Skolerådet i San Francisco stemmer for å ødelegge venstreorienterte fresker de hevder er «rasistiske» og representerer «hvit overlegenhet»

Av Toby Reese
29 June 2019

På tirsdag kveld stemte San Francisco Unified School Board enstemmig for å ødelegge eller dekke over den historiske freskeserien «Life of George Washington Murals» fra 1936, på vegger ved en av skoledistriktets high schools. Avstemmingen er en reaksjonær beslutning som markerer en ny fase i sensurpådrivet som begynte i desember i fjor.

De 13 veggmaleriene skapt av den venstreorienterte kunstneren Victor Arnautoff var produkter av Works Progress Administration (WPA), et kunstprogram for arbeidsløse kunstnere under president FDRs New Deal, under Den store depresjonen. Freskene på skolen George Washington High School (GWHS) skildrer den motsigende karakteren av tidlig amerikansk historie, og presenterer mange av de progressive aspektene av Den amerikanske revolusjonen samtidig som de også viser slavearbeid og folkemordet på urinnvånerne, de amerikanske indianerne.

På det overfylte møtet ble tilhengere og motstandere av veggmaleriene hver tildelt 30 minutter, ett minutt maksimalt per person, til å begrunne sin holdning for eller imot bevaring av veggmaleriene. Talere fra George Washington High School Alumni Association, California College of the Arts, San Francisco Art Institute, United Public Workers for Action, og mange andre bød sine uttalelser til støtte for freskene.

Inne fra skolerådets møte

Carol, en tidligere kunstlærer ved GWHS, forklarte for publikum: «Jeg underviste der i mange år, og jeg tok alltid mine elever med til veggmaleriene i kunsttimene – [hun henvendte seg til tidligere elever som deltok på møtet]. Vet dere om WPA? Freskene er viktig kunst og historie, de viser våre høyder og våre lavpunkter.»

Robert, en eldre amerikansk urinnvåner, forklarte: «Freskene er en visuell historie om at det var et folkemord. Hvis de blir ødelagt, fjerner dere en visuell historikk. Jeg er også First Nation [urinnvåner], og jeg blir sint, men ikke på veggmaleriene, jeg blir sint over hvordan å overvinne undertrykking.»

En supporter av freskene uttalt at han var «sjokkert over at skoledistriktsmidler blir vurdert for overmaling, når de kunne brukes til undervisning, til lærerlønninger eller et ur-amerikansk ressursenter». Jack, et pensjonert medlem av fagforeningen International Longshore og Warehouse Union (ILWU), begynte å snakke om generalstreiken i 1934 som fant sted i San Francisco, for å gi en historisk kontekst for freskeseriens opprinnelse, men han ble avbrutt for at hans ene minutt løp ut. Jeff Powers, en jernbanearbeider, sa: «Freskene er ikke rasistiske, de forherliger ikke rasisme. Du må ikke nødvendigvis like dem, men du kan ikke ta dem ned – det er sensur, og da er vi ute på ei glatt skråning.»

Denne WSWS-reporteren uttalte til møtet: «Dette er ikke bedre enn bokbål og andre reaksjonære former for undertrykking og sensur. I siste instans er det rettet inn mot å blokkere befolkningen fra å forstå det amerikanske samfunnets motstridende sosiale utviklingsforløp – som har vært nyansert og komplisert, og vedvarer å være det. Fortiden må studeres, vurderes kritisk og forstås, for å kunne forbedre det nåtidige.»

Motstandere av veggmaleriene inkluderte studenter fra skoledistriktet, noen foreldre fra lokalsamfunnet, medlemmer fra innfødte amerikanske stammer og medlemmer av foreningen Reflection and Action Group, som var utpekt av skoledistriktet for å gi en anbefaling om veggmaleriene.

Som svar på argumentet om at å male over veggmaleriene var sensur, reagerte én motstander med å si at dette ikke var «å slette historien, men å gjøre det rette», mens en annen sa: «Det handler ikke om sensur, det handler om godtgjøringer.» Amy Anderson, en registrert American Indian [urinnvåner] uttalte: «Godtgjøringer betyr for meg at vi kan erkjenne at stor skade er gjort – hvite vegger kan være en ny start.»

