Tyskland: Der Spiegel idealiserer ytrehøyrelederen Björn Höcke

Av Peter Schwarz
7 November 2018

Det tyske ukemagasinet Der Spiegel publiserte et smigrende portrett av Björn Höcke i sitt nummer fra den 27. oktober. Som Der Spiegel bemerker i artikkelen er Höcke den mest høyreorienterte lederfiguren i ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD).

Melanie Amann, som har rapportert på AfD for Der Spiegel i fire år, møtte Höcke på hans hjemsted i Bornhagen for en lang skogtur og skrev deretter en seks-siders artikkel basert på deres møte. Hun var tydelig fascinert av AfD-sjefen i den østtyske delstaten Thüringen.

Hun beskriver mannen som «i sine taler og i ei ny bok» stadig mer ærlig «åpenbarer sitt antidemokratiske, ‘völkische’ verdenssyn», som en ensom «skogsvandrer» beredt til å slåss for sine overbevisninger. Amann baserer sin tolkning på et essay fra 1951 med tittelen «Skogsvandringen» (Der Waldgang) av den tyske ytrehøyreorienterte forfatteren Ernst Jünger. Amann legger fra seg enhver form for journalistisk objektivitet og engasjerer seg i en omskriving av Jüngers essay med Höcke som sentralfigur.

Stillheten, bøkeløvet, rådyr, bjeffende hunder, kaklende kyllinger, et bergplatå og en buktende elvebredd er ledemotivene gjennom hele artikkelen. Höcke «er i blå kortbukser og grove turstøvler. I tillegg en hvit kortærmet skjorte.» Han er begeistret: «Bøkeskogen er så fredelig» og «naturvandringer er en kilde til styrke». Han viser medfølelse for en veps som møter sin død, og for «folk som medvitende avstår fra familielykke». «Det etterlater ikke en følsom mann som ham kald,» bemerker Amann, fordi «tross alt, han er jo bare et menneske.»

Spiegel-forfatteren forklarer også betydningen av skogtur-metaforen: Jünger beskriver hvordan «folk oppfører seg når deres stat utvikler seg til et diktatur», når «valg bare tjener til å simulere frihet». De fleste borgere er helt beredt til å underkaste seg denne farsen. «Men enhver som er modig nok til å si ‘nein’ og avvise systemet, er ifølge Jüngers syn en skogsvandrer: en slik ensom vandrer vil ikke bli fortalt hva han skal gjøre av noen overlegen makt, hverken gjennom propaganda eller påtrykk. Og han har til hensikt å forsvare seg.»

Med en oppsummering av essensen av sitt essay skriver Amann: Jünger knyttet «tyskernes kjærlighet og lengsel etter sine skoger med folkets (Volk) politiske skjebne». «Der Waldgang representerer beredskap til oppofring og, om nødvendig, voldelig motstand.»

Bruken av så mye romantisk kitsch for å forherlige en nynazist er nok til å få en til å spy. Göring, Hitler og deres like inntok alle sammen lignende poseringer. Amann er ikke medlem av AfD og hun skrev til og med ei bok om ytrehøyrepartiet, Frykt for Tyskland (Angst für Deutschland). Men akkurat som så mange av de utdannede tyske småborgerne som omfavnet Hitler på 1930-tallet er hun fascinert av høyreekstremistene, der de i økende grad får innflytelse. Dette er det både ideologiske og politiske grunner til.

Amann har tydeligvis tatt til seg den tekstmeldingen Höcke sendte henne før møtet i Bornhagen: «Begjæret etter å forstå er grunnlaget for det journalistiske etos.» Hun ønsker å forstå Höckes og AfDs motiver, i stedet for å forstå hva AfD objektivt representerer. Hun er full av empati for AfD-medlemmenes motiveringer, og hun skildrer medlemmene så gunstig som mulig. Samtidig ignorerer hun fullstendig den politiske bakgrunnen til fremveksten av ytrehøyrepartiet – statens, medienes, hovedstrømspolitikkens og universitetenes rolle.

Dette var allerede tydelig i Amanns bok om AfD fra 2017. Den begynner med uttalelsen: «AfD eksisterte før partiet ble formelt etablert. Det var ikke fysisk håndgripelig, men snarere en tanke, en følelse i mange tyskeres hoder.» AfD er «et ekte folkets parti».

Faktum er at så langt fra å være en forestilling tryllet frem fra «tyskernes hoder» ble AfD opprettet i bak-kulisse-manøvrer på bakrommene i politiske kretser, mediene og ved universitetene. Partiet ble grunnlagt av høyreorienterte professorer som Bernd Lucke, big-business-lobbyister som Olaf Henkel og veteranpolitikere som Alexander Gauland. Embetsmenn, politi- og hæroffiserer er uforholdsmessig sterkt representert i partiets rekker. Mediene viet stor oppmerksomhet til AfD lenge før partiet kom inn i delstatenes lovgivende forsamlinger og til slutt inn det føderale parlamentet (Bundestag). Den nylige skandalen rundt Hans-Georg Maaßen, sjefen for den hemmelige etterretningstjenesten (BfV) har gjort det klart at AfD har full støtte fra Tysklands innenlandsetterretning.

