Ny-trykk i Russland av ødelagt pamflett om Den Røde Armé fra 1923, som var bestilt av Trotskij

Av Clara Weiss
1 July 2019

Prikaz No. 279 Revvoensovieta «K piatiletiiu Krasnoi Armii». S illiustratsiiami Yuriia Annenkova. Unichtozhennoe izdanie 1923 goda. Reprint. Portrety. Vospominanniia, Statiia i kommentarii I. V. Obukhova-Zelin’ska, red: A. A. Rossomakhin, Sankt-Peterburg 2019.

For noen uker siden dukket det opp en ekstremt sjelden pamflett i Russland, for første gang ny-trykt siden 1923: «Ordre nr. 279: For det femte jubiléet for Den røde armé», publisert av Det revolusjonære militærråd (Revvoensovjet), som den gang ble ledet av Leo Trotskij, og med illustrasjoner av den russiske futuristkunsteren Juri Annenkov.

Gjenutgivelsen av pamfletten er ledsaget av et bind som inkluderer et essay av den henfarene russisk-polske kunsthistorikeren Irina Obutsjowa-Zielińska, som dessverre gikk bort i fjor, så vel som illustratøren Annenkovs minner om Trotskij og denne perioden. Bindet inneholder også dusinvis av bilder, deriblant noen som aldri før har vært på trykk.

Forsiden av den ny-trykte pamfletten fra 1923

Gjenutgivelsen av denne pamfletten er en vesentlig begivenhet. Etter nesten 100 år tilgjengeliggjør den et viktig historisk dokument, som hadde en skjebne som gjenspeiler stalinismens voldelige undertrykking av ekte marxistisk tenkning og politikk, representert i Sovjetunionen av Leo Trotskij og Venstreopposisjonen. I likhet med utallige dokumenter knyttet til navnet Trotskij og Venstreopposisjonen ble pamfletten ødelagt av stalinistene, og det finnes i dag bare en håndfull originaleksemplarer. (Ett av de siste gjenværende originaleksemplarene av Prikaz No. 279 ble så sent som i 2018 solgt for 1 750 000 rubler, tilsvarende NOK 236 850.)

Obutsjowa-Zielińska forklarer motivasjonen for ny-trykkingen av brosjyren: «Sovjetunionens historie inneholder fortsatt mange mysterier. Alt for mange dokumenter og publikasjoner ble ødelagt, alt for mange mennesker døde for tidlig uten å etterlate vitnesbyrd om sine aktiviteter. Gjenopprettingen av mange fakta, og på dét grunnlaget etableringen av en oppfatning av vår nylige fortid (i historisk forstand) krever strenge undersøkelser og en grundig granskning av det som er bevart. Jeg mener at denne publikasjonen vil tjene som et bidrag til erkjennelsesprosessen, og til slettingen av noen ‘hvite flekker’ i historien om den tidlige sovjetperioden.»

Disse «hvite flekkene» i historien er et direkte resultat av den stalinistiske undertrykkingen av Venstreopposisjonen. Som Obutsjowa-Zielińska påpeker i sitt essay om denne brosjyrens historie: «Massekonfiskeringen av utgaver av brosjyrer fra biblioteker, alt som var tilknyttet navnet Leo Trotskij og andre medlemmer av ‘Venstreopposisjonen’, som ble gjennomført på slutten av 1920-tallet, og særlig i løpet av 1930-tallet, førte til en situasjon der bøker og agitasjonsbrosjyrer av en pedagogisk, eller noen ganger bare av en praktisk forretningsmessig karakter, ble omgjort til bibliografiske sjeldenheter. I mange tilfeller brant både arbeiderne i institusjonene og eierne av privatbiblioteker dem, bare i forsøk på å unngå problemer.»

Et ukjent antall dokumenter, og dusinvis om ikke hundrevis av bøker som var skrevet av Venstreopposisjonister, som tilsammen utgjør tusenvis av trykte sider, foreligger bare i en håndfull eksemplarer, om de i det hele tatt eksisterer, og de forblir til i dag stort sett ukjente og ikke-studerte.

Sider i den nyutgitte utgaven

Det revolusjonære militærrådets historie (Revvoensovjet) under Borgerkrig-perioden har vært spesielt under-utforsket. Som få andre av den tidlige sovjet-regjeringens institusjoner var Revvoensovjet tilknyttet navnet Trotskij, som grunnla og ledet rådet frem til 1925, så vel som til mange av de ledende Venstreopposisjonistene fra 1920-tallet, deriblant Nikolai Ivanovich Muralov, Ivar Tenisovitsj Smilga, [engelske tekster] Efraim Markovitsj Sklyanskij og mange andre. Nesten alle rådets medlemmer ble skutt under Den store terroren i årene fra 1936 til 1938.

