Ett hundre år siden November-revolusjonen i Tyskland

9 November 2018

For ett hundre år siden – den 9. november 1918 – nådde den tyske arbeiderklassens revolusjonære opprør mot krig og monarki sin topp og rystet det kapitalistiske systemet til grunnvollene.

Til tross for undertrykkelse, drakonisk sensur, fengslingen av revolusjonære ledere og sosialdemokratenes (SPD) og fagforeningenes støtte for Den første verdenskrig, var den keiserlige regjeringen siden begynnelsen av 1918 ikke lenger i stand til å kontrollere arbeiderklassens motstand mot krigen. De forødende konsekvensene av tre-og-et-halvt år med blodig nedslakting, og de militære nederlagene på Vestfronten, førte til en revolusjonær krise.

I mange områder kollapset matforsyningen nesten fullstendig. Selv om krigsproduksjonen hadde økt dramatisk siden sommeren 1914 var den totale industriproduksjonen ved utgangen av 1917 hele 47 prosent lavere enn førkrigsnivået. Jordbruksproduksjonen hadde falt med 60 prosent. Hungersnøden var ufattelig.

Under krigens siste måneder ble frontene nesten ikke forflyttet, men den enorme menneskelige nedslaktingen fortsatte med uforminsket styrke. Soldater ble helt meningsløst sendt til nedslaktingen, de sultet til døde i skyttergravene eller de døde i smerter av epidemiene. På det tidspunktet hadde Den første verdenskrigen rast i fire år. General Ludendorff og hærens øverstekommando trenerte våpenhvileforhandlingene, og da krigen endelig opphørte i november 1918 hadde 10 millioner mennesker mistet livet over hele verden, med 20 millioner sårede soldater. I tillegg krevde krigen 7 millioner sivile ofre.

I Russland hadde arbeiderklassen erobret makten under bolsjevikenes ledelse i oktober 1917 og avsluttet den russiske involveringen i krigen. Deres seier inspirerte arbeiderne i Tyskland. Midt under verdenskrigens slakteri viste den russiske revolusjonen at en verden uten utnyttelse og krig, hinsides kapitalismen var mulig.

I januar 1918 legger arbeiderne ved våpenfabrikkene i Hennigsdorf ned sine redskaper og verktøy. Deres demonstrasjon i nærliggende Berlin får tilslutning fra 400.000 mennesker. I boka «1918» skriver Joachim Käppner: «Januarstreiken er begynnelsen på slutten for den wilhelminske orden. Den er et vulkansk utbrudd av alle motsetningene som har sydet i das Reich og som ikke bare er tilslørt av våpenhvilen, men som til og med har blitt tilspisset av den.»

Etter dette vokser motstanden i fabrikkene og sprer seg også til flåten og fronten. Høsten 1918 forverrer situasjonen seg fra dag til dag. For å kontrollere den revolusjonære bølgen og skyve ansvaret for krigsnederlaget over på andre foretar regjeringen en rekke retretter. Volker Ullrich skrev i boka «Revolusjonen 1918/19»: «Reformen fra oven hadde til hensikt å forhindre revolusjonen nedenifra – det var den grunnleggende tanken bak den nå fullførte helomvendingen.»

Den 3. oktober blir prinsen Max von Baden utnevnt til Reichskansler for å danne en regjerings-koalisjon med sosialdemokratene, som for første gang i historien antar regjeringsansvar. Tre uker senere blir general Ludendorff, den mektigste mannen i hærens øverstekommando, oppsagt.

Men tiltakene kommer for sent. Det revolusjonære opprøret kan ikke lenger stoppes. Den 30. oktober gjør sjøfolkene i marinen opprør og nekter å gå ut for et «endelig sjøslag» som betyr deres definitive undergang.

I Kiel fraterniserer matrosene med arbeiderne og organiserer en generalstreik. Den 4. november okkuperer de sine krigsskip og rådhuset i Kiel. Det blir dannet arbeider- og soldatråd. Den 5. november seirer revolusjonen i Lübeck, den 6. november i Hamburg, og deretter i Bremen, Hannover og Stuttgart. Den 7. november demonstrerer 80.000 arbeidere i München og danner et arbeider- og soldatråd. En dag senere utroper Kurt Eisner Fristaten Bayern.

