Fra arkivene

Trotskisme og Den kinesiske revolusjonen

Av magasinet Fourth International - lederartikkelen
7 June 2019

World Socialist Web Site publiserer en serie artikler og erklæringer som markerer at det er 30 år siden massakren på Den himmelske freds plass den 4. juni 1989 [Tiananmen-massakren]. De første oversettelsene, publisert på norsk onsdag den 5. juni, var erklæringen opprinnelig meldt fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) den 8. juni 1989, bare fire dager etter det brutale tilslaget, sammen med en innledende forklaring. Den neste ble publisert på norsk torsdag og var ICFIs erklæringen fra den 22. juni, som appellerte til arbeidere internasjonalt om å komme til forsvar for kinesiske arbeidere under terrorstyret de var utsatt for, med massearrestasjoner og offentlige henrettelser.

I dag publiserer vi den oversatte lederartikkelen fra magasinet Fourth International [Den fjerde internasjonale], med tittelen «Trotskisme og Den kinesiske revolusjonen», i utgaven januar - juni 1989. Lederartikkelen er en tiltale mot rollen pabloisme, en opportunistisk tendens som oppsto innen Den fjerde internasjonale i kjølvannet av andre verdenskrig som avviste Leo Trotskijs analyse av stalinismen som et kontrarevolusjonært agentur for imperialisme.

ICFI ble dannet i 1953 for å forsvare den ortodokse trotskismen mot de opportunistiske utglidningene til Michel Pablo og Ernest Mandel. Med dét stilte ICFI til forsvar for de kinesiske trotskistene som ble jaktet ned i 1952 for å bli fengslet i flere tiår av det stalinistiske KKP-regimet (Kinas Kommunistparti), som fryktet at de skulle komme til å lede en bevegelse av arbeiderklassen. Pablo rakket ned på de kinesiske trotskistene og blokkerte publiseringen av en appell for deres løslatelse.

Lederartikkelen trekker også opp streken mot renegatene fra Workers Revolutionary Party (WRP) –Gerry Healy, Cliff Slaughter og Michael Banda – som brøt med ICFI i 1985-86. Der de innordnet seg det samme politiske presset som pabloistene, som de tidligere hadde ført en prinsippiell kamp mot, solidariserte WRP-opportunistene seg, på den ene eller den andre måten, med stalinismen.

Som den redaksjonelle lederartikkelen erklærte: «Massakren på Den himmelske freds plass har en gang for alle eksponert bedrageriet om at maoismen på en eller annen måte representerte en ny vei fremover i kampen for sosialisme og mot imperialisme. Den står der, blodstenket, eksponert for alle som en kontrarevolusjonær fiende av arbeiderklassen.»

De stalinistiske byråkratienes påfølgende gjenoppretting av kapitalisme i Kina, Øst-Europa og de tidligere sovjetrepublikkene har definitivt bekreftet stalinismen som imperialismens kontrarevolusjonære agentur, og avslørt stalinismens pabloistiske apologeter som dens sekundære agenter.

***

Denne utgaven av Fourth International [Den fjerde internasjonale] går i trykken samtidig med rapporter fra Kina om massearrestasjoner, der Deng Xiaopings stalinistiske byråkrati gjennomfører en landsdekkende jakt på arbeidere og studenter som var aktive i de siste ukenes revolusjonære opptøyer.

Samtidig som sivilkledd politi gjennomfører dør-til-dør raid befinner Beijing seg fortsatt i en beleiringstilstand, med tilstedeværelsen av massive troppestyrker og kolonner av pansrede militærkjøretøy.

I Shanghai fjernsynkringkastet de stalinistiske myndighetene dødsdommene mot tre arbeidere som var anklaget for å ha deltatt i brenningen av et tog som kjørte på og drepte ei gruppe demonstranter. I mellomtiden har arbeidere som deltok i streiker blitt fokus for politiets opprullinger. Bølgen av undertrykking sluppet løs av byråkratiet i Beijing har fremstått stadig tydeligere som et kontrarevolusjonært terrorstyre mot det kinesiske proletariatet.

Mens Deng hyller troppene som massakrerte ubevæpnede arbeidere og ungdommer som sin «Store Mur av jern og stål», har den nåværende bølgen av undertrykking på ingen måte avsluttet arbeiderklassens politiske revolusjon mot det stalinistiske byråkratiet. Som erklæringen fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), «Ned med stalinismen! Lenge leve den politiske revolusjonen i Kina!», publisert i dette nummeret gjør klart, er denne revolusjonen dypt forankret i arbeiderklassens opposisjon mot byråkratiets bevisste bestrebelser på å likvidere Den kinesiske revolusjonens oppnåelser og gjenopprette kapitalistiske eiendomsrelasjoner. Den samme bevegelsen i retning politisk revolusjon utvikler seg uunngåelig i Øst-Europa og i Sovjetunionen selv.