«Trotskij ble fordømt i alle sammenhenger og på alle mulige måter, og siden ble bare hans navn et tabu, som også var tilfellet med mange andre medlemmer av Revvoensovjet og selve institusjonen,» skriver Obutsjowa-Zielińska. Det var ikke før i 1991, like før Sovjetunionens oppløsing at den første boka med biografiske essays om alle medlemmene av Revvoensovjet dukket opp på russisk.

Brosjyren som nå er nyutgitt, ble produsert som del av arbeidet for å feire femårsmarkeringen for grunnleggingen av Den røde armé. Borgerkrigen, som ble utløst av 19 utenlandske hærers intervensjoner for å styrte bolsjevik-regjeringen som kom til makten gjennom Oktoberrevolusjonen i 1917, var nettopp avsluttet. Av de 5,3 millioner mennene som ble mobilisert var det bare 600 000 igjen i den stående hæren, og sovjetstaten gikk hen til å implementere et militssystem. Krigen hadde krevd millioner av menneskeliv, ikke minst som konsekvens av hungersnød og sult, og hadde vært ledsaget av enorme ødeleggelser og lidelse. I beskrivelsen av de enorme vanskelighetene forårsaket av krigen står det i Revvoensovjets Ordre No. 279:

Årene med kamp og heder var samtidig også år med mye nød og mye motgang. Til tross for det faktum at de utsultede arbeiderne i militærindustrien ga alt de hadde for saken å besørge for De røde krigerne, var det mangel på alt, fra brød til kuler. Tropper som allerede var feiret for sine seire gikk uten støvler. Posisjoner som hadde blitt erobret med blod måtte ofte oppgis fordi det ikke var noe til å kunne svare på skuddene fienden avfyrte med. Bare de revolusjonære krigernes utholdenhet og selvoppofrelse gjorde kampen mulig. Bare sliter-massenes støtte garanterte seieren.

Ordre No. 279 avsluttes med en oppfordring til arbeiderne om å forberede seg, basert på lærdommene fra de foregående årene, for de kommende kampene og for imperialismens potensielle angrep. Den er, som alle skriftene fra de vesentlige militærkommandørene fra denne perioden, fast basert på perspektivet for sosialistisk verdensrevolusjon.

Det revolusjonære kommunistpartiet vokser overalt. Men ingen steder vil borgerskapet gi etter uten en grusom kamp. Det vil heller ødelegge hele verden enn å oppgi sine profitter. Utbytterne ser med hat på det eneste landet hvor arbeiderklassen regjerer. Sovjet-Russland er verdensrevolusjonens festning. ... Verdenskapitalen nekter fortsatt å anerkjenne sovjet-republikken, nå i dens sjette år. De håper fortsatt å finne det rette øyeblikk for å få levert den et ødeleggende slag. Det er derfor Den røde armé idag trenger det arbeidende Russland og verdensrevolusjonen, ikke mindre nå enn den gjorde i det øyeblikk da Sovjet-makten først ble til. Unge krigere! De fem foregående årene vil for dere være en skole av stort heltemot. Lær av fortiden, forberede dere for fremtiden ... Lær! Bli sterkere! Modne dere! Forbered dere!

Brosjyren var undertegnet av Trotskij; hans nestleder og stedfortreder ved Revvoensovjet Efraim Sklyanskij; øverstkommanderende Sergeij Kamenjev; og tre medlemmer av Revvoensovjet: Stepan Danilov, Vladimir Antonov-Ovsejenko og Pavel Lebjedjev, et tidligere medlem av den tsaristiske hæren som hadde tilsluttet seg revolusjonshærens rekker.

Signaturer i pamfletten

Som Obutsjowa-Zielińska forklarer var det i stor grad på grunn av disse signaturene at brosjyren ble tilintetgjort av stalinistene. Trotskijs navn ble i Sovjetunionen nesten et tabu etter ekskluderingen av Venstreopposisjon i 1927 og Trotskijs utvisning fra Sovjetunionen i 1929. Med Obutsjowa-Zielińskas ord: «Kampen mot trotskisme antok former for sosial paranoia: de lette etter ‘kodede’ bilder av Trotskij i vignettene på skolebøker, de som ble funnet skyldige for å ha trykt hans bilde i aviser ble skutt. Den aller minste forbindelsen med Trotskij ble behandlet som den mest forferdelige forbrytelse, og han forsvant nesten helt fra mye av Sovjetunionens offisielle historie.»

