Washington truer med å straffe Ankara for anskaffelsen av russiske S-400-missiler

Konflikten mellom USA og Tyrkia nær bristepunktet

Av Ulas Atesci
24 June 2019

Samtidig med USAs krigsforberedelser mot Iran stiger spenningene til bristepunktet mellom Washington og Ankara over den tyrkiske regjeringens anskaffelse av russiske S-400 antiflymissiler, som trosser amerikanske trusler.

Den 6. juni skrev Patrick Shanahan, da fungerende amerikansk forsvarsminister, et brev til sin tyrkiske motpart Hulusi Akar der han truet med å avbryte det militære samarbeid med Tyrkia, spesielt over F-35-kampanjen, og å underlegge Tyrkia et bredt spekter av sanksjoner.

Washington hevder at Tyrkias anvendelse av S-400-systemet ville undergrave NATO og den amerikansk-tyrkisk militære interoperabiliteten, og gjøre det mulig for Russland å skaffe seg etterretning om kampflyet F-35.

Shanahan skrev: «Dersom Tyrkia anskaffer S-400 vil våre to land måtte utvikle en plan for å få avsluttet Tyrkias deltakelse i F-35-programmet.» Han la så til: «Mens vi bestreber oss på å opprettholde vår verdsatte relasjon, vil Tyrkia imidlertid ikke motta F-35 dersom Tyrkia opprettholder S-400-kjøpet.» Shanahan truet også med å ekskludere Tyrkia fra et Brüssel-møte om F-35, og med å kansellere opplæringen av tyrkiske F-35-piloter i Amerika.

Forrige tirsdag sa den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan at Tyrkia uansett «veldig snart» ville ta imot det russiskproduserte S-400-systemet. Samme dag beklaget det tyrkiske forsvarsdepartementet i en uttalelse at Shanahans brev «ikke var i tråd med alliansens ånd», og at var «feilaktig formulert».

Shanahan hadde gjort det klart at USAs gjengjeldelse mot Erdoğan-regjeringen ville gå langt utover kanselleringen av Tyrkias ordre for mer enn 100 F-35-kampfly og ekskluderingen av tyrkiske industriforetaks fortsatte deltakelse i konsortiet som bygger F-35, samtidig som han understreket at Ankara fortsatt hadde «muligheten til å bytte kurs på S-400».

Shanahan sa: «Tyrkias anskaffelse av S-400 vil forhindre [Tyrkias] mulighet til å styrke eller opprettholde samarbeidet med USA og innen NATO, føre til tyrkisk strategisk og økonomisk overavhengighet av Russland, og undergrave Tyrkias meget kapable forsvarsindustri og landets ambisiøse økonomiske utviklingsmål.»

Washington overveier drastiske metoder for å piske Ankara inn på geledd. Sist august førte doblingen av amerikanske importtariffer på tyrkisk aluminium- og ståleksport til en kollaps av den tyrkiske lira, og bidro til å vippe Tyrkia ut i landets første resesjon siden 2009. Shanahan truet Ankara med sanksjoner under antiRussland-loven CAATSA fra 2017 – Countering America’s Adversaries Through Sanctions Act.

Shanahan advarte for at «videreføring av S-400-anskaffelsen vil føre til tap av arbeidsplasser, reduksjon av bruttonasjonalproduktet og landets internasjonale handel.»

Han la til: «President Trump forpliktet seg til å øke den bilaterale handelen fra nåværende $ 20 milliarder [NOK 171 milliarder] til over $ 75 milliarder [NOK 642 milliarder], men dét kan imidlertid vise seg utfordrende dersom USA pålegger CAATSA-sanksjoner. ... Det er sterk besluttsomhet og vilje fra begge partier i den amerikanske Kongressen til å se CAATSA-sanksjoner pålagt Tyrkia, dersom Tyrkia anskaffer S-400.»

Den 10. april publiserte Senatets komitéledere for utenriksanliggender og for de væpnede styrker, både republikanere og demokrater, en spalte i New York Times med tittelen «Tyrkia må velge mellom USA og Russland», hvor de kritiserte Tyrkias planer om å kjøpe S-400-systemet, og lovet at CAATSA-sanksjoner ville bli pålagt dersom landet gikk hen og gjennomførte handelen.

Ankara forsøker å manøvrere en kurs mellom USA, deres viktigste militærallierte gjennom tre-kvart-århundre og Russland, som landet har dannet en gebrekkelig allianse med de siste årene for å kontra-balansere det de anser som fientlige amerikanske handlinger.

I sitt brev av den 8. juni sier Tyrkias forsvarsdepartement at Shanahans brev er rettet inn på å «finne en løsning på de eksisterende problemene innen rammene av strategisk partnerskap» og «omfattende sikkerhetssamarbeid», og det understreker «viktigheten av å fortsette forhandlinger».

Erdoğan inntok en mindre forsonende holdning. «Jeg sier ikke at Tyrkia vil kjøpe S-400-forsvarssystemer, landet har allerede kjøpt dem; vi har sluttet avtalen,» sa han på et gruppemøte i sitt AKP-parti – Rettferdighet og utviklingspartiet – i Ankara den 12. juni. «Dette systemet blir levert vårt land neste måned.»

Ankara truet også med handelsgjengjeldelser dersom Washington pålegger Tyrkia sanksjoner. «Det er skritt vi vil ta [mot USA] dersom de skulle treffe [sanksjons-] tiltak mot oss. Disse trekkene vil bli bekjentgjort når det er nødvendig,» sa utenriksminister Mevlüt Çavuşoğlu til det statsdrevne Anadolu Byrå den 14. juni. Tidligere har Ankara antydet at Tyrkia kunne komme til å handle J-31-kampfly av kinesisk fabrikat, eller eventuelt russiske Su-57, dersom landet skulle bli utestengt fra F-35-programmet.