Disse utviklingstrekkene har levert den mest grundige berettigelsen av Trotskijs fundamentale evaluering av den byråkratiserte arbeiderstatens fremtidige utvikling, fremlagt for mer enn 50 år siden i stiftelsesdokumentet for Den fjerde internasjonale:

«Enten vil byråkratiet, der det i stadig større grad blir verdensborgerskapets organ i arbeiderstaten, omvelte de nye eiendomsrelasjonene og kaste landet tilbake til kapitalisme; eller arbeiderklassen vil knuse byråkratiet og åpne veien for sosialisme.» Dette er nettopp de kamplinjene som er trukket opp i Beijings gater og praktisk talt alle andre kinesiske byer i den siste perioden.

Enn videre, Den internasjonale komitéen selv forventet opptøyene i Kina som del av den internasjonale arbeiderklassens forflytning i retning av revolusjonær kamp. I sin perspektivresolusjon, Verdenskapitalismens krise og Den fjerde internasjonales oppgaver, vedtatt i august 1988, skrev Den internasjonale komitéen:

«På tvers av hele Øst-Europa og i Kina, Vietnam og Laos, forflytter byråkratiene seg, sågar enda raskere enn i Sovjetunionen, til en integrering av deres nasjonaløkonomier inn i verdenskapitalismens struktur. Denne prosessen er mest fremskreden i Kina. Maos balsamerte lik kan fortsatt være til offentlig skue, men hans arv er allerede i et fremskredent stadium av forråtnelse. Hans etterfølgere har gått for å demontere det som måtte ha eksistert av den planlagte økonomien. Nesten alt land som ble kollektivisert etter 1949 har blitt returnert til privateierskap, og under banneret av det regjeringsinspirerte oppropet «Det er strålende å bli rik» blomstrer kapitalistrelasjoner på landsbygda. I de utbane sentrene har så godt som alle restriksjoner på kapitalistvirksomhet blitt hevet og store deler av det som en gang var statseid industri blir auksjonert vekk til utenlandske og innfødte kapitalister....

«De kinesiske stalinistenes politikk, med deres rasende gjeninnføring av kapitalisme driver landet til en økonomisk katastrofe, som må føre til en massivt utbrudd av proletariatet. I det neste revolusjonære oppsvinget vil det være den kinesiske arbeiderklassen som tar lederskap for fattigbøndene i en titanisk kamp for å rense landet for byråkratene og den klorende klassen av kapitalister gytt av stalinismen.»

Begivenhetene i Kina har ikke bare berettiget perspektivet som Trotskij sloss for mot stalinismen, om Den kinesiske revolusjonens skjebne. Som ICFI-erklæringen utdyper bringer begivenhetene også til en samlet spiss den langstrakte kampen Den internasjonale komitéen har ført mot opportunistisk revisjonisme innen Den fjerde internasjonale.

Kampen til massene av arbeidere mot byråkratiet og dets åpne politikk for restaureringen av kapitalisme har tjent til å avsløre den kontrarevolusjonære rollen spilt av alle disse revisionistiske tendensene som kapitulerte for stalinismen og maoismen.

Den internasjonale komitéen ble grunnlagt i 1953 for å bekjempe den opportunistiske tendensen ledet av Michel Pablo, som truet med å ødelegge Den fjerde internasjonale.

Pablos likvideringspolitikk oppsto som en impressionistisk tilpasning til etterkrigstidens imperialistiske overenskomst, med dens restabilisering av imperialisme på den ene siden og den tilsynelatende styrkingen av det stalinistiske byråkratiets grep på den andre.

Pabloistenes respons på disse utviklingstrekkene var å utarbeide det som utgjorde en helt annen klasselinje, basert på avvisningen av både proletariatets revolusjonære rolle og det overordnede oppdraget for det revolusjonære partiet i kampen for utviklingen av sosialistisk bevissthet i arbeiderklassen.

Helt spesielt baserte pabloistene sine revisjoner på forholdene i Øst-Europa etter den andre verdenskrigen, hvor likvideringen av privateiendom ikke hadde skjedd gjennom den uavhengige revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen, men som følge av disse landenes okkupasjon av den sovjetiske Røde armé.

Trotskistene definerte disse nye regimene etablert av byråkratiet som deformerte arbeiderstater. Den fjerde internasjonales grunnleggende holdning til disse statene var en av et forsvar for de nasjonaliserte eiendomsrelasjonene mot imperialismen, mens den sloss for byggingen av et revolusjonært parti for å mobilisere arbeiderklassen til en politisk revolusjon mot det stalinistiske byråkratiet og etableringen av genuine organer for arbeidermakt.

Enn videre, de som forsvarte trotskismen erkjente at uansett hvilke forbigående innveier som hadde blitt gjort mot kapitalisme ved nasjonaliseringen av eiendom i Øst-Europa var disse i vesentlig grad utveid i balansen av krefter, av stalinismens svik av den sosialistiske revolusjonen og kollaborering med imperialismen i en verdensmålestokk.

