Det globale angrepet på arbeidsplasser

6 June 2019

Den australske telekommunikasjonsgiganten Telstra kunngjorde på tirsdag at de ville eliminere jobbene for 10 000 kontraktsarbeidere i løpet av de neste to årene, etter å ha sagt opp 5 000 kontraktører i fjor.

Nedskjæringene kommer samtidig som Telstra flytter frem sin «T22»-omstruktureringsplan for å kutte jobbene for 8 000 fastansatte – en fjerdedel av arbeidsstyrken – innen utgangen av 2022. De skal nå skjære ned 6 000 fastansatte stillinger i løpet av de neste månedene for å få inkludert kostnadsreduksjoner på $ 1,75 milliarder [NOK 15,2 milliarder] i sin finansrapport for 2019.

En artikkel i Sydney Morning Herald med tittelen «Investorer jubler der Telstra svinger øksa mot kostnadene» oppsummerte foretak-finans-oligarkiets holdning til ødeleggelsen av arbeideres og deres familiers levebrød.

Kuttene er del av en bølge av masseoppsigelser som gjennomføres internasjonalt, der selskaper reagerer på økende tegn til en global resesjon, som er forverret av Trumps handelskrigspolitikk mot Kina og andre land. Finanskapitalen krever brutale reduksjoner av arbeidsplasser og nedskjæring av lønnskostnadene for at foretakene kan øke sine profittmarginer, til tross for innskrumpende markeder og fallende salg.

Andre foretak som nylig har annonsert masseoppsigelser inkluderer:

General Motors

Den største amerikanske bilprodusenten kutter 14 000 fastlønnede kontorarbeidere [‘white collar workers’; designere, ingeniører, IT- og administrasjonstilsatte] og timebetalte produksjonsarbeidere [‘blue collar workers’; fabrikkarbeidere ved samlebåndene] og stenger ned syv fabrikkanlegg, fem i USA og Canada. To av de syv målrettede anleggene, beliggende i andre land, har enda ikke blitt identifisert. I en kommentar til et aksjonærmøte på tirsdag sa adm. dir. Mary Barra at kuttene ville spare $ 6 milliarder [NOK 52 milliarder] og «fremme en lønnsom vekst».

Ford

I fjor annonserte Ford at konsernet var i siste fase av sitt omstruktureringsprogram kalt «Smart Redesign», og ville eliminere 7 000 arbeidsplasser eller 10 prosent av deres globale fastlønnede arbeidsstyrke, innen utgangen av august. Bilprodusenten kutter fastlønnede stillinger i Tyskland, Storbritannia og USA, og sier opp tusenvis av produksjonsarbeidere i Brasil, Russland, Kina og USA. Men Wall Street anser dette for bare å være en forskuddsbetaling. En analytiker fra Morgan Stanley sa nylig at Ford må kutte ytterligere 23 000 jobber for å møte sine kostnadsinnsparingsmål.

Fiat-Chrysler

På tirsdag meldte den franske bilprodusenten Renaults konsernstyre at de trengte mer tid for å treffe sin beslutning om en foreslått fusjon med Fiat Chrysler, som eventuelt ville skape den tredje-største bilprodusenten i verden. I likhet med andre mega-fusjoner vil en sammenslutning «føre til arbeidsplassreduksjoner i Europa – hvor begge bilprodusentene har for mange ansatte som lager kjøretøy som leverer for lite overskudd,» rapporterte Detroit News på mandag.

Volkswagen

Den største bilprodusenten i verden har etablert en «strategisk allianse» med Ford og kutter 7 000 arbeidsplasser.

General Electric

Det USA-baserte transnasjonale konsernet annonserte i forrige uke at det kutter mer enn 1 000 arbeidsplasser ved sitt Belfort-anlegg i det østlige Frankrike, og trekker seg fra sitt løfte om å skape 1 000 nye arbeidsplasser, på grunn av et fall i etterspørselen etter kraftverksutstyr.

AT&T

Verdens tredje største telekommunikasjonsforetak eliminerte over 11 780 jobber i fjor, samtidig som konsernet rapporterte $ 19,4 milliarder [NOK 168 millarder] i profitter. Selskapet fikk mer enn $ 20 milliarder [NOK 174 milliarder] i bistand av Trumps reduksjoner av foretaksskatten.

Detaljhandel

Den britiske internasjonale detaljhandelgiganten Marks and Spencer truer med å stenge 100 varehus som del av en jobbmassakre i detaljhandelen som så elimineringen av 70 000 arbeidsplasser i Storbritannia bare ved utgangen av 2018, og 41 000 amerikanske jobber i bransjen ble fjernet bare de to første månedene av 2019. Tyskland-baserte MediaMarktSaturn, Europas største forhandler av forbrukerelektronikk, har annonsert 700 permitteringer.

Selv mens arbeidsplassnedskjæringene øker pjatter de foretaksstyrte politikerne og mediesnakkehodene om den florerende økonomien og de rekordlave nivåene av ledighet i USA. Med det mener de foretakenes rekordprofitter, firedoblingen av børsmarkedene og den uforlignelige overføringen av rikdom opp til de ultrarike siden 2008-finanskrasjet.

Amerikas lave offisielle ledighetstall tar ikke med det faktum at rekordtall av arbeidere har forlatt arbeidsstyrken – arbeidsdeltakelsen er lavere i dag enn i 2007 – og de jobbene de fleste arbeidere har betaler mindre, mangler pensjoner og er uten noen form for trygghet. Reallønningene i USA falt med 1,3 prosent i fjor, etter en nedgang over mer enn fire tiår. En nylig studie i Storbritannia viste at lønningene der i dag har kjøpekraft som er en tredjedel lavere enn i 2008.

