Massakren på Tiananmen-plassen, 30 år etter

Av Peter Symmonds
10 June 2019

Tretti år har gått siden tungt bevæpnede kinesiske tropper støttet av stridsvogner forflyttet seg gjennom Beijings forsteder natt fra den 3. til den 4. juni 1989 og drepte hundrevis, kanskje tusenvis av ubevæpnede sivile. Militærstyrkene overveldet de provisoriske barrikadene med brutal makt der de banet seg vei til Tiananmen-plassen [også benevnt Den himmelske freds plass] – det enorme torget der studenter og arbeidere i ukevis hadde arrangert masseprotester.

Disse barbariske begivenhetene, som demonstrerte det stalinistiske Kinesiske kommunistpartiets (KKP) vilje til å gjøre alt som måtte til for å holde på makten, har gått inn historien som massakren på Tiananmen-plassen. Samtidig var de fleste av dødsofrene under det morderiske angrepet arbeidere som modig prøvde å stanse troppenes fremrykking til det sentrale Beijing. Estimatene varierer, men opptil 7 000 ble drept og mer enn 20 000 ble skadet.

Enn videre var det arbeidere som fikk de strengeste straffene under terrorveldet som etterfulgte over hele Kina, med lange fengselsdommer og henrettelser. Anslagsvis 40 000 mennesker ble arrestert bare i juni og juli, for det meste medlemmer av Arbeidernes autonome føderasjoner, som hadde oppstått under protestene.

Det som vanligvis presenteres som knusingen av studentprotesterende var faktisk ei bølge av undertrykking i overveiende grad rettet inn mot en massebevegelse av arbeiderklassen. Det som hadde begynt i april med studentprotester som krevde demokratiske reformer hadde svulmet opp til involvering av millioner da arbeidere meldte seg med i demonstrasjonene i midten av mai, og fremmet sine egne klassekrav.

Beijing-arbeidernes autonome føderasjon ble opprettet den 20. april av en håndfull arbeidere, og den ekspanderte raskt til å bli et vesentlig organisasjonsenter innen midten av mai. Den 17. mai marsjerte opptil to millioner mennesker gjennom sentrum av Beijing, der flertallet var arbeidere og deres familier, under bannere fra deres arbeidsenheter eller bedrifter. Som refleksjon av virkningen av begivenhetene i Beijing ble autonome arbeiderføderasjoner etablert i en rekke store byer, deriblant Changsha, Shaoyang, Xiangtan, Hengyang og Yueyang.

Mens moderate studentledere var fast bestemt på presse KKP-byråkratiet for innrømmelser på demokratiske rettigheter var arbeiderne animert av bekymringer over forverrede levekår, kraftig inflasjon og ei bølge av oppsigelser og nedleggelser. Regimets omfavning av kapitalistmarkedet siden 1970-tallet hadde ført til økende sosial ulikhet og tøylesløs byråkratisk korrupsjon og plyndring. Arbeidere var bittert fiendtlige mot de øverste KKP-ledernes opphopingen av privilegier og rikdom, representert av Deng Xiaoping, Li Peng, Zhao Ziyang, Jiang Zemin, Chen Yun og deres familiemedlemmer, og foraktet deres påstander om å være kommunister og sosialister.

En uttalelse fra arbeidere meldt den 25. mai ga uttrykk for de opprørske strømningene i arbeiderklassen. «Vår nasjon ble skapt av kampen og arbeidet til oss arbeidere og alle andre åndsarbeidere og manuelle arbeidere. Vi er de rettmessige herrene i denne nasjonen. Vi må høres i nasjonale anliggender. Vi må ikke tillate denne lille banden av nasjonens og arbeiderklassens degenererte avskum å tilrane seg vårt navn og undertrykke studentene, drepe demokratiet og tråkke på menneskerettighetene.» [1]

Statsminister Zhao Ziyang hadde vært velvillig innstilt overfor studentledernes krav og hadde rådet til å imøtekomme kravene om grunnleggende demokratiske rettigheter med små innrømmelser. Det var imidlertid ikke mulig å inngå noe kompromiss med arbeiderklassen, for dens uro truet selve regimets eksistens. Da protestbevegelsen raskt vokste i størrelse og selvtillit, fjernet den overordnede lederen Deng Xiaoping sin allierte Zhao som statsminister, installerte hardlineren Li Peng i hans sted og beordret militæret til å undertrykke protestene med vold, i Beijing og nasjonalt.

Stalinismens krise

At de gikk til slike ekstreme tiltak var knyttet til stalinismens dype krise, ikke bare i Kina men internasjonalt. Som respons på utdypende økonomiske og sosiale kriser var det en dreining underveis i Kina, Øst-Europa og Sovjetunionen i retning av demonteringen av sentraliserte byråkratiske planleggingsmekanismer, oppmuntringen av privat næringsvirksomhet og etableringen av markedsmekanismer.

Etter at han i 1985 inntok ledelsen av Sovjetunionens Kommunistparti introduserte Mikhail Gorbatsjov sine politiske hovedprinsipp perestroika (restrukturering) og glasnost (åpenhet og tansparens), som la rammeverket for statsforetakenes større autonomi utenfor de sentrale planleggingsmekanismene, og som under dekke av demokratisk reform bestrebet seg på å etablere en base av sosial støtte for regimet blant småborgerskapet.