Dette fundamentale perspektivet hadde Trotskij forutsett i kampen mot den småborgerlige opposisjonen i Socialist Workers Party [Sosialistisk Arbeiderparti (USA)] i 1939-40. Da han analyserte betydningen av de sosiale tiltakene som ble gjennomført av byråkratiet i Polen etter Den røde armés invasjon av landet i 1939, skrev Trotskij:

«Det primære politiske kriteriet for oss er ikke omformingen av eiendomsrelasjonene i dette, eller et annet område, uansett hvor viktig dét kan være i og for seg, men snarere endringen i verdensproletariatets bevissthet og organisering, hevingen av deres evne til å forsvare tidligere erobringer og oppnåelsen av nye. Fra dette ene, og det eneste avgjørende synspunktet, opprettholder Moskvas politikk, som helhet, fullt og helt sin reaksjonære karakter og forblir det største hinderet på veien til verdensrevolusjonen.»

Trotskij erklærte videre: «Stratifiseringen av produksjonsmidler er, som vi sa, et progressivt tiltak. Men graden av progressivitet er relativ; tiltakets spesifikke vekt avhenger av totalsummen av alle de andre faktorene. Følgelig må vi først og fremst fastslå at utvidelsen av territoriet dominert av byråkratisk autokrati og parasittisme, tilslørt av ‘sosialistiske’ tiltak, kan øke Kremls prestisje og skape illusjoner om muligheten for å erstatte den proletariske revolusjonen med byråkratiske manøvrer, og så videre. Denne ondet overgår i balanseregnskapet i vesentlig grad det progressive innholdet av stalinistiske reformer i Polen.» (In Defence of Marxism [London: New Park Publications, 1971], s. 23 - 24).

Det var denne «ondet» som ble legemliggjort i utviklingen av pabloistisk revisjonisme i Den fjerde internasjonale.

Pablo gjorde eiendomsformene etablert av byråkratiet i Øst-Europa til utgangspunktet for et helt nytt historisk perspektiv. Han fremmet og forvarte oppfatningen om at avskaffelsen av kapitalismen ikke ville bli gjennomført gjennom den proletariske revolusjonen, som tradisjonelt definert av marxister, men ved byråkratisk-militære midler. Dette utsynet hevdet at det stalinistiske byråkratiet, drevet til militærkonflikt med imperialismen, ville bli tvunget til å utvide nasjonaliserte eiendomsrelasjoner til stadig nye områder, både gjennom militære midler, og ved å instruere de stalinistiske partiene i kapitalistlandene til å lede revolusjonære kamper.

Ifølge denne prognosen – som forkastet hele marxismens teoretiske arv – hadde kampen for å utvikle marxistisk bevissthet gjennom oppbyggingen av uavhengige revolusjonære partier i arbeiderklassen blitt helt overflødig, ettersom sosialismen, om enn deformert av karakter, ville bli realisert gjennom byråkratienes medium og andre ikke-proletære krefter, som agerte ubevisst under begivenhetenes trykk, som arbeiderklassens politiske surrogater. Den praktiske konklusjonen dette perspektivet uunngåelig førte til var likvideringen av Den fjerde internasjonale.

Pabloist-revisjonismen representerte, i sin essens, et småborgerlig opprør mot hele det marxistiske perspektivet for proletarisk revolusjon. Dens respons på den maoistiske seieren i 1949 var grunnleggende sett en variasjon over samme linje.

I Kinas sammenheng ble 1949-omveltningen av det borgerlige Kuomintang-regimet oppnådd av en bondehær ledet av det stalinistiske Kinesiske kommunistpartiet (KKP). Pabloistene feide vekk de langsiktige historiske problemene dette ville innebære for utviklingen av den sosialistiske revolusjonen i Kina, og så i Maos seier ytterligere bevis for at stalinismen kunne spille en revolusjonær rolle internasjonalt.

Pabloistene angrep det marxistiske aksiomet at arbeiderklassens frigjøring er arbeidernes egen oppgave og krever utviklingen av marxistiske kadere i proletariatets lederskap. De insisterte på at Den kinesiske revolusjonen demonstrerte at den sosialistiske revolusjonen kunne oppnås, ikke bare uten bidrag fra et bevisst trotskistisk lederskap, men til og med uten arbeiderklassens selvstendige intervensjon. Stalinist-ledede bondehærer kunne gjøre jobben.

De dødelige konsekvensene av pabloistisk revisjonisme fant deres fullstendige uttrykk i Pablos forakt for de kinesiske trotskistene. Maoist-regimet utsatte disse kjemperne for fengsling, eksil og henrettelser, for å undertrykke deres kamp for mobiliseringen av den kinesiske arbeiderklassen til kamp for klassens selvstendige interesser.

