Fra arkivene

Seier for den politiske revolusjonen i Kina

Av Erklæring fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.
5 June 2019

Følgende uttalelse ble publisert den 8. juni 1989, bare fire dager etter at kinesiske regjeringens brutale militærtilslag mot studenter og arbeidere på Den himmelske freds plass [Tiananmen-torget].

Fjerde Internasjonale, januar-juni 1989

1. Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale og Arbeidernes liga [Workers League] proklamerer sin uutslettelige solidaritet med de beleirede arbeiderne og studentungdommen i Kina som er engasjert i en kamp på liv og død mot det mordiske regimet til Beijing-stalinistene. Den blodige massakren på Den himmelske freds plass – som de som ble utført i Øst-Berlin i 1953, Budapest i 1956 og Gdansk i 1970 – har nok en gang eksponert stalinismens kontrarevolusjonære fordervelse, sosialismens og arbeiderklassens mest bedragersk og ondskapsfulle fiende.

Et terrorregime hersker i Beijing. Soldater og hemmelig politi finkjemmer byen og prøver å jakte ned arbeidere og studenter som deltok i de siste to månedenes masseprotester. Det er rapporter om at masseinterneringssentre blir etablert, og at regimet planlegger å gjennomføre massehenrettelser. Men til tross for denne uhemmede terroren har ikke det stalinistiske regimet vært i stand til å undertrykke massebevegelsen som feier over landet. Enda torsdag den 8. juni ble det rapportert demonstrasjoner og andre former for masseprotester i dusinvis av byer. Shanghai har vært rystet av de største demonstrasjonene på 40 år. Industriproduksjonen er lammet og de lokale myndighetene hevder at byens økonomi er på randen av kollaps. Barrikader har blitt reist i mer enn 100 veikryss. I Nanjing ved Yangtze-elva demonstrerer studenter og arbeidere og blokkerer vesentlige transportsystemer.

I Chengdu, provinshovedstaden i Sichuan, er det rapporter om sammenstøt mellom rasende folkemengder og politiet. Ifølge Agence France Press (AFP) er det innført unntakstilstand og mer enn 300 har blitt drept av militærtroppene. Kanton i sør er brakt til stillstand. I Wuhan har den største nord-sør-jernbanelinja i Kina blitt stengt ned av over 10 000 arbeidere og studenter. I Xian, lokalisert i den nordvestlige provinsen Shaanxi, har byportene blitt blokkert av mer enn 100 000 arbeidere og studenter. Industrien er rapportert lammet av streiker. Andre byer der det rapporteres at masseprotester er på gang, er Harbin, Changchuan, Dalian, Qingdao, Loyang og Tianjin.

2. Deng Xiaoping, Li Peng og deres medskyldige i byråkratiet, med hender det drypper blod av, fordømmer sine ofre som «kontrarevolusjonære». Hvilken en foraktelig og åpenbar løgn! Stalinismen henger den etiketten på alle som motsetter seg byråkratiets privilegier og dens forræderi av Den kinesiske revolusjonen og den internasjonal sosialismens sak.

Faktisk er massedrapene i løpet av den siste uka den politiske kulmineringen av et tiår der Beijing-stalinistene har jobbet systematisk for å gjenopprette kapitalismen i Kina og reintegrere landets økonomi inn i verdensimperialismens struktur. Hovedformålet med terroren sluppet løs av Beijing-regimet er å intimidere de kinesiske massene og knuse all motstand mot deres bevisst likvidering av Den kinesiske revolusjonens sosiale erobringer.

Det var derfor president George Bush, mens han gråt sine krokodiltårer for ofrene fra Den himmelske freds plass, gikk av veien for å berolige sine Beijing-allierte om at amerikansk imperialisme er fast bestemt på å opprettholde sin «strategiske» relasjon med Kina. Siden Richard Nixon ble ønsket velkommen til Beijing av Mao Zedong og Zhou En-lai i 1972 – under høydepunktet av bombingen av Nord-Vietnam, har Kina blitt den trettende største handelspartneren til USA ($ 14,3 milliarder i 1988, opp 37 prosent fra 1987) og en vesentlig kilde for lavtlønnet arbeid for amerikanske og andre utenlandske multinasjonale konglomerater. For nåværende har 450 amerikanske foretak – inkludert Bechtel-konsernet, IBM, McDonnell Douglas, General Electric, Chrysler og AT&T – ulike typer teknologioverføringer, joint ventures og fellesproduksjonsavtaler i Kina. Bare i løpet av 1988 tegnet amerikanske investorer kontrakter på 269 prosjekter verdt $ 370 millioner.

Økonomiske bånd mellom europeisk og japansk imperialisme og Kina er ikke mindre intime. Japan er Kinas største kilde til private og statlige lån og landets nest største handelspartner etter Hong Kong. Når det gjelder Europa, har den samlede handel mellom Kina og Det økonomiske fellesskapet [EEC] vokst fra $ 3 milliarder i 1978 til $ 12 milliarder i fjor. En seniorrepresentant for Westdeutsche Landesbank Girozentrale skrøyt nylig om at Kina var i ferd med å erstatte Sør-Korea og Taiwan som kilde til import av billige forbruksvarer til Tyskland. Det er disses interesser det hvite hus talte for da det erklærte: «Verden har en interesse av Kinas økonomiske fremgang, nasjonale sikkerhet og politisk vitalitet. USA håper å se den fortsatte implementeringen av økonomiske og politiske reformer, som utvilsomt også vil bidra til å fremme disse målene.»

3. Ikke siden de siste blodige dagene av regimet til Chiang Kai-shek har en slik brutalitet blitt sluppet løs mot de kinesiske massene. Blodbadet som fant sted på Den himmelske freds plass og den hvite terroren som etterfulgte det vil leve i deres kollektive bevissthet, selv lenge etter at de forbrytelser som ble begått i løpet av den siste uka er hevnet. La oss gjennomgå noen få av de beretningene som har dukket opp i pressen:

* «Før dette siste angrepet hadde soldatene dannet en rekke rundt Den himmelske freds plass, med ansiktene vendt utover. Studenter og andre borgere dannet sin egen rekke, omtrent 300 meter østover ned Changan-bulevarden, vendt innover med ansiktene mot soldatene.»

«Soldatene sang soldatsanger. Studentene sang nasjonalhymnen og ‘Internasjonalen’. Mellom sangene spottet de hverandre med slagord og fornærmelser....»

«Senere beskrev en kinesisk militærlege en del av scenen.

