Rohini Hensmans Indefensible: ISO oppdager sin muse – det er CIA- Del 4

Av Alex Lantier
18 December 2018

Den følgende artikkelen er den fjerde og avsluttende av en serie på fire deler som gjennomgår boka Indefensible: Demokrati, Kontrarevolusjon og Antiimperialismens Retorikk. (Her er tilgang til del 1, del 2og del 3)

Imperialistisk propaganda til støtte for angrep på demokratiske rettigheter

Hensmans forsøk på å gi en moralsk-humanitær rasjonell begrunnelse for støtte til imperialistiske kriger som «demokratiske revolusjoner» utgjør en obskøn politisk løgn. Sovjetunionens opphør betydde ikke kapitalistdemokratiets endelige triumf, som Hensman forventet, med amerikanske kriger som den strålende mekanismen til fremme av demokrati over verden. Snarere, som ICFI insisterte, var det del av det kapitalistiske politiske systemets dødelig krise, basert rundt amerikansk verdenshegemoni, som det oppsto fra Den andre verdenskrigen.

Som allerede anført støtter Hensman amerikansk og europeisk imperialisme, fordi hun i dem ser «demokratiske stater som tillater arbeidende mennesker å slåss imot kreftene som utnytter og undertrykker dem». Tilsvarende anser hun deres kriger for regimeendring som forsøk på å eksportere deres politiske system. Dette er nok et falskneri, basert på Hensmans likegyldighet for demokratiske rettigheter. Faktisk innordner hun seg, med sine ondsinnede angrep på venstreorienterte motstandere av imperialisme, med krefter som ikke bare forbereder verdenskrig mot Russland, men som fører brutal innstrammingspolitkk mot arbeidere og bygger politi-stat-regimer, i Amerika, Europa og videre utover.

Hensman angriper WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange hysterisk. Assange har vært innesperret i den ekvadorianske ambassaden i seks år, der han har slåss mot falske voldtektspåstander som er del av Washingtons forsøk på å få ham utlevert til USA for å få stilt ham for retten med spionasjeanklager for å ha publisert bevis for amerikanske krigsforbrytelser og annen offisiell kriminalitet i Irak og andre steder. Hensman fordømmer imidlertid den modige varsleren som et redskap for Putin.

Hun skriver at «pseudo-antiimperialister vil støtte ethvert regime som støttes av Russland, uansett hvor høyreorientert det måtte være – akkurat som WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange, som med sin affinitet for Putin hjalp Trump til å vinne det amerikanske presidentskapet, og fortsetter å støtte ham siden (Beauchamp 2017; Boot 2017; Ioffe 2017). Nystalinistene påvirker mange ... som kanskje ikke er stalinister, og som til og med kan kalle seg trotskister, som Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.»

Typisk nok fører Hensman ikke noe argument for, eller presenterer noe bevis til støtte for hennes påstand om at Assange har en «affinitet» for Vladimir Putin. Hun siterer høyreorienterte krigspropagandister som fordømmer Assange, som Wall Street Journal og Weekly-Standard-redaktør Max Boot, og hans ord er tydeligvis godt nok for Hensman.

Slike grunnløse anklager mot Assange er Hensmans bidrag til den massive antiRussland-kampanjen i amerikanske medier og det politiske etablissementet, anført av Det demokratiske partiet. Totalt ubegrunnede anklager om russisk innblanding i amerikanske valg har tjent som påskudd for tiltak for å sensurere Internett, nedgradere WSWS og andre antikrignettsteder i Googles søkeresultatlister, og forberedelser for storskala sensur av nettsøkemotorer og sosialmedier.

Hensman, ISO og deres allierte melder seg med i styringselitens trekk for å sensurere internettet og bygge en politi-stat i Amerika, basert på påstanden om at det er den eneste måten å beskytte Amerika mot «russisk innblanding». Faktisk er det virkelige målet for denne dypt antidemokratiske kampanjen den voksende sosiale opposisjonen blant arbeidere og ungdom mot lave lønninger, hyperutnyttelse, krig og endeløse politidrap.

