Japans keiser abdiserer fra tronen

Av Ben McGrath
6 May 2019

Japans keiser Akihito abdiserte fra tronen forrige tirsdag og dagen etter ble hans sønn Naruhito innsatt som keiser. Akihitos abdikasjon har blitt tolket som en irettesettelse av politikken til statsminister Shinzo Abe og hans ytrehøyresupportere. Den keiserlige overgangen vil imidlertid ikke endre den japanske regjeringens ekstremt høyreorienterte kurs, eller angrepene som finner sted mot arbeiderklassen.

Ved en seremoni sist onsdag holdt Naruhito sin første tale som keiser. Som sin far tidligere refererte Naruhito til sin posisjon som «symbolet på staten og det japanske folkets enhet» og han sverget å «handle i henhold til konstitusjonen». Han la til: «Jeg ber innstendig for folkets lykke og nasjonens videre utvikling, så vel som for fred i verden.»

Mediene grep til disse bemerkningene for å portrettere Akihito og Naruhito som liberale og pasifistiske opponenter av Abe-regjeringens push for konstitusjonell revidering og remilitarisering. Med henvisning til keiseren som symbolet på staten og folkets enhet påberoper Naruhito seg den nåværende konstitusjonen, som forbyr keiseren å intervenere i politikken.

Abe har imidlertid til hensikt å revidere konstitusjonens artikkel 9, kjent som pasifistklausulen, for spesifikt å anerkjenne Selvforsvarsstyrkene (SDF), det formelle navnet på Japans væpnede styrker. Dette er ikke den eneste endringen det ytrehøyre har rettet sine øyne mot.

I 2012 publiserte det regjerende Liberaldemokratiske partiet et utkast til forfatning som tilbakefører politisk makt til keiseren ved å gjøre ham til statsoverhode, samtidig som han eller en regent unntas fra å måtte adlyde konstitusjonen. Dette ville bane vei for keiseren til å kunne påta seg den diktatoriske rollen som han holdt før slutten av Den andre verdenskrigen, som krumtapp for statsapparatet som førte imperialistkrig i utlandet og undertrykte arbeiderklassen innenriks.

Abe hyklet for Naruhito under onsdagens seremoni der han sa: «Keiser, vi ser opp til deg som et symbol på Japan og det japanske folket, og vi er fylt av håp om fred og velstand, en lys fremtid for Japan.» Han la deretter til: «Alle sammen forener seg i hjerte og byggingen av vår nye kultur for fremtiden.»

Med en «ny kultur» mener Abe en gjennomgående revidering av historien, for å tildekke japansk imperialismes forbrytelser på 1930- og 1940-tallet, og en avvisning av Japans nominelle pasifisme fra etterkrigsepoken.

Japans ultranasjonalister, inkludert Abe, begjærer et brudd med den nåværende 1947-grunnloven, som ble skrevet av USAs okkupasjonsstyrker etter krigen. Disse sjiktene klager over at grunnloven er fylt med for mange «vestlige begreper», inkludert demokrati og individuelle rettigheter. De klager også over at konstitusjonen legger for stramme bånd på deres muligheter til å forfølge Japans imperialistinteresser, om nødvendig med militærmakt.

USA håpet med forfatningen av etterkrigsgrunnloven å kunne eliminere konkurranse i Asia. Den var ment å uthule de militære komponentene i Meiji-konstitusjonen av 1889. Opprettholdelsen av keisersystemet var imidlertid en sentral komponent for videreføringen av kapitaliststaten i Japan, da USA til og med før krigen endte så Japan som en alliert mot Sovjetunionen.

Abe kom med tilsvarende uttalelser om en ny kultur etter at regjeringen den 1. april kunngjorde navnet for Naruhitos styre, Reiwa, og sa at navnet betydde en «kultur født og næret, som folkets hjerter er vakkert trukket sammen». Med betydningen «vakker harmoni», har Reiwa også tiltrukket seg kritikk. Stavelsen eller karakteren rei kan bety kald eller stram, såvel som at den finnes i ord som meirei, som betyr ordre eller kommando. Wa, betyr rett nok fred, men er også del av Showa, navnet på krigstidens keiser Hirohitos styre.

Reiwa er også det første begrepsnavnet for keiserstyret som er hentet fra japanske kilder i steden for fra kinesiske klassikere. Jeff Kingston, direktør for Asia-studier ved Temple University, Japan, kommenterte i South China Morning Post: «Da Abe forklarte navnevalget og betydning av navnet for gengo (keiserstyret), blåste han til en viss grad i ‘hundefløyta’ for sin konservative valgkrets, der han svermet over Japans strålende kulturarv, naturlig skjønnhet og stolte historie.»

Overgangen fant sted over nesten tre år. I 2016 antydet Akihito, da 82, for første gang sitt ønske om å abdisere. Hans beslutning var ikke bare grunnet alderdommen. Hver en bevegelse og hvert et ord keiseren gjør blir nøye veiet. Fordi Japans rettssystem ikke tillater keiseren å tre av måtte en spesiell engangslov vedtas i 2017. Akihito utøvde stor forsiktighet for at han ikke skulle anklages for å ha krevd denne loven, og derved blandet seg inn i politikken.

Keiseren er imidlertid ikke en nøytral mekler som står over klasser eller staten. Han er en nøkkelkomponent for det kapitalistiske statsapparatet, og opprettholder dets enhet, selv om motstridende fraksjoner av styringsklassen er uenige om taktiske anliggender. Uansett Akihitos umiddelbare ønske la hans inntrengning i politikken, både ved å be om at den nye loven ble vedtatt og om konstitusjonell revidering, objektivt sett til rette for at en keiser tar på seg en mer politisk rolle for fremtiden.

Mens mer liberale elementer i det politiske etablissementet ser mot keiseren for støtte i sine tvister med Abe, er alle fraksjoner enige på to punkter: For det første, Japan må på den ene eller den andre måte kunne sende sitt militære utenlands for å kjempe for sine imperialistinteresser. For det andre, kapitaliststaten må ha makt til å kunne undertrykke arbeiderklassens kamp for sine sosiale og demokratiske rettigheter.

Tvistene innen de styrende kretser har vært sentrert på sekundære saksanliggender som hvorvidt kvinner skulle kunne bli keiser eller ikke. Ytrehøyreorganisasjoner som Nippon Kaigi, som teller Abe, de fleste i hans kabinett og mange parlamentarikere som medlemmer, krever etterlevelse av «tradisjonelle» posisjoner. Dette omfatter elimineringen av like rettigheter for kvinner og påleggingen av militærtjeneste for menn.

De såkalte liberalerne og venstresiden i Japan har posisjonert seg som «progressive» på status for kvinner og kongeligheten, og har motsatt seg noen nevneverdig revidering av artikkel 9 – den såkalte pasifistklausulen i konstitusjonen – i et forsøk på å begrense og kontrollere den voksende misnøyen i Japan over utdypende sosial ulikhet og farene for krig. Ingenting av dette har imidlertid begrenset det voksende gapet mellom fattige og rike, og heller ikke oppbyggingen av de japanske væpnede styrker og deres utsending til USA-ledede kriger.