Han fortalte om en ung mann som ble skutt. Kjæresten hans snudde seg mot soldatene og skrek: ‘Hvorfor?’ Hun ble skutt gjennom hodet.

Legen sa: ‘Soldatene forventet aldri at studentene skulle være så modige. Og studentene forventet aldri at soldatene skulle være så brutale.’»

«Legen fortalte at tanksene rullet teltene og kroppene flate. Mekaniske feiemaskiner og søppelkomprimeringsmaskiner kom som de neste. Legen fortalte at til slutt ble massen av knuste kroppsdeler dynket med bensin og påtent.» (Detroit Free Press, den 5. juni 1989).

* På Fu-Xing Hospital, etter massakren, rapporterte et vitne at «blodet fløt i korridoren. Den yngste drepte er syv år gammel. Den yngste sårede er tre. Morderne er Den 27. arméen. Mens de skjøt på menneskene lo de og skreik til folket: ‘Pekingesere, vis deres mot!’» (Windsor Star, den 6. juni 1989).

* «Soldater slo og bajonettet studenter og arbeidere etter soloppgang på søndag, fortalte vitner, vanligvis etter noen slags provokasjoner, men noen ganger også helt tilfeldig.»

«‘Jeg så ei ung kvinne fortelle soldatene at de er folkets hær, og at de ikke måtte skade folket,’ sa en ung lege, etter at han hadde kommet tilbake fra ett sammenstøt på søndag. ‘Da skjøt soldatene henne og løp frem og bajonettet henne. Jeg løp vekk, så jeg kan ikke si noe om hvorvidt hun overlevde eller om hun døde.’» (New York Times, 5. juni 1989).

* En konvoi av fem tanks og 22 pansrede troppetransportkjøretøy raste langs den sentrale Changan-avenyen tidlig i dag morges, og sprayet begge sider av gata med kuler.»

«Et troppetransportkjøretøy rettet sine maskingeværer mot Beijing Hotell, byens eldste, og slapp løs ei salve av skudd. Et utenlandsk vitne så minst 50 døde kropper på fortauet.»

«Protesterende fremla forferdelig vitnesbyrd om blodsutgytelser, inkludert hodeløse lik.»

«En lærer fra Beijing Foreign Languages Institute fortalt denne historien: ‘Ei jente i mengden hørte at hennes yngre bror hadde blitt drept, og hun mistet besinnelsen og løp mot soldatene. Vi prøvde å stanse henne, men troppene åpnet ild. De skjøt henne syv ganger, enda mens hun krøp og kravlet’ ....»

«‘Vi har folk som er skutt i hodet, brystet, magen, beina, selv i øynene,’ fortalte en sykepleier der hun satte ei sprøyte på en 27-årig student som hadde fått den nedre delen av beinet knust.»

«‘Regjeringen er så råtten,’ sa studenten, med skjorta gjennomtrukket av blod fra en annen ungdom ved siden av seg, som hadde blitt skutt i hodet. ‘De bryr seg ikke om hvor mange mennesker som døde ....’»

«En lege fortalte at han hadde håndtert kroppen til en mann i midten av 20-årene, som hadde blitt kvalt til døde av en metallkjetting, som soldatene hadde skjult i sine hjelmer for mengdekontroll.»

«‘Det er bare helt avskyelig, hvilke gjerninger de begikk,’ sa han» (Detroit News, den 5. juni 1989).

* «Beijing-beboere insisterer – og utenlandske vitner støtter det – at igjen og igjen kom kulespruten spyttende ut av de pansrede våpnene, når de fra tankstårnene fikk øye på en gruppe mennesker. Og det ble bekreftet av minst ett japansk vitne, at det var ikke få tilfeller hvor kolonvoiene stanset, hente bensin over kroppene, satte fyr på dem og kjørte videre, etter å ha ødelagt bevisene for at de hadde begått noen forbrytelse.» (New York Times, den 6. juni 1989).

* «Li Tienguo, en PLA-veteran, sa at han i nærheten av torget så troppene sparke ei 12 år gammel jente i brystet, og knuste hjertet hennes.»

«‘De bare sparket og sparket henne, og hun døde der på andre siden av gata fra meg. Vi ville trekke vekk kroppen hennes, men de skjøt på oss,’ sa han.» (Wall Street Journal, den 6. juni 1989).

4. Uannsett det umiddelbare utfallet av det nåværende stadiet av krisen, har massakren på Den himmelske freds plass ikke fått en slutt på den politiske revolusjonen i Kina. Snarere, etter å ha blitt døpt i blod, vil revolusjonen gå inn i et nytt og mer politisk-bevisst utviklingsnivå. De naive illusjonene om at det stalinistiske regimet kunne bli reformert under trykket av masseprotester, har blitt knust. De tragiske begivenhetene den siste uka har kraftig berettiget Den fjerde internasjonales understrekning av nødvendigheten av arbeiderklassens revolusjonære omveltingen av det stalinistiske byråkratiet. Som Leo Trotskij, grunnleggeren av Den fjerde internasjonale, skrev for over 50 år siden: «Alle indikasjoner tilsier at den videre utviklingen uunngåelig må føre til et sammenstøt mellom folkets kulturelt utviklede krefter og det byråkratiske oligarkiet. Det er ikke noen fredelig utgang for denne krisen. Ingen djevel har noen gang frivillig klippet av sine egne klør. Det sovjetiske byråkratiet vil ikke gi opp sine posisjoner uten en kamp. Utviklingen fører åpenbart til revolusjonens vei.» (The Revolution Betrayed) [Den forrådte revolusjon; fullført under Trotskijs eksil i Norge, og utgitt i 1937]

5. Da disse ordene ble skrevet, gjaldt de for det stalinistiske regimet i Sovjetunionen. Men de er ikke mindre gyldige i dag for de stalinistiske regimene i Kina, Sørøst-Asia og Øst-Europa. Aldri har perspektivet for politisk revolusjon antatt en så brennende hast. I de siste stadiene av dødsangsten har alle de stalinistiske regimene satt sine sikter på restaureringen av kapitalisme. I årtier har de parasittære byråkratiene, først og fremst bekymret for sine privilegier, sabotert utviklingen av ekte vitenskapelig sosialistisk planlegging – som uansett bare kan utvikles på fundamentet av et internasjonalt revolusjonært program. Nå, konfrontert med kollapsen av deres reaksjonære nasjonaløkonomiske ordninger og en vekket arbeiderklasse, bestreber stalinistene seg på å sikre sine egne interesser på grunnlag av kapitalisteiendom og utviklingen av de tetteste bånd med verdensimperialismen. De demonterer hensynsløst statseid industri og landbruk, reviderer lovbestemmelsene for å tillate privateierskap av produksjonsmidler, oppmuntrer utviklingen av direkte bånd mellom privateide «kooperativer» og imperialistforetak, og i form av spesielle økonomiske soner, plasserer de hele regioner til disposisjon for multinationale imperialistkonsern for en uhemmet utbytting.

