Huawei-sjokket

Av Nick Beams
24 May 2019

Trump-administrasjonens tiltak mot den kinesiske telekommunikasjonsgiganten Huawei har sendt sjokkbølger gjennom den globale økonomien og det internasjonale handelssystemet. Administrasjonens beslutning om å sette salg av amerikanske produkter til Huawei på ei «liste over begrensede enheter», støttet av Googles tilbaketrekking av tilgangen til viktige komponenter i operativsystemet Android, markerer et nytt stadium i «handelskrigen» mot Kina.

Faktisk har begrepet «handelskrig» blitt ikke så rent lite misvisende. USA har lansert en fullverdig økonomisk krig rettet inn mot å forhindre Kinas industrielle og teknologiske utvikling, for å redusere landet til status av en halvkoloni.

Som WSWS bemerket i perspektivartikkelen publisert på onsdag legger beslutningen endelig død forestillingene om at fundamentale kategorier fra marxismen, eksempelvis begrepet imperialisme, har blitt utdatert. Imperialisme og de tilhørende prosesser, fremfor alt økonomisk krigføring og som følge av det, militære kriger utkjempet for profittinteresser og stormaktherredømme, er tilbake i fullt monn.

De siste amerikanske beslutningene er rettet inn mot intet mindre enn å lamme Huawei, kjøre foretaket ut av det globale smarttelefonmarkedet og forhindre dets deltakelse i utviklingen av 5G telekommunikasjonsnettverk.

Trekket mot Huawei kom ikke ut av det blå. Bloomberg har rapportert at Trump-administrasjonen i flere måneder hadde planlagt å utsette Huawei for økonomiske sanksjoner, men bare holdt igjen mens de fremholdt utsiktene for undertegning av en handelsavtale med Kina.

Selv før de siste beslutningene hadde handelsforhandlingene så godt som brutt sammen på grunn av USAs krav om at Washington skulle ha den ubehindrede retten til å diktere endringer i kinesiske lover, som del av en «håndhevingsmekanisme», sammen med opprettholdelsen av tariffer til de ensidig anså Kina for å være i samsvar med enhver avtale de inngikk.

Implikasjonene av Huawei-beslutningene, og Googles og andre amerikanske foretaks trekk, som Qualcomm, Broadcom og Intel, for å stille opp bak administrasjonen, går langt utover bare dette selskapet.

Som Abraham Liu, Huaweis visepresident for den europeiske regionen, uttalte på en pressekonferanse på tirsdag, var de amerikanske handlingene ikke bare et «hittil usett» angrep på hans foretak, men på hele systemet med regelbasert internasjonal handel.

«Det skjer nå med Huawei. I morgen kan det skje med ethvert annet internasjonalt selskap,» sa han. «Dette er farlig.»

Det har vært en rekke bekymrede kommentarer om betydningen av beslutningene for hele det internasjonale handelssystemet. Økonomen Nouriel Roubini, en av de få som advarte om farene for et finanskrasj før 2008, advarte om at det som startet som en handelskrig «kan eskalere til en permanent tilstand av gjensidig fiendtlighet», som reflektert i Trump-administrasjonens nasjonale sikkerhetsstrategi, der Kina er definert som en «strategisk konkurrent».

Roubini karakteriserte den nye situasjonen som en «fullskala» kinesisk-amerikansk «kald krig». Men analogier trukket fra konflikten med Sovjetunionen unnlater å innkapsle situasjonen, som Roubinis egen analyse selv klargjorde. Han pekte på en «balkanisert verden» der stormakter ville bli tvunget til å velge sider og hvor en «varm krig» eller en serie proxy-kriger «ikke kan utelukkes».

Og selv dette er noe av en undervurdering fordi den innebygde konfrontasjonslogikken er militær konflikt. Da andre verdenskrig brøt ut i 1939 forberedte USA sin vei inn i konflikten ved å pålegge embargoer mot japansk import av olje, og gjorde dermed et militærsammenstøt uunngåelig. I det 21. århundre er embargoene mot Kina rettet mot teknologi.

Martin Wolf, økonomispaltisten i Financial Times, skrev en bekymret kommentar på onsdag med tittelen «Konflikten mellom USA og Kina utfordrer verden.»

«Under Donald Trump har USA blitt en skurkesupermakt, fiendtlig innstilt, blant mange andre ting til de grunnleggende normene i et handelssystem basert på multilaterale avtaler og bindende regler. Faktisk er amerikanske allierte også mål for bilateral mobbing,» skrev han.

