Forsvarsminister Mattis fratrer under bruduljer over tilbaketrekkingen av tropper fra Syria

21 December 2018

President Donald Trumps bekjentgjøring av sin beslutning om å trekke alle amerikanske tropper ut fra Syria – etterfulgt av rapporter om at han har beordret en delvis tilbaketrekking av amerikanske tropper fra Afghanistan – har utløst en stor krise innen administrasjonen, og i dens forhold til militæret.

Forsvarsminister James Mattis’ oppsigelse på torsdag brakte disse skarpe splittelsene for dagen. I sitt brev til Trump skrev Mattis: «Fordi du har rett til å ha en forsvarsminister av en formening som er bedre tilpasset din egen ... mener jeg det er riktig av meg å fratre min stilling.»

Mattis’ brev presenterte en utilslørt kritikk av Trumps politikk der han erklærte nødvendigheten for at USA måtte være «resolutt og utvetydig i vår tilnærming til de landene med strategiske interesser som i stadig større grad er spenningsfylte mot våre», det vil si Kina og Russland.

Oppsigelsen fra den tidligere Marine-Corps-generalen, som måtte få Kongressens unntaksgodkjenning for sin ansettelse på grunn av den korte tiden etter hans pensjonering fra aktiv tjeneste i militæret, kom bare én dag etter Trumps kunngjøring om tilbaketrekkingen fra Syria, som Mattis hadde motsatt seg.

Under en pressekonferanse på Capitol Hill torsdag kveld beskrev Nancy Pelosi, demokratisk leder i Representantenes hus, seg som «rystet» av den forhenværende generalens fratredelse. Der hun sto frem sammen Chuck Schumer, demokratenes leder i Senatet, hyllet hun Mattis som en «patriotisk amerikaner» og en «stabilitetens stemme», og la til: «Våre soldater ser til forsvarsminister Mattis som en leder, og nå forlater han.»

Schumer fortsatte med å knytte Mattis’ oppsigelse til tidligere fratredelser av general H.R. McMaster, Trumps tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver, og av general John Kelly, Trumps stabssjef nå på vei ut, og beskrev dem som et tap av «stabiliserende» krefter innen administrasjonen.

Hvis dette er den typen «stabilitet» man ser etter, finner du ikke noe bedre enn et militærdiktatur.

Reaksjonen fra den demokratiske Kongressens lederskap oppsummerer karakteren av splittelsene innen Washington og det amerikanske regjerende etablissementet. Demokratenes motstand mot Trump er drevet av amerikansk imperialismes globale interesser og har ingenting å gjøre med forholdene arbeiderklassen står overfor, som er det overveldende flertallet av den amerikanske befolkningen.

Trumps kunngjøring om tilbaketrekkingen av tropper fra Syria fremprovoserte en ekstraordinær reaksjon fra øverste hold i både hans eget republikanske parti og fra demokratene, såvel som fra de vesentlige mediene og de statstilknyttede Washington-tankesmiene.

De demokratiske senatorene Bob Menendez og Jack Reed, rangerte medlemmer av henholdsvis Senatets utenrikspolitiske komité og komitéen for de væpnede styrker, meldte seg på en pressekonferanse på Capitol Hill torsdag med senator Lindsey Graham, den førende republikanske kritikeren av Trumps beslutning om tilbaketrekking, der de annonserte et to-parti-pådriv for å fremme en Senat-resolusjon med krav om at Trump «reverserer kursen» og sikrer at enhver tilbaketrekking fra Syria må baseres på «forhold på bakken».

De store kringkastingsmediene har vært overveldende kritiske til tilbaketrekkingsbeslutningen, der de har kjørt frem tidligere generaler og etterretningsfigurer, som eks-CIA-direktøren John Brennan, for å fordømme beslutningen som en kapitulasjon overfor Russland, Iran og den syriske regjeringen.

New York Times publiserte en redaksjonell leder på torsdag som påkalte Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver, den gale krigshisseren og internasjonale bølla John Bolton, og refererte hans løfte om å utvide amerikanske soldaters rolle i Syria for å konfrontere Iran.

Lederartikkelen kritiserte Trump for å ha «overstyrt Mr. Bolton og resten av det nasjonale sikkerhetsteamet». Avisa – ‘the newspaper of record’ for det som engang gikk for å være amerikansk liberalisme – hevdet at presidentens beslutning hadde «sådd ny usikkerhet om USAs forpliktelser overfor Midtøsten, landets vilje til å være en global leder og Mr. Trumps rolle som øverstkommanderende. Soldater har en plikt til å følge sin leder og utføre lovlige ordrer. Men suksess avhenger av at man stoler på at lederen vet hva han gjør, og vet hvor han vil.»

Artikkelen fortsatte med å anklage Trump for å skade «moralen» og «utsette amerikanske soldater for å bli drept eller såret, som resultat av formål deres kommandører allerede hadde forlatt».

Der avisa antydet at Trump kom med kunngjøringen for å avlede offentlig oppmerksomhet fra antiRussland-kampanjen, konkluderte Times: «Dét ville være den verste beveggrunnen for en øverstkommanderende som har sverget å beskytte nasjonen og hedre dens menn og kvinner som tjener i uniform.»