Imperialistene forstår meget vel betydningen av den politikken som nå blir implementert av stalinistene. Financial Times i London tilbød denne vurderingen av programmet til de polske stalinistene: «Den siste oppgaven som Polens Forente Arbeiderparti har satt seg, er å sikre kapitalisme i Polen, mot det landets lederskap frykter kan bli voldelige innvendinger fra deres landsmenn .... Mr Wladislaw Baka, PUWPs politibyråmedlem med ansvar for økonomien, kan beklage at mens kommandoøkonomien i vesentlig grad er forlatt, ‘så fungerer ikke markedsmekanismene fullt ut heller. Saksanliggendet er om hvorvidt vi løser problemet eller sklir ned tilbake igjen. Partiets politiske vilje er svært viktig for å gjøre denne konvertering til en markedsøkonomi.’»

6. Denne referansen til det polske folkets «voldelige innvendinger» indikerer imperialistenes og deres stalinistiske agenters årvåkne bevissthet om at kapitalismen ikke kan restaureres uten den voldelige kontrarevolusjonære undertrykkingen av arbeiderklassen. Det er dette som utgjør den fascist-aktige brutaliteten anvendt av Beijing-byråkratene mot den ubevæpnede befolkningen. Konsekvensene av et avgjørende nederlag for det kinesiske proletariatet påført det av det stalinistiske regimet – og dette er på ingen måte oppnådd – ville være den fullstendige likvideringen av alle gjenværende sosiale erobringer fra Den kinesiske revolusjonen og en tøylesløs omorganisering av økonomien på nye kapitalistiske fundamenter. Det regimet som presiderer over en slik kontrarevolusjonær transformasjon ville av nødvendighet være av en fascistisk karakter. Faktisk er karaktertrekkene av et slikt regime allerede synlige, om enn bare i kimeform, i den militærterroren som styrer Beijing i dag.

En kvikk borgerlig kommentator, som skriver fra Beijing, rapporterte hva han har blitt fortalt av de aldrende stalinistlederne om deres planer for Kina: «De har snakket en god del i det siste om den ‘sørkoreanske modellen,’ et hardhendt diktatur, effektivt, profittskapende lave lønninger, oppadstrebende mobilitet – et sted for høyteknologi og høy produksjon. Noen sier at der, der er kursen for Kina .... Og de har allerede konstruert en ideologi for å gå sammen med den sørkoreanske modellen. Det er det de kaller autoritært styre.» (New York Times, den 6. juni 1989).

7. Borgerskapets propagandister beskriver Beijing-regimets forbrytelser som «kommunismens» verk. Dette er i tråd med den tiår-gamle praksisen med å likestille stalinismen med dens mest uforsonlige fiende, revolusjonær marxisme. Identifiseringen av stalinisme med marxisme, sosialisme og kommunisme har imidlertid aldri vært mer gjennomsiktig kynisk, hyklersk og uærlig. De økonomiske, politiske og militære relasjonene mellom Beijing-regimet og den amerikanske imperialismen er så intime at de rett og slett ikke kan dekkes over.

Faktisk har de militære arkitektene av terroren i Beijing jobbet tett med deres imperialistmotparter. Ifølge New York Times: «Alle Kinas senioroffiserer har hatt omfattende kontakt med det amerikanske militæret, og de mest lovende av deres oberster har deltatt på kurs ved amerikanske militærakademier. Fremvoksende kinesisk militærtenkning er basert på den amerikanske modellen, og Kinas moderniseringsprogram er i vesentlig grad avhengig av amerikansk teknologi og utstyr.» (den 6. juni 1989).

Folkets frigjøringshær (PLA) ankommer Beijing under Den kinesiske revolusjonen i 1949

8. Enn videre er den sosiale katastrofen som har oppslukt Kina det direkte produkt av byråkratiets restaureringspolitikk. Etter å ha avvist sentralplanlegging er den kinesiske økonomien i det kapitalistiske verdensmarkedets anarkistiske krefters nåde. Opprettelsen av utallige private lenker mellom provinsbedrifter og utenlandske kapitalister har undergravd det som ble ansett som den største enkeltprestasjonen av 1949-revolusjonen – foreningen av Kina. Når spirende kapitalistgründere i provinsbyråkratiene gjør sine egne separate avtaler med de imperialistiske multinasjonale konsernene, har sentralregjeringen så godt som mistet kontrollen over landets betalingsbalanse. Utenlandsgjelden har doblet seg de siste fire årene til nesten $ 40 milliarder.

Inflasjonen raser ute av kontroll. Fra fjorårets gjennomsnittsrate på 18,5 prosent steg forbrukerprisindeksen til en årlig rate på 27,4 prosent i januar og til 28,4 prosent i februar. Byråkratiets desperate forsøk på å kontrollere inflasjonen med nye innstrammingstiltak har hatt den vesentlige effekten at det har forverret arbeiderklassens sosiale betingelser. Selv i de mye oppskrytte spesielle økonomiske sonene er de arbeidende massenes betingelser forferdelige. Vi siterer fra den autoritative China Trade Report [Kina Handelsrapport] fra april 1989:

«Guangdong er i kaos. Når det gjelder infrastruktur og matforsyninger kan byen ikke lenger takle tilstrømningen av mennesker som i flere år har bemannet dens blomstrende prosesseringsfabrikker, har utført bygningsarbeid ansett som under lokalbefolkningens verdighet og inntatt marginale og ulovlige sysselsettinger....»

«Det problemet ble akutt med begynnelsen av det nåværende innstrammingskjøret. Frysingen av lån og mangelen på råvarer har medført at mange fabrikker kun opererer tre-dagers uke. Den 25-prosent nedskjæringen i byggevirksomheten har også redusert provinsens behov for arbeidskraft. Mange av de som kom for å søke velstand endte opp som tiggere, gateselgere og til og med som prostituerte, og bor i slum-rønner utenfor byene, spesielt i Canton.»

