López Obradors valgløfter setter scenen for eksplosive klassekamper i Mexico

4 December 2018

På lørdag ble Andrés Manuel López Obrador – eller «AMLO», som han er kjent – sverget inn for en seksårsperiode som president i Mexico, verdens tiende største land etter befolkningsstørrelse, med 130 millioner mennesker.

López Obradors komme til makten setter scenen for en eskalering av klassekampen over hele Nord-Amerika. Ingen meksikansk president siden Francisco Madero ble valgt i 1911 har konfrontert en så akutt motsetning mellom massenes progressive forventninger og styringsklassens reaksjonære mål. Som i 1911, ved starten av Den meksikanske revolusjonen fra 1910 til 1920, er Mexico ei sosial krutt-tønne som er satt for å eksplodere.

López Obrador er den 65 år gamle forhenværende borgmesteren i Mexico City som har brukt hele sitt politiske liv som en borgerlig funksjonær og en politisk klatrer. Med opphav fra den sørlige Gulf-staten Tabasco, ble han aktiv i det styrende Institusjonelle revolusjonspartiet (PRI) i sine tidlige 20-år og vant utnevnelser til stillinger i ulike myndighetsposisjoner i årene som fulgte.

I 1988 ble AMLO med i den populistiske opposisjonen Demokratiske Strømmer innen PRI, der lederen Cuauhtémoc Cárdenas (barnebarn av den meksikanske presidenten Lázaro Cárdenas fra 30-tallet) splittet fra PRI og stilte forgjeves i presidentvalget det året. AMLO steg som en ledende figur innen grupperingens etterfølgerparti, Partiet for den demokratiske revolusjon (PRD), og fungerte som dette partiets leder fra 1996 til 1999, før han vant valget til borgmester i Mexico City i 2000, en stilling han holdt til 2005.

Han stilte som presidentkandidat for PRD i 2006 og igjen i 2012. Selv om det er sannsynlig at AMLO vant avstemmingen i begge valgene, ble han begge ganger forhindret fra å innta embetet på grunn av valgsvindel begått av styringsklassen med støtte fra militæret og mediene.

I årets valg derimot, vant AMLO med 30 millioner stemmer, dobelt antallet i hver av hans to tidligere kampanjer. Hans parti Bevegelsen for en nasjonal regenerering (MORENA), som ble grunnlagt for fire år siden etter at han splittet fra PRD i 2012, vant et absolutt flertall i både Deputertekammeret og Senatet, og vant også fem av de ni guvernørplassene som var til valg. Den meksikanske styringsklassens tradisjonelle partier ble redusert til parlamentariske vedheng.

Resultatene markerte en massiv avvisning av det meksikanske politiske etablissementet. Dominerende deler av styringsklassen støttet hans tilgang til makten, der de så AMLO som en mekanisme for å diffundere voksende sosial opposisjon.

Men nå, med den hatede PRI-administrasjonen til Enrique Peña Nieto vekk fra makten, tror millioner av meksikanske arbeidere, bønder og ungdommer at AMLO og Mora ikke har noen unnskyldning for ikke å skulle klare å levere på kampanjeløftene om å redusere ulikhet og fattigdom, regjeringskorrupsjon, og forsvare meksikanske emigranter i USA og få slutt på den katastrofale «krigen mot narkotika». Ifølge en nylig undersøkelse utført av El Financiero mener 83 prosent av meksikanerne at AMLO vil generere økonomisk vekst og jobber, og 74 prosent tror han vil redusere fattigdommen og ulikheten.

AMLOs foreslåtte politikk, pakket inn i pseudo-populistiske formuleringer, gjør det klart at disse aspirasjonene snart vil bli knust.

Mens han har avvist de «undertrykkende strategiene» til de tidligere myndighetene har AMLO nå krevd nesten en dobling av størrelsen på militæret og han vil beholde dem på gatene for å fortsette den hatede «krigen mot narkotika», som har resultert i over 260.000 dødsfall siden 2006.

AMLO hevder å opponere mot big business, men han har lovet å nedlegge veto mot antibanklovgivning og oppfordret til å få vedtatt et innstrammingsbudsjett. Han har avvist krav om å re-ekspropriere oljeindustrien og foreslår å etablere en rekke «spesielle økonomiske soner» både i de nordlige grenseområdene og i det fattige sør, der transnasjonale selskap vil tillates å hyperutbytte både grunnen og de fattige beboerne.

Han har lovet å jobbe på vegne av USA for å blokkere strømmen av sentralamerikanske innvandrere over Mexicos sørlige grense med Guatemala. Anslagsvis 10.000 asylsøkere forblir i teltleirer under forferdelige forhold i Tijuana, og AMLO vurderer angivelig Trumps forslag om at Mexico skal holde dem i interneringsleirer i stedet for å la dem passere til USA, slik det er påkrevd under den internasjonale folkeretten.