I et brev adressert til James P. Cannon, daværende leder av USAs Socialist Workers Party, beskrev den kinesiske trotskisten S.T Peng hvordan Pablo systematisk undertrykte all diskusjon om det maoistiske regimets blodige represjon av trotskistbevegelsen i Kina.

I november 1952 ble Peng endelig gitt anledning til å rapportere til Det internasjonale sekretariatet [o. anm. Pablos organisasjon IS] om forholdene den kinesiske seksjonen sto overfor. Som Peng berettet i sitt brev til Cannon avviste Pablo rapporten der han sa: «Maos regimes massakre av trotskister var ikke en bevisst handling men en feiltakelse, fordi trotskistene hadde feilaktig blitt identifisert som Kuomintang-agenter; og selv om Maos forfølgelse av trotskister skulle være et faktum, kan det bare betraktes som et unntak.»

Peng responderte med å påpeke at massakren ikke var en feiltakelse, men «stammet fra en dypt forankret stalinistisk tradisjon av stalinistisk fiendtlighet mot trotskister, og var et systematisk og bevisst forsøk på å utrydde trotskistene» og var ikke mer et unntak enn Ho Chi Minhs nedslakting av vietnamesiske trotskister, eller GPUs myrding av trotskister under Den spanske borgerkrigen.

På et senere utvidet IS-møte i februar 1953 motsatte Pablo seg Pengs forsøk på å presentere en rapport om storskala-arrestering av kinesiske trotskister som hadde funnet sted de to foregående månedene. Pablo erklærte: «Sammenlignet med Mao Tse-tungs revolusjons oppnåelser er arresteringen av noen få hundre trotskister ubetydelig.»

Påfølgende forsøk fra Peng på å distribuere dokumentet «En appell om hjelp fra de kinesiske trotskistene» ble systematisk blokkert av Pablo. Peng skrev: «Ved undertrykkingen av dette dokumentet ble jeg og de kinesiske kameratene ikke bare bevisst bedratt av Pablo, men det ble også begått to utilgivelige forbrytelser: (1) Han hjalp objektivt sett Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) å skjule for massene de mest konkrete og forferdelige fakta om partiets forfølgelse av de kinesiske trotskistene. (2) Han har gjort det umulig for kamerater fra forskjellige land, som anvender, eller er i ferd med å anvende ‘entrist-taktikk’, å lære av erfaringene fra de brutale forfølgelsene som de kinesiske kameratene er utsatt for.»

De nylige begivenhetene i Kina understreker kriminaliteten i den pabloistiske revisjonismens forguding av maoismen på den ene siden, og dens ondsinnede misaktelse av de kinesiske trotskistene på den andre. Likvideringen av «noen få hundre trotskister», avvist av Pablo som uten betydning, fratok det kinesiske proletariatet den bevisste revolusjonære vangarden som det har et så presserende behov for, å føre frem oppgaven med omveltingen av et byråkrati fast bestemt på å gjenopprette kapitalisme.

De kinesiske trotskistene hadde kjempet under de vanskeligste forhold med terror fra både Kuomintang og stalinismen, så vel som japansk okkupasjon. I motsetning til Mao og de andre stalinistlederne, som med nederlaget i 1927-revolusjonen konkluderte med at det var nødvendig å basere byggingen av Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) på bønderne, nektet de trotskistene – ledet først av den heroiske Chen Tu-hsiu – å oppgi kampen for å utvikle marxistiske kadre i proletariatet. Uansett de taktiske feil de må ha begått var deres grunnleggende perspektiv riktig, og har stor historisk betydning i dag. Pabloismens avskriving av disse revolusjonære kjemperne var det klareste uttrykket for tendensens småborgerlige fiendtlighet mot den proletariske revolusjonen.

Like avgjørende er den rolle som pabloismen spilte ved å hjelpe og bidra til forvirringen som maoismen sådde i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Med Kina-Sovjet-konflikten ble kommunistpartier på tvers av hele verden splittet og maoistiske grupper ble dannet, spesielt i de undertrykte landene i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

I disse landene poserte maoismen falskt som et mer revolusjonært alternativ til den «fredelige veien til sosialisme» som ble fremmet av de Moskva-tro partiene. Der de baserte seg på en eklektisk kombinasjon av borgerlig nasjonalisme, bonderadikalisme og stalinisme, spilte partiene som fulgte Biejings ledelse en vesentlig rolle for å blokkere oppbyggingen av genuine proletariske revolusjonære partier.

Maoistene ledet arbeidere til katastrofale nederlag i land etter land. Mest bemerkelsesverdig av disse var katastrofen den indonesiske arbeiderklassen ble utsatt for i 1965. Det største kommunistpartiet i verden som fulgte Beijings linje, der det arbeidet på grunnlag av maoismens ideologi om «blokken av fire klasser», underordnet i Indonesia arbeiderklassen til Sukarnos borgerlig-nasjonalistiske regime. Dette etterlot det indonesiske proletariatet politisk avvæpnet i møtet med et militærkupp, som førte til utryddelsen av et estimert antall av én million arbeidere og bønder.