Gorbatsjovs pro-marked-omstrukturering oppmuntret også de stalinistiske regimene i Øst-Europa i deres planer for kapitalistisk restaurering, med deres desperate forsøk på å løse sine voksende økonomiske og politiske kriser. Disse prosessene akselererte dramatisk da Gorbatsjov signaliserte at Sovjetunionen ikke ville gripe militært inn for å støtte sine sovjetblokkallierte, som det hadde gjort i Ungarn i 1956 for å knuse arbeidernes opprør og i Tsjekkoslovakia i 1968 for å få avsluttet liberale reformer. I desember 1987 annonserte han tilbaketrekkingen av 500 000 sovjetiske tropper fra Øst-Europa.

I løpet av en svært kort periode, bare årene 1989 og 1990, gikk de stalinistiske byråkratiene i det ene østeuropeiske landet etter det andre inn for å gjenopprette kapitalisme og demonterte det som gjensto av nasjonaliserte eiendomsrelasjoner og sentralisert planlegging.

I Polen resulterte samtaler mellom regjeringen og opposisjonslederne fra fagorganisasjonen Solidaritet i en avtale i april 1989 om å holde begrensede valg. Dette banet vei for installeringen av Solidaritet-leder Tadeusz Mazowiecki som statsminister i august. Han slapp løs vidtrekkende pro-marked omstrukturering.

Tilsvarende forhandlinger i Ungarn, hvor markedsomstruktureringsprosessene allerede var fremskredne, førte til en ny forfatning i august 1989. Flerpartivalg i mai 1990 resulterte i en regjering som kastet overbord det som gjensto av sentralisert planlegging og gjennomførte en fullskala privatisering.

Midt i en økende økonomisk og politisk krise besøkte Gorbatsjov Berlin i oktober 1989, for å formane den østtyske regjeringen til å akselerere pro-markedsreformer. Erich Honecker gikk av som parti og statsleder to uker senere. Den 9. november annonserte DDR-regjeringen slutt for alle grenserestriksjoner og Berlin-innbyggere rev ned den hatede Berlinmuren. Før utgangen av måneden presenterte den vesttyske kansleren Helmut Kohl en plan for å integrere Øst-Tyskland (DDR) med det kapitalistiske Vest-Tyskland (BRD) – en prosess som var fullført innen oktober 1990.

Kollapsen av stalinistregimene i Tsjekkoslovakia, Romania og Bulgaria fulgte i rask rekkefølge. Innen utgangen av 1990 ga regjeringer over hele Østeuropa frie tøyler for plyndringen av statseiendom, tilstrømningen av utenlandsk kapital og demonteringen av sosiale tjenester, som førte til en stupende forringelse av levestandarder.

Gorbatsjovs politikk i Sovjetunionen ga opphav til intense trykk innen det stalinistiske byråkratiet og det fremvoksende sjiktet av gründere for en langt raskere demontering av alle hindringer for privateierskap og markedsrelasjoner. Dette fikk sitt uttrykk i installeringen av Boris Jeltsin i juli 1991 og implementeringen av en pro-marked «sjokkterapi». I desember 1991 ble Sovjetunionen formelt oppløst.

Sovjetunionens oppløsing og staliniststatenes kollaps i Øst-Europa førte til en triumforgie i de kapitalistiske mediene, som proklamerte slutten for sosialisme. Kommentatorer, politikere og akademikere, som ikke hadde forutsett noe av det som hadde skjedd og heller ikke kunne forklare noe av det, jublet over markedets triumf og gikk til og med så langt som til å hevde historiens ende. Kapitalismen representerte med andre ord den høyeste og siste fasen av menneskelig utvikling. De proklamerte alle at en ny periode med fred, velstand og demokrati ville gry.

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), basert på Leo Trotskijs analyse av stalinismen, hadde avvist den universelle dyrkingen av Gorbatsjov og advarte for at hans politiske retningslinjer raskt førte til demonteringen av den første arbeiderstatens oppnåelser. ICFIs perspektivresolusjon, med tittelen «Den kapitalistiske verdenskrisen og Den fjerde internasjonales oppgaver» publisert i august 1988, gjorde det klart at Sovjetunionens sammenbrudd ikke var et produkt av sosialisme, men derimot av stalinismen og dens reaksjonære, autarkiske konsept for «sosialisme i ett land»:

Den veldig reelle krisen i Sovjetunionens økonomi er forankret i dens påtvungne isolasjon fra verdensmarkedets ressurser og den internasjonale arbeidsdelingen. Det er bare to måter denne krisen kan håndteres på. Den måten foreslått av Gorbatsjov innebærer demonteringen av statsindustri, avvisning av planleggingsprinsippet og opphevelsen av statsmonopolet på utenrikshandel, det vil si reintegreringen av Sovjetunionen i kapitalismens verdensstrukturer. Alternativet til denne reaksjonære løsningen krever knusingen av imperialismens dominans over verdensøkonomien ved å knytte sammen den sovjetiske og internasjonale arbeiderklassen i en revolusjonær offensiv med det mål å utvide planøkonomien inn i kapitalismens europeiske, nordamerikanske og asiatiske festninger. [2]

I kjølvannet av Sovjetunionens oppløsing identifiserte ICFI grunnlaget for stalinismens krise i prosessene for globaliseringen av produksjon, som hadde vært underveis siden slutten av 1970-tallet, og som hadde undergravd alle program basert på nasjonal økonomisk regulering. Mens stalinismens krise var det mest umiddelbare og akutte uttrykket, lå de samme prosessene til grunn for den internasjonale omfavnelsen av pro-marked omstrukturering som sosialdemokratiske partier, Labour-partier og fagforeningene fremviste, og deres oppheving av ethvert forsvar for arbeiderklassens sosiale rettigheter.

