De politiske implikasjonene av Corbyn/May Brexit-samtalene

6 April 2019

Forhandlingene om en alternativ Brexit-avtale mellom Storbritannias konservative statsminister Theresa May og Jeremy Corbyn motbeviser alle påstander om at hans valg som leder av Labour Party tilbød en vei frem for arbeidende mennesker.

Britisk imperialisme er midt i den største krisen den har stått overfor i etterkrigsperioden. Tory-regjeringen raver på randen av et sammenbrudd. Politiske og sosiale spenninger er på et bristepunkt. Og responsen fra styringsklassen er å snu seg til Corbyn for sin politisk frelse.

På tirsdag reagerte han ved straks å droppe sitt krav om generalvalg og si seg enig i å akseptere Mays desperate appell, og for «nasjonal enhet for å levere den nasjonale interessen». Han ville påta seg «sitt ansvar for å representere de som støttet Labour i det siste valget, og mennesker som ikke støttet Labour».

I mer enn tre år har Corbyn insistert overfor de tusenvis av arbeidere og unge mennesker som meldte seg inn i Labour Party som svar på hans valgseier, at de ikke må kreve utdrivingen av Blairist-høyresiden og implementere sosialistiske politiske retningslinjer, fordi partienhet var essensielt for å beseire Toryene. Nå har «partienheten» blitt erstattet av «nasjonal enhet», samtidig som han forplikter seg til å «reservere» ethvert mistillitsvotum mot regjeringen, inntil et eventuelt definitivt nederlag for sikringen av en Brexit-avtale med EU.

Corbyns fremvekst til partiets lederskap i 2015 skyldtes ei bølge av sosial og politisk opposisjon i arbeiderklassen, etter tiår der påfølgende Tory-, ‘New Labor’- og ‘Tory/Liberal Democrat’-regjeringer gjennomførte en massiv overføring av sosial formue over til ‘big business’. Det var et forsøk på å slåss imot fra arbeidere og unge mennesker, som eskalerte til det punktet i 2017 – der May forsøkte å trygge sin stilling ved å kalle et nyvalg – at Toryene ble redusert til en minoritetsregjering, etter den største velgerdreiningen til Labour siden Clement Attlee i 1945.

I stedet for å utnytte denne fordelen skiftet Corbyn fra å tilpasse seg partiets høyrefløy til en fullendt fiasko. Labours partikonferanse i 2018 så ham stå imot krav om obligatoriske gjenvalg for MPer, mens han tillot at hans nærmeste støttespillere ble heksejaget og ekskludert, og skyggefinansminister John McDonnell turnerte City of London [det britske finanssentret] for å love Labours lojalitet.

I dag kan Blair-isten Tom Watson like gjerne være partilederen i stedet for å være Corbyns nestleder. Da Watson fortalte magasinet Prospect at han var parat til å ta del i en nasjonal-enhetsregjering med med pro-Remain Toryer, fordømte Corbyns kontor planer om et «etablissementsbøtelapping». Tre dager senere inntok Corbyn sin plass i en faktisk bøtelapping med siktemål å forhindre et generalvalg som Tory-MPen Johnny Mercer sa ville ha sett hans parti «utslettet».

Det siste Corbyn ville ta i betraktning er å komme til makten som resultat av en bevegelse av arbeiderklassen han kanskje ikke kunne kontrollere. Han vil kun tjene britisk imperialisme og fortsette de tiltakene for å undertrykke klassekampen som har karakterisert hans lederskap. Mays overtyre er en bekreftelse på at styringsklassen har evaluert Corbyns virkelige størrelse, og vurderer ham som en essensiell alliert mot arbeiderklassen.

Dette er strategiske erfaringer for arbeiderklassen i Storbritannia, Europa og internasjonalt. Corbyn ble holdt frem som en modell til å bli emulert av pseudo-venstre formasjoner verden over. Men før Corbyn var den samme rollefunksjon tilbudt av Syriza i Hellas, Podemos i Spania, «Venstreblokken» i Portugal og Bernie Sanders i USA – alltid med samme katastrofale konsekvens.

Fra starten av advarte Socialist Equality Party: «Corbyn representerer det siste desperate forsøket på å gjenopplive en politikk som har mislyktes gang på gang, og som har spilt en avgjørende rolle for borgerskapets tiltak for å motvirke en revolusjonær utvikling i arbeiderklassen – politikken med å forsøke å presse Labour til venstre.»