Den tyske styringseliten trenger AfD for å undertrykke voksende motstand mot sosial ulikhet og militarisme. Den responderer på handelskrig og økende internasjonale spenninger ved å påkalle sine tidligere tradisjoner for autoritært og fascistisk styre. Det er den egentlige årsaken til AfDs vekst.

Alt dette ignorerer Spiegel-forfatteren fullt og helt – og ikke på grunn av noen som helst naivitet fra hennes side. Argumentet om at «AfD oppsto ut av tyskernes hoder» tillater henne å lukke rekkene med AfD og ta opp partiets politiske retningslinjer. I introduksjonen til sin bok skriver hun: «Det som var avgjørende for meg var oppdagelsen av at et meningsfullt engasjement med AfD bare er mulig hvis man har et åpent sinn til partiets miljø.»

Hun anbefaler at Tysklands konservative union (Den kristelig-demokratiske union and Den kristelig-sosiale union), for å vinne tilbake AfD-supportere, må «konstruktivt omfavne konservative saksanliggender som patriotisme eller trangen til frihet. Saker som fremkaller frykt, som den indre sikkerheten eller flyktningers kriminelle handlinger, må ikke bare overlates til AfD.»

Selvfølgelig er det AfD-velgere som ikke er ekte fascister, men man får ikke dem til å bryte med partiet ved å anta AfDs politiske retningslinjer. I stedet er det nødvendig å opponere mot AfD og bygge et parti som slåss mot kapitalismen på et sosialistisk program. Den pro-kapitalistiske politikken til SPD (sosialdemokratene), Venstrepartiet (die Linke) og andre såkalte «venstre»-partier er den viktigste grunnen til at ytrehøyrepartier kan få innflytelse, til og med blant de undertrykte sjiktene av befolkningen.

Der Spiegel har helt bevisst publisert sin lovnadshymne til Höcke. I årevis har magasinet spilt en ledende rolle i å bane vei for ytrehøyreideologi. I februar 2014 publiserte magasinet artikkelen «Skyldsspørsmålet splitter historikere i dag» forfattet av Dirk Kurbjuweit, som nå er nestredaktør. Kurbjuweit argumenterte for en revurdering av tysk historie, med sikte på å tone ned forbrytelsene begått av tysk imperialisme.

I artikkelen benektet Herfried Münkler, professor ved Berlin Humboldt Universitet, Tysklands ansvar for Den første verdenskrigen. Hans kollega Jörg Baberowski forsvarte nazi-apologeten Ernst Nolte og hevdet at Hitler ikke var ondskapsfull. Nolte selv beskyldte Polen for Den andre verdenskrigen og skrev at jødene var tildels ansvarlige for konsentrasjonsleirene.

Da Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Sosialistisk Likhetparti] protesterte mot Baberowskis trivialisering av Hitler reagerte mediene, anført av avisa Frankfurter Allgemeine, med et utbrudd av sverting. Boka Hvorfor er de tilbake? [Warum sind sie wieder da?] skrevet av Christoph Vandreier, utgitt av Mehring Verlag i forrige måned, dokumenterer denne diskusjonen i detalj.

Det må bemerkes at Amanns artikkel gjentar mange av Baberowski- og Nolte-sitatene – noen nesten ordtro – som den gangen ble påtalt og kritisert av SGP. Bare at de denne gangen kommer fra Höckes munn.

For eksempel refererer Amann et intervju med Höcke fra Wall Street Journal. I intervjuet hevder Höcke at det «store problemet er at man presenterer Hitler som absolutt ondskapsfull. Men selvfølgelig vet vi at det ikke er noe som er helt svart eller helt hvitt i historien.» Når dette blir reist av Amann, svarer Höcke: «Det som virkelig er ille i dag er at en ikke en gang får lov til å si det selvsagte, det vil si, at til tross for alle grusomhetene så var Hitler bare et menneske.»

Videre ut i Amanns artikkel finner man sitatet fra Nolte om polakkene og jødene nesten ord for ord gjengitt. I AfD-kretser ble det tenkt mye på «hvordan fedrelandet endelig kunne riste av seg byrden fra naziperioden» og når skal verden endelig innse at Polen også bærer ansvar for krigen og at man, med en viss berettigelse, kan beskrive ikke bare tyskerne men også jødene som «et folk av utøvere».

Der Spiegels idealisering av Höcke bekrefter SGPs advarsler gjennom flere år: For å pålegge sin politikk av militarisme og sosiale nedskjæringer i en verden som rystes av krig og handelskrig, gjenoppliver styringsklassen i Tyskland sine mest barbariske tradisjoner. Bare en sosialistisk massebevegelse av arbeiderklassen kan stoppe denne utviklingen.