Efraim Sklyanskij var en av Trotskijs nærmeste samarbeidspartnere [lenke til engelsk tekst; Trotskijs selvbiografi, Mitt liv, kapittel XVI: Lenins død og forflytningen av makt] og var blant de første som ble angrepet og fjernet fra sine tidligere stillinger, i kampen mot Venstreopposisjonen. Han døde en tidlig og mistenkelig død ved drukning, i en innsjø i Connecticut, USA, i 1925. Sergeij Kamenjev jobbet tett med Trotskij under Borgerkrigen og fortsatte å stige i det sovjetiske militærets hierarkiske rekker inntil langt inn på 1930-tallet. Han døde i 1936 av hjertesvikt, men ble posthumt under De store utrenskningene anklaget for å ha deltatt i et «militær-fascistisk komplott».

Stepan Stepanovitsj Danilov hadde vært en revolusjonær siden 1890-tallet, og en bolsjevik siden 1904. Under Borgerkrigen var han nært både Lenin og Trotskij. I 1930 ble han ekskludert fra partiet som en «trotskist». Han ble dømt til døden i 1937, og døde i en leir kort tid etterpå.

Vladimir Aleksandrovitsj Antonov-Ovsejenko var legendarisk som mannen som hadde organisert flere opprør under 1905-revolusjonen, og han bidro til å organisere både oppstanden i juli og makterobringen i Petrograd i oktober 1917. Han kapitulerte senere til stalinismen, men ble også arrestert i 1937 og han ble skutt i 1938.

En del av Sovjetunionens utstillingspaviljong ved Biennalen i Venezia i 1924. Annenkovs portrett av Trotskij i midten av bildet

Pavel Lebjedjev var den eneste som unnslapp represjon. Han døde en naturlig død i 1933.

Historikeren beretter at i 1923, da brosjyren ble produsert, befant Trotskij seg på «høyden av sin makt og popularitet». I anledning av det femte årsjubiléet for Den røde armé hang hans portretter i alle Sovjetunionens byer. Gatsjina, en småby i nærheten av det som den gang enda var Petrograd (og senere ble Leningrad, som i dag er St. Petersburg), ble omdøpt «Trotsk» til hans ære.

Illustreringen av brosjyren var et biprodukt – og ganske spontant som sådann – av et mye større prosjekt: Revvoensovjet hadde bestilte futurist-kunstmaleren Juri Annenkov til å portrettere Trotskij og flere andre ledere av revolusjonen og Borgerkrigen, for en utstilling om Den røde armé. Denne utstillingen ble vist høsten 1923 i Moskva i Den røde armés and marines museum. Portrettene ble også utstilt under Biennalen i Venezia i 1924.

Annenkovs portrett av Leo Trotskij

Portrettet av Trotskij har siden blitt veldig godt kjent. De andre portrettene, der mange er mindre kjente, er ny-trykt i det her omtalte verket. De inkluderer portretter av Nikolai Muralov (1877-1937), Efraim Sklyanskij (1892-1925), Vladimir Antonov-Ovsejenko (1883-1938), Karl Radek (1885-1938), Grigorij Zinovjev (1883-1936), Mikhail Tukhatsjevskij (1893-1937) ), Anatolyj Lunatsjarskij (1875-1933) og Kliment Vorosjilov (1881-1961).

I 1925 tegnet Annenkov også et portrett av Vyatsjeslav Polonskij, som var redaksjonelt ansvarlig for pamfletten som leder av Den røde armés publiseringskommisjon og hadde vært den som formelt kontraherte Annenkovs arbeid i 1923. Gjennom hele 1920-tallet var Polonskij, sammen med trotskisten og litteraturkritikeren Alexander Voronskij, en av de ledende litterære utgiverne i Sovjetunionen.

Han jobbet i redaksjonene for tidsskrifter som Novyi Mir (Ny Verden) og Pechat' i revoliutsiia (Presse og Revolusjon). Med unntak av portrettet av Vorosjilov – som ble en viktig stalinist og derfor overlevde utrenskningene – ble nesten alle disse bildene forbudt i Sovjetunionen. Obutsjowa-Zielińska bemerker at da historisk materiale smått om senn begynte å bli gjenutgitt, i andre halvdel av 1980-tallet, ble det klart at nesten ingen i Sovjetunionen visste hvordan Trotskij hadde sett ut.