9. Selv om den økonomiske politikken byråkratiet har fulgt har hatt en forødende konsekvens på betingelsene for arbeiderklassen, studentungdommen og millioner av fattigbønder, har den ført direkte til berikelsen av brede lag av byråkratiet. Korrupsjonen som har blitt så voldsomt fordømt av arbeidere og studenter, er en ekstern form for en sosial prosess som innebærer omdanningen av byråkrater og deres familiemedlemmer til kapitalistgründere og mellommenn. Deng Pufang, sønn av Deng Xiaoping, som driver Kanghua Development Corporation, er bare den mest åpenbare representanten for denne tendensen.

Det er anslått at 10 000 foretak har det Economist i London beskrev som «privilegerte bånd til partibyråkrater. Av disse kan 134 skryte av toppembetsrepresentanter – ministre eller tilsvarende – på deres lønningslister.» De betjener disse foretakene, ofte eid av slektninger, ved å tilgjengeliggjøre nøkkelvarer for dem som er kjøpt til statssubsidierte lave priser for salg på verdensmarkedet med enorme fortjenester. Slikt «illegalt» salg av gjødsel innbrakte de sosiale parasittene anslagsvis Rmb 42 millioner (ca. $ 12 millioner) bare i fjor. Den resulterende mangelen på gjødsel har hatt en ødeleggende innvirkning på fattigbøndene. Det har vært rapporter om at bønder har henfalt til vold for å få besørget kunstgjødsel for sine avlinger. Som de gamle storgodseierne i Kina har regimet respondert med å skyte ned bønder som har deltatt i slike «plyndringer».

Byråkratiets politikk har resultert i en bred sosial lagdeling og regionale ulikheter. Det har tilrettelagt for den voksende integreringen av produksjon i regionene Changjiang, Zhujiang og Minnan-deltaet sammen med Liagong og Shandong-halvøyene inn i det imperialistiske verdensmarkedet. Resultatet har vært å skille disse tradisjonelt mer velstående kystområdene fra de mindre produktive indre regionene, som har resultert i store inntektsforskjeller. For eksempel nådde den årlige per-capita-landsbygdsinntekten i Zhujiang-provinsen i 1986 Rmb 609 ($ 290,70), 38 prosent mer enn i den typiske indre provinsen Hunan, og 126 prosent mer enn den fattige indre provinsen Gansu. Bare seks år tidligere var inntektene i Zhujiang og Hunan identiske, mens Gansu bare lå etter med 30 prosent.

Innenfor regioner og i byene er forskjellene enda større, særlig mellom arbeidere i de statseide foretakene og de voksende lag av privateiere. Ifølge én nylig undersøkelse av privatvirksomheter i Beijing rapporterte de en gjennomsnittlig nettoinntekt på Rmb 4 908 i 1987, med private transportoperatører som rapporterte gjennomsnittlig Rmb 9 348. Den reelle inntekten antas å være minst dobbelt så høy, da de private eierne rutinemessig underrapporterer for å unngå beskatning.

De gjennomsnittlige lønningene til arbeidere i de statseide foretakene var derimot kun Rmb 2 678.

Et tynt sjikt av Kinas befolkning har beriket seg som et resultat av byråkratiets restaureringspolitikk, mens det store flertallet av fattigbønder, landarbeidere og arbeiderklassen i byene har sett sin realinntekt og sine sosiale betingelser stadig mer erodert. Det stalinistiske lederskapet har søkt å skape seg en sosial base ved å ivareta interessene til dette sosiale sjiktet av kapitalister, privatforretningsfolk og et ruralt borgerskap – sammen med interessene til den utenlandske kapitalen – mot massenes interesser.

10. Den kinesiske arbeiderklassen konfronterer i form av Beijing-regimet det som i siste instans er et hensynsløst agentur for verdensimperialismen. Bare arbeidsklassens revolusjonære omvelting av dette regimet kan stoppe restaureringen av kapitalisme og forhindre imperialismens fullstendige fornyede slavebinding av Kina.

Men forberedelsen av denne politiske revolusjonen krever utviklingen av en kinesisk seksjon av Den fjerde internasjonale, basert på den fullstendige assimileringen av alle de strategiske lærdommene samlet av trotskistbevegelsen – representert i dag av Den internasjonale komitéen – over det lange løpet og den langstrukne utviklingen av Den kinesiske revolusjonen.

11. Beijing-regimets utvikling er en knusende historisk tiltale for alle de småborgerlige tendensene som over de siste 40 årene har hevdet at maoismen ikke bare er en progressiv variant av stalinismen, men til og med en ekte revolusjonær ideologi som har overgått den utdaterte «ortodokse» marxismen til Trotskij og Den fjerde internasjonale. Ifølge pabloistene, de mest vedvarende eksponentene av denne oppfatningen, viste maoismen at oppnåelsen av sosialisme ikke var avhengig av oppbyggingen av et internasjonalt proletarisk parti basert på sosialistisk verdensrevolusjon. Heller kunne partier basert hovedsakelig på bønder eller andre ikke-proletære krefter komme til makten og da, innen rammen av en nasjonaløkonomi, gjennomføre den sosialistiske transformeringen av samfunnet. Denne prosessen krevde ikke – den faktisk utelukket – den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen og opprettelsen av dens egne maktorganer.

12. Denne revisjonistiske oppfatningen ble fremmet i sin mest overbevisende form av Isaac Deutscher, den politiske gudfaren til pabloistisk revisionisme, som så langt tilbake som i 1963 skrev: «Det må understrekes igjen at helt til slutten var Trotskijs styrke og svakhet, begge deler, forankret i den klassiske marxismen. Hans nederlag symboliserte det grunnleggende problemkompleks som den klassiske marxismen var besatt av som doktrine og bevegelse – uoverensstemmelsen og skillet mellom den marxistiske visjonen om revolusjonær utvikling og det faktiske forløpet av klassekamp og revolusjon.»

Deutscher argumenterte for at Mao Zedongs seier ugyldiggjorde den «klassiske» marxistiske oppfatningen, opprettholdt av Den fjerde internasjonale, om proletariatets verdenshistorisk avgjørende rolle i den sosialistiske revolusjonen. «Det industrielle proletariatet var ikke drivkraften for omveltningen. Maos bondehærer ‘erstattet’ de urbane arbeiderne og bar revolusjonen fra landområdene til byene.» (Deutscher, The Prophet Outcast [London: Oxford] s. 514 - 520).

Dette argumentet var i virkeligheten ikke noe mer enn en sofistikert unnskyldning for stalinismen generelt og for Mao Zedongs politikk spesielt. Det tjente til å legitimere stalinistenes oppgivelse av det kinesiske proletariatet i etterkant av Det kinesiske kommunistpartiets halshugging i hendene på Chiang Kai-shek i 1927. Fra dette nederlaget, som var produktet av Stalins kollaboreringspolitikk med det kinesiske borgerskapet, trakk Mao «lærdommen» at det var nytteløst å basere utviklingen av det revolusjonære partiet på byproletariatet. Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) måtte heller basere seg på en annen sosial kraft, småbøndene.