Deretter begynner begivenhetene å akselerere. Richard Müller spilte som styreleder av Eksekutivrådet for arbeider- og soldatrådene en førende rolle i Berlin-oppstanden den 9. november, og beskriver det på denne måten:

«Etter frokostpausen begynte ting å røre på seg. Fabrikkene tømtes i et utrolig raskt tempo. Gatene ble fylt av enorme folkemengder. I utkanten, der de største fabrikkene ligger, dannet det seg store demontrasjonsmarsjer som strømmet inn mot sentrum av byen.»

Müller beskriver hvordan soldater som ble beordret til Berlin for å beskytte monarkiet og opprettholde orden slo seg med i arbeidernes demonstrasjoner uten å ha blitt oppfordret til det. «Menn, kvinner, soldater, et bevæpnet folk, oversvømmet gatene helt opp til de nærmeste kasernene.» I Moabit-fengselet og Tegel-fengselsleiren blir de innsatte sluppet fri. «De store avisene, Wolff-telegrafbyrået, telegrafdepartementet, Reichstag-bygningen ble okkupert allerede i løpet av de første timene av ettermiddagen.»

Müller oppsummerer hendelsene: «Det karakteristiske trekket ved denne oppstandet ligger i den grunnleggende kraften i utbruddet, i det altomfattende omfanget av oppstandens ekspansjon og den forente, nesten metodiske samhandlingen i alle deler av området Stor-Berlin.»

Monarkiets styre, rystet av krigen, kollapser som et korthus under denne enorme mønstringen fra arbeiderklassen. Reichskansler Max von Baden kunngjør keiser Wilhelm IIs abdisering tidlig denne morgenen. På formiddagen overfører han sitt embete til sosialdemokraten Friedrich Ebert. Tidlig på ettermiddagen proklamerer SPD-medlemmet Philipp Scheidemann Den demokratiske republikken fra balkongen på Berlin-byslott foran en stor menneskemengde. Dermed er han litt forut for Karl Liebknecht, lederen av Spartacus-forbundet, som kort etter proklamerer Den sosialistiske republikken i den nærliggende Lustgarten.

Neste dag danner SPD-styreleder Friedrich Ebert en ny regjering som kaller seg «Folkets representative råd», som blant andre inkluderer tre sosialdemokrater fra flertallet (Ebert, Philipp Scheidemann og Otto Landsberg) og tre medlemmer fra USPD (de uavhengige sosialdemokratene Hugo Haase, Wilhelm Dittmann og Emil Barth). USPD ble grunnlagt i april 1917 av SPD-medlemmer som, under trykket fra massene, hadde nektet å stemme for ytterligere krigskreditter og som derfor ble ekskludert fra SPD. Barth er også medlem av det revolusjonære rådet som utøver stor innflytelse over metallindustrien i Berlin.

Rådet av folkets representanter (regjeringen) påtar seg oppgaven med å fange inn, kvele og bilegge den enorme revolusjonære bølgen med blod, som i løpet av få dager har spredt seg som en skogsbrann over hele landet og som ikke bare truer monarkiet, men også kapitalistenes og grunneiernes besittelser, og den militære kastens makt.

Sommeren 1914 hadde SPD-lederne stemt for å innvilge den tyske regjeringen krigskreditter og dermed sendt millioner av arbeidere til den imperialistiske krigens slagmarker. Fire år senere viste de seg å være den kapitalistiske ordens viktigste forsvarere. Ebert slutter en hemmelig pakt med hærens øverstekommando under general Gröner. Angrepene mot de revolusjonære arbeiderne forberedes og organiseres i et daglig, direkte samarbeid med kontrarevolusjonens generalstab.

I sine memoarer skrev general Gröner følgende om denne alliansen med Ebert: «Offiserkorpset kunne bare samarbeide med en regjering som tok opp kampen mot radikalismen og bolsjevismen. Ebert var beredt til det.» Den 10. november har han fortalt Ebert at hæren stilte seg tilgjengelig for hans regjering, med forlangende om at bolsjevismen ble bekjempet. «Ebert gikk med på mitt forslag om en allianse. Fra da av diskuterte vi de nødvendige tiltakene hver kveld på ei hemmelig telegraflinje mellom Rikskanseliet og Hærkommandoen. Alliansen har bevist seg.»

