I et nakent knefall annonserer fagforeningen slutt på streiken til 300 000 polske lærere

Av Will Morrow og Clara Weiss
29 April 2019

På torsdag ettermiddag erklærte den polske lærerfagforeningen (ZNP) at den kalte lærerne til å være tilbake på jobb fra idag mandag, og la dermed ned den mektige 17-dager-lange landsdekkende streiken til mer enn 300 000 lærere, uten å ha oppnådd noen av deres krav.

ZNPs handlinger er et nakent knefall. Det regjerende ytrehøyrepartiet Lov og Rettferdighet (PiS) erklærte gjentatte ganger at regjeringen ikke ville forhandle om lærernes hovedkrav for en lønnsøkning på 30 prosent, og tilbyr nå bare en skarve heving på 10 prosent knyttet til økte undervisningstimer. Lærere i Polen tjener fattigdomslønninger fra 1 800 til 3 000 zloty (NOK 4 057 til 6 762) per måned, og mange er tvunget til å skaffe seg en jobb-nummer-to for å få endene til å møtes.

En protest til støtte for lærene i byen Kościan

Raseriet og kampviljen blant lærerne er sånn at ZNP visste de ikke kunne inngå denne råtne avtalen, slik som fagforeningen Solidarnosc gjorde før streiken begynte. I steden publiserte ZNPs president Sławomir Broniarz på torsdag ettermiddag en uttalelse som sa: «Vi suspenderer streiken, men kampen pågår og vil vare helt til slutten!»

Fagforeningen hevder at den «gir regjeringen tid» til september, og dersom det ikke innen da har kommet noe bedre tilbud, da kunne ZNP igjen kalle for en streik. I mellomtiden blir lærerne instruert til å ivareta avgangseksamenene før skoleårets slutt i begynnelsen av juni, og dermed overlates alt initiativ til regjeringen. Fagforeningen presentere sin tilbake-til-arbeid-ordre som en militant manøver, og erklærer at «fra i dag av trer vi inn i et nytt, mye viktigere stadium» av kampen.

Visestatsminister Beata Szydło, som var ansvarlig for å føre samtalene med fagforeningen, roste ZNP for å ha lagt ned streiken, og uttalte på en pressekonferanse: «Jeg vil gjerne takke ZNP for denne beslutningen – den trengte elevene og lærerne.»

ZNPs kunngjøring fremprovoserte raseri og fordømmelser fra lærere på sosialmedier. «Jeg har en merkelig følelse av at ZNP hadde samme forakt for streiken vår [som regjeringen],» sa en lærer i en Facebook-kommentar som fikk 18 «likes».

Regjeringens strategi har fra begynnelsen av vært å vente ut streiken, og den har basert seg på fagforeningens bistand for å forhindre enhver utvidelse av kampen. Dens innbitte fiendtlighet til arbeidernes mest grunnleggende krav ble uttrykt i en ministers fordømmelser av lærerne om at de ikke var bedre enn nazistenes Wehrmacht – som invaderte Polen i 1939 og var ansvarlig for utslettelsen av 20 prosent av landets befolkning.

Som respons på språket og politikken for regjeringsens åpne klassekrigføring har fagforeningen arbeidet for å isolere lærerne, nektet å tilby dem streikelønn og har bistått til regjeringens politikk for å sulte dem til underkastelse.

Det er fortsatt uklart hvor mye, om noe, lærerne som har tapt tusenvis av zloty under streiken, vil få utbetalt i streikebidrag. Mens noen lokale bystyrer har erklært sin beredskap til å betale lærerne fra sine lokale budsjetter, har PiS-regjeringen intervenert og hevdet at det ville være «illegalt».

Under slike betingelser, i den grad noen lærere nå ikke ser noen vei fremover for en fortsettelse av streiken, er dét resultat av fagforeningens streikebryterpolitikk, og et uttrykk for arbeidernes totale mangel på tillit til at fagforeningen kunne føre en genuin kamp i deres bitre konfrontasjon med regjeringen.

ZNPs beslutning om å legge ned streiken var først og fremst motivert av den ekstreme frykten både fra fagforeningenes og fra regjeringens side for at streiken var i ferd med å vinne voksende støtte fra store deler av arbeiderklassen, og tegn på at andre deler av arbeidere ville melde seg med i streiken.

