Xi Jinping besøker Europa mens splittelser mellom USA og EU vokser

30 March 2019

På tirsdag avsluttet den kinesiske presidenten Xi Jinping en seks-dagers rundtur i Europa som tok ham til Roma, Sicilia, Monaco og Paris. Denne rundreisen og undertegningen av en rekke forretnings- og strategiske avtaler mellom Kina og de europeiske maktene har eksponert de dype konfliktene mellom USA og landets nominelle europeiske allierte.

Før Xis besøk hadde pressen lekket nyhetene om at Italia hadde planer om å støtte Kinas Belte- og veiinitiativ (BRI) [Belt and Road Initiative] for transport, energi og industriell infrastruktur på tvers av Eurasia.

Dette fremprovoserte bitter opposisjon i Washington. Etter å ha lansert sin «vippe til Asia»-strategi [‘pivot to Asia’] for militært å isolere Kina i 2011, har Washington nå forkastet Mellomdistanse nukleærmissiltraktaten (INF) [Intermediate-range Nuclear Forces], slik at de kan utplassere et stort antall nukleærmissiler rettet mot Kina og Russland. På Twitter advarte USAs nasjonale sikkerhetsråd Italia om at de legitimerte Kinas «rovdyrtilnærming til investeringer som ikke ville bringe noen fordeler for det italienske folket».

EU-maktene avfeide imidlertid de amerikanske innvendingene. Etter at EU-myndighetene alle i 2015 tegnet seg på finansieringsdelen av BRI, Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur (AIIB) [Asia Infrastructure Investment Bank], signerte Roma forrige helg et strategidokument (MoU) [Memorandum of Understanding], som bekjentgjør Italias støtte og godkjenning av BRI.

Paris klaget bittert over at Roma hadde tilsidesatt sine EU-partnere i samtalene med Kina. Men da Xi ankom, gikk Frankrike hen og signerte sine egne multi-milliarder-euro avtaler med ham. Den største, en € 30 milliarder avtale [NOK 292 milliarder] for det fransk-tyske foretaket Airbus for salg av passasjerjetfly til Kina, inkluderte en stor ny bestilling der Kina går fra ordrer for Boeing 737 MAX over til Airbus A320 etter to forferdelige flystyrter. Den franske presidenten Emmanuel Macron møtte deretter Xi sammen med den tyske kansleren Angela Merkel, som sa at hun «ikke så noenting å kritisere» i Italias avtale med Xi, som vesigner BRI.

Disse møtene utfoldet seg samtidig med eksplosive spenninger med USA over politikken mot Kina og Russland. Denne måneden, etter at Merkel avviste amerikanske krav om å boikotte det kinesiske teknologiforetaket Huaweis produkter, truet USAs ambassadør til Tyskland Richard Grenell med å suspendere USAs etterretningssamarbeid med Tyskland. Samtidig truer Washington Berlin med sanksjoner hvis de ikke gir opp sin rørledning Nordstream 2, som befordrer russisk gass til Tyskland.

Til tross for deres bemerkelsesverdige sammenstøt med Washington, er de europeiske imperialistmaktenes politikk ikke fundamentalt forskjellig, eller mindre rovgrisk og reaksjonær. De planlegger å pøse hundrevis av milliarder euro inn i sine militærmaskiner, finansiert av innsparinger rettet mot arbeiderklassen, for å skaffe seg et militære som bedre kan konfrontere Washington.

Londons Financial Times la på torsdag klar frem i sin redaksjonelle lederartikkel de militære implikasjonene av forsøkene på å forfølge en uavhengig europeisk politikk. «EU frykter å bli klemt mellom USA og Kina, der Trump-administrasjonen inntar en stadig hardere linje mot Beijing. De europeiske lederne ønsker ikke å bli tvunget til å velge mellom de to,» skrev de og tilføyde at EU-landene enten «tar Kinas direkte investeringer eller rabatterer eksport til Kina».

FT fortsatte med å si: «I Europa argumenterer noen for å etablere en selvstendig utenriks- og forsvarskapasitet. Men i årevis fremover vil ikke Europa være i stand til å stå alene.» Eufemistisk oppfordret avisa de store EU-maktene til å «tenke mer strategisk» og «gå i front». I klar tale betyr dette at Europa må skynde seg å gjenoppruste.

De europeiske statsoverhodene vet ikke selv om de våpnene de bygger skulle tjene til å delta i et amerikansk angrep mot Kina, en kinesisk krig mot Amerika, eller en annen konflikt. To år etter at USAs president Donald Trump spekulerte høylytt om en slutt for NATO-alliansen, og truet med handelskrig mot tysk bileksport, faller imidlertid de lengestående internasjonale ordningene som ligger til grunn for verdenskapitalismen raskt fra hverandre.