Restaureringenav kapitalisme i Kina

Begivenhetene i Øst-Europa og Sovjetunionen hadde en dyptgående innvirkning på Kina, der prosessene for restaurering av kapitalisme hadde vært på gang siden 1970-tallet. KKPs beslutning i juni 1989 om å anvende militæret for brutalt å undertrykke arbeiderklassen var i en ikke liten grad betinget av deres lengetidige frykt for en repetisjon i Kina av massestreikebevegelsen i Polen i 1980 og 1981, som der førte til dannelsen av fagforeningen Solidaritet.

Kina-spesialisten Maurice Meisner forklarte at involvering av masser av arbeidere i protestene på Tiananmen-torget den 17. mai «gjorde mye for å gjenopplive ‘den polske frykten’ blant partiledere, deres tiår-gamle besettelse om fremveksten av en Solidaritet-aktig allianse mellom arbeidere og intellektuelle i opposisjon til kommuniststaten. Og denne frykten bidro i sin tur til deres skjebnesvangre beslutning om å pålegge unntakstilstand og innføre krigsrett.» [3]

Mens Deng Xiaoping erkjente Gorbatsjovs perestroikas samstemmighet med de politiske retningslinjene han allerede hadde innført, omfavnet han ikke glasnost og den politiske liberaliseringen av frykt for at dét ville undergrave fundamentene for KKP-regimet. Da Gorbatsjov besøkte Beijing i midten av mai 1989 for å sementere tettere Kina-Sovjet-bånd, holdt den kinesiske ledelsen ham skjermet fra offentlighetens øyne, engstelige for at hans tilstedeværelse skulle gi en videre oppmuntring til protestene på Den himmelske freds plass. Den raske kollapsen av stalinistregimene i Øst-Europa bare styrket KKP-byråkratiets beslutning om å undertrykke enhver opposisjon.

Røttene til krisen i Kina lå i utfallet av Den kinesiske revolusjon av 1949. De monumentale begivenhetene som brakte Det kinesiske kommunistpartiet til makten endte mer enn et århundre av imperialistundertrykking, som hadde trukket landet med over 500 millioner innbyggere ned i elendighet og tilbakeståenhet. Revolusjonen uttrykte det store flertallet av befolkningens forventninger om økonomisk trygghet, grunnleggende demokratiske og sosiale rettigheter og en anstendig levestandard. Tiår med politiske omveltninger, og en krig mot japansk imperialisme fra 1937 til 1945, hadde herjet landet med anslagsvis 14 millioner kinesiske militære og sivile dødsofre.

Som det sovjetiske byråkratiet var imidlertid det nye KKP-apparatet basert på det reaksjonære nasjonalistprogrammet om «sosialisme i ett land», som var en forfalskning av sosialistisk internasjonalisme og Leo Trotskijs teori om Permanent revolusjon, som underbygde Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917.

Som resultat ble kursen for revolusjonen og den påfølgende utviklingen av Folkerepublikken Kina (PRC), som var proklamert av Mao Zedong i 1949, forvrengt og deformert av stalinismen som dominerte KKP i kjølvannet av Stalins forræderi av Den andre kinesiske revolusjonen i årene 1925 til 1927. Stalin underordnet det meget unge KKP-partiet til det borgerlig-nasjonalistiske partiet Kuomintang, som resulterte i knusende nederlag for de kinesiske kommunistene og arbeiderklassen i april 1927, og igjen i mai 1927. KKP-ledere og medlemmer som støttet Trotskijs analyse av tragedien ble ekskludert fra partiet.

I kjølvannet av Den kinesiske revolusjonen i 1949 førte maoismens pragmatiske, nasjonalistiske ideologi Kina raskt inn i ei blindgate. Maos perspektiv for et «Nytt demokrati» bestrebet seg på å opprettholde en blokk med det nasjonale borgerskapet, men KKP-regjeringen ble under betingelsene med Korea-krigen og borgerskapets og småborgerlige elementers interne sabotasje tvunget til å gå lenger enn det som var tiltenkt. Innen 1956 var nesten alle aspekter av økonomien nasjonalisert og gjenstand for byråkratisk planlegging i tråd med Sovjetunionens, mens arbeiderklassen ikke hadde noen påvirkning gjennom egne demokratiske organer.

Det maoistiske regimets organiske fiendtlighet til arbeiderklassen ble uttrykt ved undertrykkingen av de kinesiske trotskistene, som i 1952 alle ble fengslet, samtidig som det var en økende motstand fra arbeiderne. Som med de østeuropeiske landene karakteriserte Den fjerde internasjonale Kina som en deformert arbeiderstat, en svært betinget formel som la hovedvekten på regimets deformerte, byråkratiske karakter.

