Fransk-italiensk stedfortrederkrig i Libya

Av Marianne Arens
13 March 2019

Bak de skarpe spenningene mellom Frankrike og Italia, som førte til at Frankrike kalte hjem sin ambassadør til Roma i februar, ligger konkrete materielle interesser. I Libya, der dusinvis av rivaliserende militser kjemper mot hverandre for overherredømme siden NATO-krigen i 2011, kjemper de to EU-medlemmene en stedfortrederkrig for kontroll over de største olje- og gassressursene i Afrika.

Mens Italia støtter Fayez al-Sarrajs Nasjonale forliksregjering (GAN) i Tripoli, også støttet av Tyskland og av FN, har Frankrike tatt parti for feltmarskalk Khalifa Haftars Libyske nasjonalhær (ANL), som presiderer over en konkurrerende regjering i Tobruk. Egypt og Russland støtter også Haftar.

Det faktum at denne krigen handler om oljeinteresser og strategisk innflytelse i Afrika, er en åpen hemmelighet.

Fayez al-Sarrajs «nasjonale forliksregjering» (GAN), som har liten innflytelse utenfor hovedstaden, kontrollerer Libyas nasjonale oljeselskap (NOC), der det italienske energiselskapet ENI har vært involvert i et halvt århundre. Italia har gjenåpnet sin ambassade i Tripoli, og sammen med EU finansierer de GANs libyske kystvakt. Tanken er at den skal være en stedfortredende grensestyrke for Europa, for å holde migranter ute.

Haftars ANL hadde allerede i fjor fått kontroll over den såkalte olje-halvmånen rundt Benghazi øst i landet. I begynnelsen av februar tok de også kontroll over oljefeltene sørvest i landet, inkludert oljefeltet El Sharara, ansett som det største i landet.

El-Sharara-feltet ble okkupert ved utgangen av fjoråret av sikkerhetspersonell og folk fra lokalbefolkningen som protesterte mot Tripoli-regjeringen og krevde høyere lønninger og en relevant regional andel av oljeinntektene. Siden 1994 er oljefeltet operert av et partnerskap mellom flere internasjonale oljeselskap, der i tillegg til det østerrikske OMV også det franske selskapet Total deltar.

Haftar støttes militært av Frankrike. Et dokument fra den tyske statlige tankesmia Stiftung für Wissenschaft und Politik (SWP) [Stiftelsen for vitenskap og politikk], fastslår at «Frankrike har gitt politisk og sannsynligvis andre former for støtte til Haftars operasjoner i sør, og forhindret sine vestlige partnere fra å komme med fellesuttalelser om dette anliggendet.»

Offisielt berettiger Paris sin støtte til Haftar med kampen mot islamistmilitser i Sahel-området. Som en del av deres Opération Barkhane, har den tidligere franske kolonimakten i flere år vært involvert med mer enn 4 000 soldater i de fem Sahel-landene Mauritania, Mali, Niger, Burkina Faso og Tsjad. Operasjonen støttes også av Storbritannia og Estland og samarbeider med det tyske Bundeswehr i Mali.

En rådgiver for den franske regjeringen har tidligere klaget over operasjonens høye kostnader og sagt at den eneste måten å få den avsluttt på var å stabilisere Libya. Derfor valgte den franske regjeringen seg Haftar.

Ifølge den sveitsiske avisa Tribune de Genève uttalte en militærtalsmann for feltmarskalk Haftar også: «Vi hadde en fellesinteresse, som er å bekjempe terrorisme. Frankrike ønsket å forfølge terroristgrupper i våre sørlige naboland, som Tsjad, Mali og Niger, hvor disse gruppene er svært utbredte.»

Mange observatører er imidlertid overbevist om at Frankrike først og fremst er opptatt av oljeinteresser, og at konkurransen mellom Italia og Frankrike om dette spørsmålet er hovedårsaken for den pågående borgerkrigen i Libya.

Som Mohammed al-Diari, utenriksminister i Tobruk-parlamentet fra 2014 til 2018, forklarte i et intervju med Tribune de Genève, mener informerte kretser i Libya at den væpnede konflikten kan tilskrives en «rivalisering mellom det italienske oljeselskapet ENI og Total». Generelt sett er «spørsmålet om oljeressurser svært følsomt». Abdul Hafiz Ghoga, et tidligere medlem av Overgangsrådet i 2011, fortalte avisa: «Det vil ikke bli noen fred eller stabilitet i Libya med mindre det internasjonale samfunn oppnår enighet.»

NATOs bombekampanje i 2011, som først og fremst ble iverksattt på fransk initiativ, handlet ikke om menneskerettigheter, men om olje og gass, tilgang til Afrika og kontroll over Maghreb-regionen. Den blodige prisen for dette betales fortsatt i dag av det libyske folket, som åtte år senere fortsatt lider under borgerkrigen mellom rivaliserende kriminelle militser bevæpnet og finansiert av deres imperialistiske støttespillere.

Under den siste blodige konflikten for kontroll over Tripoli på slutten av august 2018, mistet 115 mennesker livet og 25 000 mennesker ble hjemløse som følge av ødeleggelsen av hele nabolag, ifølge offisielle kilder.

Frankrike og Italia er ikke de eneste nykoloniale aktørene i regionen. Tyskland, USA og Storbritannia forsøker også å forsvare sine respektive interesser og utvide sin innflytelse.

USA har flere ganger forsøkt å relokalisere sitt AFRICOM-hovedkvarter, tidligere basert i tyske Stuttgart, til Libya. Washington ønsker først og fremst å stoppe Kinas økonomiske tilgang til Afrika. USA ønsker også å konsolidere sin allianse med de vennligsinnede arabiske landene, for å motvirke Irans voksende innflytelse. Fra flybaser på Sicilia fortsetter amerikanske styrker å bombe libyske byer, angivelig for å ødelegge stillinger til Den islamske staten (ISIS) eller al-Qaida.

Den tyske regjeringen er fast bestemt på å kompensere for «feilene» i sin utenrikspolitikk i 2011, der de ikke deltok i Libya-krigen, og ønsker selv å utøve innflytelse i Afrika. Bundeswehr er allerede involvert i operasjoner rundt Libya – i Mali, Marokko, Tunisia, Sudan, Sør-Sudan og på Middelhavet.

I diplomatiets hyklerske språk anbefaler den allerede siterte SWP-studien at Berlin distanserer seg forsiktig fra Al-Sarraj, fordi Haftars innflytelse stadig vokser. «Vestlige stater måtte også kunne revurdere sin videre støtte til GAN hvis sistnevnte skulle engasjerer seg i en eskalerende kamp med Haftar.»

En sentral utfordring i forhandlingene om en slik snuoperasjon var splittelsen mellom vestlige regjeringer rundt Libya, «i lys av den diplomatiske krangelen mellom Italia og Frankrike, der Libya er en arena; og den ensidige franske støtten til Haftars operasjoner i sør».