Chicago Symphony Orchestra i streik

Sosialisme og forsvaret for kultur

23 April 2019

Musikerne ved Chicago Symphony Orchestra (CSO), nå i den syvende uka av sin streik, trenger den aktive støtten fra hele arbeiderklassen, i USA og internasjonalt. Det som står på spill er ikke bare deres egne lønninger, pensjoner og helsetjenesterettigheter, men kulturens skjebne, inkludert CSO som et orkester i verdensklasse.

Det er grunnleggende klasseanliggender involvert. Som CSO-klarinettisten John Bruce Yeh så riktig uttalte: «Det synes å være klassekrig, og det vil vi ikke akseptere.» Musikerne står opp mot orkesterets styre, Chicago Symphony Orchestra Association (CSOA), som består av konsernfigurer, deriblant direktører for tjenesteleverandører, investeringsbankfolk og eiendomsinvestorer.

CSOs 128-årige historie er historikken for en kulturskatt som må bevares. Orkestermusikerne utgjør en internasjonal, multietnisk organisme av høyt utdannede fagprofesjonelle. Musikere på dette nivået nedlegger år i forberedelser for prøvene [‘auditions’] for en plass i et orkester som CSO. De som kåres for ledige plasser vil i de fleste tilfeller forplikte resten av sine kunstneriske liv til orkesteret og dets musikk.

CSOs musikkdirektører og dirigenter har vært blant de mest anerkjente navn innen musikalsk fremføring i det 20. århundre, blant andre Georg Solti, Daniel Barenboim, Claudio Abbado og Pierre Boulez. Riccardo Muti, nåværende musikkdirektør ved CSO, har inntatt en beundringsverdig stilling og erklærer: «Jeg er her med mine musikere,» hvilket har medført kritikk fra de reaksjonære tomskallene i foretaksmedia, som eksempelvis Chicago Tribune.

Orkesteret, som kom til internasjonal prominens gjennom Fritz Reiners arbeid på 1950-tallet, bringer kulturskattene fra Bach, Beethoven, Brahms, Rimsky-Korsakov, Debussy og dusinvis av andre komponister til live i sine mer enn hundre årlige konsertarrangement.

Påstanden om at det er utilstrekkelige ressurser for å opprettholde de lønninger og helsetjenesterettigheter som trengs for å bygge og pleie et orkester i verdensklasse, må avvises med forakt. CSO feiret nylig et rekordår for sitt billettsalg. CSO-ledelsen har mer enn $ 300 millioner [NOK 2,543 milliarder] i legatmidler og $ 60 millioner [NOK 509 millioner] i sitt investeringsfond.

Det er mer formue konsentrert i Chicago i dag enn noen gang i denne byens historie, der det hovedsakelig renner ut av lommene på de som har dratt nytte av deindustrialiseringen, og av privatiseringen av skoler og andre offentlige eiendeler.

Chicago-området er ifølge Forbes hjemstavn for 17 milliardærer. Disse inkluderer Citadel Investments CEO [Chief Executive Offiser; adm. dir.] Ken Griffin (nettoformue $ 10 milliarder / NOK 85 milliarder); den klemte fondsinvestoren Sam Zell som er ektemann til CSOAs styreformann Helen Zell ($ 5,5 milliarder / NOK 47 milliarder); den politisk tilknyttede Pritzker-klanen, arvingene til Hyatt-Hotel-formuen – Thomas ($ 4,2 milliarder / NOK 36 milliarder), Gigi ($ 3,2 milliarder / NOK 27 milliarder), Penny ($ 2,7 milliarder / NOK 23 milliarder) og J.B., som nå er guvernør i Illinois ($ 3,4 milliarder / NOK 29 milliarder); Joseph Grendys fra Koch Foods ($ 2,8 milliarder / NOK 24 milliarder); og Neil Bluhm, eiendomsmegler, kasinomagnat og ‘fundraiser’ [finansierings-‘rådgiver’] for Det demokratiske partiet ($ 4 milliarder / NOK 34 milliarder).

Formuen til guvernøren i Illinois ville dekke hele driftsbudsjettet til CSO (ca. $ 73,7 millioner / NOK 625 millioner) for 45 år. Hans søster Pennys, som overdådig finansierte valgkampene til Barack Obama, ville legge til ytterligere 36 år. Og dét under betingelser der CSO ikke hadde andre inntekter, heller ikke billettsalget. Sånn er tilstanden av sosial ulikhet i Chicago, som gjenspeiles i byer over hele USA og rundt om i verden.