Basert på denne alliansen organiserer SPD-lederskapet det ene slaget etter det andre mot de revolusjonære arbeiderne. Gustav Noske, sosialdemokraten og folkets representant for hæren og flåten, er pålagt å rekruttere mot oppstanden fra de sprengte og spredte reaksjonære Freikorps-soldatene. Han påtar seg oppgaven med ordene: «Én eller annen må ta på seg å være blodhunden.» I SPDs partiavis Vorwärts [Fremover] publiseres det opprop om samarbeid med Freikorpsene, som var forløpere til de nazistiske stormtroppene, under overskriften «Beskytt dere mot Spartakus!»

Konflikten mellom arbeiderklassen på den ene siden og de kontrarevolutionære Freikorps-troppene og Ebert-regjeringen på den andre, utvikler seg til en åpen borgerkrig. Men det er ikke før den 29. desember når det raser væpnede kamper i Berlin-gatene at ministrene fra USPD forlater Ebert-regjeringen. De har tjent som et venstreorientert fikenblad, uten å ha hatt den aller minste innflytelse over begivenhetene.

Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg, som siden krigens begynnelse hadde slåss mot SPDs forræderi og først dannet «Gruppe Internationale» og senere «Spartakusbund», grunnlegger Det tyske kommunistparti midt under kryssilden av de største revolusjonære kampene ved årsskiftet 1918/19. Rosa Luxemburg, som bare noen få uker tidligere er løslatt fra lang tids varetektsfengsling, holder hovedtalen på stiftelseskongressen. Karl Radek bibringer hilsener fra Bolsjevikpartiet. To uker senere, den 15. januar, blir Luxembourg og Liebknecht tatt til fange og feigt myrdet av Noskes Freikorps.

Kontrarevolusjonen triumferer! Med forferdelig grusomhet raser den mot de revolusjonære arbeiderne i Berlin og andre industriområder. Titusener blir myrdet. Den sosialdemokratiske hærministerens tropper drukner revolusjonen i blod.

I dag presenterer den offisielle historieskrivningen November-revolusjonen som en demokratisk oppvåkning og begynnelsen av demokratiet i Tyskland. Det var det overhode ikke. Som Leo Trotskij så treffende beskrev det i 1930 var Den tyske revolusjonen av 1918 «ikke en demokratisk fullføring av Den borgerlige revolusjonen, men en proletarisk revolusjon som ble halshugget av sosialdemokratiet: eller mer presist uttrykt, det er den borgerlige kontrarevolusjonen som er tvunget til å bevare pseudo-demokratiske former etter seieren over proletariatet.»

Det tyske borgerskapet hadde allerede tatt avskjed med demokratiske målsetninger 70 år tidligere. I 1848 hadde det satt kniven i ryggen på Den demokratiske revolusjonen som feide over Tyskland og store deler av Europa, og hadde alliert seg med den føydale reaksjonen. Tysklands fremvekst som en imperialistisk stormakt fant derpå sted under Hohenzollern-regimets herrskapsstyre. Den prøysiske militarismen, det autoritære prøysiske statsapparatet og dets ryggrad, de store landeierne, tjente det oppadstrebende tyske borgerskapet for undertrykkingen av arbeiderklassen og forfølgelsen av sine imperialistiske mål. Det kulminerte i Den første verdenskrigens katastrofe, som det tyske borgerskapet i vesentlig grad var skyld i utbruddet av.

Arbeiderne og soldatene, som reiste seg en masse etter fire års barbarisk nedslakting og unevnelige krigsforbrytelser, sto ikke overfor oppgaven med å fullføre Den borgerlige-demokratiske revolusjonen. Borgerskapet hadde forlengst blitt den styrende klassen under det keiserlige regimets beskyttelse og det hadde med krigen bevist sin historiske fallitt. Arbeiderne og soldatene sto overfor oppgaven med å frata borgerskapet og den militære kasten deres materielle grunnlag, ved å ekspropriere industribaronene, krigsprøfittørene og landeierne, og overfor oppgaven med å etablere en sosialistisk arbeiderstat.

Den tyske November-revolusjonen var en uadskillelig del av den proletariske verdensrevolusjonen som var under utvikling. Nesten på dagen ett år tidligere ( den 7. november etter tysk kalender) hadde arbeiderklassen erobret makten i Russland under bolsjevikenes ledelse. Oktober-revolusjonens ledere Lenin og Trotskij, hadde basert hele sin strategi på et internasjonalt perspektiv. De forsto Den russiske revolusjonen som opptakten til den sosialistiske verdensrevolusjonen. De var overbevist om at det imperialistiske verdenssystemets motsetninger, uttrykt i Den første verdenskrigens barbari, også ville drive arbeiderklassen i andre land til revolusjon og raskt ville frigjøre den russiske arbeiderstaten fra sin innledende isolasjon. Begivenhetene i Tyskland bekreftet dette perspektivet.