Noen få år senere endte den Mao-inspirerte Naxalite-bevegelse i India i et blodig nederlag. Og i Latin-Amerika, hvor teoriene om bondegeriljakrig og oppropet «fra landsbygda til byene» fant et lydhørt publikum i småborgerskapet, bidro maoismen sterkt til bølgen av nederlag som arbeiderklassen led på 1960-tallet, og tidlig på 1970-tallet.

Pabloist-lederskapet, som så langt fra bestrebet seg på å opplyse arbeiderklassen om maoismen, tilpasset og innordnet seg den faktisk helt. Mandel roste maoistene for å ha «kommet nær teorien om permanent revolusjon». I Latin-Amerika støttet pabloistene de samme skjebnesvangre metodene for geriljakrig, der de likviderte hele partier og bidro til å lede tusenvis av ungdommer til deres død.

Revisjonistene avviste på denne måten enhver klasseanalyse og spyttet på hele marxismens teoretiske arv. Som Den internasjonale komitéens erklæring om Kina gjør klart var maoismen ikke en slags ny revolusjonær tendens som hadde brutt med stalinismen. Tvert imot, den baserte seg på den eksplisitte avvisningen av permanent revolusjon og omfavnet Mensjevikenes «to-trinns revolusjon» og dens direkte konsekvens om «de fire klasser» [o. anm.: mensjeviki; russisk for ‘de i mindretallet’, etter splittelsen av Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti i 1903, som også resulterte i Lenins parti av revolusjonære bolsjeviki, russisk for ‘de i flertall’]. Mao kritiserte aldri den stalinistiske klassesamarbeidspolitikken som førte til den kinesiske arbeiderklassens blodige nederlag i 1927 [o. anm.: Chiang Kai-sheks hærs nedslakting av titusenvis av arbeidere i Shanghai, anført av hans nasjonalistparti Kuomintang, som Stalin hadde anvist KKP til en allianse med]. I stedet vendte han ryggen til proletariatet, forvandlet Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) til en bondeorganisasjon, og kastet bort år og hundretusenvis av liv i sin søken etter en allianse med «antiimperialistiske» deler av det nasjonale borgerskapet.

Lenin hadde teoretisk bekjempet oppfatningene til Narodnikiene [o. anm.: russisk for ‘de av folket’; en intellektuell opposisjonsbevegelse mot tsarismen fra slutten av det nittende århundret] som likestilte arbeidere og småbønder som «slitere», hver like interesserte i sosialisme. Lenin kjempet uopphørlig for arbeiderklassens politiske uavhengighet fra både det nasjonale borgerskapet og bondestanden, og for proletarisk hegemoni i Den russiske revolusjonen.

Trotskij etablerte i sin teori om den permanente revolusjon at den borgerlige demokratiske revolusjonens oppgaver, inkludert bondespørsmålet om land og eksproprieringen av landadelen, bare kunne løses gjennom at arbeiderklassen – der den førte småbøndene bak seg – grep makten i en sosialistisk revolusjon og etablerte proletariatets diktatur. Etablering av dette diktaturet ville uunngåelig reise problemstillinger og oppgaver som ikke bare var av demokratisk karakter, men som også var sosialistiske, der løsningene i sin tur bare kunne oppnås gjennom revolusjonens utvidelse til de fremskredne kapitalistlandene. Dette ble det ledende perspektivet for Bolsjevik-partiet da det gjennomførte den proletariske revolusjonen i oktober 1917, og dét var grunnlaget for Den kommunistiske internasjonales [o. anm.: Den tredje internasjonale] revolusjonære program før dens stalinistiske degenerering. Trotskij baserte seg på denne teoretiske arven da han kom med en dypt anlagt kritikk av Det kinesiske kommunistpartiets dreining til bondestanden i etterkant av 1927-massakren i Shanghai. Men i deres febrilske forsøk på å overvinne trotskismens «isolasjon» kastet pabloistene fra seg disse marxismens erobringer, for bedre å kunne underordne seg stalinismen og maoismen.

Mens Den internasjonale komitéen [IC] var bygd for å føre krig mot pabloistisk revisjonisme, har den gjentatte ganger vært tvunget til å bekjempe fremveksten av de samme opportunistiske likvideringstendensene innen sine egne rekker.

Følgelig brøt Socialist Workers Party i USA, 10 år etter at partiet initierte dannelsen av IC, med trotskismen for å gjenforene seg med pabloistene. Partiet hevdet at Den kubanske revolusjonen i 1959 viste at den sosialistiske revolusjonen kunne gjennomføres med «sløve instrumenter», dvs. småborgerlige nasjonalistiske gerilja-bevegelser, uten arbeiderklassens deltagelse eller lederskapet av et bevisst marxistisk avantgardeparti.