Vi rettet særlig oppmerksomhet på hvordan, da Syriza kom til makten i januar 2015 som følge av deres løfter om å motsette seg EU-støttede innstrammingstiltak, «de ble det hyllet av pseudo-venstre organisasjoner overalt, som en transformativ begivenhet som ville forandre utviklingsforløpet for Europas politikk. I stedet tilbrakte Syriza måneder med bønnfalling av EU om skarve innrømmelser på betingelsene for påleggingen av EUs nedskjæringstiltak, før de trosset jordskredresultatet mot ytterligere innstramminger i juli-folkeavstemningen, og sa seg enige i påleggingen av enda hardere budsjettnedskjæringer enn sine forgjengere.»

Ppseudo-venstres påstander ligger i ruiner. Denne uka skriver Socialist Party om «den øredøvende tausheten fra fagforeningslederne» som har «unnlatt å artikulere den desperate situasjonen i arbeiderklassens lokalsamfunn», og «den svake, knapt hørbare stemmen til Jeremy Corbyn» – uten å nevne hans samtaler med May. Socialist Workers Party beskriver samtalene som «ei felle for Labour» og «et dekke for å levere bossenes interesser». «Det manglende elementet er en uavhengig arbeiderklasseintervensjon inn i krisen. Det er derfor regjeringen ikke har kollapset,» konkluderer de, uten en gang å kritisere Corbyn.

Vranglåsen over Brexit er forankret i et globalt utbrudd av inter-imperialistiske antagonismer [uløselige motsetninger] fremprovosert av den bitre konkurransen mellom rivaliserende makter for kontroll over verdens markeder. Under Donald Trump har USA vendt seg skarpt mot proteksjonisme, handelskrig og opptrappede trusler om krig. Europas stormakter responderer med å forsøke å styrke EU som en proteksjonistisk handelsblokk, med sin egen militærkapasitet – til og med mens antagonismene mellom dem truer med unionens oppløsing.

Overalt finner veksten av nasjonale spenninger sitt politiske uttrykk i alle de store partienes og imperialistregjeringenes byks til høyre. Det å forbli globalt konkurransedyktig betyr et endeløst angrep på arbeiderklassens arbeidsplasser, lønninger og livsvilkår, som i sin tur krever autoritære styreformer. I Europa har dette ført til fremveksten av et ytrehøyre og fascistbevegelser, som utnytter folkelig fiendtlighet mot EUs innstrammingspolitikk og trekker veksler på å gjøre innvandrere og flyktninger til syndebukker. De er allerede i regjering i Italia, Ungarn, Østerrike og Polen, og er store opposisjonspartier i Frankrike, Tyskland og Nederland – promotert av media og statsapparatet som en sjokktropp mot arbeiderklassen.

Fortsatt støtte til Corbyn og Labour tilrettelegger for denne farlige utviklingen. Valget av Trump, oppsvinget for Marine Le Pen i Frankrike og Alternative für Deutschlands (AfD) vei inn i Bundestag, ble alt sammen muliggjort av den korrupte rollen til de offisielle «venstre»-partiene og fagforeningene og deres pseudo-venstre apologeter.

Betingelsene oppstår nå for arbeiderklassen til å mønstre til en kontra-offensiv. Den politiske eksponeringen av Corbyn og pseudo-venstre finner sted under forhold av en eskalerende bølge av streiker og protester internasjonalt, etter tiår med de gamle sosialdemokratiske og stalinistiske partienes og fagforeningenes undertrykking av klassekampen.

«Gul vest»-protesterende i Frankrike har fått tilslutning av en nasjonal lærerstreik. Ei streikebølge pågår i Portugal og Ungarn, og det er masseprotester mot det ytrehøyre i Italia. Streiker i USA er på sitt høyeste nivå siden 1986. Massestreiker og protester har brutt ut i Algerie og Sudan, og truer med å velte landenes regjeringer.

Arbeidere i Storbritannia må basere seg bevisst på denne fremvoksende bevegelsen av global klassekamp. For dette er et nytt program og lederskap nødvendig. Svaret til Brexit og nasjonalistisk oppløsing av kontinentet er en samlet og forent bevegelse av den britiske og den europeiske arbeiderklassen, for De forente sosialistiske stater av Europa. SEP og våre søsterpartier i Frankrike og Tyskland dedikerer oss til å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) i hele Europa, for å lede denne strategiske politiske dreiningen.

Chris Marsden