Mens AMLO trofast utfører styringklassens politikk vil han antenne lunta som vil utløse det oppdemmede raseriet til millioner av arbeidere, ungdommer og bønder. Under betingelser der arbeidere vil bryte med AMLO og tre inn i klassekampen, er det mange selvproklamerte «sosialistiske» grupper i USA og Latin-Amerika som allerede slåss for å holde dem bundet til AMLO og staten.

Magasinet Jacobin, som er politisk knyttet til De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA), forteller sine lesere i en artikkel publisert den 1. desember at AMLO «vil treffe bakken i fart», med «et velkomment sett av forslag som det er verdt å kjempe for og forsvare». Magasinet oppfordrer meksikanske arbeidere til å legge press på López Obrador, for at han skal distansere seg fra sitt høyreorienterte kabinett.

Etter valget i juli skrev Den internasjonale sosialistiske organisasjonen (ISO) at «AMLO og hans regjering vil komme under sterkt press for å levere, fra alle sider,» inkludert både fra arbeiderklassen og fra styringseliten. «Styringsklassen og det amerikanske etablissementet er langt den best organiserte av disse pressgruppene. Det radikale venstre må organiseres for å sørge for at det presserende kravet om endring, som valget representerer, ikke blir kneblet.»

Argumentet om at en borgerlig politiker og den meksikanske kapitaliststaten kan presses til å gjennomføre virkelig progressiv, enn si sosialistisk politikk, er absurd og farlig.

Det er en formel for politisk underordning av arbeiderklassen til styringseliten, ved å fremme illusjoner om kapitalismens venstre-talende forsvarere. De motsetter seg en uavhengig og revolusjonær politikk for arbeiderklassen, og baner dermed veien for en voldelig undertrykking av klassekampen. Det er en gjentakelse, på et enda lavere nivå, av «folkefront»-politikken som har vist seg så katastrofal i Latin-Amerika, og mest tragisk i Chile, der folkefront-regjeringen til Salvador Allendes nekting av en klar opposisjon mot den chilenske foretakselitens og militærets kontrarevolusjonære, CIA-støttede konspirasjoner i sin tur banet vei for det blodige diktaturet til Augusto Pinochet.

De politiske retningslinjene til den meksikanske regjeringen er ikke bestemt av graden av press AMLO får fra sitt «venstre», men av klassekarakteren til staten, og av Mexicos posisjon i det globale kapitalistmarkedet. Fremfor alt betyr det amerikanske bankers og foretaks dominans over landet, og hyper-utnyttingen av den meksikanske arbeiderklassen.

Fra 1993, det siste året før innføringen av Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA), til 2016, økte verdien av den inter-regionale handelen mellom Canada, USA og Mexico fra $ 290 milliarder til $ 1,1 billion. Over samme periode økte de amerikanske utenlandske direkteinvesteringene i Mexico fra $ 15 milliarder til over $ 100 milliarder.

På den ene siden betyr denne økonomiske dominansen politisk underdanighet. Samtidig med at Trump jakter ned meksikanske innvandrere for internering, kaster meksikanske barn i fengsel uten deres foreldre, kaller meksikanske statsborgere voldtektsmenn og utplasserer militæret ved grensa, så lover den meksikanske regjeringen sin beredskap til å jobbe med hans administrasjon og hedrer hans svigersønn Jared Kushner med den høyeste statsbeæringen – Aztec Ørnens Orden!

Yankee-imperialismens dominans reduserer ikke intensiteten i konflikten mellom det meksikanske borgerskapet og arbeiderklassen, men øker den. Styringseliten og alle dens politiske representanter, AMLO ikke mindre enn de åpent høyreorienterte lederne fra PRI og PAN, frykter uendelig mye mer den revolusjonære trusselen mot deres eiendom og makt fra arbeiderne, enn fornedrelsene de utsettes for av Washington og Wall Street.

Samtidig har den økende økonomiske sammenkoblingen mellom Mexico og USA skapt en mektig arbeiderklasse. Mexico har blitt et formidabelt industriland, med den 11. høyeste vareproduksjonen i verden. Det er 9,1 millioner produksjonsarbeidere i Mexico – tre ganger totalen for Storbritannia.

Økonomisk sett er de meksikanske, kanadiske og amerikanske arbeiderklassene ikke tre separate enheter, men én eneste sosial kraft, utnyttet av de samme foretakene på forskjellige stadier i samme produksjonsprosessen. Under kapitalismen holdes imidlertid arbeiderne nede av nasjon-stat-systemet, og blir satt opp mot hverandre av foretakene. Mens Mexicos naturressurser kan flyte fritt over grensa til amerikanske foretak, kan barna til meksikanske arbeidere ikke krysse den samme grensa for å forenes med sine foreldre.

Oppgaven for arbeidere over hele Nord-Amerika er å forene seg i én felles revolusjonær bevegelse, rive ned dette irrasjonelle systemet og omorganisere hemisfæren på en planlagt sosialistisk basis, ved etableringen av De forente sosialistiske stater av Amerika.

Eric London