13. I de årene som fulgte, forfulgte Mao denne småbondeorienteringen, mens han nidkjært opprettholdt klasse-kollaborasjonsorienteringen som Stalin krevde. Faktisk var de to elementene organisk forbundet i Maos politikk. Programmet fremmet av Mao var ikke sosialistisk, men begrenset til krav av en borgerlig-demokratisk karakter. Mens han bestrebet seg å bevare en allianse med deler av det kinesiske borgerskapet – i samsvar med den stalinistiske teorien om «fire klasser» – toet Mao sine hender for ethvert spesielt sosialistisk mål. Dette var ikke en politisk taktikk, men et trofast uttrykk for det maoistiske partiets småborgerlige sosiale base. Så sent som 1945 lovet Maos foreslåtte program for en koalitionsregjering at «skikkelige profitter, under forsvarlig forvaltning, fra statlige, private og cooperativforetak vil være sikret. På denne måten vil både arbeidsstokken og kapitalen arbeide sammen i fellesskap for utviklingen av industriproduksjonen.»

Det var først i oktober 1947 at Mao endelig kalte for at Kuomintang-diktaturet måtte styrtes, og oppnådde seieren to år senere, etter hvert som Chiang Kai-shek-regimet oppløste seg under tyngden av sin egen korrupsjon og det folkelige hatet.

Chiang Kai-sheks nederlag og etableringen av Folkerepublikken markerte et enormt slag mot verdensimperialismen, som etter et århundre med plyndring av Kina, nå befant seg ute av stand til å fortsette utbyttingen av en fjerdedel av menneskeheten.

Kinas frigjøring fra direkte imperialistundertrykking og den påfølgende nasjonaliseringen av produksjonsmidlene la grunnlaget for en rask vekst av produksjon og en kampanje for å overvinne tilbakeståenheten som hadde gjort Kina til en av verdens fattigste nasjoner.

14. Ikke desto mindre kan ikke den staten som oppsto fra 1949-revolusjonen likestilles med den som ble etablert av Den russiske revolusjonen av 1917. Mens Mao og KKP-ledelsen hevdet å representere arbeiderklassen, hadde de ikke kommet til makten gjennom en proletarisk revolusjon, men i spissen av Folkets frigjøringsarmé, som i overveldende grad var av bondeopphav i sin sosiale sammensetning.

Naturen av dette regimet som fremsto fra 1949-revolusjonen er avgjørende for å forstå de påfølgende kampene i Kina, og helt spesielt proletariatets kraftige oppsving mot byråkratiet i dag.

I et brev i 1932 til de kinesiske Venstre-opposisjonistene hadde Trotskij nøyaktig advart om de potensielle konsekvensene av en seier for en slik bondehær:

«Det kommanderende stratum i den kinesiske ‘Røde Armé’ har uten tvil lyktes med å tilegne seg vanen med å utstede kommandoer. Fraværet av et sterkt revolusjonært parti og proletariatets masseorganisasjoner gjør en kontroll over det kommanderende stratum så godt som umulig. Kommandørene og kommissarene opptrer under dekke av å være situasjonens absolutte mestere, og vil etter å ha okkupert byer være tilbøyelige til å finne det ganske passende å se ovenfra og ned på arbeiderne. Arbeidernes krav kan for dem ofte virke enten irrelevante eller dårlig gjennomtenkte.»

Det maoistiske lederskapet tiltredelse til makten bekreftet denne analysen fullt ut. Det ferdig-formede byråkratiet i kommandoen av Folkets frigjøringsarmé, konsentrerte all makt i sine egne hender. Fra selve revolusjonens opprinnelse var arbeiderklassen politisk umyndiggjort og undertrykt av et privilegert byråkrati, som hvilte på hæren og på småbøndene og forsvarte sin egen makt og sine interesser.

I perioden som førte opp til Chiangs nederlag, hadde ikke Mao på noe tidspunkt meldt et opprop for proletariatets revolusjonære opprør, selv om arbeidere i byene gikk inn i kamp. Snarere opprettholdt han sin strategi «fra landsbygda til byen», dvs. at bondehæren skulle befri arbeiderklassen. Dette var fullstendig knyttet an til det stalinistiske perspektivet på «to-trinns revolusjonen» og «en blokk av fire klasser». Mao ville ikke ha et arbeidernes opprør fordi han planla å danne «Nytt Demokrati», en borgerlig stat, i allianse med deler av småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet. Så snart byer ble frigjort av Folks frigjøringsarmé, ble streiker og andre uavhengige arbeiderkamper rutinemessig undertrykt.

Maos første regjering, en koalisjon med borgerlige og småborgerlige elementer, korresponderte med den stalinistiske oppfatningen av et «demokratisk stadium», som skulle vare i flere tiår. Den lovet å forsvare privateiendom og til og med imperialistinteresser og utsatt seriøs jordreform.

15. De kinesiske trotskistene, som motsatte seg disse politiske retningslinjene og sloss for den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen, ble av maoistene myrdet og kastet i fengsel i hundretall, for aldri å bli løslatt. En av de få som overlevde de antitrotskistiske utrenskningene har gitt en redegjørelse for arbeidet utført av den kinesiske arbeiderklassens genuine revolusjonære ledere:

«I løpet av de tre og et halvt årene mellom den kommunistiske overtakelsen av Shanghai sent i mai 1949 og den landsdekkende opprullingen av trotskister i desember 1952, jobbet våre kamerater på mange forskjellige felt. De yngre medlemmene av De internasjonale arbeidernes parti fortsatte å utgi en journal med tittelen Marxistisk Ungdom, og holdt aldri igjen for å melde kritikk av det nye regime når det var nødvendig. Mange av våre kamerater deltok aktivt i den agrariske reformbevegelsen, og ikke så rent få ble med i PLA, for å kjempe i kampanjene for å befri resten av landet. De i industrien ledet mange streiker mot kapitalistarbeidsgivere, og utfordret dermed den nye regjeringens politikk for kollaborering mellom arbeidere og kapitalister. På mange områder ble de massenes ledere, ikke bare fordi de opptrådte som trofaste representanter for arbeidernes interesser, men også fordi de arbeiderne som kom under deres innflytelse ble dypt imponerte, i en periode hvor marxismen var i vinden, på grunn av deres innsikter i den revolusjonære marxistiske politikken .... Vi fortsatte å vokse både i antall og i innflytelse gjennom de tre-og-et-halvt årene, som var hovedårsaken til at KKPs hemmelige politi endelig utførte sitt landsdekkende raid på trotskistene i desember 1952.» (Wang Fan-Hsi, kinesisk revolusjonær [London: Oxford University Press] s. 252 - 253).