Det nasjonale autarkiet med «sosialisme i ett land» genererte en forverring av økonomisk og sosial uro og kriser som KKP-byråkratiet ikke hadde noen løsning på, og det førte til en bitter intern fraksjonskrigføring. Maos fantasifulle perspektiv for et sosialistisk bondesamfunn, som underbygde hans «Store sprang fremover», endte i økonomisk katastrofe og massehungersnød. Hans fraksjonelle motstandere anført av Liu Shaoqi, fulgte den sovjetiske modellen for byråkratisk planlegging med vekt på tungindustri, men det viste seg ikke å være noe alternativ.

Den økonomiske krisen ble sterkt forverret av bruddet med Sovjetunionen og tilbaketrekkingen av sovjetstøtte og rådgivere i årene fra 1961 til 1963, da de to stalinistregimene fremmet hver sine motstridende nasjonalinteresser. I et siste desperat forsøk på å utrydde sine rivaler utløste Mao Kulturrevolusjonen i 1966, som raskt spant ut av hans kontroll og førte til forvirrede og opprørende sosiale kamper som truet regimets eksistens. Mao snudde seg til militæret for å undertrykke arbeidere som hadde tatt hans forordning om å «bombe hovedkvarteret» bokstavelig, og som resulterte i massestreiker i Shanghai og etableringen av en uavhengig Shanghaibefolkningens kommune i 1967.

Ute av stand til å løse de enorme økonomiske og sosiale problemene som rystet landet, og stilt overfor en militærkonfrontasjon med Sovjetunionen, smidde KKP-byråkratiet en antiSovjet-allianse med amerikansk imperialisme, som la grunnlaget for Kinas integrering inn i global kapitalisme. Mens Deng Xiaoping generelt blir kreditert for å ha initiert markedsreformer var Maos tilnærming til den amerikanske presidenten Richard Nixon i 1972 den avgjørende politiske og diplomatiske forutsetningen for utenlandsinvesteringer og økt handel med Vesten.

Prosessen med «åpning og reform» gikk hånd i hånd med påleggingen av streng disiplin og vekt på økt produksjon på arbeidsplassene. Maurice Meissner bemerket: «Fabrikkledere som ble avskjediget under Kulturrevolusjonen ble gjeninnsatt i sine tidligere stillinger, ledsaget av krav om å styrke ledelsens autoritet, arbeidsdisiplinen og fabrikkregler og forskrifter – og kamp mot ‘anarkisme’ og ‘ultra-venstrisme.’ Det var dramatiske økninger i utenrikshandelen og importen av utenlandsk teknologi. Veteranpartiledere som var angrepet under Kulturrevolusjonen ble ‘rehabilitert’ i et stadig raskere tempo; det har blitt bemerket at innen 1973 ledet kadrene fra epoken før Kulturrevolusjonen regjeringsdepartementene.» [4]

Fra 1969 til 1975 økte verdien av utenrikshandelen fra $ 4 milliarder til $ 14 milliarder per år. Fra slutten av 1972 til midten av 1975 importerte Kina hele industrianlegg verdsatt til $ 2,8 milliarder, hovedsakelig fra Japan og Vest-Europa.

Deng Xiaoping, som ble utstøtt under Kulturrevolusjonen som «Kapitalistrytter nr. 2», ble rehabilitert og utnevnt til visepresident av statsrådet under Zhou Enlai. Deng ledet den kinesiske delegasjonen til en spesiell FN-sesjon i 1974 hvor han erklærte at «sosialistblokken» ikke lenger eksisterte, og at Kina var del av Den tredje verden. I fraksjonskampen som etterfulgte Maos død i 1976 fremsto Deng som den dominerende figuren i stalinistbyråkratiet. Han omfavnet den amerikanske imperialismen stadig tettere, formaliserte i 1979 diplomatiske forbindelser, lanserte en grensekrig mot nabolandet Vietnam og forsvarte amerikanske allierte som den chilenske diktatoren Augusto Pinochet.

Fra 1978 akselererte Deng i vesentlig grad pro-marked reformene kalt «reformer og åpning». I 1979 ble fire spesielle økonomiske soner (SEZ-er) etablert i Shenzhen, Zhuhai, Shantou og Xiamen, hvor utenlandske entreprenører og joint ventures produserte varer for eksport og var tilgodesett med lav beskatning og andre innrømmelser. Et tilsvarende system ble senere implementert i viktige havnebyer som Shanghai. På landsbygda ble de kollektiviserte brukene demontert og restriksjonene opphevet for drift av privatforetak. Priskontroll for landbruksprodukter ble hevet. I byene ble det gjennomført tiltak for å forvandle tusenvis av statseide foretak til profittgenererende bedrifter. Privatvirksomhet ble tillatt, markedet ble i økende grad tillatt å bestemme prisene på forbruksvarer, og et «arbeidsmarked» ble innledet, som tillot ansettelser og oppsigelser av arbeidere.

