Fra arkivene

Stopp den stalinistiske terroren mot kinesiske arbeidere

Av Erklæring fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale
6 June 2019

World Socialist Web Site publiserer en serie artikler og erklæringer som markerer at det er 30 år siden massakren på Den himmelske freds plass den 4. juni 1989. De første oversettelsene, publisert på norsk onsdag den 5. juni, var erklæringen opprinnelig meldt fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) den 8. juni 1989, bare fire dager etter det brutale tilslaget, sammen med en innledende forklaring.

I dag publiserer vi oversettelsen av den andre ICFI-erklæringen, «Stopp den stalinistiske terroren mot kinesiske arbeidere», som opprinnelig ble meldt den 22. juni 1989. Den kom med en kraftig og lidenskapelig appell til arbeidere internasjonalt om å forsvare den kinesiske arbeiderklassen under de dengang pågående massearrestasjonene og offentlige henrettelsene rettet inn mot å terrorisere befolkningen som helhet. Det fulle omfanget av terroren er bevisst undertrykt av det stalinistiske Kinesiske kommunistpartiet (KKP), men senere anslag setter antallet arrestasjoner til 40 000 bare i løpet av de to månedene juni og juli 1989.

ICFI-erklæringen bemerket også den samtidige hyklerske responsen fra verdenslederne, som til tross for overfladiske bekymringsuttalelser ønsket undertrykkingen av arbeiderklassen velkommen og erkjente den som en garanti for at restaureringen av kapitalismen ville fortsette. Erklæringen konkluderte: «Imperialistene har søkt og fått garantier for at byråkratiets politiske retningslinjer med åpne dører for multinasjonale konsern, joint-venture-foretak og deres ubehindrede utbytting av kinesisk arbeidskraft skal fortsette ... De forutser at med kinesiske arbeideres knuste knokler som fundament vil business bli ‘bedre enn noensinne’.»

***

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) oppfordrer arbeiderklassen i alle land til å mobilisere til forsvar for de beleirede arbeiderne i Kina.

Bølgen av henrettelser, massearrestasjoner og tortur sluppet løs av Deng Xiaopings stalinistiske byråkrati utgjør det mest grufulle angrepet på det kinesiske proletariatet siden Chiang Kai-sheks blodige dager. Det er ingen tilfeldighet at regimet gjenoppliver et reaksjonært kapitalistdiktaturs metoder med Hvit Terror.

Arbeidere over hele verden er med avsky vitner til en blodig byråkratisk kontrarevolusjon i Kina. Dette terrorstyret er rettet inn mot å knuse arbeiderklassens motstanden mot byråkratiets pådriv for å få gjenopprettet kapitalismen.

Det siste kapitlet i denne kampen har imidlertid enda ikke blitt skrevet. I disse første kampene med det byråkratiske diktaturet til Deng Xiaoping har de kinesiske arbeiderne vist uovertruffent heltemot og selvoppofrelse, og de vil reise seg igjen for å hevne dagens blodbad med en ny revolusjon mot byråkratiet. Det er dette som gjør verdens arbeideres solidaritet desto mer avgjørende i den nåværende sammenhengen.

Arbeiderklassens uavhengige bevegelse ble utløst av studentprotestene som begynte i april. Bevegelsen omfattet organiseringen av streiker, demonstrasjoner og gryende uavhengige fagforeninger. Det var dette proletariske oppsvinget som utløste den paniske hjertebankingen i brystet på de regjerende byråkratene, og de har reagert brutalt.

Den 21. juni gjennomførte Beijing-regimet de brutale drapene på tre arbeidere, alle skutt gjennom hodet foran en folkemengde på 3 000 i industribyen Shanghai. De tre arbeiderne var bryggeriarbeideren Xu Guoming, Yan Xuerong som jobbet på en radiofabrikk, og Bian Hanwu som var arbeidsløs. Alle tre ble rettsforfulgt og dømt i en stalinistisk skueprosess uten juridisk bistand eller uavhengige observatører. De var anklaget i forbindelse med en hendelse der tusenvis av rasende arbeidere og studenter angrep og brant et tog i Shanghai etter at det hadde kjørt over og drept seks demonstranter.