Og Den fjerde internasjonales britiske seksjon, Workers Revolutionary Party (WRP), som i mange år hadde vært spydspissen i kampen mot pabloismen, gjennomgikk en langstrukken nasjonal-opportunistisk degenerering som i 1985-86 kulminerte med bruddet med Den internasjonale komitéen. Innen midten av 1980-tallet hadde det britiske lederskapet til Healy, Banda og Slaughter underkastet seg presset fra imperialismen og søkte å forvandle selve ICFI til et tilbehør av stalinismens, sosialdemokratiets og den borgerlige nasjonalismens forræderier.

Men WRP-lederskapets opportunistiske linje ble imøtegått av flertallet av ICFI-seksjonene, som baserte seg på de faste fundamentene av mer enn tre tiår med kamp for å utvikle og forsvare trotskismen mot pabloistisk revisjonisme.

De to tendensene som sto opp mot hverandre i bruddet i 1985-86, befinner seg i dag på motsatt side av barrikadene relatert de kinesiske begivenhetene. Den proletariske internasjonalistiske tendensen representert av Den internasjonale komitéen [IC] forsvarer kampen for de kinesiske arbeiderne og studentene i den internasjonale sosialismens og den politiske revolusjonens navn. Den småborgerlige nasjonalistiske tendensen representert av WRPs renegat-lederskap, fremfor alt av Healy, Banda og Slaughter, solidariserer seg på den ene eller den andre måten med stalinistene.

Dette er ikke en tilfeldighet. Degenereringen av den britiske seksjonen hadde sine opprinnelser i en innordning med, og en tilpasning til maoisme, stalinisme og småborgerlig radikalisme. Gjennom flere år hadde høyreklikken til Healy, Banda og Slaughter blokkert enhver prinsippiell diskusjon om spørsmålet Kina i IC. Dette var fordi ledelsen i den britiske seksjonen ikke fullt og helt hadde brutt med pabloismen.

I tillegg eksisterte det et råttent kompromiss innen lederskapet med Michael Banda, som ble generalsekretær for WRP. Bandas synspunkter på maoismen var i det vesentlige de samme som pabloistenes. Healy og Slaughter fryktet at en diskusjon i Den internasjonale komitéen om disse saksanliggendene ville skape en politisk krise i deres egen seksjon, og at det skulle forstyrre det praktiske arbeidet i Storbritannia.

Følgelig skrev Banda på 1960-tallet uttalelser som hyllet Mao og Røde-garde-bevegelsen og han tilegnet dem Den fjerde internasjonales egne oppgaver til og med. Eksempelvis proklamerte han i 1967: «Historiens dialektikk omdanner uomgjengelig Kultur-revolusjonen til en politisk revolusjon.» Disse revisjonistiske posisjonene etterlot den britiske bevegelsen ideologisk avvæpnet, utsatt og sårbar for kraftige klassekrefter, som i denne perioden begynte å tynge den ned.

Innenfor bølgen av småborgerlig radikalisering som feide over Europa på 1960-tallet, og som nådde sitt høydepunkt med studentprotestbevegelsen i Frankrike, utøvde maoismen en stor innflytelse. Disse sosiale sjiktene graviterte til en ideologi basert på bondekommuner og «folkets krig», nettopp på grunn av dens essensielle antiproletariske innhold.

Selv om disse radikaliserte middelklasseelementene ikke var i ferd med å gjenta Maos Lange marsj på europeisk grunn, fant de i maoismen den trøstende forsikringen om at de ikke måtte underordne seg proletariatet, den eneste konsekvent revolusjonære klassen i kapitalistsamfunnet. Følgelig tilbød maoismen det radikaliserte småborgerskapet i de fremskredne kapitalistlandene en ideologisk berettigelse for sine bestrebelser på å dominere og kneble arbeiderklassens uavhengige revolusjonære bevegelse.

Manglen på utkjemping av disse uttrykkene for revisjonisme, og tilpasningen til disse sosiale sjiktene innen sitt eget lederskap skulle vise seg å få fatale konsekvenser for den britiske bevegelsen. Innen begynnelsen av 1970-tallet utviklet partiet seg raskt i en sentristisk retning. Bandas tilpasning til maoismen fikk snart tilslutning av en hel rekke andre posisjoner innen WRP som uttrykte kapituleringen for borgerlig nasjonalisme, sosialdemokrati og for fagforeningsbyråkratiet.

På tidspunktet for splittelsen slo Banda seg sammen med Cliff Slaughter – som i dag er leder av en fraksjon som fortsatt kaller seg WRP – som krevde ødeleggelsen av Den internasjonale komitéen og som bakvasket hele trotskismens historie. Han var forfatteren av hoveddokumentet som berettiget splittelsen, «27 grunner til at Den internasjonale komitéen burde begraves.»

