Mens Modi skryter av Indias vekst

I deperasjon begikk fire arbeidsledige ungdommer selvmord

Av Kranti Kumara
4 December 2018

I et kollektiv selvmord hoppet fire ungdommer i alderen 17 til 24 år inn foran et kommende tog i den nordvestlige delen av Rajasthan sent i forrige måned.

De høyskoleutdannede ungdommene gikk til dette uhyrlige skrittet fordi de var overveldet av utsiktene til arbeidsløshet. Tre av dem, Manoj Meena 24 år, Satyanarayan Meena 22 år, og Rithuraj Meena 17, døde på stedet. Atten år gamle Abhishek Meena døde av skadene han pådro seg etter først å ha vært innlagt på sykehus.

Alle fire kom fra samme landsby og delte en leilighet ikke langt fra jernbanesporene der de tok sine liv. Mediene rapporterte at deres venner, den 18 årige Rahul og den 19 år gamle Santosh, sa de fire ungdommene ikke hadde sett noen utvei fra en håpløs fremtid med arbeidsløshet og fattigdom. Uten arbeid var de tvunget til å vende tilbake til sin tilbakestående landsby og et forsøke på å livnære seg som bønder i det som er en av de tørreste og fattigste delene av India.

Det tragiske fellesselvmordet understreker den kalde virkeligheten indiske ungdommer står overfor.

Til tross for det uopphørlige skrytet fra Indias styringselite, særlig fra statsminister Narendra Modi og hans BJP-ledende regjering (Bharatiya Janata Party), om at landet har den høyeste vekstraten av verdens store økonomier, står India overfor en forødende jobbkrise, med millioner som ikke finner arbeid, enn si godt betalt, sikker sysselsetting.

Ifølge Indias arbeidsdepartement kommer minst 1 million nye arbeidere inn på Indias arbeidsmarked hver måned. Likevel rapporterte Business Standard i mai 2018, basert på funn fra Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO), at fra mai 2014, da BJP inntok embetet, til oktober 2017, var det bare etablert 823.000 nye arbeidsplasser – og de fleste av disse ble klassifisert som «sårbar sysselsetting».

Indias tall for ungdomsselvmord er de høyeste i verden. Det nasjonale kriminalregisteret fra det indiske innenriksdepartementet (NCRB) rapporterte at mer enn 9.000 studenter begikk selvmord i 2015, eller mer enn én hver time. Likevel tror mange eksperter at disse tallene undervurderer fenomenet.

Over hele verden står ungdommen overfor stadig vanskeligere forhold på grunn av den kapitalistiske krisen. Men i India er trykket spesielt stort og konsekvensene alvorlige. På grunn av mangelen på helsetjenester og andre offentlige tjenester, eller den forvitrende tilstanden av de som er, og på grunn av den eksisterende status for pensjoner og andre sosiale rettigheter er det store flertallet av foreldre avhengig av sine barn når de når pensjonsalderen, eller til og med tidligere, dersom de skulle bli syke eller skadet.

Arbeidsløshet er et brennende aktuelt problem i Rajasthan, der kampanjen for valgene til statsforsamlingen den 6. desember er i høygir. Som vanlig faller de ulike borgerlige partiene over hverandre med grandiøse og helt uholdbare løfter om jobber for ungdommen.

Rajasthan styres for tiden av BJP, under sjefminister Vasundara Raje, et medlem av Scindia-klanen, den kongelige familien av den tidligere prinsestaten Gwalior. BJP kombinerer raffinert en hinduistisk kommunalismepolitikk [etnisitet og religionsbasert] med en total underdanighet til big business, og hevder at den eneste måten å bringe «utvikling» og skape arbeidsplasser, er å gjøre hva investorene etterspør.

Som eksempel på det store gapet som skiller regjeringen fra den dystre virkeligheten som møter Rajasthans ungdom, kommenterte Raje til pressen at «stemningen i staten er god».

Ifølge Indias arbeids- og sysselsettingsdepartement hadde Rajasthan i mars 2018 bare 12.854 annonserte stillinger i alle sektorer for 857.316 arbeidssøkere. Census Bureau har rapportert at i 2016 var ledighetsnivået for statens 20- til 29-åringer over 30 prosent.

Under BJPs kampanje for statsforsamlingsvalget i 2013, kom Raje med det nå ofte siterte løftet til Rajasthans ungdom: «Lathi nahi, naukriya doongi (Jeg skal besørge jobber, ikke politi-køller)» -- en referanse til politiet som slo løs på arbeidsløs ungdom som hadde protestert mot den daværende kongressparti-regjeringen tidligere samme år. Men nylig, da mer enn 200 ungdommer marsjerte fredelig til BJPs hovedkvarter for å overlevere et memorandum med krav om jobber, banket politiet løs på dem på samme måte.

