Berlinalen: Midnight Traveler- «Noen ganger bringer livet deg gjennom helvete»

Av Verena Nees
26 February 2019

En rekke bemerkelsesverdige filmer har blitt laget om den tragiske situasjonen for flyktninger de siste årene, der noen har vunnet priser på Berlinalen. Midnight Traveler, som ble vist i år og stemt til den nest-beste dokumentarfilm av festivalpublikummet, går under huden som ingen andre.

Filmen er sentrert på en filmskaper og hans familie, som dokumenterte deres flukt fra Afghanistan på tre mobiltelefoner. Under flukten sendte filmskaperen og hans kone sine mobiltelefonopptak til en venn i Amerika, manusforfatteren Emelie Mahdavian, som tok ansvar for filmens produksjon.

I sanntid og i smertelig nærhet bevitner seeren hvordan Hassan Fazili, Fatima Hussaini og deres to døtre Nargis og Zahra, 11 og 6 år gamle, er tvunget til å forlate sitt hjemland, sine venner og slektninger og påbegynne en farlig reise gjennom Tyrkia, Bulgaria, Serbia og Ungarn, der de søker å nå Tyskland og EU.

Mot begynnelsen av filmen blir det kyniske utsagnet fra filosofen Jean Paul Sartre aktualisert: «Helvete er andre mennesker.» Hassan erklærer at han ikke tror på dette, men legger til at «noen ganger bringer livet deg gjennom helvete.»

Nargis i transittsonen. © Old Chilly Pictures

Publikum føler seg som om man er direkte til stede når smuglerne illegalt transporterer familien over grenser til en pris av alt familien har av oppsparte midler. De blir tvunget til å vente i måneder, og til og med år, i forskjellige leire og kaserner langs Balkanruta, uutholdelig trangt, plaget av mygg, eller tvunget til å slå leir utendørs i regn og kulde i en skog, før den siste rasende sprinten til grensa. På slutten av filmen, etter måneders lidelser i en transittsone ved den ungarske grensa, fremstår døra til EU som et høyt sikkerhetsfengsel, omsluttet av murer og piggtråd.

I 2018, etter tre års lidelser, kom familien endelig frem til Tyskland, men har fortsatt ikke nådd slutten av sin reise. De har ventet ti måneder på godkjenningen av deres asylsøknad i Rheinland. På grunn av Tysklands bostedslov var det lenge uklart om myndighetene ville tillate dem å reise til Berlin for å presentere deres film.

Hassan Fazili er ikke en troende muslim, som han forklarer humoristisk, til tross for at hans far, hans bestefar, hans oldefar og alle hans brødre hadde blitt mullaher. Fazili er filmregissør og hans kone Fatima er skuespillerinne og filmfotograf. I Afghanistan er Fazili best kjent for teaterproduksjoner, dokumentarfilmer og kortfilmer, samt TV-serier. Nylig lagde Fazili en dokumentarfilm, Fred i Afghanistan, om en Taliban-leder som forsøkte å forlate sin gruppe. Mannen ble drept etter at dokumentarfilmen hadde hatt premiere, og fra da av var Hassan Fazili på Talibans dødsliste. Kunstnernes kafé som han grunnla i Kabul ble stengt, og situasjonen for hans familie ble stadig mer utsatt.

Europa var ikke det første målet familien valgte. Først krysset de inn i nabolandet Tadsjikistan, og håpet på å kunne søke om asyl i Australia. De kjempet med fullføringen av hundrevis av søknadssider på et fremmed språk og ble fortsatt nektet tillatelsen. Fra Tadsjikistan returnerte de midlertidig til Afghanistan og konsulterte slektninger i Masar-e Sharif, der den tyske hæren, ansvarlig for Kunduz-massakren i 2009, er stasjonert. På en åsside viser en onkel ødeleggelsen etterlatt av den USA-ledede Nord-alliansens krig mot Taliban, som hadde gjort ruiner av byens bygninger. Situasjonen i regionen er fortsatt svært farlig.

Familien bestemmer seg endelig for å flykte til Europa. Hassans døtre, Zahra og Nargis, sitter foran et kart i sola mens mobiltelefonkameraet filmer. «Det er et verdenskart,» sier han og spør: «Vet dere hvor vi har vært, og hvor vi er nå?» Nargis svarer med sin barnestemme: «Jeg har ingen anelse.»

Zahra fryser der de camper i skogen

Barna er filmens helter. De ler, leker og betrakter innledningsvis sin nye situasjon som et eventyr. De gråter når de kjeder seg, når de savner sine venner og når de blir bitt av mygg eller når de fryser under tepper som er for små, ute i skogen – eller, som det skjedde i den bulgarske hovedstaden Sofia, når de blir angrepet av en rasist.

Nargis ble 14 på slutten av odysseyen og er ikke lenger et barn. Forut for det siste forferdelige stadiet av deres prøvelser i den ungarske transittsonen, som Nargis foretrekker «å glemme raskt», tilbrakte hun sin tid i soveavdelingen på en leir i Serbia lyttende til Michael Jackson på mobilen sin, og danset. Hennes armer og bein beveger seg og svinger til rytmen, før bevegelsene blir mer og mer hektiske, i et vilt uttrykk for hennes livsbegjær og hennes vrede.

Det ultimate marerittet er når lille Zahra blir borte i over en time i den serbiske leiren. Hassan legger senere en kommentar til filmen der han forteller at han på et tidspunkt hadde tenkt å bruke søket etter barnet som en scene, for å øke spenningen i filmen. Han legger så til i skyldsbetynget tone: «Jeg hatet meg selv for den tanken.» Naken virkelighet på film – noen av publikum reagerte med sjokk.

Hassan, Fatima, Nargis og Zahra i vinteren i den serbiske leiren © Old Chilly Pictures

Midnight Traveler byr en autentisk og rørende skildring av mennesker akkurat som oss, som bare lever i feil land på feil tidspunkt. Deres bekymringer om sine barn, kjeklingen mellom ektefellene, deres hengivenhet til hverandre og vitsingen til tross for deres desperate situasjon, står i skarp kontrast til grusomheten i statsbyråkratiet, volden fra politiet, de fascistiske bøllene som angriper leiren i Bulgaria (og blir beskyttet av politiet), og den brutale Festning Europa.

Filmen er oppriktig laget og er samtidig en fordømmende skildring av det moderne kapitalistiske samfunnet. Den avslører et grundig umenneskelig system som gjør et normalt liv umulig for millioner av mennesker. Den gir også en sjelden stemme og ansikt til de som krever deres rett til livet, og som ikke er beredt til å gi opp.

Hassan Fazili er verdsatt av sine medflyktninger som en veltalende talsmann. De samler seg på et rom og lytter nøye til det han sier: «Vi er for likhet mellom alle mennesker, uansett deres religion eller hudfarge!» Hassan lyder overbevisende. «Du ville aldri bli en mullah,» sier hans kone til mobiltelefonkameraet, og bryter ut i latter. «Og nå krever alle i leiren at Mullah Hassan skal være deres leder.»

Filmen ender brått. Fazili-familien er fortsatt i transittområdet. Deres fremtid er usikker. Likevel utstråler filmen tillit, til tross for familiens prøvelse og dens sjokkerende bilder. Og til slutt, når filmen slutter, ser vi hele familien – Hassan, Fatima, Nargis og Zahra – der de står på scenen på Berlinalen.