Annenkovs portrett av Vyatsjeslav Polonskij

I tillegg til Obutsjowa-Zielińskas essay inneholder verket også Annenkovs memoarer om hans arbeid for Revvoensovjet og hans møter med Trotskij, nedskrevet på 1960-tallet. De er et viktig historisk dokument om denne perioden, og spesielt om Leo Trotskij, som Annenkov hadde stor beundring og respekt for. Annenkov tilbrakte mange timer sammen med Trotskij for å lage hans portrett. Han kom til å forlate Sovjetunionen på midten av 1920-tallet og flyttet til Paris, hvor han opprettholdt kontakt med Christian Rakovskij og Leonid Krasin, begge viktige medlemmer av Venstreopposisjonen, så vel som med Boris Souvarine, den fransk-russiske sosialisten og motstanderen av stalinismen.

I beretningen om sitt første møte med Trotskij skrev Annenkov:

Vi satte oss ned. Trotskij begynte å snakke om kunst. Men – ikke om russiske kunstnere. Han snakket om «Paris-skolen», og om fransk malerkunst generelt. Han nevnte navnene Matisse, Derain, Picasso, men dreide samtalen i stadig større grad mot en dypere diskusjon om historie.

Spesielt interessant for meg var Trotskijs ganske spisse kommentarer om at den franske revolusjonen aldri hadde fått sin gjenspeiling i kunsten ... «Portretter, landskaper, stilleben, interiører, kjærlighet, hverdagsliv, krig, historiske hendelser, fester, sorg, tragedie, til og med galskap (la oss bare huske ‘Portrett av en sinnssyk person’ av Géricault) – alt dette har funnet en gjenspeiling i malerkunsten, og for den del i musikken. Men revolusjonen og kunsten i alle dens uttrykksformer – denne foreningen har hittil ikke blitt skapt.»

Jeg innvendte til Trotskij at revolusjonen i kunsten fremfor alt er en revolusjon i uttrykkets former. «Du har rett» – repliserte Trotskij – men dét er en lokal revolusjon, en revolusjon av kunstuttrykket selv, og som sådann en revolusjon som er lukket og ikke tilgjengelig for den generelle betrakteren. Men jeg snakker om gjenspeilingen av den generelle, menneskelige revolusjonen i de såkalte «høyverdige» kunstartene, som har eksistert i tusenvis av år ... Maleriene som produseres av sovjetiske malere nå, der de forsøker å ‘skildre’ revolusjonens spontanitet, det revolusjonære patos, er tragisk uverdige ikke bare revolusjonen, men kunstene selv ... »

Lengere ut i beretningen forteller han:

En dag jeg hadde jobbet til ganske sent på kvelden tilbød Trotskij meg å ligge over på hans «hovedkvarter». Jeg takket for tilbudet og aksepterte ... Etter å ha lest ei avis for å bli trøtt slo jeg av lampa og døset av. Enda bare i halvsøvne hørt jeg plutselig en ubestemmelig, dempet [zatushevannyi] lyd. Jeg gløttet på øynene og så at Trotskij, med ei lita lommelykt i hånda, hadde kommet inn i rommet og nærmet seg pulten. Han prøvde ikke å lage noe støy som kunne vekke meg. Men å liste seg frem «på tærne», som en ballerina, var uvanlig for ham og han mistet balansen, han stavret, balanserte med armene og med møye tok han det ene langsomme skrittet etter det andre. Etter å ha hentet noen dokumenter fra pulten så Trotskij i min retning: mine øyne var knapt åpne og jeg opprettholdt pretensjonen av å sove. Med samme møysommelige innsats listet Trotskij seg ut av rommet og lukket forsiktig døra etter seg. Du måtte ha levd under forholdene i Russland i de årene for å forstå hvor uventet det var med en slik fintfølende hensyntagen fra lederen av Den røde armé og «permanent» revolusjon.