Disse unge arbeiderne – blodmartyrer i kampen mot stalinismen – er bare de første til å dø i en voksende bølge av statsmord over hele landet. Ytterligere åtte arbeidere imøteser forestående henrettelse i hovedstaden Beijing. De ble alle dømt til døden på falske anklager som stammer fra den folkelige motstanden mot tropper fra Folkets frigjøringsarmeé (PLA) under massakren utført den 3. og 4. juni på og rundt Den himmelske freds plass.

På samme dag som de første henrettelsene annonserte Beijing Radio at ytterligere 45 arbeidere og ungdommer hadde blitt dømt «til døden, til dødsstraff med to-års utsettelse, til tvangsarbeid, til fengsling for livstid, og til fengsling på fastsatt tid uten anke» i byen Jinan i Shandong-provinsen. Domskunngjøringen fant sted i en stalinist-type skueprosess foran 10 000 tilskuere.

Innen den 22. juni hadde byråkratiet bekjentgjort at antallet arbeidere myrdet av deres bødler var steget til 27. Minst syv av de som var dømt for å ha satt fyr på militærbiler under massakren i Beijing ble henrettet.

Ifølge offisielle rapporter er mer enn 1 600 mennesker arrestert i forbindelse med de antibyråkratiske protestene som feide over landet fra april og inntil massakrene i begynnelsen av juni. Det virkelige antallet antas å være mange ganger større. Tre uker etter massakren er hovedstaden og andre byer fortsatt under militærets jernstøvel, okkupert av pansrede militærkjøretøy og tropper med angrepsvåpen.

Beijing-regimet hevder at det utfører denne brutale undertrykkingen for å tråkke ned et «kontrarevolusjonært opprør», og til og med for å opprettholde «sosialisme». Dette utgjør den politiske kjernen i «den store løgn»-kampanjen, der regimet til og med har benektet at et eneste skudd ble avfyrt under massakren på Den himmelske freds plass [Tiananmen-massakren].

Byråkratiets brutale forbrytelser er ikke produktet av sosialisme eller kommunisme, men derimot produkt av motsatsen, nemlig stalinismen. Undertrykkingen tar sikte på å forsvare styringsklikkens privilegier og profittinteressene til klassen av kinesiske kapitalister og de multinationale imperialistforetakene som de har ønsket velkommen tilbake til landet.

Den nåværende undertrykkingen er rettet inn mot å terrorisere den kinesiske arbeiderklassen, som trådte mektig inn i kamp under mai-demonstrasjonene og organiserte uavhengige fagforeninger, streiker og forsvarskomitéer og tok lange skritt i retning av en politisk revolusjon mot byråkratiet. Det var på tilsvarende måte også arbeiderne som ledet den ulike kampen mot de krigsutrustede PLA-troppene som ble sendt til Beijing for å skyte ned ubevæpnede demonstranter.

Dette ble bekreftet i en redegjørelse om massakren tatt opp og smuglet ut av Kina av Chai Ling, en av studentlederne. «Arbeiderne fra den uavhengige fagforeningsbevegelsen stilte på frontlinjen rundt torget og var involverte i blodige slag, og alle døde,» sa hun.

Siden det militære tilslaget har stalinistregimets represjonskampanje hatt som sentralt formål med maktmidler å tvinge de kinesiske arbeiderne til underkastelse. Arbeidere har blitt marsjert foran fjernsynskameraene i det som kalles «flymaskin»-posisjonen; med hodene tvunget ned i en bøyd stilling, med armene vridd bakover og holdt av én soldat på hver side. Med blåflekkede og blodige ansikter og klærne i uorden er det åpenbart at de er slått og torturert.

I en artikkel med tittelen «Terror mot arbeidere i Kina» beskrev den franske avisa Libération scenen fra en nylig «rettssak» i Changchun, hovedstaden i Jilin-provinsen: «De 26 dømte mennene, med barberte hoder og et skilt hengende rundt halsen med navn, arbeidsplass og forbrytelsene de var anklaget for (deltakelse i demonstrasjonen, eller spredning av ‘rykter’), ble ført frem på scenen i en kino foran hundrevis av tilskuere ...»

Dette uopphørlige pådrivet med brutalisering og ydmykelse av de kinesiske arbeiderne, for å banke dem til underkastelse, ligner ikke på annet enn fascisme og det avslører byråkratiet som proletariatets og sosialismens dødsfiende.

