1. mai: Politiet herjet in Paris, med hundretusener som marsjerte i Frankrike

Av Alex Lantier
3 May 2019

Med over 310 000 som gikk i 1. mai-opptog på tvers av Frankrike, på arbeiderklassens internasjonale feriedag, lanserte opprørspoliti et brutalt og blodig tilslag i Paris. Fagforeninger såvel som «gul vest»-protesterende som krever «de rikes president» Emmanuel Macrons avgang, organiserte samlinger i byer over hele landet.

Under oppløpet til mai-dagen kom regjeringen med krigerske advarsler om at Macron hadde kalt for «en ekstremt fast holdning» mot ethvert tegn til vold fra de protesterendes side. Paris’ politiprefektur satte mye av hovedstaden i lockdown: Champs-Elysées-avenyen der «gule vest»-protester har blitt avholdt; departementdistriktet over elva derfra; nabolaget rundt den brannherjede Notre-Dame-katedralen; og området rundt 1. mai-hovedopptoget ved Montparnasse. Store deler av metro-nettverket i Paris ble stengt.

I siste instans kom volden hovedsakelig fra en udiskriminert politiherjing i Paris, som angivelig var rettet mot «svart blokk»-protesterende, men som rammet fredelige demonstranter, journalister og fagforeningsrepresentanter. Videre bevis for den essensielt sett ikke-voldelige karakteren av protestene til «gule vester» og bredere lag av arbeidere, kom fra provinsene. Masseopptog i Toulouse, Bordeaux, Marseille og andre byer ble avviklet i all vesentlig grad fredelig.

Politiet stormet fronten av 1. mai-opptoget i Paris klokken 13:00, da de omtrent 40 000 demonstrantene var i ferd med å forlate Montpartnasse for å marsjere til Italia-torget. Etter at det brøt ut sammenstøt mellom politiet og flere hundre «svart blokk»-medlemmer, angrep politiet hele opptoget, skjøt tunge tåker av tåregass mot de marsjerende og gjennomføre massearrestasjoner.

Annick, et pensjonert medlem av den stalinistiske Generalkonføderasjonen for arbeid (CGT), som deltok i protesten med sine venner, sa at politiet «lanserte en operasjon, og vannkanona skjøt på våre fagforbundsballonger, bare sånn, helt vilkårlig. Vi marsjerer vanligvis i nærheten av ballongene som sendes opp av fagforeningene i marsjene for å være beskyttet, men vi var ikke engang beskyttet lenger, for politiet bare fyrer løs allikevel.»

Jean, en selvstendig næringsdrivende som deltok i opptoget, fortalte WSWS-reportere at undertrykkingen var resultat av en nøye forberedt politisk kampanje: «Så snart som sjokkerende trusler blir rettet mot politistyrkene, eller vinduer blir knust, da haster mediene til for å fokusere på dét, og dermed rettferdiggjør de politiets undertrykking, som er i økende grad avskyelig. Det er dusinvis av mennesker som har mistet øyne, som er fengslet, eller har mistet sine armer» av politigranater.

Voldelige sammenstøt med politiet fortsatte under hele marsjen. Politiet gjennomførte 220 arrestasjoner, derav ble 180 satt i forebyggende varetekt. Store grupper av protesterende, inkludert «gule vester», ble også angrepet eller sperret inne i sidegatene langs demonstrasjonens hovedrute.

Som ved tidligere marsjer angrep politiet journalister, også de som hadde på seg bekledning tydelig merket med «presse». Politiet slo journalisten Viktoria Ivanovna fra det russiske nyhetsbyrået RIA Novosti, både i hodet og på skuldera, da hun prøvde å rapportere om begivenhetene. «Hjelmen min beskyttet meg mot alvorlig skade, men arma mi gjør fortsatt vondt,» sa Ivanovna, og la til at politiet slo løs på henne selv om hun hadde på seg en hjelm og et armbånd som tydelig identifiserte henne som journalist.