Under forhold der hans Hvite hus er under voksende politisk og juridisk beleiring knyttet til Mueller-undersøkelsen og domfellingen og straffeutmålingen av tidligere hjelpere og medarbeidere, kan tidspunktet for Syria-kunngjøringen gjerne ha blitt drevet frem av Trumps kalkyler om at en troppeuttrekking ville vurderes gunstig av majoriteten av den amerikanske befolkningen.

Som respons på Grahams heftige fordømmelser av beslutningen tvitret Trump: «Så vanskelig å tro at Lindsey Graham ville være mot å spare soldatliv & milliarder av $$$. Hvorfor slåss vi for fienden vår, Syria, ved å være igjen der & drepe ISIS for dem, Russland, Iran & andre lokale? På tide å fokusere på Landet vårt & hente tilbake ungdommen vår, hit hvor de hører hjemme!»

Uansett hvor kyniske Trumps motiver måtte være, er det er ingen tvil om at det er enorm folkelig fiendtlighet til de endeløse amerikanske krigene i Midtøsten.

De som fordømmer tilbakekallingsmeldingen prøver ikke engang å gjøre en sak overfor befolkningen for fortsettelsen av USAs intervensjon, som er illegal både under amerikansk og internasjonal lov. Hele deres appell er rettet til det amerikanske styringsetablissementet, og fremfor alt til det enorme amerikanske militær- og etterretningsapparatet.

Det var en lignende appell til militæret i kronikken skrevet av Washington Posts utenrikspolitiske spaltist David Ignatius, et pålitelig talerør for CIA og Pentagon, som advarte for at Trumps tilbaketrekking av tropper ville skape et «vakuum som vil bli fylt av én av en rekke dårlige aktører – Iran, Russland, Tyrkia, islamske ekstremister, det syriske regimet – velg hvem du vil, de er alle farlige for amerikanske interesser i Midtøsten.»

Han argumenterer med at USAs militære tilstedeværelse har «stabilisert nordøst-Syria; den blokkerte for iransk ekspansjon; den kontrollerte russisk hegemoni; den ga USA visse forhandlingskort og en innflytelse over den eventuelle politiske avklaringen i Syria.»

Disse «forhandlingkortene» er basert på det amerikanske militærets anvendelse av egne spesialstyrker, og kurdiske militser som proxystyrker, som har tatt kontroll over en tredjedel av Syrias nasjonale territorium, inkludert olje- og naturgassfelt som er avgjørende ressurser for å gjenoppbygge et land ødelagt av mer enn sju år med USA-orkestrert krig for regimeendring.

Ignatius påkaller sitt besøk til amerikanske baser i Syria tidligere i år, der han skriver: «Det er vanskelig å beskrive de amerikanske troppenes kompetanse i Syria uten å høres ‘corny’ ut. La det være nok med å si at de fant en måte å projisere amerikansk makt, med maksimal skade på fienden og minimale kostnader for Amerika.»

Denne «maksimale skaden» kan sees i ruinene av Raqqa, som i vesentlig grad ble lagt i grus av amerikanske bomber og granater. Ifølge kartleggingsgruppa Airwars rapporteres det at nesten 30.000 syriere ble drept som følge av amerikanske bombardement, med titusenvis flere kvestet.

Denne slaktingen har vært berettiget av å ha ført en krig mot ISIS (Den islamske stat av Irak og Syria), som selv var produkt av den amerikanske aggresjonskrigen mot Irak som krevde anslagsvis én million liv og knuste et helt samfunn. ISIS ble ytterligere næret gjennom de påfølgende krigene for regimeendring i Libya og Syria, der Washington bevæpnet og støttet de samme islamistiske militsene som de senere har hevdet å bekjempe.

Den bitre debatten i Washington er drevet av rivaliserende fraksjoner innen styringsklassen, som er like grådige og blodtørstige, og fast bestemt på forberedelser for global krig for å fremme interessene til en kriserammet amerikansk kapitalistisk orden mot sine store rivaler, Kina og Russland, mens de er splittet over taktikker når det gjelder hvordan å forfølge disse målene i Midtøsten og andre steder.

Denne konflikten utfolder seg i mangel av en antikrig-massebevegelse i USA og internasjonalt, hvilket i vesentlig grad skyldes rollen som ulike pseudo-venstre-organisasjoner spiller, fra NPA i Frankrike til ISO i USA og Venstrepartiet [die Linke] i Tyskland. Alle disse, som reflekterer privilegerte sjikt av middelklassen og med sosiale interesser knyttet opp til imperialismens, har forsøkt å rettferdiggjøre USAs og landets alliertes intervensjon i Syria, basert på bedragerske påstander om at CIA-støttede islamistiske militser var anførerne for en demokratisk «revolusjon», og med å vifte det diskrediterte flagget for «menneskerettighets»-imperialisme.

Det er enorme farer forbundet med Trump-administrasjonens utdypende krise og demokratenes appell til militæret. Samtidig vokser folkelige antikrig-sentimenter og vil uunngåelig anta aktive former, der antikrig-sentimentene vil melde seg med i eskaleringen av klassekampen og den økende opposisjonen innen arbeiderklassen mot innstrammingspolitikken og ødeleggelsen av demokratiske rettigheter.

Den politiske krigføringen i Washington over amerikanske tropper i Syria er knyttet opp til et utbrudd av USAs og verdens imperialisme, som truer med å ødelegge den menneskelige sivilisasjonen. Det kan bare forhindres ved den revolusjonære mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen for å få satt en slutt for kapitalismen.

Bill Van Auken