Etter splittelsen gikk Banda videre hen til å bryte eksplisitt med trotskismen, der han kalte den «et ideologisk våpen for verdensimperialismen mot Sovjetunionen.» Han hyllet Mao som den største av revolusjonære ledere og erklærte likeledes sin uforbeholdne beundring for Stalin og Moskva-byråkratiet.

Banda avviste Trotskijs definisjon av den degenererte arbeiderstaten i Sovjetunionen som et overgangssamfunn, som uunngåelig fører enten til byråkratiets gjenoppretting av kapitalisme eller til arbeiderklassens omvelting av dette byråkratiets og veien videre i retning sosialisme. I stedet erklærte han erobringene av Oktoberrevolusjonen og Den kinesiske revolusjonen fra 1949, for å være «irreversible».

«Hvis det var sannhet i Trotskijs prognose, da ville han ha vært berettiget å oppfordre til at den politiske revolusjonen skulle ledes av et nytt parti – Den fjerde internasjonale – for å forhindre kapitalistisk restaurering,» skrev Banda, «men dette er absolutt ikke trenden i Sovjetunionen, Kina, Jugoslavia eller Indo-Kina.»

Banda brydde seg aldri om å håndtere den massive bevismengden for det motsatte. Han ignorerte bølgen av joint ventures, direkte imperialistinvesteringer og gjenopprettingen av privateierskap i stor-skala allerede på gang i Kina, og raskt voksende i Sovjetunionen. Etter å ha frasagt seg revolusjonær marxisme og avskrevet det internasjonale proletariatets revolusjonære kapasiteter, fortsetter Banda å tro på den stalinistiske uovervinneligheten, uansett hvor mye det motsies av objektive begivenheter. Banda deler dette grunnleggende karaktertrekket med alle renegatene som brøt med ICFI.

Gerry Healy fant for sin del, etter 50 år i trotskistbevegelsen, sin vei direkte til Moskva, som Gorbatsjov-byråkratiets og KGBs offisielle gjest ved seremoniene som feiret syttiårsjubiléet for Oktober-revolusjonen. Han og Vanessa Redgrave har siden gjort gjentatte turer til den sovjetiske hovedstaden, der de har innsmigret seg med Gorbatsjov ved å tilby byråkratiet et «trotskistisk» dekke for dets politiske manøvrer.

Den sentrale tesen for Healys feilbenevnte «Marxist Party» er at Gorbatsjov leder den «politiske revolusjonen» i Sovjetunionen og derfor fortjener en ubetinget støtte. Det er ingen tvil om at denne byråkratiets tragiske puddel på samme måte også vil tilslutte seg Gorbatsjov i hans støtte for Beijing-regimets blodige undertrykking av massene. Som i Sovjetunionen så også i Kina, representerer arbeiderklassens opposisjon mot denne «politiske revolusjonen» gjennomført ovenfra med kapitalistisk restaureringspolitikk, både for Healy og hans nye velgjører Gorbatsjov, «kontrarevolusjonen».

Endelig er det Cliff Slaughter, som med avsplittingspartiet WRP gjentatte ganger har fordømt ICFIs analyse av politikken til de stalinistiske regimene både i Beijing og Moskva, og som insisterer på at kapitalistisk restaurering er umulig. De har blitt ukritiske tilhengere av perestroika.

Ingen steder i de mange uttalelsene om de kinesiske begivenhetene publisert i Slaughter-gruppens Workers Press er det engang nevnt faren for kapitalistisk restaurering, eller den sosiale ulikheten og undertrykkingen skapt av byråkratiets pro-kapitalistiske tiltak, som nå driver det kinesiske proletariatet til politisk kamp.

I 20. mai-utgaven av Workers Press erklærte en uttalelse, med tittelen «Lenge leve Den kinesiske revolutionen»: «Byråkratiet er dypt splittet over hvordan man skal håndtere en situasjon som det aldri før har opplevd. I motsetning til kapitalistklassen mangler det en egen uavhengig partsinteresse i produksjonsmidlene, som kan sementere dets interesser.»

Dette er ikke noe annet enn en feig unnskyldning for byråkratiet i Beijing. Det har så absolutt en «uavhengig partsinteresse i produksjonsmidlene». Gjennom korrupsjon og beskyttelsen av sine omfattende privilegier har byråkratiet alltid manipulert disse produksjonsmidlene for sine egne siktemål mot økonomiens og arbeiderklassens.

I dag har de pro-kapitalistiske økonomiske «reformene» gjennomført av Deng-Xiaoping-ledelsen i løpet av det siste tiåret gitt byråkrater og deres familier ikke bare en «uavhengig partsinteresse», men direkte eller indirekte eierskap til voksende deler av økonomien. Toppembetsrepresentanter bruker posisjonene sine til å skaffe forsyninger og kontrakter til disse privatforetakene, og derved berike privateierne på bekostning av den nasjonaliserte sektoren. Det er denne praksisen, som utgjør store trusler mot Den kinesiske revolusjonens erobringer, som har ført millioner av arbeidere til en kamp på liv og død mot byråkratiet. Og det er dette som Slaughter forsiktig dekker over.