Det russiske utenriksdepartementet offentliggjorde en uttalelse som kalte på franske myndigheter til å «gjennomføre en nøye etterforskning av denne hendelsen ... Vi anser anvendelse av vold mot journalister som utfører deres faglige aktiviteter for å være uakseptabelt.»

Politiet stormet toppfagforeningsrepresentanter som jobber tett med Macron-regjeringen, så vel som arbeidere som deltok i samlingen som forsøkte å finne tilflukt under fagforeningsbannere og ballonger. CGTs generalsekretær Philippe Martinez flyktet fra opptoget for en tid, og CGT ble tvunget til å publisere et kommuniké som påklaget «uhørt represjon, utført uten diskriminering».

Martinez bemerket: «Politiet stormet CGT, som var tydelig identifisert, og det er en alvorlig sak. Etter at innenriksministeren fortalte oss ‘Jeg har kontroll over situasjonen, jeg har erstattet politiprefekten, nå skal dere få se hvordan ting er.’ Vel, nå har vi sett det.»

Martinez refererte difust til Macrons rolle og sa: «Antallet demonstranter er betydelige til tross for det vesentlig presset som ble satt inn mot protesterende med trusler om at det ville gå ille. Det ble skapt et klima for at ting skulle gå ille. Hvem er innenriksministeren, hvem er prefekten? Det er ikke CGT.»

Samtidig insinuerte imidlertid Martinez at «gul vest»-protesterende som deltok i marsjen var voldelige anarkister, som et ekko av sine tidligere bakvaskelser av dem som fascistiske, og kom med bankerotte appellerer til Macron om å innse sine feiltrinn. «Presidenten må bytte metoder, han vil ikke løse problemet med stungranater,» og han la til at «gule vester» og fagforeningene «lærer hverandre å kjenne, vi har samme krav om lønnsøkninger, skatterettferdighet, og det er bra og bør fortsette. Men jeg ser alltid på hva som er under den gule vesten, og noen ganger er det svart.»

Faktisk er politiets voldelige tilslag et politisk tegn om at forsøk på å forhandle med Macron og finansaristokratiet – formålet for at Frankrikes uthulede fagforeningsbyråkratier eksisterer, og finansieres så massivt av arbeidsgiverforbundene og staten – er fåfengt. Det er ingenting å forhandle med finansaristokratiet om. Det avgjørende spørsmålet er å bygge et politisk lederskap for å mobilisere arbeiderklassen.

I forrige uke holdt Macron en tale som avsluttet hans «store debatt» om hvordan å respondere på nesten seks måneder med «gul vest»-protester som krever hans egen fjerning, og som opponerer mot sosial ulikhet. Hans svar var å gi de «gule vestene» ingenting. Han avviste alle deres forslag til lovgivningsreformer, forsvarte sine skattekutt for de rike, og lovet å presse videre på med pensjonsnedskjæringer og utgiftsøkninger for militærsamarbeid med Tyskland.

Polititilslaget mot 1. mai-opptoget viser at Macron sikter på å håndtere det voksende sosiale raseriet i arbeiderklassen med forsøk på å banke den til underkastelse. Derfor tok han i fjor den provokerende og fascistiske beslutningen, da «gul vest»-bevegelsen begynte, om å hylle Frankrikes nazi-kollaborerende diktator Philippe Pétain fra Andre verdenskrig, som en «stor soldat».

Under 1. mai-opptoget fortalte Jean til WSWS: «Regjeringer er korrupte og er forente mot folket og deres felles interesse.» Han refererte skytingene i USA og den imperialistiske kampanjen for et kupp i Venezuela som eksempler på problemer som arbeiderne står overfor i alle land, og la til: «Selvfølgelig føler jeg solidaritet med dem. Jeg vil gjerne minne om grunnleggende sosialistisk teori fra [den franske revolusjonære lederen Gracchus] Babeuf til Karl Marx. Dette er forutsigbart. Vi har gått inn i en fase av kapitalismen der den virkelig blir et aristokrati.»