Annenkov var også venn av Sklyanskij, «Trotskijs høyrehånd». Han siterte fra Trotskijs selvbiografi for å beskrive denne ekstraordinære unge revolusjonæren: [lenke til engelsk tekst; Trotskijs Mitt liv, kapittel XXX: I Moskva]

Blant partiarbeiderne i krigskommissariatet fant jeg armélegen Sklyanskij. Til tross for sin ungdom (i 1918 var han knapt 26) var han iøynefallende for sine forretningsmessige metoder, sin arbeidsinnsats og sitt talent for vurdering av mennesker og omstendigheter – med andre ord for de kvaliteter som utgjør en administrator. Etter å ha rådført meg med Sverdlov, som var uvurderlig i slike saker, valgte jeg Sklyanskij som min nestleder og stedfortreder. Det valget har jeg aldri hatt noen grunn til å angre siden... Hvis noen skulle kunne sammenlignes med Den franske revolusjonens Lazare Carnot (kjent som «Organisatoren av seieren» i de franske revolusjonære og napoleonske krigene, CW), er det Sklyanskij. Han var alltid eksakt, uutslitelig, våken og velinformert ... Man kunne ringe ham klokka to eller tre om natta og fremdeles finne ham ved sitt skrivebord i kommissariatet. «Når sover du?» kunne jeg spørre ham. Han responderte med et skuldertrekk.

Annenkov la til: «Bortsett fra de ovenfor nevnte kvaliteter var Sklyanskij en sjarmerende kamerat og en meget kultivert mann som elsket kunsten i alle dens uttrykksformer; og til tross for at han var overarbeidet gikk han aldri glipp av en utstilling, og ikke én teaterpremiere eller en konsert.»

Annenkovs portrett av Efraim Skylanskij

Pamfletten og Annenkovs memoarer illustrerer ganske kraftig den innflytelsen, respekten og populariteten som Trotskij og mange fremtidige Venstreopposisjonister nøt i de tidlige årene etter Revolusjonen og under opptakten til den indre partistriden.

Men mens dette bindet imidlertid tilbyr viktig materiale og en sterk følelse av de dramatiske endringene i den politiske situasjonen som skulle finne sted i Sovjetunionen bare innen få måneder, fra høsten 1923 til våren 1924, blir ikke det politiske innholdet og årsakene til disse endringene forklart. Selv om Obutsjowa-Zielińskas essay vitner om hennes respekt for Trotskij og for hans kamp mot stalinismen, og om hennes forpliktelse til å gjenopprette historisk sannhet, kan hun ikke forklare hverken dens politiske grunnlag eller dens utvikling og utfall.

Den enorme hastigheten og intensiteten som fremkomsten av stalinismen og dens kamp mot trotskismen utviklet seg med, kan ikke forstås uten å ta med i betraktning innvirkningen av den aborterte tyske revolusjonen høsten 1923 – en revolusjon som allment var forventet å lykkes og som hadde ført vel over én million sovjetiske menn til å registrere seg som frivillige for Den røde armé, for at de kunne haste til støtte for «Røde oktober» etter den tyske arbeiderklassens makterobring. Den feilaktige politiske kursen fulgt av Komintern [o. anm.: Den tredje internasjonale; Den kommunistiske internasjonale] i Tyskland under den sterke innflytelsen fra den fremvoksende Stalin-fraksjonen, sammen med deres feilaktige politiske retningslinjer angående innenlandske økonomiske og politiske forhold, førte til dannelsen av Venstreopposisjonen, som i oktober 1923 meldte seg med Erklæringen fra de 46.

Leo Trotskij og Juri Annenkov, fra en privat samling, nå trykt i dette verket

For å isolere Trotskij og hans tilhengere dannet Josef Stalin, i nært samarbeid med Grigoryj Zinovjev og Lev Kamenjev, den såkalte «troikaen» i partiets politbyrå. Deres angrep på Trotskij ble muliggjort av Lenins død tidlig i 1924. Mer åpne angrep på Trotskij startet høsten 1924, bare få måneder etter begivenhetene beskrevet i dette verket, med den såkalte «litterære diskusjonen» om Trotskijs den gang nyutgitte bok Lærdommer fra oktober, der han gjennomgikk den parti-interne motstanden mot makterobringen i 1917, i en åpen sammenligning med den feilaktige kursen Komintern inntok med hensyn til Tyskland i 1923.

Angrepene på Trotskij ble sentrert på teorien om permanent revolusjon, det teoretiske uttrykket for programmet for sosialistisk verdensrevolusjon, som hadde dannet grunnlaget for bolsjevikenes makterobring i 1917. Reaksjonen mot dette programmet fra store deler av partiledelsen, anført av Stalin, under banneret av det nasjonalistiske programmet «sosialisme i ett land», ga uttrykk for de sosiale og politiske interessene til et byråkrati som hadde vokst i arbeiderstaten, under betingelser av en tilbakestående økonomi og en demografi med en overveldende stor bondebefolkning, og ikke minst den uventet lange perioden med internasjonal isolasjon og imperialistisk omringning.

