Imperialistkrig, arbeiderklasseoppsvinget i Midtøsten og Nord-Afrika og strategien for Permanent Revolusjon

Av Keith Jones
13 May 2019

Natt til søndag den 5. mai [norsk tid] arrangerte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) 2019 International Online May Day Rally, den sjette årlige mai-dag-online-samlingen arrangert av ICFI, verdens trotskistbevegelse. Samlingen hørte taler som adresserte ulike aspekter av kapitalismens krise og den internasjonale arbeiderklassens kamper, fra 12 ledende medlemmer av verdenspartiet og dets seksjoner og sympatiserende organisasjoner fra hele verden.

I de kommende dagene publiserer World Socialist Web Site transkripsjoner av talene som ble holdt for samlingen, oversatt til norsk. Nedenfor er talen levert av Keith Jones, nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (Canada) [Sosialistisk Likhetsparti (Canada)]. På tirsdag publiserte WSWS åpningsrapporten til samlingen, holdt av David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (USA).

                                                             ***

Sentralt for Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales perspektiv og revolusjonære strategi er erkjennelsen av at det samme systemiske globale kapitalistsammenbruddet som tvinger imperialistmaktene til aggresjon og krig også driver frem sosial revolusjonen.

I Midt-Østen og Nord-Afrika er denne kombinerte prosessen håndgripelig.

Ingen del av verden har blitt mer herjet av krigene som amerikansk imperialisme har ført og støttet opp under, siden George H. W. Bush først forkynte at Washington etablerte en «ny verdensorden» i kjølvannet av det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen.

Dette er ikke tid og sted for å katalogisere alle de grusomhetene som amerikansk imperialisme har begått i Midtøsten og Nord-Afrika de tre siste tiårene, på vegne av «menneskerettigheter» og «krigen mot terror». Men gitt Washington vendetta mot Julian Assange og Chelsea Manning, er det relevant å bemerke at befolkningen i Midt-Østen – og fremfor alt i Irak – var ofre for mange av de viktigste og mest rystende av Pentagon- og CIA-forbrytelsene eksponert av WikiLeaks.

Gjennom sin endeløse aggresjon og kriger har amerikansk imperialisme revet opp komplekse samfunn og raserte hele stater i Midtøsten og Nord-Afrika – som Irak, Syria, Libya, Jemen, og jeg kunne fortsette – og resultert i millioner av dødsfall og etterlatt titalls millioner hjemløse og statsløse. Utleggene av de enorme mengdene «blod og formue», for å bruke Obamas formulering, for å etablere uhemmet amerikansk dominans over verdens viktigste oljeproduserende regioner, er også knyttet an til sosial forødelse i Amerika.

Men disse krigene har åpenbart mislyktes med å stagge erosjonen av amerikansk økonomisk og global makt.

Ikke desto mindre, amerikansk imperialisme – som konsentrerer i seg all dekadensen, parasittismen og kriminaliteten av en utdatert sosial orden – kan ikke annet enn å fortsette. Den forbereder nye og utvidede kriger i Midtøsten, selv om den meget vel erkjenner at den neste skuddsalven kan true med å antenne en regional, eller til og med en verdenskrig.

Amerikansk imperialisme intensiverer sin kampanje gjennom ulovlige ensidige sanksjoner for å krasje den iranske økonomien, for å utløse «regimeendring». Den overøser Saudi-Arabia med våpen og byr avgjørende logistisk og militær støtte til Riyadhs angrep på Jemen, den oppmuntrer israelsk aggresjon og gir juridisk anerkjenning til Israels annektering av Golanhøyene; og amerikanske militærstyrker fortsetter å kontrollere store deler av Øst-Syria, inkludert de store oljefeltene, for å kvele Syria økonomisk og forberede ny aggresjon.

De europeiske imperialistmaktene er ikke mindre rovgriske. De er også beskyttere av det saudiske monarkiet og det blodige Sisi-diktaturet i Egypt, og de forsvarer også den sionistiske statens brutale undertrykking av det palestinske folket, opp til skaftet. Deres forskjeller fra Washington – europeerne har eksempelvis argumentert for en mer aggressiv vestlig imperialistintervensjon i Syria, mens de motsetter seg Washingtons økonomiske krig mot Iran – er forskjellene mellom rivaliserende gangstere over delingen av byttet.

Men Midtøsten og Nord-Afrika blir ikke bare herjet av imperialistisk krigsaggresjon. Regionene blir også rystet av gjenoppblussingen av den globale klassekampen. Arbeiderklassen bestreber seg på å hevde sine egne interesser i en region karakterisert av massiv sosial ulikhet og brutal statsvold – og det gjelder for Israel like mye som for Iran, Saudi-Arabia og Egypt. NATOs krig mot Libya i 2011, og den amerikanske utplasseringen av Al-Qaida innordnede islamister mot det syriske regimet, var imperialismens svar – eller et sentralt element i dens svar – på den arabiske våren: på det initielle oppsvinget av klassekampen som følge av den globale økonomikrisen i 2008, og fremfor alt på det arbeidsklasseledede opprøret som jaget de imperialistiske klientene Hosni Mubarak og Ben Ali fra makten, henholdsvis i Egypt i Tunisia.

Siden 2018 har det vært ei ny bølge av arbeiderklassekamper på tvers av hele regionen. Dette inkluderer streiker og masseprotester i Iran, streiker i offentlig sektor i Israel, læreres massestreiker i Tunisia og Marokko, og måneder med masseprotester i Sudan som førte til at hæren i frykt for revolusjon skjøv ut diktatoren al-Bashir, som selv hadde grepet makten i et militærkupp i 1989.

