyktninger som det er for helsetjenester, barnehager og alle de andre sosiale behovene,» beklaget Michael.

Ved avslutningssamlingen, da det fra talerplattformen ble annonsert at det også var SPD-representanter og ledere fra die Linke [Venstrepartiet] og die Grünen [De grønne] til stede, kom det til høylytt piping og fyrop. Maya, en salgsassistent fra Øst-Berlin, reagerte rasende. Hun sa at det var «uhørt av SPD å bli med her og demonstrere mens partiet i regjeringen gjennomfører nettopp den politikken som det her protesteres mot.»

Samlet sett var demonstrasjonen preget av en åpenbar motsetning. Mens mange demonstranter var opprørte over AfD, fremveksten av nyfascistiske krefter og regjeringens høyreorienterte politikk og var på søk etter en måte å motvirke dette, forsøkte de fleste som adresserte demonstrasjonen å roe ned og deeskalere situasjonen. Deres hovedslagord var: harmoni, forsoning og nestekjærlighet.

I sin tale refererte Markus Beeko, generalsekretæren for den tyske seksjonen av Amnesty International, til FN-erklæringen om menneskerettigheter, som ble vedtatt for nesten 70 år siden. Han sa at den garanterte «universelle og udelelige rettigheter til ethvert menneske på denne jorden». Retten til å tenke og si hva en vil; å tro på hvem en vil; bli beskyttet mot tortur eller forfølgelse; å få gifte seg med den en elsker – det er «en stor idé», som det er verdt å engasjere seg for.

Ulrike Trautwein, evangelisk teolog og generalsuperintendant for Berlin, understreket at hat ødelegger den sosiale sameksistensen. Hun pekte på de fredelige demonstrasjonene i Øst-Tyskland høsten 1989. Det felles slagordet den gangen var: «Ingen vold!» Pastoren ropte ut: «Det burde samle oss i dag! Ingen vold!» Hun sa at hun var redd for at rasisme og antisemittisme kunne gjøre samfunnsmessig vold akseptabelt igjen.

Jutta Weduwen, administrerende direktør for Aktion Sühnezeichen Fiedensdienste (ASF), uttrykte også bekymring over økningen av sosiale konflikter og advarte mot «eroderende solidaritet og følelseskulde».

Hannah og Mathew

Mange demonstranter reagerte på denslags uttrykk for harmonioppfordringer med ubehag eller avvisning. Denne følelsen kom tydelig til uttrykk i en samtale med et par fra Berlin, Hannah og Mathew, som marsjerte med sitt barn i ei barnevogn. «Jeg er ikke så full av kjærlighet som det blir stresset her,» sa Mathew, som er fra Skottland og studerer i Berlin. «Når jeg ser hvordan høyreekstremistene er på vei opp igjen her, blir jeg rasende. Det jeg savner i alle talene her er oppropet om kamp – ikke om vold, men om den politiske kampen.»

«Det handler vel ikke bare om kjærlighet,» la Hannah til, som allerede har fullført sine biologistudier. «Årsaken til problemene er kapitalismen og den konstante intensiveringen av utnyttelse. Vi trenger en venstrebevegelse som kjemper mot det eksisterende systemet og gjør mer enn bare å si at vi skal elske hverandre, være snille med hverandre. Det som mangler er en visjon, en politisk idé.»

Demonstrasjonen på lørdag ble dessuten preget av at det eksisterer mange veldig forskjellige standpunkter i kampen mot høyreradikale og nyfascister, side om side. Men det kom allerede til syne at tilspissingen av sosiale konflikter meget raskt vil føre til en politisk differensiering.

Intervensjonen fra Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) var innrettet mot å forberede den neste fase av kampen og gjøre det klart at kampen mot høyre fordrer en kamp mot kapitalisme og derfor også krever et sosialistisk perspektiv.

SGP har i de senere årene vist hvordan fremgangen til AfD og nyfascistene ble ideologisk forberedt. Partiet har kjempet mot forsøkene på å nedtone den tyske imperialismens og nazi-regimets forbrytelser, av professorer som Jörg Baberowski og Herfried Münkler ved Humboldt universitetet, og har advart for og avslørt gjenkomsten av tysk militarisme. Partiet har kjempet for å mobilisere arbeiderklassen mot denne utviklingen og dens kilde i det kapitalistiske systemet, og mot alle dets politiske partier og apologeter, inkludert de angivelige «venstre» organisasjonene som SPD, Venstrepartiet [die Linke] og De grønne [die Grünen].

SGP-løpeseddelen som ble distribuert blant demonstrantene sier: «Den eneste sosiale kraften som kan motvirke denne utviklingen og stoppe høyrefløyen er den internasjonale arbeiderklassen. Derfor oppfordrer vi til en utvidelse av arbeiderklassekamper over hele kontinentet. Sammensvergelsen mellom storkoalisjonen, etterretningstjenesten (BfV) og høyreorienterte ekstremister må stoppes.»

«Det er på tide å gjenopplive de revolusjonære sosialistiske tradisjonene fra Marx, Engels, Luxemburg, Liebknecht, Lenin og Trotskij, som bare forsvares av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [International Committee of the Fourth International] og dens seksjoner. SGP oppfordrer arbeidere og unge til å bli med og ta opp kampen mot kapitalisme, fascisme og krig.»