En annen taler, Loretta Torez, sa: «Jeg har utviklet et spørsmål for å avgjøre om noen er en rasist. Bare spør dem: burde vår nasjon betale erstatning til svarte, urfolk, osv.? Hvis de svarer nei, er de rasister. Vi lever i en hvit-overlegenhetskultur her i San Francisco.»

Michelle Chan, fra Coleman Advocates, erklærte: «Hvis dere ikke forstår at disse veggmaleriene institusjonaliserer rasisme, da forstår dere ikke hva rasisme er.»

Så snart skolestyret avsluttet diskusjonen gikk de umiddelbart over til en anbefaling, og hadde tydeligvis allerede gjort seg opp sin felles oppfatning. Skolerådsrepresentantene diskuterte først og fremst hvordan veggmaleriene skulle ødelegges, enten med paneler som ville skjule dem fra syne eller med maling som permanent ville sletter freskene fra veggene. Ansatte fra skoledistriktet ble stilt spørsmål om hvilke juridiske og praktiske tiltak som ville kreves for hver av metodene.

Selv om flere skolerådsmedlemmer uttalte at deres foretrukne fjerningsmetode ville være å male over freskene – et svar favorisert av mange motstandere blant publikum, da de gjentatte ganger holdt opp plakater eller ropte ut: «Paint it down!» – ble det klart at dette alternativet ville kreve en omfattende Miljøkonsekvensrapport, og potensielt koste mer penger eller tid, på grunn av juridiske utfordringer. Alle de offisielle representantene var enige om at de ønsket å tildekke veggmaleriene så snart som mulig. Representantene stemte til slutt énstemmig for å male over freskene, men dersom det tok unødig mye tid, tilsynelatende mer enn tre år, da ville veggmaleriene i stedet bli tildekket med paneler.

Andre aspekter av diskusjonen blant skolerådsmedlemmene var avslørende. Når spørsmålet om kostnadene som kreves for å tildekke veggmaleriene kom opp, med den estimerte prislappen på fra $ 625 000 til $ 825 000 eller mer [NOK 5,3 til 7 millioner], sa styremedlemmet Alison Collins seg enig med motstandere av freskene med kommentaren: «Dette handler om erstatninger. Det er på tide vi står opp og betaler for det.»

Vincent Matthews, overinspektør [Superintendent] for San Franciscos Forente skoledistriktsråd referert til Oprah Winfrey, og hevdet: «Oprah definerer rasisme som ‘hver dags sliting på sjelen’. Da jeg så veggmaleriene, mistet jeg en stor del av min sjel.»

Rådsmedlem Gabriela Lopez hevdet at supportere for veggmaleriene bare «reiste seg» fordi skolerådet angrep «hvit-overlegenhet-verdiene».

Kommentarene fra de ulike skolerådsmedlemmene og deres supportere på tirsdag, så vel som styrets énstemmige beslutning, avslører denne kampanjens sanne, ekstreme høyre-preg. Dette er uttrykk for et ondskapsfullt reaksjonært sosialt element, som ikke representerer noe «lokalsamfunn» annet enn den velfødde, godt beskodde øvre middelklassen. Henvisningen til Oprah Winfrey, milliardæren, er avslørende: hun er rollemodellen for dette sosiale sjiktet, folk som er oppslukt av egeninteresse og selvmedlidenhet. De ser ingenting annet enn det som kunne åpne en karrierevei og større inntekter, og privilegier for seg selv. Det er ikke upassende å sammenligne dem med nazistiske bokbrennere.

Lope Yap Jr., visepresident for GWHS Alumni Association [foreningen for skolens tidliger elever], deltok på møtet og snakket til støtte for veggmaleriene. Han uttalte at hans organisasjon vurderer alle tilgjengelige muligheter for å bevare freskene, inkludert de juridiske. Loven California Art Preservation Act vedtatt i 1979 beskytter kunst «av anerkjent kvalitet» i 50 år etter datoen for en kunstners død. Denne loven, eller annen statlig eller føderal lovgivning, kan komme til å gjøre seg gjeldene i denne saken i de kommende månedene.