Av spesiell betydning er utviklingen i Algerie, hvor et korrupt imperialiststøttet regime som gjennom tiår har plyndret landets rikdom nå forsøker en kosmetisk sminkeoperasjon ved å pensjonere den lengesittende presidenten Abdelaziz Bouteflika, mens de er konfrontert med arbeiderklasseledet masseuro.

Arbeiderklassens oppsving i Algerie og over hele regionen reiser avgjørende spørsmål om revolusjonært perspektiv og strategi – først og fremst nødvendigheten av den politiske bevæpningen av arbeiderklassen med programmet for Permanent Revolusjon. Massenes demokratiske og sosiale aspirasjoner – fra avskaffelsen av livegenskap og etablering av ekte likhet, for alle arbeidende mennesker av alle etnisiteter og religioner og til frihet fra imperialisme, vil bare bli realisert gjennom sosialistisk revolusjon. Arbeiderklassen i alle land må smi sin egen politiske uavhengighet, samle sliterne bak seg i kampen mot imperialisme og grupperinger av det nasjonale borgerskapet, og for arbeidernes makt, og de må forene seg og koordinere sine kamper med arbeidere på tvers av regionen og rundt hele verden.

Her er lærdommene fra den egyptiske revolusjonen i 2011 helt avgjørende. Det var arbeiderklassen som drev Mubarak fra makten. Men revolusjonen ble deretter avsporet. Krefter som pseudo-venstre-organisasjonen De revolusjonære sosialistene jobbet systematisk for å knytte arbeiderklassen til det egyptiske borgerskapet og den borgerlige staten, ved å oppfordre til støtte for en «demokratisk overgang» først ledet av den angivelige progressive delen av militæret, deretter av Morsi og hans Muslimske brorskap, og til slutt av Tamarod som understøttet Sisi som en demokrat, og på den måten banet veien for militærets tilbakevending til makten.

På samme måten er det i Algerie i dag, der pseudo-venstre-grupper som det pabloistiske Sosialistisk Arbeiderpartiet (PST) forsøker å forhindre revolusjon og bestreber seg på å underordne arbeiderklassen til borgerskapet og imperialismen ved å gjøre seg til forkjempere for en Konstituerende forsamling, det vil si en omrokering av personalet i dagens regime, under dekke av fagre konstitusjonelle løfter.

For å forhindre at denne fella blir satt må de mest klassebevisste arbeiderne og ungdommen kjempe for byggingen av arbeidernes aksjonskomitéer, uavhengige av regjeringen og dens allierte fagforeninger, for å koordinere opposisjonen mot militær-politi-represjon og innstramminger, og som fremtidige organer av arbeidernes statsmakt, og som fremfor alt vil bygge et revolusjonært marxistisk parti til å lede kampen for arbeiderklassens politiske uavhengighet, og for sosialisme.

De politiske kreftene som krever, i demokratiets navn, at arbeiderklassen må underordnes borgerskapet og småborgerskapet, er uunngåelig alltid knyttet, politisk og materielt, til imperialismen.

Ta for eksempel Tyrkia, hvor kameratene i Sosyalist Eşitlik kjemper for å dannet en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale. Med påskudd om å forsvare demokratiet mot Erdoğans islamistiske autoritære regime støtter det tyrkiske pseudo-venstre høyreorienterte kapitalistpartier, orienterte mot NATO og EU – Det republikanske folkepartiet (CHP) og Folkets demokratiske parti (HDP). Det førstnevnte er partiet til den tradisjonelle kemalistiske kapitaliststyringseliten som er medskyldig i alle dens historiske forbrytelser, blant annet blodige kupp rettet mot arbeiderklassen, og det tyrkiske borgerskapets brutale 35-år-lange antiopprørskrig mot den kurdiske befolkningen. Det sistnevnte partiet er den politiske fronten for det kurdiske nasjonalistpartiet PKK, som på 1980-tallet lanserte en væpnet kamp i sosialismens navn. Men siden 1991 har PKK innrettet seg med imperialismen, som tilsvarende borgerlige nasjonalistbevegelser rundt om i verden. PKK støttet Gulf-krigen i 1991 og invasjonen av Irak i 2003, og partiets syriske avgreining YPG har de siste fire årene tjent som Washingtons største proxyhær i Syria.

Midtøstens befolkningers lidelser i løpet av i det siste århundret demonstrerer at det ikke kan være noen kamp for demokrati annet enn i kampen mot imperialisme, reaksjonens viktigste bastion i Midtøsten; og det kan ikke være noen kamp mot imperialisme uten mobiliseringen av arbeiderklassen i kampen for sosialisme.

Som konklusjon, arbeidere rundt om i verden må motsette seg den amerikanske regimeendringsoperasjonen mot Iran, og alt av imperialismens snylting i Midtøsten og Nord-Afrika, og aktivt støtte deres klassebrødres og -søstres kamper over hele regionen. Arbeidere i Nord-Amerika og Europa har et spesielt ansvar. Ved å opponere mot krig og å utvikle klassekampen vil de slå et slag for frigjøringen av Midtøstens folkemasser – akkurat som når Algeries arbeidere går til opprør mot landets korrupte nasjonale borgerlige regime de også leverer slag mot Macron og Trump.

Denne arbeiderklassens objektive enhet animerer Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales perspektiv, og må finne uttrykk i den kommende perioden i utviklingen av seksjoner av Den fjerde internasjonale på tvers av Midtøsten og Nord-Afrika.