Under valgkampanjen i 2013 lovet Raje å skape 1,5 millioner arbeidsplasser innen 2018. Men ifølge India's Comptroller og generalrevisor (CAG) fikk bare 9.904 jobb av de 127.817 personene staten hadde besørget yrkesopplæring mellom 2014 og 2017.

Det er en mengde annen statistikk som viser at mangelen på jobbmuligheter i Rajasthan er stor både i offentlig og privat sektor.

I 2017, da sekretariatet for statsforsamlingen annonserte 18 ledige poster som kontorarbeidere, søkte over 13.000 på stillingene, deriblant 129 ingeniører, 23 advokater, en regnskapsfører og 393 høyskoleutdannede. Tilsvarende, da regjeringen nylig annonserte etter fem medhjelpere, fikk den over 23.000 søknader, mange av dem fra personer med høye utdanninger.

Rajasthan BJP-regjeringens viktigste «jobbskapingsinitiativ» har vært å «reformere» statens påståtte «stramme arbeidslover». Disse endringene, som har blitt holdt opp av Modi-regjeringen som en modell for hele India, og kopiert av flere andre BJP stat-myndigheter, tillater bedriftene i Rajasthan effektivt sett å ansette og si opp arbeidstakere etter egen frie vilje, samtidig som de etablerer ytterligere barrierer mot at arbeidere engasjerer seg i kollektive tiltak.

På landsmålestokk er situasjonen for ungdommen også desperat. Konfrontert med en utbredt håpløshet fyrer Modi og hans BJP opp under etnisitet- og religionstilhørighet under oppkjøringen til de nasjonale generalvalgene i april-mai 2019. Før det forrige parlamentsvalget i 2014 forkynte Modi høyt og tydelig at han ville bringe «Acche Din (Gode Dager)» og skape 100 millioner jobber innen 2022, med sitt såkalte «Make in India»-program.

«Make in India»-kampanjen har innebært at Modi har reist til Europa, Nord-Amerika og andre steder i Asia, med oppfordringer til investorer om å dra nytte av en regjering som er fast bestemt på å gi dem rikelig billig arbeidskraft, raske landoppkjøp og overdådige skattetilskudd. Høyest på Modis skryteliste er at industrielle lønninger i India bare er fjerdedelen av de tilsvarende i Kina.

Modi-regjeringen er seg meget bevisst det utbredte hatet og utilfredsheten den har fremkalt med sitt falske løfte om å besørge sysselsetting gjennom sin pro-business agenda. Det er derfor den nå har dreid seg mot en krass, om enn begrenset, «jobbskaping».

I februar 2018 utlyste de statseide Indian Railways [Indiske jernbaner], nasjonens største arbeidsgiver med 1,3 millioner ansatte, 90.000 ledige jernbanejobber. Antallet søkere var 28 millioner. Det skapte et logistisk mareritt for jernbanen, siden de fortsatt har å sile gjennom mer enn 21,2 millioner endelige søkere. Gitt den indiske jernbanens beryktede sikkerhetshistorikk, er det all grunn til å frykte at de nytilsatte raskt vil bli satt i jobb uten tilstrekkelig opplæring.

Selv om de som begikk selvmord illustrerer utdannet ungdom som konfronterer elendighet, er fremtidsutsiktene som arbeiderklasseungdom og de fattige står overfor, enda traurigere. Det overveldende flertallet av disse er tvunget til å karre ut en livsopphold med jobber som er midlertidige, eller som deltidsarbeidere uten rettigheter, og med usikker inntekt.

Modi-regjeringen og dens håndlangere skryter stadig om hvordan deres politikk har oppnådd en «verdensledende» økonomisk vekst på over 7 prosent. Det er god grunn til å mistenke at BNP-vekstraten beregnet av Modi-regjeringen er fordreid. Men hvordan det nå enn er, så har den overveldende delen av den veksten som har vært, gått til Indias rike, fremfor alt de 1.500 personene som besitter $ 100 millioner i formue eller mer.

Credit Suisse’s «2018 Global Wealth Report» viser at bare én av 10 voksne indiere har en formue på mer enn $ 10.000. På den andre enden av skalaen hadde antallet dollar-millionærer, som i 2000 var kun 39.000, ved midten av 2018 økt med en faktor på nesten 10 til 343.000. Dette inkluderer anslagsvis 130 milliardærer.