I det ene imperialistlandet etter det andre har henrettelsene av arbeidere i Kina blitt avskjediget med de mest overfladiske og hyklerske påstandene om «bekymring», som i diplomatiets språk betyr full enighet og godkjenning. I mellomtiden gjør konserndirektørene seg klare til å haste tilbake til Kina for å profittere på utbyttingen av arbeidskraften som er tvunget til å jobbe under geværmunningen.

I Washington nektet president Bush å gi noen kommentar til henrettelsene. Utenriksminister Baker erklærte at Det hvite hus «beklaget det inderlig», men la raskt til at amerikansk imperialisme har «en viktig relasjon her som vi bør forsøke å bevare». Han avviste ytterligere spørsmål og erklærte at han var «forsinket til lunsj». Storbritannias statsminister Thatcher uttalte at henrettingen av de tre arbeiderne ved skyting var «uforholdsmessig relatert til forbrytelsen», og gjorde det dermed klart at britisk imperialisme anerkjenner motstanden mot stalinistbyråkratiet som en «forbrytelse», og fullt ut støtter den brutale avstraffingen av arbeiderklassen.

Undertrykkingen i Kina blir gjennomført for imperialistenes direkte interesser. Med angrepet på de kinesiske arbeiderne opptrer byråkratiet som deres agent, og bestreber seg på å få gjenopprettet «arbeidsdisiplin» og få undertrykt arbeiderklassens motstand mot politikken for restaurering av kapitalismen, og med dét den utbredte utbyttingen og de sosiale ulikhetene som den har forårsaket.

Dette ble understreket av den kaldblodige uttalelsen fra en vestlig diplomat i Shanghai, som fortalte til New York Times: «Min gjetning er at vi går inn i et stadium av tung intimidering for å sikre at folk går tilbake til jobben, og forblir på jobb. De har allerede drept et par tusen mennesker, så hva er et par tusen til? Du må se på det fra deres perspektiv.»

Imperialismen hoverer over de kinesiske arbeidernes knuste kropper og bestreber seg på å få utnyttet dem med henblikk på grov antikommunistisk propaganda, samtidig som de kalkulerer med at den brutale statsundertrykkingen vil omsettes til høyere utbyttingsnivåer og enda større profitter for de titalls milliarder av dollar i direkteinvesteringer og joint-ventures som allerede opererer på kinesisk jord. Deres eneste frykt er at de kinesiske arbeiderne skal reise seg igjen i revolusjonær kamp mot det pro-kapitalistiske byråkratiet.

I land som Indonesia, Chile, Sør-Korea og dusinvis andre, har imperialistmaktene anvendt de samme metodene som nå brukes av de kinesiske stalinistene. Dødsskvadronmord på fagforeningsledere, fascistvold mot arbeidere og summariske henrettelser, alt dette har gjentatte ganger vært anvendt for å garantere imperialistenes eiendom og profitter. Byråkratiets blodige arbeid i Kina i dag har akkurat det samme formålet.

Enn videre har alle imperialistlandene samlet seg stor erfaring i massakreringen av kinesiske arbeidere – fra Opium-krigene, Boxer-opprøret og til deres støtte for Chiang Kai-sheks kontrarevolusjonære hærer – og de holder seg ikke for gode for en lignende blodsutgytelse på deres vegne i dag.

Amerikansk kapitalismes egentlige holdning ble oppsummert i et intervju i New York Times med sjefen for Kina-desken i det amerikanske handelsdepartementet, hvor regjeringen bestreber seg med koordinering av aktiviteter for de rundt 300 amerikanske multinasjonale foretak som har operasjoner i Kina. «I utgangspunktet forteller vi dem at de skal forholde seg rolig ... og se hvordan ting utspiller seg,» forkynte handelsdepartementets offisielle representant Christine Lucyk til Times. Artikkelen den 20. juni avslørte videre at departementet nøye overvåkte gjenkomsten av «normalitet» i kinesiske havner, på fabrikker og postkontorer, selv om det viste seg at havna i Shanghai fortsatt var stengt. Hovedbekymringen for denne imperialismens lyttepost – og for foretakene den betjener – er om det skal vise seg at Deng Xiaoping-byråkratiet lykkes med å knuse arbeiderklassens bevegelse.

Kapitalistpressen har i mellomtiden begynt å publisere rapporter som reviderer ned estimatene av dødstall for Beijing-massakren og som reiser spørsmål ved øyenvitneberetningene fra kinesiske studenter. Under forhold der byråkratiet har brakt alle beretninger om de nylige begivenhetene bortsett fra sine egne til taushet, kan dette bare bety at borgerlige medier i USA og andre steder reagerer positivt på Beijing-regimets «store løgn»-kampanje.