Pro-marked reformer førte til en rask økning av sosial ulikhet. Millioner av tidligere bønder ble etterlatt uten jord å dyrke og ble tvunget til å søke arbeid i byene. I SEZ-ene, hvor det kapitalistiske markedet ble gitt fritt løp, var korrupsjon og kriminell aktivitet gjennomgripende, deriblant smugling, bestikkelser og tyveri av statseiendom. Sønner og døtre av de øverste partilederne gjorde full nytte av deres politiske forbindelser for etableringen av sine egne forretningsimperier. Med hevingen av prisbegrensningene steg inflasjonen i 1988 til 18,5 prosent, som regimet reagerte på med en drastisk reduksjon av kreditttilgangen og en gjeninnføring av importrestriksjoner. Hundretusenvis av arbeidere mistet sine jobber da privatforetakene reduserte sine arbeidsstyrker eller stengte ned helt. Arbeidsledigheten, tapet av arbeidstrygghet, så vel som en svimlende økning av prisene, kombinert med avsky mot korrupsjonen og KKP-byråkratenes berikelse, bygde opp under den sosial uroen som brøt ut i arbeidernes masseprotester året etter.

Restaurering av kapitalisme etter massakren på Tiananmen-plassen

Fraksjonskampen innen KKP-ledelsen tilspisset seg de neste tre årene over Dengs program for restaurering av kapitalisme, i etterdønningene av det blodige tilslaget på Tiananmen-plassen og politiets snurpenotaksjoner over hele landet. Deng hadde fjernet Zhao Ziyang som statsminister, hans hovedallierte for pro-marked omstruktureringen, da han beordret troppene mot arbeiderne og studentene. Den tidligere Shanghai-partilederen Jiang Zemin ble installert som et kompromissvalg til topp-posten som generalsekretær for KKP. Initiativet forflyttet seg over til de såkalte hardlinerne – Li Peng og Chen Yun, som med sin kritikk av Zhao også kritiserte Dengs politikk.

Li og Chen talte for å begrense markedsrelasjonene, men baserte imidlertid også dermed sin politikk på status quo ante og det nasjonalistiske perspektivet for «sosialisme i ett land», som allerede hadde vist seg å være ei blindgate. De så mot Sovjetunionen, samtidig som de deformerte arbeiderstatene i Øst-Europa kollapset og Gorbatsjovs politiske retningslinjer undergravde sentralisert planlegging og nasjonaliserte eiendomsrelasjoner. Deres såkalte «Sovjet-fraksjon» representerte de delene av det kinesiske byråkratiet som hadde sin makt og sine privilegier forankret i deres kontroll over viktige deler av statseid industri og det sentrale apparatet i Beijing.

Under Det femte plenum i november 1989 leverte Li hovedrapporten, basert på anbefalinger fra den gjenopplivede Statens planleggingskommisjon. Den vedtatte planen kalte for å kutte inflasjonen til 10 prosent i 1990 og en økonomisk vekst på 5 prosent, ved å opprettholde stramme kontroller på kreditten og et balansert nasjonalbudsjett. Landdistriktsindustrier skulle ikke tillates å konkurrere med statseide foretak. Mens SEZ-ene og «åpen dør»-politikken skulle bibeholdes rammet de nye restriksjonene landsbygd- og provinsindustrier, særlig sør i landet.

Mens Deng ikke lenger hadde noen offisiell stilling i partiet eller i staten hadde han fortsatt betydelig politisk tyngde i behold, særlig i de sørlige provinsene der de nye profittproduserende industriene var konsentrert. Deng hadde tatt parti med hardlinerne hva angikk enhver politisk liberalisering, og han støttet fremfor alt militærtilslaget i 1989, men han var fast bestemt på at restriksjonene på privatforetak og utenlandsinvesteringer måtte fullstendig demonteres.

Den tiltakende krisen i Sovjetunionen brakte tingene til en spiss. Det forsøkte stalinistkuppet for å skyve ut Gorbatsjov og Jeltsin i august 1991, for å skru tilbake deres program for pro-marked omstrukturering, endte i en total fiasko. Kina-akademikeren Michael Marti forklarte: «Denne ene begivenheten endret tenkningen om den politiske likningen innen det kinesiske lederskapet, også for Deng Xiaoping. At den sovjetiske Røde armé ikke støttet Sovjetunionens Kommunistparti i bestrebelsene på å gjenvinne kontroll kastet KKP ut i panikk. Den kinesiske ledelsen fryktet at det var etablert en presedens.» [5]

Kamplinjene for fraksjonsstridene var trukket. Mens «Sovjetfraksjonen» begynte å trekke hele pro-markedet reformagendaen i tvil, inkludert etableringen av SEZ-ene, insisterte Deng på at nivåene av økonomisk vekst var for lave for å kunne opprettholde sysselsettingen og den sosiale stabiliteten. Så langt tilbake som på slutten av 1989 fortalte han et møte av partieldre: «Hvis ikke økonomien kan bli styrket over lang tid vil regjeringen miste folkets støtte her hjemme, og den vil bli undertrykt og mobbet av andre nasjoner. Videreføringen av denne situasjonen ville føre til Det kommunistiske partiets kollaps.» [6]

Deng var også opptatt av at krisen i Sovjetunionen, som følge av stalinismens kollaps i Øst-Europa, i vesentlig grad ville endre de geopolitiske relasjonene. Ikke bare hadde Dengs strategi bestrebet seg på å balansere mellom USA og Sovjetunionen, men hans økonomiske politikk var avhengig av en stor tilstrømning av utenlandsinvesteringer, som potensielt kunne forflyttes til utnytting av de nye mulighetene som åpnet seg i de tidligere sovjetrepublikkene.