Cyril Smith, professor ved London School of Economics, fungerer som WRPs frontmann i dette revisjonistiske angrepet på trotskisme. I en artikkel publisert i 13. mai-1989-utgaven av Workers Press, midt under Kina-begivenhetene, skrev Smith:

«De [ICFI] ser i Gorbatsjovs glasnost og perestroika ingenting annet enn et bevisst og målrettet trekk for å bringe tilbake kapitalisme.»

«De fordømmer enhver vurdering av disse endringene som å reflektere en fløy av byråkratiets forsøk på å forsvare seg mot bevegelsen til den sovjetiske arbeiderklassen.»

Denne kontra-oppstillingen av kapitalistisk restaurering mot byråkratiets forsøk på å forsvare seg mot arbeiderklassen som en slags gjensidig utelukkende motsetning, uttrykker bare Slaughter-gruppens fiendtlighet mot trotskismen. Det er nettopp for å forsvare seg mot arbeiderklassen at byråkratiet bestreber seg på forvandlingen til en ekte styringsklasse.

Som Trotskij skrev i The Revolution Betrayed [Den forrådte revolusjon]: «Vi kan ikke regne med at byråkratiet fredelig og frivillig fratrer til fordel for en sosialistisk likhet ... det vil uunngåelig i fremtidige stadier søke støtte for sine egne interesser i eiendomsrelasjonene. Det er ikke nok å være direktør for en trust; det er nødvendig å være aksjeeier. Byråkratiets seier i denne avgjørende sfæren ville bety at det ble omdannet til en ny besittende klasse.»

I en tidligere artikkel insisterte Slaughter-gruppen på at å motsette seg Gorbatsjovs restaureringspolitikk betydde å støtte Ligatsjev-fraksjonen av byråkratiet.

På den måten har Slaughter-fraksjonen antatt det som i hovedsak er den samme «irreversibel»-teorien som fremmes av Banda, og støtter akkurat som Healy, om enn i en litt mer forsiktig form, Gorbatsjovs pro-kapitalisme-program og insisterer på at trotskistbevegelsen ikke kan kjempe for en uavhengig linje i arbeiderklassen, men bare har å velge mellom den ene eller den andre fraksjonen av byråkratiet.

Disse to oppfatningene er like uløselig knyttet til politikken til alle de tre WRP-renegatene som de er til alle de revisjonistiske gruppene som ikke baserer seg på proletarisk marxisme, men på småborgerlig opportunisme. Ved å insistere på at kapitalistisk restaurering er umulig og benekte at byråkratiet spiller en kontrarevolusjonær rolle innen arbeiderstatene, enten avviser de åpent politisk revolusjon, som i Bandas tilfelle, eller de gjør det om til et kodeord for enten eksplisitt eller stilltiende å støtte den ene eller den andre seksjonen av byråkratiet mot arbeiderklassen, som for Healy og Slaughter.

Når splittelsen fra Den internasjonale komitéen nå nærmer seg sin fireårs-markering, er det klart at det ikke er noen prinsippielle eller programmatiske saksanliggender som skiller disse tre tidligere WRP-lederne. Alle tre står forente mot ICFI og trotskismens grunnleggende prinsipper.

Under forhold der Beijing-byråkratiets bestrebelser på å gjenopprette kapitalisme har fremprovosert et massivt revolusjonært opprør fra de kinesisk arbeiderne, stiller de på rekke sammen med alle pabloist-tendensene, som direkte agenter og apologeter for byråkratiet.

De dramatiske begivenhetene i Kina har understreket at vi lever i en periode dominert av sammenbruddet av avtalene og institusjonene som verdens kapitalistrelasjoner har hvilt på de siste fire tiårene. Denne historiske krisen avslører raskt fallitten til alle imperialismens agenturer i arbeidernes bevegelse.

Massakren på Den himmelske freds plass har én gang for alle eksponert bedrageriet om at maoismen på en eller annen måte representerte en ny vei fremover i kampen for sosialisme, og mot imperialisme. Den står der, blodstenket, eksponert for alle som en kontrarevolusjonær fiende av arbeiderklassen. Dette følger hakk i hæl på Gorbatsjov-byråkratiets eksplisitte avvisning av den sosialistiske revolusjonen, og kapituleringen for imperialismen av det ene borgerlig-nasjonale lederskapet etter det andre.

Utviklingene i Kina markerer et nytt stadium i den politiske revolusjonen mot de stalinistiske byråkratiene som en integrert komponent av den sosialistiske verdensrevolusjonen. De har også demonstrert den enorme historiske betydningen av Den fjerde internasjonales langstrukne kamp for å forsvare og bringe fremover perspektivet for den proletariske revolusjonen mot stalinisme og dens småborgerlige revisjonistiske apologeter.