16. På den internasjonale arenaen hadde ikke maoistene noen interesse av å følge eksemplet fra Oktober-revolusjonen av 1917. I motsetning til Lenin forsøkte de ikke å bygge et internasjonalt revolusjonært parti, men stod heller på den stalinistiske plattformen «sosialisme i ett land».

På begynnelsen av 1950-tallet var det maoistiske regimet under det kombinerte presset av en økonomisk oppløsing etter den andre verdenskrigen og Kinas historiske tilbakeståenhet, sammen med Korea-krigen og den økonomiske blokkaden som ble pålagt av amerikansk imperialisme, og ble tvunget til å bevege seg raskere enn det som opprinnelig var planlagt med eksproprieringen av kapitalistene og utvidelsen av den nasjonaliserte sektoren av økonomien. Den kinesiske økonomien ble nært knyttet til den sovjetiske blokkens. Ikke desto mindre foreslo hverken Stalin eller Mao noen gang en forening av deres to stater til en felles Sovjetunion av sosialistiske republikker. Ingen av dem gikk frem på grunnlag av proletariatets internasjonalistiske interesser, men heller på de smale nasjonalinteressene til de privilegerte byråkratene de representerte.

Dette er det virkelige innholdet i karakteriseringen av Kina som en deformert arbeiderstat, med vekt på ordet deformert. Den fjerde internasjonale forsvarte betingelsesløst de nasjonaliserte eiendomsrelasjonene som ble etablert i Kina. Samtidig erkjente partiet de byråkratisk deformerte opprinnelsene til det maoistiske regimet som dets dominerende karaktertrekk, hvilket gjør dets omveltning gjennom en politisk revolusjone den eneste veien videre for byggingen av sosialisme. Dette er uadskillelig knyttet til nødvendigheten av å utvide den sosialistiske verdensrevolusjonen, som maoist-regimets politikk konsekvent har representert et hinder for.

17. Kinas økonomiske og politiske utvikling har vært dominert av sikk-sakk-politikken til et bonapartistisk regime – et regime som søker å balansere seg mellom motstridende klasseinteresser i Kina – som kontinuerlig har vært revet av internkamper.

Konfrontert med Kinas økonomiske og kulturelle tilbakeståehet og de uoppløselige motsetningene av det utopiske programmet om å bygge «sosialisme i ett land», forsøkte det maoistiske ledeerskapet å overvinne disse hindringene med byråkratiske eventyrligheter. Det første av disse var det såkalte Store spranget fremover, som begynte i 1958. Økonomisk planlegging ble forlatt til fordel for oppfordringer og formaninger til folket om å produsere mer og den militær-aktige organiseringen av arbeidet i bondekollektiv. Uten en bevisst, sentralisert plan tjente all denne innsatsen til å drive økonomien til randen av kollaps og truet med å skape hungersnød i en rekke områder. Denne situasjonen ble ytterligere forverret av tilbaketrekkingen av Sovjet-bistand og teknikere etter bruddet i relasjonen mellom Beijing og Moskva.

Konfrontert med denne økonomiske fiaskoen kom Mao under økende angrep innen partiledelsen. Fra 1961 til 1965 svingte byråkratiet til høyre i sin økonomiske politikk, og baserte seg tungt på økonomiske incitamenter for å stimulere produksjonen og økte dermed den sosiale differensieringen, særlig på landsbygda. Som følge av fallitten for Det store spranget fremover ble Mao tvunget til å dele makt innen byråkratiet og overlevere sin stilling som statsoverhode til Liu Shao-chi.

Studenter under Kultur-revolusjonen

Etter en periode med tilsynelatende fredelig sameksistens innen byråkratiet lanserte Mao den feilbenevnte Store proletariske kulturrevolusjonen fra 1966 til 1967. For formål for sin egen indre kamp med byråkratiske rivaler, og i siste instans for å styrke selve byråkratiet, forsøkte Mao å mobilisere støtte utenfor partiet, først blant studentungdommen og senere blant elementer av filleproletariatet og fattigbønder som ble organisert i såkalte Røde Garder. Denne bevegelsens reaksjonære karakter ble tydeligst manifestert i dens åpne oppmuntring til bondeindividualisme, avvisningen av økonomisk planlegging og distribusjonen og salget av forsyninger beregnet for byene. Nesten all kultur og vitenskap ble fordømt som «borgerlig». Forskere, kunstnere og intellektuelle ble hensynsløst undertrykt, mens de politiske verselinjene i Maos Lille Røde Bok ble heist til nivå av en offisiell statsreligion.

For sin del opprettholdt proletariatet en fiendtlig holdning til Røde-Garde-aktivitetene, og kjempet gjentatte ganger av deres forsøk på å gripe fabrikkene eller ta kontrollen over byer.

Denne perioden så imidlertid en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen, som kom i kamp på sine egne krav, og utfordret byråkratiet som helhet. Dette inkluderte de første massestreikene i Kina siden 1949-revolusjonen. På slutten av 1966 og i begynnelsen av 1967 lanserte havnearbeiderne i Shanghai en arbeidsnedleggelse som snart spredte seg til andre vesentlige havner og fikk tilslutning av kinesiske jernbanearbeidere. Radikaliserte arbeidere i Shanghai gikk spontant til dannelsen av uavhengige fabrikk-komitéer, mot de statskontrollerte fagforeningene, og satte opp en bydekkende organisasjon kalt Hovedkvarteret for det revolusjonære opprøret av Shanghai-arbeidere.

Holdningen til det maoistiske lederskapet til dette utbruddet av arbeiderklassens kamp avslørte deres bedragerske påstander om Kultur-revolusjonens «proletære» karakter. Byråkratene fordømte de streikende arbeiderne for å være under for «økonomisme» og lederen av Kultur-revolusjonens gruppe, Maos viktigste talerør i denne perioden, publiserte en streng advarsel til Shanghai-proletariatet, og erklærte: «Som arbeidere er deres hovedoppgave å jobbe. Deltakelse i Revolusjonen er bare sekundær. De må derfor gå tilbake til arbeidet.»