Det bør huskes at dette er medier som produserer bilder av verden som passer behovene for en imperialistisk utenrikspolitikk. Akkurat som de rutinemessig har diktet opp grusomheter fra løse lufta for å berettige amerikansk aggresjon mot land som Libya og Nicaragua, så bidrar de i dag til å dekke over uhyrligheten som skjedde i Beijing, for å bistå det USA-støttede pådrivet for å «komme tilbake til normalitet».

Sir Eric Sharp, styreleder for Cable & Wireless, et telekommunikasjonskonglomerat med store interesser i Kina, uttalte seg på vegne av britisk imperialisme der han fortalte London-magasinet Financial Times at konserndirektører bør unngå «for rask og følelsesmessig belastede handlinger» relatert til hendelsene i Kina. «Sir Eric sa at kineserne ønsket økonomisk orden og stabilitet,» rapporterte Financial Times.

Imperialistene har søkt og fått garantier for at byråkratiets politiske retningslinjer med åpne dører for multinasjonale foretak, joint-venture-selskap og den tøylesløse utbyttingen av kinesisk arbeidskraft skal fortsette. Seg i mellom sammenligner de massakren i Beijing med tidligere blodbad, som det sørkoreanske diktaturets knusing av Kwangju-opprøret i 1980, hvor tusenvis døde. De forutser at med kinesiske arbeideres knuste knokler som fundament skal business bli «bedre enn noensinne».

Bilarbeidere bør merke seg at Chrysler allerede har truffet beslutning om å sende alle sine direktører og ansatte tilbake til Kina for å forvalte deres Jeep-joint-venture-anlegg der. I mellomtiden har andre amerikanske multinasjonale konsern, som Hewlett-Packard, Corning Inc., Dow Chemical Co., Philips Petroleum Co. og Atlantic Richfield Co. ganske enkelt flyttet sitt amerikanske personale til kontorer i Hong Kong, hvor de fortsetter å lede selskapene i Kina fra, der de opererer via telekommunikasjoner. De fleste forventes å fly tilbake til Beijing i løpet av de neste ukene.

Mens Overseas Private Investment Corporation, et amerikansk agentur som forsikrer foretaksinvesteringer i utlandet, har skrevet forsikringspoliser for 29 ventures i Kina, har ingen av kundene truffet noen tiltak for å kreve tapserstatning. Imperialistborgerskapet er trygge i sin forvissning om at kapitalistiske eiendomsrelasjoner vil fortsette å ekspandere i Kina, og har glødende håp om at byråkratiet ved å drukne arbeiderklassens opprør i blod skal innvie en periode med «arbeidsstabilitet» og superprofitter.

Beijing-byråkratiet har for sin del forsikret imperialistmaktene om at undertrykkingen bare vil videreutvikle deres restaurering av kapitalismen. En redaksjonell lederartikkel i den kinesiske People's Daily stilte den 16. juni spørsmålet: «Kan Kina komme tilbake til en porsjonsvis politikk?» «Deng Xiaoping har tydelig påpekt: våre grunnleggende forslag, fra vår utvikling til vår planleggingspolitikk, inkludert reform og åpenhet, er alle korrekte.»

«De er ikke engang tilstrekkelige; selv reformene og åpenheten har ikke gått langt nok,» erklærte lederartikkelen.

Kinesiske stalinistiske embetsrepresentanter har meldt gjentatte erklæringer om at åpen-dør-politikken vil bli utvidet, utenlandsinvesteringer vil være beskyttet og privateiendom skal bli gitt en enda større rolle. De har åpent fortalt de multinasjonale foretakene at nå er den beste tiden for å investere i Kina, i kjølvannet av tilslaget.

Kamplinjene i Kina er tydelig opptrukket for enhver klassebevisst arbeider å se, verden over. Det kinesiske proletariatet er låst fast i en bitter kamp mot et korrupt og hensynsløst byråkrati, som benytter metoder for politi-stat-diktatur som et agentur for verdensimperialismen, og til forsvar av sin politikk for å demontere den nasjonaliserte økonomien og gjenopprette privateiendom og kapitalistisk utbytting.

