Ti år siden USA-støttet kupp i Honduras

29 June 2019

28. juni markerte tiårsdagen for det USA-støttede kuppet som styrtet Manuel Zelaya, den valgte presidenten i Honduras, som bevæpnede soldater slepte ut av presidentpalasset i bare pysjamasen, stuet ombord et fly og fløy ut av landet.

Denne hendelsen innledet et tiår med endeløs undertrykking utført av en serie ekstreme, høyreorienterte og dypt korrupte regjeringer. De har styrt landet med en hensynsløs besluttsomhet på å forsvare det nasjonale oligarkiets interesser – de såkalte «ti familier» av mangemillionærer og milliardærer – og utenlandsk finanskapitals.

For massene av Honduras’ arbeidere og landsbygdfattige har politikken implementert av de påfølgende høyreorienterte regimene som etterfulgte Zelaya-utskyvingen vist seg å være katastrofal. Honduras er i dag det mest ulike landet i Latin-Amerika, som selv er den mest ulike regionen i verden. Nesten 70 prosent av landets befolkning lever i fattigdom, mens over 60 prosent mangler formell sysselsetting. Mordraten, som steg til den høyeste i verden, er fortsatt ni ganger den i USA.

Ett resultat har vært en masseutvandring. Den amerikanske regjeringen har rapportert pågripelsen av 175 000 honduranere ved den amerikansk-meksikanske grensa de siste åtte månedene. Landet står for langt den største andelen av migranter og flyktninger som søker seg til USAs grense – 30 prosent av totalen. Dette er nesten det doble av andelen på 16 prosent registrert for bare tre år siden.

Disse massene av arbeidere og deres familier på flukt fra sitt eget land, på grunn av uutholdelige betingelser skapt av imperialismen og den innfødte styringsklassen, konfronterer de samme grufulle omstendighetene som har sjokkert befolkningen i USA og verden med det nylig publiserte fotografiet av en salvadoransk far og hans datter som druknet sammen i Rio Grande.

Senest i april druknet en voksen og tre barn fra Honduras i samme elva da deres flåte kantret. På torsdag rapporterte meksikanske myndigheter at ei ung honduransk kvinne underveis nordover med sin familie falt fra et tog og ble knust under hjulene.

Nå konfronterer disse flyktningene den kombinerte undertrykkingen, interneringen og overtredelsene fra regjeringene i USA, Mexico og Guatemala, som har slått seg sammen om bruken av naken makt i et forsøk på å forhindre dem fra å unnslippe fattigdom, statsterror og utbredt vold.

Det demokratiske partiets kandidater og Kongress-ledere har felt krokodilletårer over dødsfallene i Rio Grande og posert som forsvarere av immigranter. Disse sentimentene er imidlertid motbevist av det faktum at den demokratiske presidenten Barack Obama – the «deporter-in-chief» – og hans daværende utenriksminister Hillary Clinton, presiderte over kuppet som forødet Honduras og drev landets befolkning til å rømme landet i desperasjon, til tross for truslene om død, forfølgelse og utsiktene til å bli kastet inn i en amerikansk konsentrasjonsleir.

Etter at Zelaya var styrtet, kidnappet og utvist fra landet, forsøkte Obama-administrasjonen å bevare et ferniss av forpliktelse til «demokrati» i Latin-Amerika – og fornektelsen av sine militære, etterretningsbaserte og diplomatiske operatører – ved offentlig å fordømme Zelayas utskyving.

Clinton nektet imidlertid hardnakket å beskrive militærets pågripelse og utvisning av en valgt president som et «kupp», en betegnelse som under bistandsloven US Foreign Assistance Act, ville ha pålagt Obama-administrasjonen å avvikle all bistand og alle bånd til kuppregimet.

Tilsvarende krevde administrasjonen heller ikke Zelayas gjeninnsetting. Gitt at USA sto for 70 prosent av Honduras eksportinntekter og besørget våpnene og bistanden landets militær var avhengig av, hadde det ubestridelig makt til å fremtvinge en reversering av kuppet.

Uansett de formelle og offentlig forkynte forbehold ble det imidlertid snart avslørt at amerikanske topp embetsrepresentanter hadde vært i diskusjoner med militærkommandørene og de høyreorienterte politikerne som organiserte kuppet kort før styrtingen av Zelaya.

Zelaya var en konservativ og velstående borgerlig politiker fra Honduras’ Liberale Parti, partiet som regelmessig vekslet om makten med det like høyreorienterte Honduras’ Nasjonale Parti under USA- og militærdominerte regimer, pådro seg imidlertid Washingtons misbehag ved å bli feid opp av Latin-Amerikas såkalte «Rosabølge». Samlingen av borgerlig-nasjonalistiske regjeringer under den hatten kunne, takket være råvareboomen og fremveksten av Kinas økonomiske innflytelse i regionen, adoptere en posering av populisme og uavhengighet fra amerikansk imperialisme.

For Zelaya var den klare attraksjonen billig venezuelansk olje og lånetilbud. Men amerikansk imperialisme, som syv år tidligere hadde forsøkt å velte den venezuelanske presidenten Hugo Chavez i et sivil-militært kupp, var fast bestemt på å eliminere en regjering i Honduras som innrettet seg med Venezuela og Cuba.