Denne analysen er riktig så langt den rekker, men den går ikke langt nok.

For det første begynte ikke prosessen med Trump. Obama-administrasjonens Trans Pacific Partnership (TPP), som nå blir holdt frem som et alternativ til Trump-tiltakene, var ikke i mindre grad rettet mot Kina. For det andre er Trump-tiltakene ikke hans alene. De har fått entusiastisk støtte fra viktige deler av Det demokratiske partiet, sammen med de store foretakene som nå stiller opp bak ham, slik det fremgår av beslutningen fra Google og andre høyteknologiske foretak.

Trumps tiltak er ikke forankret i hans persona eller psyke, men i USAs utstrakte økonomiske nedgang i forhold til sine gamle rivaler, og trusselen fra en ny som har oppstått, Kina. USA er fast bestemt på å motvirke denne situasjonen, på enhver måte ansett nødvendig, inkludert krig.

Wolf kommer bestemt ut mot enhver støtte fra «amerikanske allierte» for «USAs forsøk på å motvirke Kinas fremvekst», og erklærer det å være «ikke akseptabelt».

I stedet bør de angi hvor de er enige med amerikanske mål for handel og teknologi relatert til Kina og «opprettholde prinsippene for et multilateralt handelssystem under WTOs regi».

Men som Wolf selv erkjenner har WTO blitt så godt som handlingslammet på grunn av USAs nekting av å godta nye oppnevnelser til klageorganet som hører handelstvister.

Konfrontert med denne situasjonen taler Wolf for utviklingen av en uformell mekanisme. Der land beveger seg i retning av å utvikle frihandelsavtaler (FTA) seg i mellom, og omgår USA, det bør de gå videre med.

«Land som ser fordelene med en sterk handelsorden bør gjøre slike frihandelsavtaler (FTA-er) til en ‘global FTA av de villige’, som hvilket som helst land kan delta i. Man kan se for seg en fremtid hvor deltakerne i en slik global FTA ville forsvare sine medlemmer mot ulovlige angrep fra ikke-medlemmer, via koordinert gjengjeldelse.»

Dette er ikke en oppskrift for å avverge handelskrig, men for en formalisering av den. Man trenger bare stille spørsmålet: Hvis en slik mekanisme skulle utvikle seg, ville USA tre til side, armene foldet i taus kontemplasjon, mens deres globale posisjon ble underminert?

Ville de ikke umiddelbart gjengjelde ved å påberope seg tiltak som 25-prosent-tariffene på biler og bilkomponenter, som de allerede har hengende over hodene på Europa og Japan, og raskt føre til en eskalering av konflikten?

Fallitten for tiltakene som Wolf og andre liberalere har fremmet kommer av at de utelukker fra sine beregninger den fundamentale og uløselige motsetning i det globale kapitalistsystemet: den mellom utviklingen av en globalisert produksjon og verdens oppdeling i rivaliserende og antagonistiske nasjon-stater og imperialistiske stormakter.

Etterkrigstidens liberale internasjonale handelsorden syntes å ha overvunnet denne motsetningen. Det ble fastholdt at nasjoner som handlet med hverandre ikke ville gå til krig, og derved etablere den «permanente freden» som først var forutsett av den tyske filosofen Immanuel Kant på slutten av det 18. århundre.

Men dette scenarioet ignorerte imidlertid både historiens lærdommer og drivkreftene i den kapitalistiske økonomien.

Under opptakten til første verdenskrig var det ingen land som nøyt en tettere handelsrelasjon med hverandre enn Storbritannia og Tyskland. Men det forhindret ikke krigsutbruddet den 4. august 1914.

Enn videre, drivkraften for internasjonal handel er ikke utvekslingen av varer og utvidet produksjon som sådan, men kampen om markeder og profitter og de ulike kapitalistiske nasjon-statenes akkumulering av geopolitisk makt.

Etterkrigstidens handelsorden ble utviklet under USAs hegemoni og var basert på landets overveldende overlegenhet over sine rivaler. Den overlegenheten er borte og dermed hevder amerikanske imperialisme seg med stadig større kraft.

Det eneste svaret på den voksende faren for fullskala økonomisk og militær krigføring er ikke et nytteløst forsøk på å sette sammen de oppsplittede fragmentene av etterkrigstidens internasjonale handelssystem, men utviklingen av en sosialistisk bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen for å få avsluttet det utdaterte kapitalistiske nasjon-stat og profittsystemet, før det kaster menneskeheten ut i en katastrofe.