Konfrontert med denne bevegelsen av proletariatet vendte Mao seg raskt til hæren, som han hele tiden stramt hadde basert sitt styre på. Først hevdet han at Folkets frigjøringsarmé representerte «arbeiderne og bøndene i uniform» som derfor burde være den ledende kraften i Kultur-revolusjonen. Under dette dekket ble tropper sendt inn i fabrikkene og til arbeidsplassene for å undertrykke streiker og anspore produktiviteten. Til slutt ble hæren vendt mot Røde-Gardistene for å undertrykke nettopp den bevegelsen Mao hadde kalt frem. Så snart Mao hadde oppnådd sitt mål, som var fjerningen av Liu Shao-chi-fraksjonen i byråkratiet, ble hele bevegelsen raskt stoppet.

I kjølvannet av Kultur-revolusjonen, og midt i det økonomiske kaoset som den hadde skapt, gjennomførte det maoistiske lederskapet nok et byks til høyre. På den internasjonale arenaen ble dette manifestert i tilnærmingen til amerikansk imperialisme, med Nixon brakt til Beijing under den amerikanske bombingen av Vietnam, og det maoistiske regimets omfavnelse av reaksjonære diktaturer, inkludert Pinochets i Chile.

Deng Xiaoping

18. Internt innledet Mao en lignende forsoning med pro-kapitalistiske elementer, og innviet av en marsj som har akselerert kontinuerlig siden hans død i 1976, under slagordet antatt av Deng Xiaoping-ledelsen: ‘Å bli rik er strålende’. I dag har dette nådd et punkt der nesten hele landet som ble samlet etter 1949, er blitt restaurert til privateierskap, restriksjonene på privateierskap av industrien er i vesentlig grad blitt demontert og den massive inntrengingen av utenlandsk kapital har blitt oppmuntret i de spesielle økonomiske sonene. Alt dette har skapt nivåer av sosial ulikhet og elendighet ikke sett siden omveltingen av Kuomintang-diktaturet.

Enn videre, i traktaten som definerer at den britiske kolonien Hong Kong skal returneres til Kina i 1997, har det stalinistiske byråkratiet sagt seg enig om å opprettholde kapitalistiske eiendomsrelasjoner, under formelen «ett land, to systemer». Med andre ord, statsapparatet kontrollert av de kinesiske stalinistene skal bli beskytteren av Hongkong-kapitalistene mot arbeiderklassen.

Uansett hvilke taktiske spørsmål som splitter byråkratiet i dag, står det forent på programmet for restaureringen av kapitalisme, og mange innen det har dratt personlige fordeler av disse retningslinjene for å berike seg gjennom kapitalistforetak.

Denne utviklingen av regimet grunnlagt av Mao har bestemt den eksplosive karakter av den revolusjonære bevegelsen som nå oppstår i arbeiderklassen. Innenfor denne bevegelsen er det en sosial bevissthet om gevinstene fra Den kinesiske revolusjonen og en beslutsomhet for å beseire byråkratiets forsøk på å sluke disse gevinsten med sitt restaureringsprogram og sin stadig større innordning med imperialismen.

19. I lys av hele denne historiske erfaringen er det nå mulig fullt ut å sette pris på det forbløffende fremsynet i Trotskijs analyse. På grunnlag av teorien om permanent revolusjon insisterte Trotskij på at Kinas frigjøring fra imperialismens grep, likvideringen av den føydale arven av fattigdom og tilbakeståenhet, og omorganiseringen av samfunnet på sosialistisk basis bare var mulig gjennom den revolusjonære mobiliseringen av bondestanden under ledelse av det sosialistiske proletariatet. Enn videre kan utviklingen av Kina langs sosialistiske linjer kun oppnås gjennom proletariatets seier i de avanserte kapitalistlandene over det imperialistiske borgerskapet.

Trotskij insisterte på at uansett hvor imponerende suksessene til Maos bondehærer, kunne de ikke tjene som en erstatning for den uavhengige revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen. Han advarte for at uten gjenopplivingen av det kinesiske proletariatets revolusjonære bevegelse, «da kommer bondekrigen, selv om den er helt seirende, uunngåelig til å føre inn i ei blindgate.» (Leon Trotsky onChina [Pathfinder] s. 527).

20. I dagene etter den brutale massakren har det vært utallige rapporter om splittelser og til og med spaltninger innen byråkratiet og militæret. Selv om det skulle være tilfelle, kan de kinesiske arbeiderne ikke basere sin kamp på splittelser og manøvrer innen styringskasten, men bare på sin egen selvstendig styrke. De må utnytte disse splittelsene til å fremme sitt eget uavhengige program for politisk revolusjon. Dette krever byggingen av det kinesiske proletariatets nye revolusjonære parti.

Den politiske revolusjonen er ikke erstatningen av én byråkratisk leder med en annen, og heller ikke bare oppstablingen av større og større demokratiske reformer. Mens denne revolusjonen i Kina har begynt under slagord med krav om demokratiske rettigheter og en slutt på korrupsjonen, kan selv disse kravene ikke realiseres uten at arbeiderklassen utfører den tvungne revolusjonære omveltningen av byråkratiet som helhet, og etablerer for første gang i Kinas historie ekte uavhengige organer av arbeidernes makt, sovjeter, og på grunnlag av dem en reell arbeiderregjering.

21. Begivenhetene i Kina gir i dag den mest kraftfulle bekreftelsen på perspektivet for den politiske revolusjonen som først ble utarbeidet av Trotskij i boka The Revolution Betrayed [Den forrådte revolusjon], hans monumentale analyse av degenereringen av den første arbeiderstaten, i Sovjetunionen. Han karakteriserte Sovjetunionen som et overgangssamfunn som var iboende ustabilt, med en videre utvikling som kunne spille seg ut langs to mulige retningslinjer. Enten ville byråkratiet bane veien til kapitalistisk restaurering, og åpne opp landet for imperialistisk inntrengning og i vesentlig grad fra sine egene rekker trekke en ny klasse av kapitalistutbyttere, eller arbeiderklassen ville forsvare vinningene av Oktober-revolusjonen gjennom den revolusjonære omstyrtningen av stalinistbyråkratiet og gjenopprettingen av arbeidernes demokrati, og dermed forene dens kamp med den internasjonale arbeiderklassens i de kapitalistiske landene som kjemper for omveltingen av verdensimperialismen.

Trotskij karakteriserte denne revolusjonen som politisk og ikke sosial, fordi den ikke ville være tvunget til å omvelte de nasjonaliserte eiendomsrelasjonene og den planlagte økonomien som ble opprettet av 1917-revolusjonen, men heller avsette byråkratiet og introdusere vesentlige reformer i økonomien til fordel for arbeiderklassen.