Kapitalismens motsetninger, som de store marxistene fra 1900-tallet identifiserte som de førende årsakene for utbruddet av verdenskrig og Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 – mellom verdensøkonomien og nasjon-stat-systemet, og mellom sosial produksjon og privat tilegnelse av profitt – gjør seg igjen gjeldende.

BRI er en multi-billioner-dollar plan fremlagt i 2013, som plasserer Kina som et nav i sentrum av et stort jernbane- og veinettverk, med havneanlegg, energirørledninger og industrifasiliteter som spenner fra Kina over hele Eurasia-landmassen og til Europa, med avgreininger så langt som til Øst-Afrika og Indonesia. Hundrevis av milliarder av dollar har allerede blitt brukt på initiativ som Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridoren (CPEC) [China-Pakistan Economic Corridor], regelmessige kinesiske godstogstjenester til Iran eller Tyskland via Russland, og havneanlegg mot Det indiske hav. Kinesiske statseide foretak samordner enorme internasjonale operasjoner, der mye av Eurasia industrialiseres.

Dette fører Beijing rett inn i en frontalkonflikt med Washington. Det skaper også betingelsene for en potensiell konflikt med de europeiske maktene dersom de innordner seg med BRI. Washington-Post siterte analytikeren Jacob Shapiro om Xis Europarundtur, som advarte for at pan-eurasiske planer la «grunnlaget for nettopp den type makt som USA har vært besatt av å forhindre gjennom mer enn to århundrer. Så overdrevent ambisiøse som Kinas større strategiske mål måtte være, er det nettopp dette strategiske målet som til de grader irriterer USA. Selv om de ikke bryr seg særlig om Kina bygger et havneanlegg i Italia eller en høyhastighetsjernbane i Polen, så bryr USA seg om den potensielle fremveksten av en dominerende makt i Eurasia.»

Washingtons hovedstrategi, etter at oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 la Sentral-Asia åpent for imperialistintervensjon, var å dominere denne regionen som nøkkelen til å kontrollere Eurasia-landsmassen. USA lanserte en rekke kriger på Balkan, i Afghanistan, Irak, Syria og utover. Til tross for voksende kommersielle rivaliseringer med USA deltok de europeiske imperialistmaktene i all hovedsak i disse krigene. De kostet millioner av menneskeliv, knuste hele samfunn, og diskrediterte styringsklassene i de imperialistiske landene i arbeideres øyne internasjonalt.

Men disse nykoloniserende fiaskointervensjonene har bare ført til at Washington har høynet budet: forberedelser for nye, enda blodigere kriger og provokasjoner målrettet mot Russland og Kina.

De europeiske imperialistmaktenes forsøk på å formulere en selvstendig imperialistpolitikk tilbyr ikke et fredelig alternativ til Washingtons kriger. Deres gjenopprustning, finansiert av innstramminger, går hånd i hånd med en uopphørlig marsj mot ytrehøyre og mot politi-stat-styre. Mens ekstremistiske høyreorienterte professorer legitimerer Hitlers forbrytelser for å rettferdiggjøre tysk remilitarisering, har den franske presidenten Emmanuel Macron hyllet den fascistiske diktatoren Philippe Pétain og gitt fullmakt til å skyte ned «gul vest»-protesterende som opponerer mot sosial ulikhet og krig.

I siste instans bærer de utdypende globale antagonismene som river opp den globale geopolitiske orden med seg den enorme faren for en ny verdenskrig, denne gangen utkjempet med atomvåpen. Arbeiderklassen er den eneste sosiale kraften som er i stand til å motsette seg det imperialistiske krigspådrivet.

Den mest presserende politiske oppgaven er å bygge en internasjonal antikrigbevegelse i arbeiderklassen samtidig med et oppsving av klassekampen. Utbruddet av masseprotester for å få veltet Algeries militærregime, «de gule vestene» og streiker mot EU-lønnsfrysinger over hele Europa, rapporter om voksende sosiale protester i Kina, og streiker av amerikanske lærere eller meksikanske bilarbeidere mot fagforeningene, peker alle på en enorm radikalisering av arbeidere. Det kritiske anliggendet er å orientere dem i retning av de enorme oppgavene som reises av den objektive situasjonen.

Den eneste måten rasjonelt å organisere de internasjonale produktivkreftene skapt av det moderne samfunnet og forhindre et nytt tilbakefall til uhyrlige kriger, er arbeiderklassens ekspropriering av kapitalistklassene, i kamp på et program for sosialistisk verdensrevolusjon.

Alex Lantier