Hensmans fiendtlighet mot demokratiske rettigheter strekker seg over Atlanterhavet til Europa. Der ble hennes forsvar for den syriske krigen forvandlet til et bittert angrep på politiske motstandere av unntakstilstanden i Frankrike, pålagt etter ISIS-terrorangrepene i Paris rettet mot restauranter, Bataclan-teatret og Stade-de-France-fotballstadion, den 13. november 2015.

Hensman fordømmer venstreorienterte «reaksjoner på ISIS-angrepene i november 2015 i Paris, der mange tilskrev dem enten til ‘blowback’ fra vestlig intervensjon i muslimske land, eller til en reaksjon på rasistisk diskriminering mot mennesker av afrikansk opprinnelse i Frankrike og Belgia. ... ‘Angriperne målrettet områder med inklusivitet og konversasjon' og ‘det å forklare’ dette høyreorienterte angrepet på noe annen måte enn å erkjenne det for hva det er, innebærer deltakelse i målrettingen av ‘vestens’ mest progressive egenskaper.»

ISIS-terrorangrepene i Paris og på tvers av Europa var resultat av den reaksjonære krigen i Syria ført av europeisk imperialisme i allianse med Washington og ISIS. Angrepene den 13. november i Paris, i likhet med alle som fulgte deretter i Europa, ble utført av ISIS-operatører som var velkjente for NATOs etterretningsorganer. Abdelhamid Abaaoud, lederen av operasjonen og nøkkelrekrutterer for ISIS, skrøyt på sosialmedier av at han fritt kunne krysse grenser på tvers av hele Europa og den bredere regionen, selv om han var gjenstand for en internasjonal arrestordre.

Til tross for de offisielle fordømmelsene av ISIS var Abaaouds rekrutteringsnettverk tolerert av den franske og NATOs etterretningstjenester, som en viktig ressurs i krigen for regimeendring i Syria.

For Hensman er det å fastslå dette – som nå er erkjent av mer enn en femtedel av den franske befolkningen – å angripe «‘vestens’ mest progressive trekk». Dette er nok en politisk svindel. Unntakstilstanden innebar opphevelsen av grunnleggende demokratiske rettigheter, politiets rett til vilkårlige søk og pågripelser, sensurering av mediene og massiv spionering på befolkningen, som forberedelser for vesentlige angrep på arbeiderklassen.

Signifikant var at parlamentsrepresentanter for Venstrefronten – Gilbert Achcars og hans NPAs allierte – stemte først for å pålegge unntakstilstand i nasjonalforsamlingen i november 2015. Det indikerer den brede støtten for angrep på demokratiske rettigheter innen ISOs velstående middelklassemiljø.

Unntakstilstanden ble anvendt til å undertrykke massedemonstrasjoner av arbeidere og ungdom mot den franske presidenten François Hollandes arbeidslov og tvinge den gjennom parlamentet, til og med uten en avstemming. Denne arbeidsloven, supplert av president Emmanuel Macrons arbeidsdekreter, som han påla ensidig etter samtaler med fagforeningene, tjener nå som det grunnleggende rammeverket for Macron til å rive opp alle den franske arbeiderklassens sosiale oppnåelser etter Frigjøringen fra nazi-okkupasjonen.

Samtidig med at han overleverer titalls milliarder euro i skattelettelser til de rike, planlegger Macron å bruke € 300 milliarder over de neste fem årene på oppbyggingen av Frankrikes militærmaskin og gjeninnføringen av tvungen militærtjeneste. Samtidig kutter han lønnsnivåene for arbeidere på jernbanene og i offentlig sektor, privatiserer De franske nasjonale jernbanene, og planlegger historiske nedskjæringer på pensjoner, helsevesen, arbeidsledighetstrygden og andre sentrale programmer. Klasseinnholdet i hans politikk eksemplifiseres av hans nylige beslutning om å hylle Frankrikes nazi-kollaborerende diktator Philippe Pétain, som en militærhelt.

Hensman støtter med sin promotering av pro-krig og nyfascistiske antirussiske sentimenter den kapitalistiske styringsklassens forsøk på å forkaste alle de sosiale innrømmelsene tilkjempet i det 20. århundre, for å kunne forberede en ny verdenskrig i det 21. århundret. Forsøk på å gi denne politikken en demokratisk glasur er falskneri. Den ene «demokratiske revolusjonen» hun presenterer som fullt og helt oppnådd – den USA-ledede regimeendringsaksjonen som brakte Sri Lankas president Maithripala Sirisena til makten ved valget i 2015 – viser hvor saken står.