Trotskistbevegelsen har igjen og igjen advart om den kontrarevolusjonære rollen stalinistbyråkratiene i de deformerte arbeiderstatene spiller. Den banebrytende analysen som Trotskij gjorde av det sovjetiske byråkratiet ledet av Stalin på 1930-tallet, er ikke mindre aktuell for Kina og de andre deformerte arbeiderstatene i dag. Trotskij advarte de som hevdet at Sovjetunionen hadde oppnådd sosialisme. Han insisterte på at Sovjetunionen snarere var et midlertidig regime, hverken sosialistisk eller kapitalistisk. På grunnlag av denne analysen fremmet han prognosen om at byråkratiet enten ville omvelte de nasjonaliserte eiendomsrelasjonene og kaste disse landene tilbake til kapitalismen, eller at arbeiderklassen ville omvelte byråkratiet og bane veien for sosialisme, med en seier som i siste instans ville avhenge av utfallet av den internasjonale kampen.

All typer av pabloistiske revisionister og småborgerlige opportunister avviste denne analysen og tilkjente byråkratiet en slags progressiv historisk rolle. I dag bestreber de samme kreftene seg på å dekke over den sosioøkonomiske kilden for byråkratiets undertrykking av arbeiderklassen i dets pådriv for å gjenopprette kapitalismen. Ved benektelsen av byråkratiets historisk kontrarevolusjonære rolle er disse kreftene – både de som fordømmer massakren ved påkallingen av et abstrakt demokrati, og de som støtter den som et nødvendig forsvar for «sosialisme» – alle tjener de som apologeter og medskyldige for Beijing-regimet og dets blodige forbrytelser.

Resolusjonen om Sovjetunionen, presentert ved stiftelseskonvensjonen i 1938 for Socialist Workers Party [Sosialistisk Arbeiderparti], som den gangen var den amerikanske trotskistbevegelsen, skisserte de grunnleggende politiske motsetninger som eksplosivt har oppstått med Kina-begivenhetene:

«Den nåværende krisen i Sovjetunionen er ikke bare fryktelig bevitnet av henrettelsene, fengslingene og eksilene, men er dypt karakterisert av dem. Utryddingen av hele den revolusjonære generasjonen, som skjer samtidig med massenes fullstendige berøvelse av alle demokratiske rettigheter og helliggjøringen av det autoritære, absolutte bonapartistregimet, har blitt gjennomført av det stalinistiske byråkratiet med det bevisste formålet å skape alle politiske forutsetninger for et fundamentalt angrep på arbeiderstatens økonomiske grunnlag, nemlig nasjonaliseringen av produksjons- og utvekslingsmidlene. Akkurat som det revolusjonære proletariatet i 1917 skapte de politiske betingelsene for eksproprieringen av privateiendom, så har det kontrarevolusjonære byråkratiet ved å fullføre sin frarøving av proletariatet den politiske makten skapt de politiske betingelsene for ødeleggelsen av nasjonalisert økonomi, og for restaureringen av privateiendom.»

«Det sovjetiske byråkratiet er ikke en klasse, og det er heller ikke arbeideraristokratiet som byråkratiet er basert på. Men begge innehar elementene for en ny klasse, dvs. en kapitalistklasse. Utviklingen av det stalinistiske byråkratiet representerer en lang prosess av forflytning fra én klassebase til en annen. Under trykket fra sine allierte fra verdensimperialismen, fra arbeideraristokratiet og fra byråkratiet, fra fabrikkdirektøren og fra den velstående bonden, søker det stalinistiske byråkratiet ikke bare et nytt klassegrunnlag under sin politiske dominans, men det må uunngåelig bestrebe seg på å etablere det økonomiske grunnlaget for en slik ny klasse. Dette kan ikke bety noe annet enn et intensivert pådriv i den kommende tiden for å stryke ut arbeiderstatens sosioøkonomiske fundamenter.» (Stiftelsen av Socialist Workers Party, Møteprotokollen og Resolusjonene 1938-39) [New York: Monad Press, 1982, s. 136 og 137].

Disse tendensene som ble avslørt i Stalins blodige byråkratiske regime – Moskva-prosessene og drapene av ekte kommunister – for 50 år siden, finner nå sine mest fremskredne uttrykk ikke bare i Kina, men i Polen, Sovjetunionen og alle de deformerte arbeiderstatene. Byråkratiene må snu seg hensynsløst mot arbeiderklassen, og anvende rå og brutal statsvold for å skape de politiske betingelsene for å få kastet disse landene tilbake til kapitalismen.