Sammen med provinsledere i de sørlige provinsene baserte Deng seg på støtte fra Folkets frigjøringshær (PLA). Generalene hadde blitt sjokkert over hvordan amerikansk imperialisme og deres allierte hadde brukt høyteknologiske våpen for raskt å få ødelagt det irakiske militæret i den første Irak-krigen i 1990 og 1991. Deres konklusjon var at Kina måtte investere tungt i å modernisere PLA og bare Dengs politikk kunne forandre økonomien og besørge den tilstrekkelige veksten som skulle til for å kunne levere denne investeringen.

Deng la ut på sin «Sørlige turné» i januar-februar 1992, bare 20 dager etter den formelle likvideringen av Sovjetunionen i desember 1991, ledsaget av toppgeneraler, statens sikkerhetssjef Qiao Shi og den partieldre Bo Yibo. Der han besøkte SEZ-er og byer i sør erklærte han at det ikke ville bli noen reversering av den økonomisk politikken, stilt overfor kollapsen av Sovjetunionen. Det rapporteres at han avviste bekymringer om økende sosial ulikhet med å erklære: «La noen folk bli rike først.»

I en konfrontasjon med Chen Yun i Shanghai rapporteres det at Deng skal ha ropt: «Enhver leder som ikke kan blåse opp økonomien, bør forlate posten.» Der han åpent støttet kapitalistisk restaurering, uttalte han: «Vi burde absorbere mer utenlandsk kapital og mer utenlandske avanserte erfaringer og teknologier, og etablere flere utenlandsfinansierte foretak. Ikke vær redde når andre sier at vi praktiserer kapitalisme. Kapitalisme er ingenting å frykte.» [7]

Deng fikk gjennomslag og åpnet døra for en fullskala restaurering av kapitalisme som forvandlet hele landet til en gigantisk frihandelssone for utnyttelse av billig kinesisk arbeidskraft. Krokodilletårene som ble felt av vestlige politikere over massakren på Den himmelske freds plass ble raskt tørket vekk da utenlandske investorer erkjente at politi-stat-regimet i Beijing var villig til å anvende hvilke midler som helst, uansett hvor brutale, for å disiplinere arbeiderklassen. I 1993 proklamerte KKP at partiets mål var en «sosialistisk markedsøkonomi», og trakk et gjennomskuelig «sosialistisk» slør over omfavnelsen av kapitalisme.

I 1994 etablerte KKP formelt et «arbeidsmarked» med legitimeringen av kjøp og salg av arbeidskraft. Statseide foretak ble omorganisert til foretak drevet for profitt. De som var ulønnsomme ble omstrukturert, eller de ble nedlagt. De som var bedre utstyrt, i sektorer som ikke var utpekt som strategiske, ble solgt ut eller konvertert til datterselskaper av utenlandske transnasjonale konsern. Et lite antall ble bevart som statseide «nasjonale flaggskip».

Fra 1996 til 2005 ble antallet ansatte i stats- og kollektiveide foretak halvert, fra 144 til 73 millioner arbeidere. Sammen med den garanterte livstidsansettelsen ble også «risskåla av jern», med tjenester fra vugge til grav, demontert. Essensielle tjenester som tidligere ble levert av statseide foretak – barnepass, utdanning, helsetjenester og pensjoner – ble nå overlatt til den enkelte arbeider.

Kinesisk kapitalisme i dag

Restaureringen av kapitalisme i Kina i løpet av de siste 30 årene har bare forverret de underliggende sosiale spenningene i det kinesiske samfunnet, og den har forsterket de politiske og geopolitiske dilemmaene som KKP-apparatet konfronterer.

Kinas ekstraordinære økonomiske ekspansjon, til å bli verdens nest-største økonomi, har i første rekke vært basert på de enorme erobringene fra 1949-revolusjonen, som for første gang på flere tiår forente Kina, skapte en utdannet og skolert arbeidsstyrke og utviklet basisindustrier og essensiell infrastruktur. Flommen av utenlandsinvesteringer inn i landet forvandlet Kina til verdens billigarbeidsplattform og produserte den massive ekspansjonen av økonomien, med en faktor på 11 fra 1992 til 2010. Denne raske veksten reflekterte imidlertid ikke en iboende styrke i den kinesiske økonomien, men heller dens rolle i verdensøkonomien som helhet, avhengig av utenlandsinvesteringer og teknologi.

Imperialistmaktene, og fremfor alt USA, var mer enn villige til å utnytte billig kinesisk arbeidskraft så lenge Kinas økonomiske ekspansjon ikke utfordret deres egne etablerte geopolitiske interesser. De enorme mengdene råvarer og energi som kinesiske industrier krever fra hele verden har imidlertid i økende grad brakt landet i konflikt med USA og andre stormakter, i Asia, Afrika, Midtøsten og internasjonalt. Dessuten, mens Kina har bestrebet seg på å skape sine egne høyteknologiske «nasjonale mestere», som Huawei og ZTE, har USA under Trump-administrasjonen erklært økonomisk krig mot Beijing, og ikke bare i handelsanliggender. USA har åpent motsatt seg de kinesiske planene om å utvikle og ekspandere høyteknologiske industrier og planene om å knytte Eurasia til Kina gjennom massive infrastrukturprosjekter under Beijings Belte og Vei Initiativ.