Dette perspektivet beholder sin full styrke i forhold til Kina i dag. Det kinesiske stalinistbyråkratiet har allerede gått langt ned veien for kapitalistrestaurering, og den politiske revolusjonen i Kina vil i dag ha store samfunnsmessige implikasjoner, først og fremst nødvendigheten for at arbeiderklassen og dens revolusjonære parti eksproprierer klassen av kapitalister sponset av byråkratiet, sammen med de utenlandske multinasjonale foretakene som har fått lov til å gjenoppta utbyttingen av kinesisk arbeidskraft.

Det som gjenstår av Kinas planøkonomi må omorganiseres fra topp til bunn, for å imøtekomme behovene til massene, og ikke til de privilegerte byråkratene og kapitalistene. Produksjonen skal plasseres under kontroll av fabrikk-komitéer, som velges av arbeiderne, og kvaliteten og prisingen av forbruksvarer må legges i hendene på det demokratisk organiserte kooperativet av forbrukere.

Over det siste tiåret har pro-kapitalist-kursen til Beijing-byråkratiet undergravd mange av 1949-revolusjonens sosiale gevinster. På landsbygda har dette resultert i den økende forarmingen av massene av fattigbønder og landsproletariatet for å kunne tilgodese et voksende ruralt borgerskap, som er tett sammeflettet med styringssjiktet selv. Ved gjennomføringen av den politiske revolusjonen mot byråkratiet må det revolusjonære proletariatet mobilisere det store flertallet av fattigbønder og landbruksarbeidere bak seg ved å bekjempe undertrykkingen og den sosiale lagdeling som har blitt fremmet på landsbygda av byråkratiets restaureringspolitikk.

En slik politisk revolusjon av det kinesiske proletariatet ville skape de største sjokkbølgene av sosial revolusjon på tvers av hele Asia og internasjonalt. Ved å bryte seg ut av den stalinistiske tvangstrøya av «sosialisme i ett land» og knytte sine krefter opp med de som arbeider i Asia og internasjonalt i den felles kampen for å stoppe imperialismen, ville de kinesiske arbeiderne skape det virkelige grunnlaget for å utvikle sosialisme i Kina, som del av utviklingen av verdenssosialisme.

22. Dette perspektivet for politisk revolusjon utviklet av Trotskij i kampen mot stalinismen har kun blitt opprettholdt og forsvart av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI). Den internasjonale komitéen ble grunnlagt i 1953 for å bekjempe veksten av opportunisme i Den fjerde internasjonale. Den har konsekvent kjempet mot de pabloistiske revisionismeteoriene, som avviste den politiske revolusjonen, og insisterte på de stalinistiske byråkratienes evne til å reformere seg og til og med spille en revolusjonær rolle på verdensarenaen.

Basert på dette perspektiv hetset pabloist-revisjonistene de kinesiske trotskistene som «flyktninger fra revolusjonen», mens de ble brutalt undertrykt av Mao som pabloistene hyllet som en stor revolusjonær leder. Til og med så sent som i 1969 proklamerte pabloist-lederen Tariq Ali: «Maos status som en av de største revolusjonære ledere av dette århundre er hevet over tvil.» I dag viser det seg at programmet som de kinesiske trotskistene sloss for, åpenbart var det eneste for å kunne oppnå et sosialistisk Kina, mens maoismens politikk bare har skapt kapitalistisk restaurering og kollaborering med imperialismen.

Begivenhetene både i Kina og Sovjetunionen, med byråkratienes åpne dreining til kapitalistisk restaurering og arbeidermassenes opprør som tar veien for den politiske revolusjon, har diskreditert pabloismens retrograde teorier og bekreftet ICFIs langtrukne kamp mot denne opportunistiske revisionismen.

De kinesiske begivenhetene har også avslørt alle de opportunistiske sjarlatanene som forsøkte å erklære Gorbatsjov og hans pro-kapitalistiske politikk med perestroika og glasnost som å representere en vei fremover for den politiske revolusjon. Konfrontert med fremveksten av en ekte politisk revolusjon under sitt toppmøtet i Beijing med Deng Xiaoping kunne ikke Gorbatsjov holde igjen sin organiske fiendtlighet mot arbeiderklassens revolusjonære kamp mot byråkratiet, og han fordømte demonstrantene som «galninger».

Gorbatsjov-regimet har ikke nølt med å erklære sin solidaritet med slakterne fra Den himmelske freds plass. En uttalelse utarbeidet av Gorbatsjovs politburo og vedtatt enstemmig av den falske Sovjetkongressen for folkets representanter, nektet å fordømme drapene, og erklærte i stedet: «Nå er ikke tiden for ureflekterte, hastige konklusjoner og uttalelser .... Selvfølgelig er hendelsene i Kina landets interne anliggende.»

Gorbatsjov forstår veldig godt at lignende omveltninger er på dagsorden i Sovjetunionen; og han er ikke mindre beredt enn Deng Xiaoping og Li Peng til å ty til grusomheter når den tid kommer.

Bølgen av terror sluppet løs av byråkratiet til Deng Xiaoping har ikke beseiret det kinesiske proletariatets kamp. Tvert imot har drapene og arresteringene kun vist det totalitære byråkratiets politiske fallitt der det forsøker å forsvare sine privilegier og verdensimperialismens interesser mot massenes bevegelse.

Arbeidernes mektige opprør, som har dominert de nylige hendelsene i Kina, er uadskillelig knyttet til arbeiderklassens bevegelse over hele Asia og internasjonalt. De kinesiske arbeiderne blir drevet på den politiske revolusjonens vei mot det maoistiske byråkratiet i Beijing samtidig som arbeidermassene i nabolandet Sør-Korea fører voldsomme kamper mot utenlandsk og innenlandsk kapital, og samtidig som proletariatet over hele verden gjennomgår en dyp radikalisering, uttrykt fremfor alt gjennom opprør mot deres tradisjonelle stalinistiske og sosialdemokratiske lederskap og mot fagforeningsbyråkratiene.

Disse begivenhetene demonstrerer fremfor alt den påkrevde nødvendigheten av å bygge et revolusjonært parti i det kinesiske, russiske og østeuropeiske proletariatet, for å omvelte de parasittiske stalinistiske byråkratiene i en politisk revolusjon, som et avgjørende element for sosialistisk verdensrevolusjon. Dette er den store historiske utfordringen som nå konfronterer Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).