Det sentralamerikanske landet har lenge tjent og fungert som et oppmarsjområde for kontra-revolusjonære operasjoner i regionen, fra CIA-styrtingen av Arbenz-regjeringen i Guatemala i 1954 frem til den CIA-organiserte «contras»-krigen mot Nicaragua på 1980-tallet. Borgerkriger og kontra-opprørskampanjer gjennomført av amerikansk imperialisme i regionen, med utgangspunkt i Honduras som base, skulle kreve livene til hundretusener. Landet er fortsatt vertskap og lokalisering for den største amerikanske militærbasen i Latin-Amerika, ved Soto Cano.

Mye av det samme amerikanske personellet som var involvert i 2002-kuppforsøket mot Chavez i Venezuela under George W. Bush var også involvert i 2009-kuppet mot Zelaya i Honduras, da under Barack Obama. Og den samme strategiske politikken styrer Trump-administrasjonens nåværende regimeendringsoperasjon mot regjeringen til Nicolas Maduro i Venezuela.

Underliggende for denne klare kontinuiteten i Washingtons utenrikspolitikk, like mye under demokratiske som republikanske administrasjoner, er den amerikanske imperialismens pådriv for å reversere nedgangen for sitt globale økonomiske hegemoni med militære midler, særlig i regionen som den så lenge har ansett som «sin egen bakgård».

Den honduranske arbeiderklassen svarte på 2009-kuppet med et enormt heltemot. Den arrangerte kontinuerlige demonstrasjoner og streiker, der den var konfrontert med brutal undertrykking. Dette inkluderte vilkårlig frihetsberøvelse for tusener, skytingen av demonstranter, gruppevoldtekter av kvinner arresterte under protestene og organiseringen av dødsskvadroner for å få tatt livet av journalister og motstandere av kuppregimet.

Washington ignorerte denne rå brutaliteten, og de amerikanske foretaksmediene overså den stort sett i taushet.

Zelaya for sin del festet tillit til Obama-administrasjonens pseudo-demokratiske fasade, og appellerte til dens bistand, og han underkastet seg – og underordnet massebevegelsen mot kuppet – til en rekke forhandlinger som var innrettet mot å danne en «nasjonal enhetsregjering» med de samme som hadde veltet ham.

Disse forhandlingene førte til slutt ingen steder. Det høyreorienterte kuppregimet ledet av Zelayas tidligere allierte Roberto Micheletti fra Honduras’ Liberale Parti, var i stand til å trekke ut prosessen inntil riggede valg kunne arrangeres i november 2009, som da installerte den høyreorienterte regjeringen til Porfirio «Pepe» Lobo og ga Washington og verdens imperialisme anledning til å late som kuppet aldri hadde funnet sted.

Til tross for de honduranske arbeidernes heroiske bestrebelser førte lederskapene av fagforeningene og andre organisasjoner som støttet Zelaya gjeninnsetting, massebevegelsen ned ei politisk blindgate og etterlot arbeiderklassen uforberedt til å konfrontere Zelayas kapitulering og kuppregimets konsolidering av makten under Lobo.

Honduras står i dag foran sin mest alvorlige krise siden kuppet for ti år siden. I mer enn en måned har læreres og legers masseprotester og streiker, mot vidtrekkende IMF-dikterte nedskjæringer og trusler om privatisering av utdannings- og helsevesenet, rystet landet. Studenter og skoleelever har sluttet seg til disse masseprotestene og de okkuperer sine skoler og konfronterer opprørspoliti og militærtropper.

På ti-årsdagen for kuppet på fredag var det forventet massedemonstrasjoner over hele Honduras. Disse protestene ville hylle de 136 som er drept under undertrykkingen av protestene mot kuppet, så vel som de 14 som er drept av dødsskvadroner og de 13 som er forsvunnet. Siden har antallet drepte steget, deriblant fire til bare i løpet av den siste tidens protester.

Fredagens demonstrasjoner var utvilsomt også forventet å fremmet kravet om å få ned regjeringen til Juan Orlando Hernández (JOH), den korrupte presidenten og tilsynsføreren for Det internasjonale pengefondet (IMF), som nå blir holdt ved makten av det honduranske militæret og US Marines.

Zelaya, som nå figurerer som leder for Partido Libertad y Refundación [Partiet for frihet og renovering], fremmer dette kravet, og nok en gang fra standpunktet om å oppnå en avtale innen det styrende oligarkiet og å sikre støtte fra Washington.

I 2009 erklærte World Socialist Web Site at den honduranske arbeiderklassens kamp hadde «hjulpet til med å avsløre to store politiske fiksjoner. Den første er pretensjonen om at Obama-administrasjonen har innviet en ny æra av ikke-intervensjon og med gjensidig respekt i amerikansk-latinamerikanske relasjoner. Den andre er den at regionens borgerlige regimer, enten de er av en nasjonalistisk eller populistisk variant – fra Venezuelas Chavez til Zelaya selv – tilbyr noen vei fremover for arbeiderklassen og de undertrykte massene.»

Erklæringen varslet videre at «de som kaller seg ‘sosialister’ og som promoterer illusjoner om disse figurene avvæper arbeiderklassen og bereder grunnen for enda større nederlag.»

Med gjenoppblomstringen av klassekampen er disse lærdommene avgjørende. Arbeidere kan bare forsvare sine rettigheter gjennom et bevisst brudd med alle former for borgerlig og småborgerlig nasjonalisme, som ikke er instrumenter for å føre klassekampen, men for å undertrykke den.

Det som kreves er en politisk gjenopprusting og en internasjonal forening av arbeiderklassen i Honduras med arbeidere på tvers av hele Mellom-Amerika, i USA og over hele hemisfæren, i en felles kamp mot kapitalistisk utbytting, undertrykking og krig. Dette betyr å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) på tvers av begge Amerika-kontinentene.

Bill Van Auken