Da Washington forberedte denne regimeendringsoperasjonen, støttet de også FNs trusler om å forfølge strafferettslig embetsrepresentanter fra den foregående regjeringen til president Mahinda Rajapakses, for massemord i 2009 på sivile tamiler og krigere fra Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) på slutten av Sri Lankas borgerkrig. Det provoserte frem kritikk av Washingtons hykleri, gitt massakren på hundretusener i det okkuperte Irak og USAs støtte til offisielle representanter involvert i 2009-massakren, eksempelvis general Sarath Fonseka. For å kunne forsvare regimeendringsoperasjonen som i siste instans spilte ut, angriper Hensman bittert denne kritikken:

Det er legitimt å stille spørsmål om de vestlige regjeringers motiver eller deres doble standarder, når de støtter menneskerettigheter og demokrati i visse tilfeller og ikke i andre; men hvilken berettigelse er det for å motsette seg dem når de ber om at krigsforbrytere stilles til ansvar ... ? Det er nettopp dét disse ‘antiimperialistiske’ ikoner av det tjueførste århundrets sosialisme gjorde, hva angår Sri Lanka. Det var ingen spørsmål om sanksjoner mot Sri Lanka, langt mindre om militær handling; alt som ble diskutert var UNHCR-resolusjoner, som kunne ha beskjemt regimet ved makten og hjulpet motstandere til å få det erstattet av et som hadde mer respekt for menneskerettigheter og demokrati. Mens det ikke skjedde i 2009, gjorde det det i påfølgende år. Da srilankere endelig klarte å få gjennomført en endring av regimet i 2015, var det ikke takket være pseudo-antiimperialistene.

Faktisk hadde koalisjonsregjeringen som ble tømret sammen, i samtaler som involverte Clinton-stiftelsen og CIA, mellom fraksjoner fra Sirisenas Sri Lankan Freedom Party (SLFP) og det høyreorienterte United National Party (UNP), ikke mer «respekt for menneskerettighetene og demokratiet» enn dens forgjenger. Sirisena selv hadde hatt tilsyn med den grufulle 2009-massakren ved Mullivaikal, som Rajapakses fungerende forsvarsminister. Og han tok Sarath Fonseka inn i sitt regjeringskabinett – den srilankiske hærkommandøren som planla og ledet massakren. De hadde ikke til hensikt å rettsforfølge de ansvarlige for massemordet, fordi de selv var ansvarlige for det.

Den amerikanske imperialismens formål med å installere Sirisena ved makten var ikke å innvilge Sri Lankas befolkning demokratiske rettigheter, men å drive ut Rajapakse, som de så som for nær til Kina, som er Washingtons viktigste geostrategiske rival i Asia.

Resultatet av-regimeendringsoperasjonen i 2015 bekreftet ikke synspunktene til de tamilske borgerlige forsvarerne av amerikansk imperialisme, som Hensman, men derimot tesene i Leo Trotskijs Teori om den permanente revolusjon. Som Trotskij forklarte er borgerskapet i eks-kolonilandene håpløst knyttet til imperialismen og ute av stand til å løse ethvert signifikant demokratisk anliggende. Den løsningen krever en kamp ført av arbeiderklassen, på grunnlag av et sosialistisk og antikapitalistisk program.

Regimeendringen løste ingen av de politiske problemene som arbeidere på Sri Lanka eller den tamilske befolkningen, står overfor. Ruinert av krigen søkte Sirisena-regimet økonomisk bistand fra Det internasjonale pengefondet (IMF), i bytte for innstrammingstiltak som fremprovoserte voksende protester fra arbeidere, ungdom og bønder. Gjennom hele sin periode har Sirisena-regimet anvendt den srilankiske hæren som politi over det tamilske flertallet i nord og øst på Sri Lanka, der tusenvis av tamiler er fengslet som politiske fanger.

I siste instans tok det mindre enn fire år før Hensmans vellykkede demokratiske revolusjon på Sri Lanka kollapset. Inneværende år, blant økende streiker og sosial kamp, har Sirisena sparket sin statsminister, den høyreorienterte Ranil Wickremesinghe, og prøvd å installere Mahinda Rajapakse – som Hensman hadde beskrevet som målet for omveltning ved en demokratisk revolusjon – som statsminister. Dette fremprovoserte en bitter og hensynsløs fraksjonskamp innen Colombos politiske etablissement.

