Ford-direktører dømt for torturanklager fra 1970-tallet

Av Bill Van Auken
13 December 2018

I en dom som understreket den avgjørende rollen amerikanske multinasjonale konsern spilte i bølgen av CIA-støttede kupp og fascistiske militærdiktaturer som feide over Latin-Amerika på 1960- og 1970-tallet, ble to tidligere toppdirektører fra Ford Motor Companys bilfabrikk i Argentina på tirsdag dømt og funnet skyldige i forbrytelser mot menneskeheten i forbindelse med ulovlige arrestasjoner, tortur og fengsling av 24 bilproduksjonsarbeidere.

Pedro Muller, Fords tidligere produksjonsdirektør ved General-Pacheco-anlegget i en industriell forstad til Buenos Aires, ble dømt til 10 års fengsel, mens Hector Sibilla, en pensjonert militæroffiser som fungerte som anleggets sikkerhetssjef, ble dømt til 12 års fengsel. En tredje tiltalt, tidligere general Santiago Riveros, fikk en dom på 15 år for sin rolle i organiseringen av undertrykkingen ved Ford-fabrikken.

Tomas Ojea Quintana, en advokat for de overlevende arbeiderne, beskrev dommen som «et imponerende resultat». Han sa at rettens beslutning «hadde fullstendig bekreftet at Ford-konsernet handlet som en medsammensvoren med militærdiktaturet». Han la til at det vil nå bli forsøkt å bringe en juridisk stevning mot selve konsernet. «Denne rettssaken var mot enkeltpersoner,» sa han. «Vårt neste mål er Ford Corporation, at foretaket blir stilt til ansvar.»

«Det er klart at Ford Motor Company hadde kontroll over det argentinske datterselskapet på 70-tallet,» sa Ojea Quintana. «Derfor er det direkte ansvar hos Ford Motor Company, og det kan gi oss muligheten til å bringe saken for de amerikanske domstolene.»

Bevis fremlagt i den ett-år-lange rettssaken bekreftet Ford-arbeideres beretninger over mer enn fire tiår om den brutale undertrykkingen som ble sluppet løs på dem i de umiddelbare etterdønningene etter militærkuppet i mars 1976.

Rettssaken fastslo at Muller og Sibilla – sammen med fabrikkanleggets administrerende direktør og personaldirektør, som døde før saken kom for retten – overleverte bostedsadresser og annen personlig informasjon om målrettede arbeidere, sammen med kopier av deres ID-bilder, for at de kunne plukkes opp.

Ford-direktørene «tillot også at det ble etablert et interneringssenter inne på fabrikkanlegget, på rekreasjonsområdet, for at de bortførte personene kunne bli forhørt».

«Der var de i håndjern, de ble slått og fikk ansiktene tildekket for at de ikke skulle se hvem som utspurte dem,» sto det i anklagene mot Muller og Sibilla.

I tillegg til slag ble arbeidere utsatt for langvarig tortur med elektriske stenger og andre redskaper.

Pedro Norberto Troiani, en fagforeningsdelegat ved anlegget, mintes: «Noen av oss ble kidnappet av sikkerhetsstyrkene inne på fabrikken og overført til et midlertidig fordekt interneringsenter opprettet på et sportsområde inne på fabrikkområdet. Der trakk de hetter over hodene på oss og slo oss; vi ble utsatt for narrehenrettelser og vi ble torturert.»

Sibilla, sikkerhetssjefen, var tilstede ved minst noen av disse forhørene, og forsynte torturistene med spørsmål ofrene skulle besvare.

På den tiden sysselsatte anlegget rundt 5.000 arbeidere. En av de viktigste kjøretøyene produsert der var Ford Falcon, som ble den beryktede favorittbilen til de såkalte «task forces» som plukket opp personer oppfattet som motstandere av militærregimet. Fabrikkanlegget leverte også biler for militærets transport av egne arbeidere til interneringssentre.

Arbeiderne var ofre ikke bare for militærdiktaturet og Ford-ledelsen, men også for deres egen fagforening SMTA, dominert av det høyreorienterte peronistiske byråkratiet som samarbeidet med den foregående regjeringen til president Isabel Peron og sikkerhetsstyrkene for en hensynsløs undertrykking av opprøret som feide over Argentinas industrisektor under oppløpet til militærdiktaturet. Arbeidere dannet uavhengige kommisjoner som drev byråkratene ut av fabrikkene og koblet sammen deres kamper på forskjellige fabrikker.

Peronistbyråkratiets respons var morderisk vold. Det spilte nøkkelrollen i etableringen av de såkalte Triple A dødsskvadronene (Argentinas Antikommunistiske Allianse), som begynte med mord og «forsvinninger» av militante arbeidere selv før militæret hadde tatt makten. Veteraner fra denne blodige kampanjen, som CGT-lederen Hugo Moyano, spiller fortsatt viktige roller i ledelsen av dagens fagforeningsapparat i Argentina.