I Kina har arbeiderklassen tatt sine første skritt på den politiske revolusjonens vei. Den er drevet av sitt hat mot et byråkrati som sikrer seg selv luksus og eiendomsbesittelser på massenes bekostning; som garanterer utenlandske kapitalisters interesser, mens det angriper 1949-revolusjonens erobringer, og som introduserer massiv sosial ulikhet mens det søker et nytt klassegrunnlag for sitt styre innen de sjiktene av kapitalistoperatører som det har frembragt i Kina.

Deng Xiaopings og den herskende klikkens blodige metoder er metodene til et stalinistisk byråkrati som har påbegynt restaureringen av kapitalismen. Det er ingen tilfeldighet at Gorbatsjov-byråkratiet i Moskva har uttrykt sin solidaritet med de beryktede forbrytelsene mot det kinesiske proletariatet. Gorbatsjov erklærte at Sovjet-stalinistene bare «beklager noen aspekter av det som har skjedd», mens de generell uttrykker enighet med kursen som ble tatt av Beijing. For sin del beskrev Radio Moscow massearrestasjonene som en indikasjon på «normaliseringen» av situasjonen i Kina. Kreml-byråkratiet vet meget vel at deres egen restaureringspolitikk med perestroika skaper forutsetningene for en revolusjonær eksplosjon innen den sovjetiske arbeiderklassen, og det er beredt på å anvende de samme blodige metodene som sine kolleger i Beijing.

Alle de stalinistiske og småborgerlige kreftene rundt om i verden som forsvarer Beijing-byråkratiets forbrytelser er selv elendige lakeier for imperialismen. Deres påstander om at byråkratiet ved å myrde arbeidere opprettholder sosialisme er en ondsinnet løgn, avslørt av Beijing-lederskapets pro-kapitalistiske politikk og av verdensimperialismens medskyldighet for den blodige undertrykkingen. Hva disse kreftene hater og frykter er proletariatets revolusjonære bevegelse, som nå går inn i en dødelig konflikt med sine gamle stalinistiske, sosialdemokratiske og borgerlig-nasjonalistiske lederskap og med fagforeningsbyråkratiene, i alle deler av verden.

Med sin kamp for den politiske revolusjonen mot byråkratiet marsjerer de kinesiske arbeiderne skulder ved skulder med verdensproletariatet i kampen for å få en slutt på imperialisme og alle dens agenturer. Det er den «forbrytelsen» som de i dag betaler med sine liv for.

Arbeidere i alle land må samle seg til forsvar for den kinesiske arbeiderklassen i den internasjonale sosialismens navn. De må avvise imperialistenes antikommunistiske hykleri og erkjenne at bare ved å kjempe for omveltingen av deres egen styringsklasse kan de styrke Kinas arbeidere i deres kamp for omveltingen av byråkratiet og etableringen av et ekte arbeidernes demokrati og sosialisme, som en avgjørende del av den sosialistiske verdensrevolusjonen.

Den internasjonale arbeiderklassen må forsvare de beleirede kinesiske arbeiderne ved å mobilisere sin egen uavhengige styrke.

Massedemonstrasjoner og vakter må organiseres ved kinesiske ambassader og representasjoner i alle land, med krav om en slutt på statsundertrykkingen og en umiddelbar løslatelse av alle fengslede arbeidere og studenter.

Fagforeningsbevegelsen i alle land må organisere en boikott av all shipping til Kina. Ingen forsyninger for det blodstenkte stalinistdiktaturet til Deng Xiaoping og de imperialistiske bekymringene det forsvarer i Kina! Solidaritetsstreiker bør kalles på fabrikkene til kapitalistforetakene som opererer i Kina.

Det må gis full støtte til de kinesiske arbeidernes kamp for å organisere fagforeninger og fabrikk-komitéer, uavhengige av pro-imperialisme-byråkratiets kontroll.

Innen Kina og internasjonalt er den uunnværlige forutsetningen for denne forening av verdensproletariatets kamp byggingen av Den fjerde internasjonale, den sosialistiske revolusjonens verdensparti.

* Forsvar den kinesiske arbeiderklassen!

* Ned med byråkratiets Hvite Terror!

* For Den politiske revolusjonen mot stalinisme!

* Fremad til verdens sosialistiske revolusjon!

* Bygg Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI)!