Obutsjowa-Zielińska skriver at Trotskij og andre Venstreopposisjonister forble medlemmer av partiets sentralkomité på grunn av Stalin-fraksjonens «endringstreghet», og at de fleste «vanlige sovjetborgere» ikke forstod omfanget av de grunnleggende endringene som fant sted innen landets lederskap.

Annenkovs portrett av Vladimir Antonov-Ovsejenko

Faktisk var sluttresultatet av kampen langt fra fastlagt enda. Gjennom hele 1920-tallet forble Venstreopposisjonen og Trotskij rett nok bekjempet og undertrykt, men de representerte en fortsatt betydelig politisk kraft i Sovjetunionens politiske, økonomiske og kulturelle liv. Under disse betingelsene, og gitt deres enorme kamphistorikk og prestisje blant brede lag av arbeiderklassen og i intelligentsiaen, var det alt annet enn lett for Stalin-fraksjonen å fjerne Venstreopposisjonister fra innflytelsesrike stillinger i sin helhet, til tross for de mest forferdelige fordømmelser av dem og undertrykkingen av enhver opposisjonell diskusjon om de dagsaktulle politiske sakene.

Ved ledende utdanningsinstitusjoner som Institutt for Røde Professorer, som utdannet akademikere og marxist-teoretikere under direkte tilsyn av partiets sentralkomité, opprettholdt Venstreopposisjonens medlemmer innflytelsesrike stillinger og de hadde støtte blant elevene frem til 1925. I partiets ungdomsorganisasjon Komsomol var Venstreopposisjonen spesielt sterk. Da det i 1925 brøt ut en revolusjonære bevegelse blandt kinesisk bønder og arbeidere økte Venstreopposisjonens innflytelse betydelig, både blant industriarbeiderne og i deler av intelligentsiaen.

Trotskistenes voksende isolasjon, og stalinistfraksjonens tilslag på slutten av 1927 var i sammenheng med nye nederlag for verdensrevolusjonen, fremfor alt nederlagene for den britiske generalstreiken i 1926 og for Den kinesiske revolusjonen i årene 1925 til 1927 – som begge deler var resultat av det staliniserte Kominterns opportunistiske politikk. Da Komintern-kursen i Tyskland gjorde det mulig for Hitler å komme til makten i Tyskland i 1933, uten at ett skudd var løsnet, og uten noen diskusjon innen Komintern selv om dens katastrofale politikk, da gikk Den internasjonale venstreopposisjonen resolutt til oppfordring om å danne Den fjerde internasjonale, som til slutt ble grunnlagt i Paris i 1938.

Annenkovs portrett av Grigorij Sinovjev

Til tross for mangelen på en politisk forståelse av disse fundamentale historiske spørsmålene, er det faktum at verk som dette nå blir publisert, under forhold der den russiske staten nok en gang har sluppet løs en ondsinnet kampanje mot Trotskij, av ekstremt stor betydning.

Verket kommer ett-og-et-halvt-år etter at hittil ukjente manuskripter av Venstreopposisjonens medlemmer som var fengslet i det politiske isolatet Verkhne-Uralsk, ble avdekket og publisert i Russland og fant en leserkrets av titusenvis av mennesker. I de senere månedene har flere nye bøker blitt utgitt som seriøst omhandler arbeidet til de revolusjonære litteraturkritikerne Alexander Voronskij og Vyatsjeslav Polonskij.

Voronskijs semi-fiksjonaliserte memoarer, Za zhivoi i mertvoi vodoi [bokstavelig og direkte oversatt: I søken etter levende og dødt vann; ofte oversatt til engelsk som Waters of Life and Death] ble publisert for bare noen måneder siden. Boka har fått en anseelig mengde lesere og blitt en av de bestselgende bøkene i en velrenomért bokhandel i Moskva. Samlet sett peker disse publiseringene på en veldig kjærkommen endring i holdningen til det kritiske spørsmålet om den historiske sannheten om Trotskij og Venstreopposisjonen, innen en viktig del av intelligentsiaen og arbeiderklassen i Russland, og i Øst-Europa for øvrig.

Det russiske verket, Prikaz No. 279, kan bestilles her.

Den russiske utgaven av Til forsvar av Leo Trotskij, forfattet av David North, kan bestilles her.