Undertrykkingen ved Ford ble organisert på en bevisst måte for å terrorisere arbeidsstyrken til underkastelse. Arbeidere ble plukket opp ved samlebåndet, fikk hendene bundet med ledning og ble marsjert vekk forbi sine medarbeidere, med våpen rettet mot seg.

Foretaket sendte derpå meldinger hjem til dem, etter at arbeiderne var forsvunnet inn i fabrikkens hemmelige torturssenter og deretter inn i diktaturets fengsler og forvaringsleirer, med beskjed om at de var oppsagte siden de ikke møtte til arbeid.

Overlevende arbeidere, deres familier og venner, sammen med menneskerettighetsforkjempere, fylte rettssalen da dommene ble opplest. Mange bar hvite tørkler med ordene «Rettssak og Straff, Ford Aldri Igjen».

Blant dem var Luis Maria de Giusti, som var fagforeningsdelegat på fabrikkens kafeteria og 19 år gammel da han ble bortført av sikkerhetsstyrkene, for å bli forhørt, torturert og deretter fengslet. Han fortalte til Buenos Aires dagsavisa Pagina 12 at han følte «visse kvaler» i løpet av rettssaken fordi «så mange av de ansvarlige og så mange av våre kamerater døde» før dommene var bekjentgjort. Han sa at de fra fabrikkledelsen «hadde hatt muligheten til å ha barnebarn, til å ta dem til plazaen, til å gå til klubben. Vi mistet halvparten av våre kamerater og ikke fordi de var gamle. Torturen, fengslingen uten grunn eller motiv, uten en dommer eller en advokat, har sin pris. Hva gjorde vi for å fortjene det de gjorde med oss? Vi ikke så mye som kastet en stein, eller engang ei appelsin, på Ford.»

Ricardo Avalos, et annet offer for Fords fengsling og torturoperasjon, fortalte avisa at han ble kidnappet, torturert og deretter fengslet, og at han etterlot «ei fireårig datter og ei som var ett-år-og-åtte-måneder, og kona mi som måtte ut og finne en annen jobb for å understøtte dem. Uten noen grunn tok de meg, uten grunn gjorde de alt dette med oss. De så ned på oss som dyr, og det var ikke sånn. Vi var ganske enkelt arbeidere. For alt det, må de i dag betale.»

Den blodige undertrykkingen som ble utført ved Ford-fabrikken var på ingen måte unik. Av de 30.000 argentinerne som ble myrdet eller «forsvunnet» under diktaturet, der noen ble begravd i umerkede graver og andre kastet levende ut fra helikoptre over havet, var minst to tredjedeler arbeidere.

Undertrykkingen av klassekampen og en fullskala deregulering av industrien besørget fete profitter for både kapitalister i Argentina og amerikanske foretak med investeringer der. Blant de begunstigede var landets nåværende høyreorienterte multimillionærpresident Mauricio Macri og hans familie, som gjorde sin formue på privatiseringer og andre tiltak truffet under militærstyret.

Som det opprinnelige søksmålet som førte til rettssaken formulerte det: «Ford-konsernet klekket ut og gjennomførte en konsis og konkret plan for å sette en voldsom stopper for fagforeningsaktivitet, med sikte på å skape en ledelsesterrorisme som kunne tillate fabrikkledelsen å redusere personell ukritisk og uten store kostnader, øke gjennomløpshastigheten på produksjonslinjene uten problemer ... [og] ignorere de usikre arbeidsforholdene.»

På tvers av Latin-Amerika kollaborerte USA-baserte multinasjonale foretak direkte med militære diktaturer for å plukke opp, torturere og drepe militante arbeidere og undertrykke arbeiderklassens kamp.

Brasils Nasjonale sannhetskommisjon fastslo at Volkswagen i løpet av de to tiårene med militærregjering i landet utarbeidet «skitne lister» over militante arbeidere ved deres fabrikker, for at departementet for sosial og politisk orden (Deperatamento de Ordem e Social - DOPS) kunne pågripe dem. Som på General-Pacheco-fabrikken i Argentina ble en del av VWs fabrikkanlegg i São Bernardo do Campo i delstaten São Paulo anvendt som et hemmelig internerings- og torturssenter.

General Motors, Firestone, Daimler-Benz og en rekke andre foretak var skyldige i lignende praksis som førte til tortur, fengsel og død for industriarbeidere.

Mens dommene i Argentina gir et visst monn av oppreisning for arbeidere som har kjempet i fire tiår for at forbrytelsene begått mot dem i det minste skulle tilsi noe straff, utgjør historikken over Fords rolle som en direkte partner i et regime med kidnappinger, tortur og politisk mord, en advarsel til arbeidere ikke bare i Latin-Amerika, men i USA og internasjonalt. De samme foretakene som profitterte på disse forbrytelsene, er beredt til å støtte og samarbeide med lignende og verre diktaturer og grusomheter i alle verdens land, til forsvar for sine profittinteresser.