Frankrikes illegale bevæpning av libysk kystvakt, for å stoppe flyktninger fra Afrika

Av Anthony Torres og Alex Lantier
3 June 2019

Samtidig som hundretusenvis av flyktninger forsøker å unnslippe fra Libya til Europa forsørger Macron-regjeringen i Frankrike Libyas kystvakt med seks skip for å avskjære flyktninger til havs på vei mot Europa, for å returnere dem til Libya der de fengsles i konsentrasjonsleirer. Denne politikken, som har blitt fordømt av mange menneskerettighetsorganisasjoner på grunn av utbredelsen av tortur, voldtekt, slaveri og mord i leirene, er både barbarisk og illegal.

På Sikkerhetskonferansen i München i februar informerte den franske forsvarsministeren Florence Parly presidenten Faïez el-Sarraj for den såklate Government of National Unity (GNU), basert i Tripoli, om at Frankrike hadde anskaffet seks båter til Libya. Formålet var å stoppe flyten av innvandrere som forsøker å krysse Middelhavet. Ifølge pressen er skipene, bygd av firmaet Sillinger som utruster de franske spesialstyrkene, utrustet med spesialiserte støtteanordninger for at det libyske regimet kan montere maskingeværer.

Den 10. mai avviste Den administrative domstolen i Paris en anmodning fra åtte menneskerettighetsorganisasjoner – deriblant Amnesty International, Leger uten grenser (MSF), Cimade og Migreurop – om å suspendere leveringen av skipene. De hadde påpekt embargoer vedtatt av europeiske land og FN mot salg av våpen til Libya, og de «forutsigbare konsekvensene av leveringen av de seks båtene, for menneskerettighetene til innvandrere og flyktninger som avskjæres og returneres til Libya».

I franskspråklig presse råder det en øredøvende taushet om de grusomme forholdene flyktningene holdes under i libyske leirer bygd med økonomisk støtte fra de europeiske maktene. Innen 2017 hadde menneskerettighetsorganisasjoner og CNN rapportert om tortur, seksuelle overgrep og mord i interneringssentrene (Se: «Amnesty International report exposes EU role in mass torture of refugees in Libya»).

Sist november intervjuet La Croix Vincent Cochetel, FN-spesialutsending for FNs høykommisjon for flyktninger, om vilkårene for flyktninger som blir arrestert i Libya.

Spurt om praktiseringen av slaveri i Libya, som det ble rapportert om i 2017, var opphørt svarte Cochetel: «Tvert imot, denne praksisen har økt i omfang. Siden det har blitt vanskeligere å forlate libysk jord, må menneskesmuglere skaffe seg avkastning på sine investeringer ved å utnytte enda flere pågrepne, som enten selges eller leies ut på dagsbasis. I tillegg har interneringsbetingelsene blitt forverret.»

Han la til: «Vi vet ikke mye om interneringssentre som kontrolleres av menneskesmuglere og militser. Men ... siden begynnelsen av året har 14 595 mennesker blitt avskjært til havs av libysk kystvakt og ført tilbake til libysk territorium. Noen av dem var til slutt i stand til å returnere hjem med bistand fra Den internasjonale organisasjonen for migrasjon. Men det er helt klart at en stor andel av dem har blitt solgt til menneskehandlere, for å anvendes som arbeidskraft på gårder eller byggeplasser, eller for kvinners del, også for seksuell utnyttelse.»

Cochetels vitnesbyrd understreker at europeiske lands fordømmelse av menneskehandel er fullstendig kynisk, fordi konsentrasjonsleirene de har bygd er en viktig del av disse nettverkenes finansielle strategi. Ifølge Cochetel fastlegger libysk lov at enhver irregulær utlending må «betale ei bot eller med hardt arbeid. Dette juridiske rammeverket fremmer menneskehandel, og interneringssystemet er del av nettverkenes forretningsmodell.»

Libya opplever for tiden en gjenoppblussing av borgerkrigen mellom militsene som NATO-maktene støttet under imperialistkrigen som ble ført i 2011 for å ødelegge Gaddafi-regimet. Økningen av militærkonflikt, mot bakteppet av en maktkamp om innflytelse mellom Paris, Roma og andre regionalmakter i det strategisk beliggende og oljerike landet, bare intensiverer flyktningenes lidelser.

Marskalk Khalifa Haftar, som er i konflikt med GNU-marionettregjeringen i Tripoli, lanserte tidlig i april en offensiv for å erobre hovedstaden. Ifølge diverse FN-agenturer ble minst 278 mennesker drept, 1 332 skadet og 35 000 fordrevne fra sine hjem. Den internasjonale Røde Kors-komitéen uttalte: «Den humanitære situasjonen i og rundt Tripoli har forverret seg sterkt de tre siste ukene.»

Michael Neuman fra Leger Uten Grenser, en NGO-organisasjon som fortsatt har personal på bakken i Libya, meldte til La Croix: «Libyas kystvakter opererer truende når de avskjærer migranter til havs, og sender dem systematisk til interneringssentre. Frankrike er medskyldig i denne praksisen.»

Til tross for de ubestridelige bevisen godkjente Den administrative domstolen i Paris overføringen av de seks franske skipene til Libya, for å tvinge flyktningene til å forbli i landet: «Beslutningen om å gjøre en slik gratis overføring av utstyr beregnet for de libyske væpnede styrkene, er ikke til å løse fra utføringen av Frankrikes eksterne relasjoner.» Domstolen erklærte seg derfor inkompetent til å melde en dom som kunne forhindret overføringen av fartøyene til libysk kystvakt.

Med andre ord kan fransk utenrikspolitikk ikke «løses» fra tortur, voldtekt og drap på tusenvis av flyktninger, og en kalkulert ignorering av deres grunnleggende demokratiske rettigheter. Fransk politikk følger Romas strategi, som også har inngått avtaler med militser, spesielt i Sabratha, for å forhindre at båter legger fra for Europa.

Dette understreker også den offisielle propagandaens bedragerske karakter som oppfordrer arbeidere og ungdommer til å stemme for pro-EU-partier, angivelig for å blokkere fremveksten av nyfascistiske organisasjoner. Faktisk har imperialistkrigen i Libya banet vei for den europeiske utenrikspolitikkens kriminelle karakter, i tråd med fremmedfrykten som åpent oppildnes av det ekstreme høyre.

Dette er den uforglemmelige lærdommen av karakteren av imperialistkrigen i Libya – så vel som de småborgerlige «venstre»-sjarlatanene, som er pro-imperialister, og applauderte NATOs bombing av Libya som en «humanitær» operasjon for å befri landet fra Gaddafi.

Den postmodernistiske essayisten Bernard Henri-Lévy og lederne av Olivier Besancenots Nytt antikapitalistisk parti (NPA) insisterte på at landet måtte bombes, og at de rebellerende islamistene eller stamme-militsene måtte bevæpnes for å velte regjeringen. I 2011 sa NPAs professor Gilbert Achcar at fransk imperialisme måtte påkalles for å beskytte Libya: «Vi er i en situasjon der befolkningen virkelig er i fare, og det er ikke noe annet alternativ for å beskytte den.»

Disse representantene for den velstående middelklassen, som har karrierer avhengige av deres tilstedeværelse i de offisielle mediene eller av statsfinansieringen av deres universitetsforskning, har alle antatt synspunktet at imperialismen kunne frigjøre Libya gjennom en demokratisk revolusjon. Det var en samling løgner. Nå har deres «demokratiske revolusjon» gjenopprettet slaveriet og de mest forferdelige overgrep, delvis finansiert og tilrettelagt av europeiske penger og militærutstyr.