Senatet i Argentina vedtar «null-underskudd-budsjettet»

Av Rafael Azul
20 November 2018

Med den nesten ubetalbare gjeldsbyrden på over US $ 327 milliarder (ca. 80 prosent av BNP) og en dollarflukt på nesten US $ 30 milliarder inneværende år, balanserer Argentinas økonomi på randen av en katastrofe. En avtale med Det internasjonale pengefondet (IMF) og en ny budsjettplan skal nå forsøke å betale gjelden, med en politikk utformet for sult og sosial elendighet.

Etter 12 timers debatt godkjente Senatet – det øvre kammer av det argentinske parlamentet – i morgentimene torsdag den 15. november et sjokkterapibudsjett for 2019, som er et brutalt angrep på arbeidsplasser og lønninger. Etter at argentinerne har gjennomlevd to år med såkalt «gradvise» innstrammingstiltak, som har forvitret levestandarden, sosialtjenester og offentlige investeringer, signaliserer det nye budsjettet at mye verre er i vente.

Det såkalte null-underskudd-budsjettet, som ble godkjent av parlamentets nedre kammer i oktober, passerte med god margin i Senatet (45 for, 24 imot, en tilbakeholdt stemme), delvis takket være stemmene fra en konservativ fløy av Peronist-partiet (Den føderale blokk), der lederen Miguel Pichetto erklærte at hans fraksjon ikke ville tillate at regjeringen ble lammet.

Budsjettet på US $ 4 milliarder inkluderer et budsjettkutt på 300 milliarder argentinske pesos i forhold til 2018. For arbeidere betyr det nok et år med fallende reallønninger, økende arbeidsledighet og kutt i pensjoner og sosiale ytelser.

Med en offisiell arbeidsledighet for første semester i 2018 på 9,7 prosent og der tallet for undersysselsatte er på 11 prosent, er antallet argentinere som lever under fattigdomsgrensa nå ca. 12 millioner, eller 27 prosent av befolkningen. President Macri advarte nylig argentinerne om at de måtte forberede seg på ytterligere økning i ledighet og fattigdom.

Budsjettet inkluderer betydelige økninger av regressive merverdiavgifter, som vil forvitre levestandarder og øke den sosiale ulikheten ytterligere, mens skattene kuttes for foretaksprofitt, for gruveselskaper og soyaeksportører.

Det blir ingen økning i offentlige investeringer, som ytterligere undergraver Macris løfter fra 2016.

Som respons på kollapsen i dollarverdien av den argentinske pesoen (p.t. 37 pesos mot US $ 1; fra 19 pesos i januar 2018), setter budsjettet tilside økende mengder pesos for å betjene Argentinas gjeld til utenlandske banker og hedgefond, i samsvar med IMF-avtalen og institusjonens såkalte redningspakke på US $ 57 milliarder fra i sommer.

IMF har, etter først å ha krevd fjerning av kontroller på dollar og siden med dette budsjettet, effektivt tatt kontroll over den argentinske finanspolitikken. Den er nå fremfor alt annet orientert mot å sikre gjeldsbetalingen. Budsjettet frigjør faktisk for en økning av midler bestemt for gjeldsbetaling, med en tredjedel av budsjettets utgiftside øremerket for gjeldsbetaling.

Regjeringen har erklært at den forventer at inflasjonen, som for 2018 er på 45 prosent, vil falle til 23 prosent i 2019 og at BNP-veksten i 2019 vil falle med 0,5 prosent relativt til nedgangen på 1,5 prosent for 2018. Regjeringen forventer videre at peso-kursen mot dollar vil stabilisere seg på 40 pesos, mens sentralbankens rentenivå forblir på et ågernivå av 70 prosent. Det slår selvfølgelig bremsene på for all økonomisk aktivitet. Små og mellomstore bedrifter, som ikke er i stand til å skaffe kapital annet enn til ekstremt høye priser, er på randen av økonomisk kollaps.

Offentlige utgifter vil krympes med syv prosent for å nå det finanspolitiske målet om null-underskudd. Regjeringsrepresentanter forespeiler et budsjettoverskudd for 2020.

Det er en atmosfære av vantro i det argentinske samfunnet hva angår alle regjeringens prognoser. For mange synes de å være ment for utenlandsk forbruk, for å forsikre IMF og Wall-Street-obligasjonseierne. Med ordene fra en tv-kommentator: «Det er lite brød og mye sirkus» i regjeringens uttalelser.

Hver dag våkner argentinerne til kunngjøringer om masseoppsigelser i bilproduksjonen, i stål- og tekstilindustriene, og i andre næringer. Så langt i år har 250.000 arbeidere mistet sine jobber. Industrien generelt opererer på 60 prosent kapasitet, bilindustrien på mindre enn 45 prosent og tekstilindustrien på mindre enn 50 prosent. Som følge av oppsigelsene, sammen med kuttene i pensjoner og kutt i sosialprogrammer for barn av de arbeidsledige og fattige, har forbruksutleggene kollapset, som ytterligere svekker bransjer som produserer forbruksvarer for innenlandsmarkedet.

For sin del gratulerer IMFs representanter Macri-administrasjonen for null-underskudd-budsjettet. På Det internasjonale pengefondets faste torsdagskonferanse i New York kalte IMFs offisielle representant Gerry Rice det nye budsjettet et «positivt skritt», og nøkkelen for å gjenopprette tilliten til den argentinske økonomien.

Regjerings-myndighetene i Buenos Aires har på sin side kunngjort noen minimale lindrende tiltak, som eksempelvis en bonus på US $ 140 dollar (i 2 utbetalinger) som kompensasjon for inflasjonen, og en ti-dagers-varsel på oppsigelser.

Mens den sosiale og økonomiske krisen utvikler seg vil lederne av G20-landene den 30. november samles i Buenos Aires og andre argentinske byer, blant ekstraordinære sikkerhetsforanstaltninger. Innenriksminister Patricia Bullrich har foreslått at innbyggerne i Buenos Aires forlater byen for varigheten av toppmøtet (fra den 30. november til og med den 1. desember). President Macri har annonsert at Argentina vil skyte ned eventuelle ikke-autoriserte overflyvninger i luftrommet over møtestedene. Infiltreringen av protestgrupper og angrep på innvandrere utføres av argentinske sikkerhetsstyrker.

Desember i år markerer at det er 17 år siden en av de mest betydningsfulle masseprotestbevegelsene i Argentinas etterkrigshistorie, der demonstrantene ga lyd fra seg med ropene: «¡Qué se vayan todos, que no quede ni un solo!» (Vekk med dem alle [politikerne], så det ikke er én igjen!) som kom fra de hundretusener som strømmet ut i gatene i Buenos Aires, og andre byer.

Det som utløste det folkelige opprøret den gangen, og som tvang frem sammenbruddet av administrasjonen til daværende president De la Rua, var gjeldskrisen forårsaket av fallitten av den nyliberalistiske modellen til den foregående peronist-presidenten Carlos Ménem, med påfølgende massiv valutaflukt, stengte banker, massearbeidsledighet og en kollapsende levestandard.

«En innstrammingspolitikk av denne størrelsesorden har aldri funnet sted uten at regjeringen kollapser,» uttalte økonomiminister Nicolás Dujovne om det nå vedtatte budsjettet, med klar referanse til disse tidligere begivenhetene. Det er uten tvil et uttrykk for den argentinske regjeringens og styringsklassens frykt og bange anelser.