Vrangforestillingen promotert av KKP-lederne om at Kina gjennom en «fredelig fremvekst» kunne bli en verdensmakt i paritet med USA har blitt knust. Kinas ekspansjon har ført landet til konflikt med den globale imperialistorden dominert av USA. Først under Obama og nå med Trump har USA begynt å anvende alle de midler de har til sin rådighet for å sikre sitt fortsatte globale hegemoni. Trumps økonomiske krig går hånd i hånd med en militæroppbygging i India-Stillehavet, med eskalerende marineprovokasjoner i Sør-Kinahavet under dekke av «navigasjonsfrihet»-operasjoner, og med mer åpne forberedelser for en krig mellom de to atomvåpenmaktene.

KKP-lederskapet har ikke noe svar på den voksende krigsfaren, annet enn desperat å søke en innordning med imperialismen mens de samtidig engasjerer seg i et frenetisk våpenkappløp som bare kan ende katastrofalt for arbeiderklassen i Kina og internasjonalt. Restaureringen av kapitalisme har så langt fra styrket Kinas evne til å motsette seg USA, og har svekket landet sterkt. Regimet er organisk ute av stand til å appellere til den internasjonale arbeiderklassen, da dét uunngåelig ville føre til sosiale kamper fra arbeiderklassen internt.

Etter å ha snudd ryggen til sine tidligere nominelle forpliktelser til sosialisme og internasjonalisme har KKP i økende grad basert seg på opp-piskingen av kinesisk nasjonalisme, i sine bestrebelser på å skape seg en sosial base i sjikt av middelklassen. Det er ingenting progressivt i kinesisk sjåvinisme og patriotisme, som splitter kinesiske arbeidere fra deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, og innen Kina fra minoritetsbefolkninger som ikke er han-kinesiske. Byråkratiets repressive tiltak mot uyguere, tibetanere og andre etniske grupper har tilbudt en åpning som USA søker å utnytte. Under det bedragerske banneret av «menneskerettigheter» fremmer Washington separatistgrupper som del av sin ambisjon om å bryte opp og underordne Kina til egne interesser.

Tretti år etter massakren på Tiananmen-plassen er KKP-lederskapet skrekkslagent for en fornyet opposisjon fra arbeiderklassen, der de første antydningene ses i de mer tallrike rapportene om arbeideres streiker og protester, og bemerkelsesverdig nok det siste året, om en dreining av et sjikt av universitetsstudenter til å bistå arbeidere i deres kamper. Siden 1989 har arbeiderklassen i Kina blitt vesentlig ekspandert, til anslagsvis 400 millioner, og også som andel av totalbefolkningen. Én indikator er veksten av landets urbane befolkning fra bare 26,4 prosent av den totale befolkningen i 1990, til 58,5 prosent i 2017.

KKP-lederskapet skryter av å ha løftet hundrevis av millioner ut av fattigdom, der de anvender FNs meget stramme rammer for defineringen av fattigdom. Slike referansestørrelser ignorerer de mange faktorene som bygger opp under arbeideres misnøye, deriblant en vanlig praksis med forinkede eller ubetalte lønninger, usunne og farlig fabrikkforhold, hard disiplinerende bedriftspraksis, og mangelen på grunnleggende sosiale rettigheter for titalls millioner av internimigranter i byene. Alle disse undertrykkende forholdene overvåkes og politi-kontrolleres av Den all-kinesiske føderasjonen av fagforeninger, som fungerer som en arm av KKP-byråkratiet ute på arbeidsplassene.

Kapitalistrestaureringen har produsert en dramatisk økning av sosial ulikhet: fra et av verdens mest likestilte samfunn har Kina blitt et av de mest ulike landene. Det er hjemstavn for flere dollarmilliardærer enn noe annet land unntatt USA. Mens kinesiske arbeidere sliter med å overleve på minimumslønningen som er $ 370 i måneden [NOK 3 215], har den rikeste personen, Tencent-styrelederen Pony Ma, en personlig formue på nesten $ 40 milliarder [NOK 348 milliarder]. Disse ultrarike oligarkene, som i mange tilfeller har bygd sine formuer gjennom naken korrupsjon og plyndring av statseiendom, er representert i Det kinesiske kommunistpartiet og sitter i mektige rådgivende statsorganer.

Gapet mellom de ultrarike og det store flertallet av arbeidere og de fattige genererer store sosiale spenninger, som snarere før enn senere vil eksplodere i en skala som vil overskygge arbeidernes og studentenes opprør for 30 år siden. Lærdommen som ble trukket av stalinistlederskapet fra 1989-begivenhetene var at de måtte undertrykke, med alle tilgjengelige midler, ethvert uttrykk for opposisjon som kunne bli fokuspunkt for en bredere bevegelse mot regimet. Ute av stand til å imøtekomme flertallet av befolkningens presserende sosiale behov har KKP utvidet sitt politi-statsapparat og bruker nå hvert år mer på sine interne sikkerhetsstyrker enn det gjør på det eksterne forsvaret.