Mens Oktober-revolusjonens seier inspirerte de tyske arbeiderne fremprovoserte den frykt og angst hos de herskende elitene. «Forsvar mot bolsjevismen» ble ikke kampropet bare for den ytterste reaksjonen, men også for SPD og deler av USPD. «Da Karl Liebknecht ... den 9. november prøvde å forplikte Riksdags-fraksjonen av uavhengige til det russiske oppropet ‘All makt til sovjetene, reagerte den tilstedeværende [sosialdemokraten] Eduard Bernstein, ‘som om lynet slo ned i hans hode’: ‘Han bringer oss kontrarevolusjonen’,» skrev Heinrich Winkler i boka Der lange Weg nach Westen [Tyskland: Den lange veien mot vest].

Den tyske revolusjonen feilet på grunn av mangelen av et revolusjonært lederskap. Under August Bebel og Wilhelm Liebknecht hadde SPD bygd det største marxistiske massepartiet i verden. Men partiets ledende sjikt lot seg bli trukket med av det økonomiske oppsvinget, forrådte i 1914 sitt eget program og støttet Den første verdenskrigen.

Arbeiderklassen kom seg ikke i tide fra dette slaget. USPD ble grunnlagt kun tre år etter krigens begynnelse, og det ikke på eget initiativ, men fordi SPD gjennom partiekskluderinger ikke etterlot noe annet valg. USPDs politikk forble alltid sentristisk, tilpasset ethvert borgerlige påtrykk, eksempelvis med deltakelsen i Eberts regjering. Selv den tyske arbeiderklassens mest revolusjonære og modige representanter i Spartakusbund fant det vanskelig å bryte med SPD og USPD i tide.

November-revolusjonens nederlag hadde forødende konsekvenser. Det isolerte Sovjetunionen og bidro vesentlig til fremveksten av det stalinistiske byråkratiet. Joseph Stalins økende innflytelse over Den kommunistiske internationales politikk ble derav en viktig faktor for den internasjonale arbeiderklassen ytterligere nederlag. Først misaktet KPD (Det tyske kommunistpartiet) i 1923 en ekstraordinær revolusjonær situasjon, på grunn av sin feilaktige politikk. Deretter resulterte KPDs katastrofale politikk – diktert av Stalin, med en strikt avvisning av en forenet front mot nazistene – i 1933 med at Hitler kom til makten uten å møte noen organisert arbeidermotstand.

Men, fremfor alt etterlot November-revolusjonen intakt makten og besittelsene til alle de kreftene som skulle hjelpe Hitler til makten 15 år senere: industribaroner som Stinnes, Krupp og Thyssen; Junkerne som Paul von Hindenburg og de andre generalene baserte seg på; og Freikorps som Hitlers Stormtropper (SA) ble rekruttert fra. Ikke engang høyadelen ble ekspropriert eller avskaffet, en oppgave den franske revolusjonen hadde fullført fullt og helt 120 år tidligere.

Hundre år senere står arbeiderklassen i Tyskland og internasjonalt igjen overfor de samme oppgavene som i 1918. Med intensiveringen av kapitalismens globale krise – ekstrem sosial ulikhet, ustabiliteten i finansmarkedene, handelskrig og krig – kommer alle de uløste problemene fra det tjuende århundre tilbake. Høyreekstremistiske partier vokser frem overalt, inkludert i Tyskland; som også militarisme og opprustningen av statsmakten. Klassekampen tilspisser seg. Uten sosialistisk revolusjon innen overskuelig fremtid trues menneskeheten igjen med å synke ned i krig og barbari.

Sozialistische Gleichheitspartei i Tyskland [Sosialistisk Likhetsparti] og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (med engelsk akronym: ICFI) er den eneste politiske tendensen som støtter seg på klassekampens strategiske lærdommer og som slåss for et internasjonalt sosialistisk perspektiv. Det presserende behovet er å bygge en politisk uavhengig, revolusjonær sosialistisk bevegelse av arbeiderklassen. Det er den essensielle lærdommen fra Den tyske revolusjonen, og det er den sentrale oppgaven i dag.

Ulrich Rippert og Peter Schwarz