Deltakere på London-møtet diskuterer veien videre i kampen for Assanges and Mannings løslatelse

Av Laura Tiernan
18 May 2019

Det offentlige møte i London til forsvar for den fengslede WikiLeaks-utgiveren og journalisten Julian Assange og varsleren Chelsea Manning, innkalt av Socialist Equality Party sist søndag, foranlediget en vidtrekkende diskusjon.

Møtedeltakere tok ordet for å gi uttrykk for sin motstand mot den brutale forfølgelsen av Assange og Manning, for å uttrykke deres samstemminghet med podiets talere, og for å stille spørsmål og foreslå ytterligere tiltak.

Maxine Walker talte under diskusjonsrunden

Maxine Walker, fra Julian Assange Defense Committee (JADC), sa til forsamlingen: «Jeg er ikke medlem eller tilknyttet Socialist Equality Party. Men jeg må få si at dere fortjener heder. Dere er den eneste venstregruppa som jeg kjenner til som har meldt seg med hjerte og sjel og ressurser for denne kampen, og for dét vil jeg gratulere dere.»

Hun forklarte at journalisten John Pilger har beskrevet «den uhyggelige tausheten» rundt Assange og hans potensielle utlevering og behandling. «Jeg har vært med på forskjellige kampanjer gjennom flere tiår og aldri har jeg møtt en sånn mur av taushet som den jeg har møtt når jeg har reist denne saken, både med mennesker og med organisasjoner. Det forekommer meg enten å være en mur av taushet, eller det er en mur av løgn.»

«Det er to ting vi står overfor, og jeg har brukt søvnløse netter på å prøve å forstå ‘Hvorfor denne muren av taushet nå?’ Noen av svarene har vi fått, men det som til slutt ble klart for meg var at det WikiLeaks avslørte, det var ganske enkelt for stort.»

«Faktum er at NGO-er [Non-governmental Organisations; frivillige organisasjoner] og liberalerne kan klare å drive kampanje for ett lite og avgrenset tema, én grusomhet, én fengsling. Men det WikiLeaks eksponerte var en organisert, hensynsløs, systematisk krigsmaskin og dens mange mord og hemmelige overføringer og løgner og propaganda. De eksponerte de hundretusenvis av sivile dødsofre som ingen tenker på, som ingen nevner. Dét var det som var for stort for liberalerne og intelligentsiaen i dette landet. De klarte ikke å holde det ut.»

«For mens de kan gi uttrykk for litt opposisjon, som den symbolske opposisjonen vi så den dagen Julian Assange ble slept ut av ambassaden, så vil de ha det bekvemt. De ønsker å leve komfortabelt i det jeg kaller Ole-Brumm-land [‘Winnie the Pooh land’]. ‘Alt er ok. Vi hører ikke. Vi ser ikke.’ Sånn lever de med seg selv. Vår jobb som forsvarskomitéen er å bryte denne tausheten og å si veldig klart til folk: ‘Hvilken side er dere på? Er dere på parti med krigsmaskina, eller er dere med sannsigerne?’»

Walker beskrev protestsamlingen som JADC holdt i London utenfor World Press Freedom Day arrangement til National Union of Journalists [Det nasjonale journalistforbundets arrangement for Den internasjonale dagen for pressefrihet], og forklarte at «de reagerte med fullstendig fiendtlighet på selve tanken bare å nevne Julian Assange. Vi må utfordre dem. Det er derfor vi bryter tausheten. Vi må utfordre absolutt alt som gjøres med Julian Assange. Hans fengslingsbetingelser må utfordres. Det har aldri forekommet et kausjonsanliggende som har endt opp med en Kategori-A-fange i isolat. Det har aldri skjedd. Vi må få noen av noen disse lamme parlamentsmedlemmene til i det minste å reise dette spørsmålet i House of Commons.»

Walkers bemerkninger fra salen, og spesielt hennes skoldende angrep på tvetydigheten til Storbritannias småborgerlige liberalere og intellektuelle, ble gjentatte ganger avbrutt av applaus.

En annen møtedeltaker observerte at internett «er en virtuell representasjon av hvordan makten konsolideres. For femten år siden så vi et stort mangfold av nettsteder over hele internett, og nå har alt blitt konsolidert til Amazon, eBay og noen få nettsteder. Dét er en digital representasjon av hvordan makt opererer.»