Arbeiderklassen må også trekke de nødvendige politiske lærdommene fra nederlaget for bevegelsen i 1989, som raskt antok revolusjonære dimensjoner. Det som manglet var ikke besluttsomhet, dristighet og mot, og heller ikke antallet, som svulmet raskt over hele Kina, men det essensielle problemet som den internasjonale arbeiderklassen sto overfor i det 20. århundre – fraværet av revolusjonært lederskap.

James Cogan oppsummerte saksanliggendet i sin analyse «Ti år siden massakren på Tiananmen-plassen», som sa:

Arbeidernes ledere var politisk uerfarne og uten et politisk perspektiv bortsett fra opposisjonen mot det eksisterende regimet, og fremmet derfor ikke noe alternativ til, og henviste initiativet til studentorganene. Kinas arbeidere visste av livserfaring hva de var imot – stalinisme og kapitalisme – men de var ikke i stand til å formulere et perspektiv for en alternativ sosial orden.

Tiår av stalinismens dominans og dens aktive undertrykking av en ekte marxisme i Kina betydde at det ikke var noen revolusjonær sosialistisk, det vil si trotskistisk, tendens i arbeiderklassen. Ingen organisasjon innen landet kunne spontant fremme det programmet som var implisitt i handlingene og sentimentene til den kinesiske arbeiderklassen – en politisk revolusjon for å omvelte stalinistregimet og introdusere store reformer i økonomien til fordel for arbeiderklassen. [8]

Den essensielle politiske oppgaven med å bygge et trotskistisk lederskap i den kinesiske arbeiderklassen som en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale gjenstår. Ingen av de opposisjonelle tendensene som oppsto fra 1989-protestene tilbyr et levedyktig politisk perspektiv for arbeiderklassen. Talspersoner for uavhengige fagforeninger, som Han Dongfang som var prominent i Beijing-arbeidernes autonome føderasjon i 1989, har understreket syndikalismens politiske fallitt med spranget til høyre og inn i armene til det amerikanske fagforeningsapparatet, med andre ord inn i amerikansk imperialismes favn.

Et sjikt av ungdommen, de intellektuelle og arbeidere har vendt seg til maoismen og dens banale «revolusjonære» slagord, for svar. Restaureringen av kapitalisme i Kina var imidlertid ikke et brudd med maoismen. Den var den organiske videreføringen fra blindgata med «sosialisme i ett land». Maoismen kunne relevant benevnes som stalinisme med kinesiske særtrekk, med sin fiendtlighet til arbeiderklassen, dens vektlegging av subjektiv vilje og fremfor alt dens forvorpne nasjonalisme. Den er diametralt motsatt en genuin marxisme, som er perspektivet for sosialistisk internasjonalisme, som bare ble opprettholdt av trotskistbevegelsen, også av de kinesiske trotskistene.

Etableringen av et genuint revolusjonært parti i Kina, som en seksjon av ICFI, krever assimileringen av den internasjonale arbeiderklassens essensielle strategiske erfaringer, som de kinesiske revolusjonene i det 20. århundre er en kritisk komponent av. KKP-lederne er forferdet og skrekkslagne for at arbeidere og ungdommmen skal begynne å bearbeide historiens lærdommer. De forsøker å sensurere og legge lokk på enhver kunnskap og diskusjon om begivenhetene i 1989 og de viderefører stalinismens løgner om det 20. århundres forløp.

De avgjørende politiske lærdommene fra trotskismens langtrukne kamp mot stalinismen er innebygd i programmet, perspektivet og dokumentene fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI). Arbeidere og ungdom bør befatte seg med et seriøst studium av de politiske saksanliggendene som er involvert, og begynne med de republisert ICFI-dokumentene på World Socialist Web Site om massakren på Den himmelske freds plass (Tiananmen-torget), nå også på norsk, fortløpende siden forrige uke. Vi oppfordrer dere til å kontakte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International], som er det første skrittet i retning av å smi et trotskistisk lederskap i den kinesiske arbeiderklassen.

Fotnoter:

[1] Referert i «Workers in the Tiananmen protests: The politics of the Beijing Workers Autonomous Federation», av Andrew G. Walder og Gong Xiaoxia, først publisert i Australian Journal of Chinese Affairs, nr. 29, januar 1993.

[2] The World Capitalist Crisis and the Tasks of the Fourth International: Perspectives Resolution of the International Committee of the Fourth International, august 1988, Labor Publications, s. 30-31.

[3] Maurice Meisner, Mao’s China and After: A History of the People’s Republic, The Free Press, Tredje utgave, 1999, s. 508.

[4] ibid, s. 389.

[5] Michael Marti, China and the Legacy of Deng Xiaoping: From Communist Revolution to Capitalist Evolution, Brassey's Inc, 2002, s. 47-48.

[6] Referert i John Chan, «Twenty years since Deng Xiaoping’s ‘Southern tour’—Part 1», den 26. november 2012.

[7] Referert i John Chan, «Twenty years since Deng Xiaoping’s ‘Southern tour’—Part 2», den 27. november 2012.

[8] James Cogan, «Ti år siden massakren på Tiananmen-plassen», den 4. juni 1999 [publisert på norsk den 8. juni 2019]