Bildel-streiken i Matamoros og internettsensur

Av Andre Damon
25 January 2019

Den pågående streiken til mer enn 70.000 arbeidere i Matamoros i Mexico har blitt møtt med en medieblackout av storavisene og kringkastingsnettverkene. Streiken er et opprør mot de hatede fagforeningene, som har undertrykt arbeidernes motstand mot fattigdomslønninger og slavearbeid, og ble organisert og blir ført videre ved hjelp av sosialmedier.

I over ei uke har New York Times, Washington Post, CNN, PBS, ABC, CBS og NBC, sammen med alle andre store engelskspråklige medie-etablissement, ikke rapportert om en av de viktigste og mest nyhetsverdige utviklingene på nyttåret.

World Socialist Web Site har vært den eneste engelskspråklige publikasjonen som systematisk dekker streiken, og som publiserer omfattende rapportering og intervjuer om kampen hver dag siden den 15. januar. [O. anm.: med norske oversettelser fortløpende tilgjengelige siden den 16. januar]

Et søk etter «Matamoros» på Google News, for eksempel, genererer ei liste der de øverste seks artiklene er fra WSWS, og ingen annen engelskspråklig dekning av streiken.

Et Google-News-søk etter ‘Matamoros’ viser bare WSWS-artikler

World Socialist Web Sites dekning har blitt bredt lest – både på engelsk og spansk – i hele Mexico, i USA og over hele verden. I alt har artiklene blitt vist 20.000 ganger, og de har konsekvent vært blant de mest leste sidene på WSWS.

Den brede leserkretsen for WSWS-dekningen gjør det klart at rapportering om streiken ikke bare er nyhetsverdig, men også populær. Dermed benektes enhver troskyldig forklaring for de amerikanske medienes mangel på rapportering om streiken. Man kan bare konkludere med at, i hvert fall hva storavisene og nyhetskringkasterne angår, er det fattet en fellesbeslutning om ikke å dekke begivenheten.

I løpet av samme perioden har mediene vært dominert i dagesvis av en sensasjonell beretning publisert av Buzzfeed, senere omtvistet, angående Donald Trumps forretningsforbindelser med Russland. Andre historier relatert til kampanjen mot Russland og spesialetterforskerens granskning av Trump har blitt vidt spredt, sammen med det mestdekkede tema på kveldsnyhetene: været.

Den eneste troverdige forklaringen på medienes systematiske mangel på dekning av streiken er frykten for at det å informere den amerikanske offentligheten om meksikanske arbeideres kamp ville utløse sympati og solidaritet, og skjære på tvers av tiltakene fra begge partiene av det amerikanske politiske etablissementet for å fremme nasjonale, etniske og rasebaserte splittelser.

World Socialist Web Sites unike rolle i dekningen av streiken belyser de reelle målene med den kontinuerlige innsatsen for å sensurere internett, der WSWS har vært et hovedmål.

I april 2017 annonserte Google endringer i sin søkealgoritme, med sikte på å fremme «pålitelige» nyhetskilder samtidig som de nedprioriterte «alternative synspunkter» i søkeresultatene. I påfølgende uttalelser gjorde foretaket det klart at de «pålitelige» nyhetskildene, som de hadde «gått i partnerskap med» inkluderte New York Times og Washington Post.

Siden den kunngjøringen har Google-søketrafikk til World Socialist Web Site falt med over 75 prosent. I kontrast har søketrafikk til New York Times økt med 10 prosent, mens tilsvarende til Washington Post er opp med svimlende 80 prosent.

Google gjorde sine endringer i algoritmene under det falske påskuddet av å bekjempe hva de kalte «falske nyheter».

Dette begrepet er en mediekonstruksjon: et ubehøvlet forsøk på å sette et likhetstegn mellom nyheter og meninger som er kritiske mot regjeringen og de vesentlige mediekildene på den ene siden, og falske utsagn, løgner og svindler på den andre siden.

Hundrevis av artikler i Post [kortform for ‘Washington Post’], Times [kortform for NYT] og andre nyhetskilder spant et narrativ om at «russerne» anvendte internett til å fremme usanne uttalelser for å oppmuntre politisk opposisjon og splittelser innen USA, med sikte på «å underminere vårt demokrati».

Men da mediene og de politiske kommentatorene som benektet fenomenet forsøkte å gi eksempler på «falske nyheter», da refererte de ofte faktisk nøyaktig og sann informasjon. En sak som står frem i den sammenhengen er WikiLeaks, som demokratenes presidentkandidat Hillary Clinton, der hun forsøkte å bortforklare sitt valgnederlag i 2016, erklærte «hjalp til å akselerere fenomenet som til slutt ble kjent som falske nyheter».

Men til tross for en stri strøm av invektiver mot WikiLeaks og den forfulgte forhenværende redaktøren Julian Assange, har ingen noen gang frembrakt en troverdig beskyldning om at organisasjonen har publisert uriktige dokumenter. WikiLeaks bidro til å avsløre Clintons egne korrupte bånd til Wall-Street-banker, Det demokratiske partiets forsøk på å undergrave primærvalg-utfordringen mot Clinton fra Bernie Sanders, og de mange kriminelle handlingene til den amerikanske regjeringen.

Det som kalles «falske nyheter» er med andre ord sanne nyheter som mektige krefter innen styringseliten ikke vil at den bredere befolkningen skal se.

Kampanjen for å legitimere sensur har målrettet opposisjonelle nyhetsnettsteder nettopp fordi de tillater masser av mennesker å omgå det effektive sensurregimet som har blitt foreviget av de store avis- og kringkastingsnettverkene.

I sine krav om sensur har individer innen styringseliten krevd en retur til det medieklima som eksisterte under Den kalde krigen, da en håndfull aviser og kringkastere bestemte hva befolkningen kunne, og ikke kunne se.

Som Samantha Power, den forhenværende amerikanske ambassadøren til De forente nasjoner (FN), formulerte det i en spalte for New York Times: «Under Den kalde krigen fikk de fleste amerikanere sine nyheter og informasjon via formidlede plattformer. Reportere og redaktører som tjente i rollen som profesjonelle ‘gatekeepers’ [‘portnere’], hadde nesten full kontroll over hva som fremstod i media. En utenlandsk motstander som ønsket å nå et amerikanske publikum, hadde ikke gode muligheter til å omgå disse dommerne, og russisk ‘dezinformatsia’ [desinformasjon] trengte sjelden igjennom.»

Det er nettopp for å gjenopprette et slikt «formidlet» politisk klima at mektige deler av det statlige etterretningsapparatet, sammen med medier og teknologimonopoler, jobber for å sensurere internett.

Internett, og spesielt sosialmedier, har vært et mektig organiseringsverktøy for Matamoros-arbeiderne, som har organisert streiker, demonstrasjonssamlinger og møter via Facebook.

Det er nettopp på grunn av internettets enorme kraft for mobiliseringen av folkelig opposisjon at det har blitt målrettet for sensur av et foraktet politisk etablissement, som frykter for veksten av arbeiderklassens opposisjon. Sosialmedier kan være, som en kommentator sa det i New York Times, «et av det 21. århundrets mest kraftfulle radikaliserende instrumenter.»

Der arbeidere nå går inn i kamp, i USA og rundt om i verden, må de ta opp kampen mot internettsensur.