«Du kan ha 25 jobber i løpet av ditt liv og de er ofte på kontrakt,» fortalte Wall-Street-analytiker Maryann Keller til Detroit Free Press, for en artikkel de hadde om midlertidige og deltidsjobber som har spredd seg i bilindustrien siden president Obamas omstrukturering av GM og Chrysler for 10 år siden. «Forut for 2009 sikret de gamle kontraktene deg en jobb for livet. Det var vanvittig og ikke til å betale,» hevdet Keller.

Ved den andre polen av samfunnet bruker foretaks- og finansoligarkiet mer enn noensinne på yachter, private jetfly og herskapshus. Wall Street Journal rapporterte nylig at Amazon-eier og adm. dir. Jeff Bezos, den rikeste mannen i verden, har lagt ut $ 80 millioner [NOK 695 millioner] for å kjøpe seg en kåk og to tilstøtende enheter på Manhattans Fifth Avenue. I mellomtiden sover Amazon-arbeidere i bilene sine og samler matbonger.

Etter 2008-krasjet advarte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) og World Socialist Web Site for at det ikke ville være noen fredelig eller «sosialt nøytral» løsning på det globale økonomiske sammenbruddet. I mai 2009 skrev David North, styreleder for WSWSs internasjonale redaksjonsråd og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (USA):

Denne krisen er av en form der en fundamental omstrukturering av den amerikanske og den globale økonomien, og de sosiale relasjonene og klasserelasjoner som den bygger på finner sted. Den kan kun løses på én av to måter: Enten på en kapitalistisk eller på en sosialistisk basis. Den første, den kapitalistiske løsningen vil bety en drastisk nedgang i levestandarden til arbeiderklassen i USA, i Europa og over hele verden. Denne løsningen vil kreve massiv intern undertrykking, ødeleggelsen av arbeiderklassens demokratiske rettigheter og en løsslipping av militær vold på en skala som ikke har vært sett siden den andre verdenskrig.

Det eneste alternativet til dette katastrofale scenarioet er den sosialistiske løsningen, som krever at den amerikanske og den internasjonale arbeiderklassen tar den politiske makten, etablerer folkelig demokratisk kontroll over de industrielle og økonomiske ressursene og over naturressursene, og med det utviklingen av en vitenskapelig-planlagt global økonomi som er dedikert til tilfredsstillelsen av samfunnsbehovene som helhet, i stedet for den destruktive forfølgelsen av profitt og personlig rikdom.

Som med 2008-finanskrisen har styringseliten fore å få arbeiderklassen til å bære hele byrden av en truende nedgang i verdensøkonomien, selv der staten griper inn for å beskytte og ekspandere finansoligarkiets rikdom. Dette ble gjort helt klart på tirsdag da Federal-Reserve-styreleder Jerome Powell sa at den amerikanske sentralbanken er villig til å kutte renta igjen, og med det utløste en aksjemarkedsoppgang.

Men arbeiderklassens bestrebelser på å hevde sin egen løsning har vært undertrykt av fagforeningene i USA og rundt om i verden. I årene etter finanskrasjet reduserte de streikeaktiviteten til det laveste nivået siden tidlig i det tjuende århundret. De siste 18 månedene har imidlertid sett en oppblomstring av klassekampen, inkludert opprørene fra amerikanske lærere; spontanstreikene til maquiladora-arbeiderne i Matamoros, Mexico; gul-vest-protestene i Frankrike; og opprør i Algerie, Sudan og andre afrikanske land.

I Matamoros gikk arbeiderne til opprør mot nasjonalistiske og pro-kapitalistiske fagforeninger, og de marsjerte til den amerikanske grensa for å appellere til sine amerikanske brødre og søstre om å bli med i kampen, og de sendte meldinger om solidaritet til GM-arbeidere i USA og Canada som slåss mot fabrikknedleggelser.

Rundt om i verden blir millioner av arbeidere og unge mennesker radikaliserte. De kommer til å innse at det er kapitalismen som stjeler jobbene deres og forøder deres familier og ikke innvandrere og flyktninger, som Trump og ytrehøyrepartiene i Europa hevder som et ekko av de såkalte «hovedstrøms»-partiene og fagforeningene.

Denne krisen reiser grunnleggende politiske spørsmål. Det globale angrepet på arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter krever en globalt koordinert respons. Det betyr at man avviser den nasjonalistiske giften som blir fremmet av fagforeninger som United Auto Workers (UAW), som promoterer antimeksikansk og antikinesisk sjåvinisme, og som setter arbeidere opp mot hverandre i en innbyrdes kamp om hvem som skal jobbe for de laveste lønningene og under de verste betingelsene. Det betyr også å avvise de foretaksstyrte demokratene, inkludert Bernie Sanders, som iblant refererer til seg selv som en sosialist, mens han innordner seg med Trumps handelspolitikk.

Isteden må arbeidere bygge grunnplankomitéer, demokratisk kontrollert av arbeiderne selv, for å utvikle en industriell og politisk kontraoffensiv mot det globale kapitalistsystemet og de må koordinere sin kamp på et internasjonalt nivå. Fremfor alt betyr det å bygge Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, for å gi denne gjenopplivede klassekampen det revolusjonære perspektivet og lederskapet som kreves for at arbeidere kan ta den politiske makten i sine egne hender og bygge et sosialistisk samfunn.

Jerry White