Forrige helg sa Erdoğan til reportere: «Vi vil ikke svelge våre ord», om S-400-systemet. Men han holdt likevel ut muligheten for å kunne oppnå en avtale med Washington: «Alt mitt håp er at vi vil få en gjennomgående utveksling med Mr. Trump under G20-toppmøtet.»

Selv så seriøs tvisten mellom Washington og Ankara er over S-400 er den likevel bare tennpunktet for langt dypere og mer uløslige geostrategiske konflikter.

I de fleste av de 17 årene han har ledet Tyrkias AKP-regjering har Erdoğan støttet og forsøkt å sko seg på de endeløse aggresjonskrigene USA har ført siden 1991, på Balkan, i Midtøsten og i Nord-Afrika. Likevel har de amerikansk-tyrkiske relasjonene bare blitt stadig mer eksplosive, og spesielt siden utbruddet av Syria-krigen.

I utgangspunktet støttet Erdoğan ivrig pådrivet USA lanserte i 2011 for å få veltet den syriske presidenten Bashar al-Assads Baathist-regime. Tyrkia hjalp til med bevæpning av de islamistiske militsene Washington anvendte som sine sjokktropper de første årene av krigen. Men Ankara trakk seg tilbake som ei spent fjær da Washington etter deres islamistiske alliertes nederlag, gjorde nasjonalistiske kurdiske militser til sine hovedproxy-styrker i Syria. Disse militsene er tilknyttet Kurdistans Arbeiderparti (PKK), som Ankara har kjempet en blodig antiopprørskrig mot i det sørøstlige Tyrkia de siste 35 årene.

Relasjonene mellom Tyrkia og landets tradisjonelle NATO-allierte ble ytterligere oppfrynset da Washington og Berlin støttet det mislykkede kuppforsøket mot Erdoğan i 2016. De vestlige maktene, og spesielt USA, anså det helt uakseptabelt at Tyrkia hadde vendt seg i retning nærmere forbindelser med Russland og Kina, samtidig som landet økte sine konflikter med USA og andre NATO-allierte over strategiske anliggender, deriblant deres støtte til de syriske kurdiske militsene.

Det var kort tid etter kuppforsøket – som mislyktes fordi Erdoğan etter forvarsel fra Moskva, var i stand til å gjøre en rettidig appell til sine velgere om å gå ut i gatene til hans forsvar – at AKP begynte å snakke om å anskaffe missilsystemet S-400 fra Russland.

I løpet av de påfølgende tre årene har Ankara opprettholdt sin støtte til al-Qaida-tilknyttede islamiststyrker i deres kamp mot det syriske regimet, som i sin tur er støttet av Russland og Iran, samtidig som han utvikler en gebrekkelig allianse med Moskva og Teheran basert på å begrense amerikansk makt i Syria. Anskaffelsen av S-400 er én av flere avtaler, som strekker seg fra våpenkjøp til andre kommersielle vareavtaler, som Moskva og Ankara fremhever som middel til å befeste deres gjensidige bånd.

De siste månedene har sett intense samtaler mellom USA og Tyrkia. Men det er ingen tegn til noen løsning på deres konflikter, og spesielt ikke over Syria. Ankara har lenge insistert på at landet må utvide den «sikre sonen» som det for tiden kontrollerer nordvest i Syria, til også øst for Eufrat-elva. Tyrkias mål er å smadre den kurdisk-ledede protostaten der, og jage de viktigste USA-tilknyttede PKK-allierte kurdiske militsene fra regionen. Washington fortsetter imidlertid sin militære understøttelse av den kurdiske YPG-militsen, og vurderer den YPG-kontrollerte enklaven i nordøst-Syria som et viktig brohode for fremtidige operasjoner mot Damaskus og Assad-regimets iranske og russiske støttespillere.

Ifølge en offisiell representant for De syriske demokratiske styrker (SDF), sammensatt i hovedsak av tropper av kurdisk etnisitet, har USA sendt en «bistandskonvoi» av tunge våpen og militærkjøretøy, inkludert 200 lastebiler, til den nordlige syriske byen Kobani ved den tyrkiske grensa. De har angivelig som oppgave å bygge «nye baser» i regionen.

Geopolitiske meningsforskjeller tilspisser seg også mellom USA og Tyrkia over amerikanske sanksjoner og krigsforberedelser mot Iran, som er en vesentlig energileverandør for Tyrkia; over Washingtons promotering av Israel og Saudi-Arabia som sine viktigste Midtøsten-allierte; og over det amerikanske presset for å utelukke Tyrkia fra offshore-energiressurser i Middelhavet.

For å understreker dybden av sistnevnte konflikten rapporteres det at Ankara etter hvert kan komme til å posisjonere S-400-missiler nær det østlige Middelhavet.

Washington og EU-maktene har opponert mot Ankaras bestrebelser på å få sin del av denne regionens energiressurser. Et toppmøte på Malta den 14. juni, som samlet Frankrike, Italia, Spania, Malta, Portugal, Hellas og Kypros, publiserte en felleserklæring som oppfordret Tyrkia til å slutte sin «illegale» prøveboring i regionen. Resolusjonen ba EU om «å være årvåken på saken, og i tilfelle Tyrkia ikke opphører med sine ulovlige aktiviteter, om å vurdere relevante tiltak i full solidaritet med Kypros.»

Washington og EU ser disse ressursene som Europas kritiske alternativ til russisk gassimport. Erdoğan svarte: «Ingen kan forhindre oss fra å forfølge tyrkisk-kypriotenes rettigheter og interesser i Øst-Middelhavet.» Den 3. mai begynte et tyrkisk boreskip prøveboringer der, til tross for USAs og EUs innvendinger.