Der lokale, delstat og føderale regjeringer kutter skattene for de rike og skjærer ned på offentlige utgifter blir orkestre og andre kulturinstitusjoner stadig mer beroende på det aristokratiske prinsipp. Eksistensen av orkestre, museer og andre kulturinstitusjoner avhenger i økende grad av de fabelaktig rikes veldedighet.

I følge 2012-rapporten «Hvordan kunsten finansieres i USA» fra National endowment for the Arts [Nasjonallegat for kunst; direktorat for kunst, uavhengig av den føderale regjeringen], mottok amerikanske ‘not-for-profitt’-organisasjoner for utøvende kunst kun 1,2 prosent av sin finansiering fra den føderale regjeringen, og i tillegg 5,5 prosent fra lokal- og delstatsmyndigheter. Mer enn en femtedel (20,3 prosent) av totalfinansieringen av ‘nonprofit’-kunsten kom fra enkeltpersoner.

Orkestre i Philadelphia, Honolulu og Syracuse, New York har, kvalt av ressursmangel, meldt konkurs de siste årene. Philadelphia erklærte konkurs [engelsk tekst] i et forsøk på å unnslippe sine pensjonsforpliktelser overfor orkestrets musikere. Musikerne ved Detroit Symphony Orchestra førte en innbitt kamp [engelsk tekst; anbefales] i 2010/2011, men fordi streiken var isolert, ble de til slutt tvunget til å akseptere innrømmelser som har skadet orkesteret.

Det er utbredt støtte for musikerne i arbeiderklassen i Chicago. I alle av områdene av byen hvor CSO-musikere har opptrådt med gratis åpent-inviterte konserter – deriblant i arbeiderklasseområdene south- og west-side – har de spilt for kapasitetspublikum. Musikerne har helt riktig sett sin kamps suksess forbundet med en appell til den bredere befolkningen.

Fagforeningene har, helt forutsigbart, ikke gjort noe som helst for å mobilisere støtte bak de streikende musikerne. Chicago Federation of Labor har ingen omtale av streiken på forsiden av deres nettsted og har ikke kommet med noen uttalelse til støtte for musikerne. AFL-CIO kom med en overfladisk uttalelse for mer enn én måned siden, og har latt det være med det.

Politikere fra Det demokratiske partiet har heller ikke sagt noe. Bernie Sanders, midt i sin andre presidentvalgskampanje, har vært taus om CSO-streiken. Barack Obama, som har Chicago som sin politiske hjemstavn, har ikke uttalt seg. Chicago styres av demokratene, som ikke mindre enn republikanerne og Trump-administrasjonen støtter intensiveringen av angrepet på arbeiderklassen og omfordeling av rikdom til de rike.

Arbeiderklassen er den sosiale basen for forsvaret og utvidelsen av kultur. Forsvaret for CSO-musikerne må være knyttet til kravet om at alle arbeidere skal ha rett til kultur. Det inkluderer en slutt på angrepet på offentlig utdanning, som har medført elimineringen av kritisk pensum og programmer for kunst og musikk.

Det grunnleggende saksanliggendet er uforenligheten av kapitalisme – et samfunn basert på profitt og akkumuleringen av rikdom for de få, og utnyttelsen av det store flertallet – og bevaringen og utvidelsen av kultur. Den nåværende kulturelle situasjonen bekrefter Leo Trotskijs observasjon i 1938: «Kunst, som er den mest komplekse delen av kulturen, den mest sensitive og samtidig den minst beskyttede, lider mest av det borgerlige samfunns nedgang og forfall.»

Forsvaret og utvidelsen av tilgangen til kultur krever kampen for sosialisme. Foretaks- og finansoligarkiets formuer må eksproprieres og omdirigeres for å imøtekomme sosiale behov. Milliarder må allokeres for å fullfinansiere alle kulturinstitusjoner, deriblant orkestre og museer, som må gjøres tilgjengelige for alle. Alle arbeidere må ha levelige kår og inntekter, fritid og alle de økonomiske og sosiale nødvendighetene for å kunne få tilgang til og oppleve menneskehetens store kulturskatter.

World Socialist Web Site oppfordrer alle arbeidere, i USA og internasjonalt, til å støtte de streikende CSO-musikerne og koble musikernes kamp til alle arbeideres kamp mot ulikhet og kapitalistsystemet.

Kristina Betinis