Hun oppfordret folk til å «komme seg vekk fra disse stedene som Facebook, eBay og Amazon, og se etter alternativer», men andre fra publikum var ikke overbeviste, og bemerket at disse plattformene er del av hverdagen for milliarder av mennesker.

De svenske «voldtekts»-anklagene mot Assange ble også diskutert. Jerome påpekte at «Assange har alltid fastholdt at han var villig til å gå med på en utlevering til Sverige dersom den svenske regjeringen ville garantere at de ikke ville utlevere ham til USA.» Dette blir «ignorert» av Labour-parlamentsmedlemmene, deriblant av Dianne Abbott, som har kalt for at Assange må utleveres til Sverige dersom undersøkelsene ble gjenåpnet.

Ei kvinne fra Oxford gratulerte taleren Alice Summers, representanten for International Youth and Students for Social Equality (IYSSE), som hadde beskrevet det konformistiske klimaet på universitetene, som dyrkes av pseudo-venstre-grupper og Det nasjonale studentforbundet (NUS) [National Union of Students]. Summers hadde forklart hvordan NUS-representanter hadde bakvasket Assange som «voldtektsforbryter» basert på deres antimarxistiske kjønns- og identitetspolitikk. Kvinna fra Oxford sa at universitets-campuslivet i hennes by var «så dødt som ei sild» [‘dead as a doornail’], og konkluderte med at «det ville være flott å få en taler på besøk til Oxford University, om Assange-saken.»

En mann fra publikum formidlet, til applaus, at et anleggsgjerde i Aldgate East hadde blitt påmalt ordene «Free Julian Assange». «Vi kan ikke vente på mediene. Julian trenger vår hjelp nå». Taleren roste arbeidet til online-journalister og bloggere som Caitlin Johnstone og Jimmy Dore, men konkluderte med at endringen måtte skje «på gata», og ikke bare på nettet. «Julians navn har blitt borte. For mange år siden var det en sak kalt et D-Notice. De brukte den under IRA-tiden da alt ble brakt til taushet. Dette er langt verre enn et D-Notice.» Et D-notice (Defence and Security Media Advisory Notice) [Medieanbefaling om forsvar og sikkerhet] blir anvendt av den britiske staten for å nedlegge veto mot publisering av potensielt skadelige nyhetsberetninger.

Uli Rippert svarer under spørsmålrunden

Ei kvinne fra USA spurte Uli Rippert, nasjonalsekretær for Sozialistische Gleichheitspartei hvor mange amerikanske militærbaser og hvor mye personell det er lokalisert i Tyskland. Rippert forklarte at Tyskland fortsatt er «militærplattformen for organiseringen av NATO, og for amerikanske styrker i Midtøsten. Mens Tyskland opponerte offentlig mot Irak-krigen i 2003, ble den krigen lansert fra tyske militærbaser.»

Han understreket at utbruddet av amerikansk militarisme er del av en internasjonal prosess: «Etter oppløsingen av Sovjetunionen kom Tyskland tilbake som en gammel militærmakt og bestreber seg nå på å organisere EU fra en økonomisk til en militær samling.

«Tysklands opposisjon mot USA vokser – den transatlantiske konflikten intensiveres – men det er ikke noe progressivt i det. Vi kan ikke basere vår motstand mot amerikansk militarisme på den tyske regjeringen, eller på de tyske politiske partiene som sitter i Bundestag [det føderale parlamentet]. Vår opposisjon mot amerikansk imperialisme er basert på mobiliseringen av den tyske, den europeiske og den amerikanske arbeiderklassen mot imperialisme.»

Som respons på diskusjonen forklarte Rippert at Assange og Manning ikke ville bli løslatt av appeller til parlamentsmedlemmer eller etablissementetspartiene. «Deres motstand mot Assange er knyttet til deres støtte for krigspolitikken, som regjeringene i alle land følger.»

«Når vi sier ‘Vi må bli større’, da betyr det å vende seg til arbeiderklassen for å bygge vår støtte. Dét er den store politiske utfordringen. Det er ikke til parlamentet i Tyskland eller i Storbritannia eller i noe annet land. Det er til fabrikkene og til universitetene vi må henvende oss, og mobilisere bevegelsen nedenfra på en klar antikapitalistisk, sosialistisk og internasjonalistisk basis.»