Hensmans entusiasme for imperialistisk regimeendring i sitt opprinnelige hjemland, basert på løgnen om at det byr «mer respekt for menneskerettigheter og demokrati», vitner om hennes politiske fallitt. Lenin sa som kjent at imperialisme er «reaksjon ned hele linja». I forsøket på å fremstille seg som en profet for imperialismens godhet, har Hensman stått frem som en forsvarer av krig, sosial regresjon og politi-stat-undertrykkelse, på tvers av globen.

ICFI og pseudo-venstre

Store kriser eksponerer nådesløst politiske organisasjoners klassekarakter. Krisen som verdenskapitalismen gjennomgår – karakterisert av forvitringen av det amerikanske verdenshegemoniet etablert under Den andre verdenskrigen, og konstante trusler om en ny verdenskrig – har eksponert den velstående middelklassens «venstre»-partier. Deres publisering av Indefensible og deres godkjenning av Hensmans argumenter til støtte for imperialistisk krig, brennmerker dem som bevisste agenter for kapitalistisk reaksjon.

Brede masser av arbeidere og ungdom rundt om i verden beveger seg i en diametralt motsatt retning. De blir stadig mer rasende over endeløs krig og innstrammingspolitikk, og søker seg mot sosialisme. Dette er en dramatisk bekreftelse på ICFIs tiår-lange forsvar for trotskisme mot stalinisme, «statskapitalistiske»-krefter som ISO, og pabloister som det franske NPA og det australske SA.

Det som skiller ICFI fra disse gruppene, som ICFI har definert som «pseudo-venstre», er ikke taktiske forskjeller innen venstrepolitikk, men klasseavgrunnen mellom en proletarisk internasjonal tendens som kjemper for sosialistisk verdensrevolusjon og den velstående middelklassens reaksjonære, pro-imperialistiske partier. Hensmans omfavnelse av amerikanske kriger, ført i allianse med Al-Qaida-tilknyttede islamister og ukrainske fascister, er en ugjendrivelig illustrasjon av denne politiske realiteten.

Indefensible er, i seg, produkt av de korrupte koblingene mellom foretaks- og CIA-tilknyttede stiftelser og de velstående middelklasseoperatørene som driver Haymarket Books og ISO. Lannan Foundation, opprettet av J. Patrick Lannan, som nå bidrar til finansiering av lønn og utgifter for Haymarket Books, er et klassisk eksempel.

New York Times identifiserte Lannan i en nekrolog fra den 27. september 1983, som en «business-direktør, finanskonsulent og kunstmesen», som hadde tjent som «direktør for International Telephone and Telegraph Corporation (ITT) gjennom 36 år. Han trakk seg tilbake som direktør emeritus i mai i fjor.» Times applauderte også Lannan for å ha «etablert Lannan Foundation, for å by økonomisk bistand til trengende artister og forfattere».

Denne identifiseringen av Lannan som direktør for Internasjonal Telephone and Telegraph (ITT) fra 1940-tallet frem til begynnelsen av 1980-tallet er signifikant: ITT var en vesentlig kraft bak 1973-kuppet i Chile, som veltet Salvador Allende og installerte Augusto Pinochets blodige diktatur. Forarget over Allendes nasjonalisering av deres eierandel i det chilenske telefonforetaket, finansierte og støttet ITT høyreorienterte demonstrasjoner under oppløpet til Pinochets kupp.

Og ITTs begunstigede i Lannan Foundation og Haymarket Books agerer fortsatt i dag for å korrumpere og bestikke akademikere og journalister, som kverner ut publikasjoner som er kompatible med ISOs orientering mot Det demokratiske partiet og amerikanske foretaksinteresser. Når det utvikler seg massekamper i arbeiderklassen vil det ikke ta lange tiden før den uoverstigelige avgrunnen som skiller dem fra arbeiderne blir fullstendig eksponert. Alternativet for arbeiderklassen, i Amerika og internasjonalt, er å vende seg til tradisjonene fra Oktoberrevolusjonen og trotskismen, som i dag kun forsvares av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.

Avsluttet