Tirsdag i forrige uke erklærte en fagforening for offentlig sektor, i sitt forsøk på å opprettholde kontroll over 40 000 sosialtjenestepersonell, at den kunne bli med i streiken. En ledende liberal avis advarte dagen etter for at «dette allerede er et opprør, ikke en gjennomsnittlig streik». Under streiken har totalt 15 000 skoler og barnehager blitt stengt, og lærernee har fått tilslutning av en mengde demonstrasjoner der tusenvis av universitetstudenter og skoleelever har deltatt.

Styringsklassen vet at den sitter på ei sosial krutt-tønne. Restaureringen av kapitalismen i Polen i 1989 slapp løs et tre-tiår-langt sosialt angrep på arbeidernes betingelser, og en rask vekst i fattigdom og sosial ulikhet. Andelen rikdom som går til den rikeste én-prosenten av polakker, er fordoblet over denne perioden, og de nederste 20 prosent av husholdningene forvalter bare én prosent av all husstandsformue.

Fagforeningen har forsøkt å hevde at lærere ikke kunne fortsette streiken fordi de var isolerte og manglet offentlig støtte. Men det er en løgn. Faktisk er det fagforeningene som har jobbet for å isolere streiken. De har motsatt seg å appellere til andre deler av arbeiderklassen for å utvide kampen, deriblant til personell for helsetjenester og sosialtjenester, og til andre offentlige arbeidstakere, og til å knytte lærernes kamp til kampen for høyere lønninger og en forbedring av offentlige tjenester for alle arbeidere. Fagforeningene har også med forsett lagt lokk på alle politiske problemstillinger som lærerne står overfor – fra det polske borgerskapets vesentlige krigsforberedelser, som arbeiderne må betale for, til angrepene på demokratiske og sosiale rettigheter, både under PiS og de foregående regjeringene fra opposisjonspartiene.

Internasjonale medier og fagforeninger over hele Europa har innført en nesten total medieblackout om streiken i Polen. Dette understreker den dype frykten innen styringsklassen for at en slik streik raskt kunne bre seg ut over hele Øst- og Vest-Europa. I nabolandet Tyskland undertrykte lærerforeningene enhver diskusjon om streiken i Polen, i frykt for den utbredt støtten for en samlet lærerkamp.

Visse grunnleggende konklusjoner må trekkes fra de siste 18 dagenes erfaringer.

For det første, det er umulig å føre noen som helst kamp innenfor rammeverket av fagforeningene. Disse organisasjonene er ikke arbeidernes organisasjoner, men arbeid-lelelse-businessforetak, som har som rolle å undertrykke opposisjonen blant arbeiderne, og å håndheve nedskjæringer på vegne av arbeidsgivere og regjeringer. World Socialist Web Site oppfordrer lærerne til å danne sine egne arbeidsplasskomitéer på skoler og i nabolag, uavhengig av fagforeningene, for å organisere opposisjon mot tilbake-til-arbeid-ordren, og for å etablere kontakt mellom lærere og andre arbeidere.

For det andre, streiken i Polen er del av en internasjonal prosess. Den finner sted samtidig med det oppsvinget av arbeiderklassekamp som har utviklet seg internasjonalt siden begynnelsen av 2018, som omfatter gul-vest-protestene i Frankrike, en rekke delstatsdekkende lærerstreiker over hele USA i 2018, og streiker av lærere på tvers av Nord-Afrika, i Europa og i Asia. Dette reiser den kritiske nødvendigheten av at arbeidere bevisst forener sine kamper over landegrensene.

For det tredje, arbeidere må ta opp en politisk kamp basert på et sosialistisk program. Klassekrigspolitikken til styringsklassen, inkludert innstramminger og angrepene på den offentlige utdanningen, er uadskillelig knyttet til borgerskapets fremskredne pådriv mot krig. Arbeidere kan ikke forsvare retten til utdanning eller retten til anstendige lønninger, uten å kjempe mot imperialistkrig og dens grunnleggende årsak – kapitalistsystemet.

Denne kampen krever utviklingen av et nytt sosialistisk og revolusjonært politisk perspektiv og lederskap, som baserer seg på de viktige politiske lærdommene fra det 20. århundre: fremfor alt på kampen som ble ført av trotskistbevegelsen til forsvar for programmet for sosialistisk verdensrevolusjon mot stalinismens nasjonalistiske politikk og forræderi. Vi oppfordrer alle arbeidere og ungdommer i Polen som er klare til å diskutere disse problemene om å kontakte oss.

Forfatterne anbefaler også:

Gjenkomsten av klassekampen i Polen

[12. april 2019]