Plattheter ved G20 kan ikke tilsløre en verden på kanten av krig

2 July 2019

På 1930-tallet, kjent som «det katastrofale tiåret», var det alle slags vridninger og vendinger i stormaktsrelasjonene på den diplomatiske og den internasjonale fronten, så vel som i de økonomiske og handelsmessige sfærene.

Denne feberhete aktiviteten, karakterisert av at avtaler ble truffet én dag for å bli brutt den neste, hadde et essensielt objektivt innhold. Det var formen imperialistmaktenes febrile manøvreringer antok før verdenskrigens flodbølge brøt ut i september 1939.

Endre det som endres må, det er direkte paralleller til den nåværende og dagsaktuelle perioden. Trump-administrasjonens vekslinger på Iran, Nord-Korea og Kina – krigstrusler den ene dagen, kunngjøring av en avtale den neste, for så å bli etterfulgt av flere trusler dagen derpå – har alt sammen den samme logikken. Det er uttrykk for en kriseridd geopolitisk orden som uunngåelig tenderer i retning av et nytt krigsutbrudd.

Dette ble understreket av forrige torsdagens vedtak av den massive Pentagon-autoriseringsloven for $ 750 milliarder [NOK 6,389 billioner] som gikk gjennom det amerikanske Senatet med stemmeresultatet 86 for og 8 mot, begge partiene sett under ett. Formålet for bevillingsloven ble fastlagt av lederen av Senates forsvarskomité Jim Inhofe.

Der han beskrev verden som «mer ustabil og farligere enn noen gang i mitt liv», understreket han at Den nasjonale forsvarsstrategien, som definerer «strategisk konkurranse» med Russland og Kina, samt trusler fra «skurkestater» som Iran og Nord-Korea, «hadde lagt det klart frem for oss».

Inhofes bemerkninger, og støtten fra begge partiene for den massive eskaleringen av militærutgifter understreker den essensielle posisojnen til det amerikanske politiske etablissementet og dets militær- og etterretningsorganer. De ser resten av verden som en eksistensiell trussel.

Konfrontert med nedgangen i sin økonomiske makt over de syv tiårene siden de utøvde uutfordret overherredømme ved slutten av andre verdenskrig, forsøker USA å motvirke krisen for sitt hegemoni med bruk av militærmakt, og de truer med å kaste menneskeheten ut i en tredje verdenskrig.

Konfliktene og spenningene mellom stormaktene – en alles krig mot alle – var åpent til skue på G20-toppmøtet i Osaka, Japan, før helgen. Det ble sluttført litt mer enn ei uke etter at Trump hadde kansellert et angrep mot Iran, som truet med å utløse en ukontrollerbar militærkonflikt med uante konsekvenser.

G20-toppmøtene ble iverksatt etter den globale finanskrisen i 2008 for å etablere en mekanisme for å forsøke å regulere den globale økonomiens affærer og forhindre utbrudd av den typen konflikter som banet veien for andre verdenskrig, og mest signifikant den gangens restriktive handelsforanstaltninger og proteksjonisme. Det siste toppmøtet viste at disse anstrengelsene har endt med en total fiasko.

Som Martin Wolf, økonomispaltist i Financial Times, bemerket ble G20 grunnlagt for å utvide grunnlaget for globalt samarbeid, og «er offer for den generelle uorden. G20-medlemmene er medisinere som har behov for å helbrede seg selv. Vil de? Ikke i dag, er så visst svaret.» Faktisk, ikke noen annen dag heller.

Med Trump-administrasjonen som langer ut mot sine økonomiske rivaler, ikke bare Kina, men Japan, EU og Tyskland, og krever at verden underlegger seg deres «America First»-agenda, mislyktes toppmøtet å utføre sitt grunnleggende mandat.

Som ordstyrer for møtet advarte Japans statsminister Shinzo Abe for at handelsrelaterte spenninger var en risiko for den globale økonomien, og det var bekymringer for at etterkrigstidens frihandelssystem «kan være i ferd med å vakle» – et betydelig understatement.

Men tidligere forpliktelser om å «motstå proteksjonisme» ble slettet og kommunikéet antok bare en rekke uforpliktende uttalelser om behovet for frihet og rettferdighet. Som Abe sa det: «I stedet for å spille opp forskjellene mellom de G20, prøvde vi å finne et fellesgrunnlag.»

Det vil si, å få tilslørt meningsforskjellene, samtidig som sammenstøt over handel og økonomi – og bak dem forberedelsene til militærekonflikter – intensiveres.

På det avgjørende spørsmålet om handelskrigen mot Kina var det direkte paralleller med Trumps tilbaketrekning fra Iran-saken ti dager tidligere. På et sidelinjemøte med Kinas president Xi Jinping holdt Trump tilbake med å pålegge ytterligere tariffer, muligens så høye som 25 prosent, på kinesiske varer for en ytterligere verdi av $ 300 milliarder [NOK 2,556 billioner], på toppen av de varene til verdi av $ 200 milliarder [NOK 1,7 billioner] som allerede er underlagt disse tiltakene.

Men akkurat som med konflikten med Iran og Nord-Korea, har ingenting blitt løst og alle tiltak rettet mot Kina gjenstår «cocked and loaded».

Trump sa seg bare enig om at de truede nye tiltakene, som ville dekke stort sett all USAs import fra Kina, ville bli suspendert «foreløpig» mens offisielle forhandlinger gjenopptas. Men det var ingen bevegelse på de grunnleggende spørsmålene – fremfor alt USAs krav om at de har retten til å beholde eksisterende tariffer og bare vil begynne å heve dem når de ensidig vurderer at Kina overholder en eventuell avtale – et krav Beijing har meldt som uakseptabelt.

Under opptakten til møtet hadde Kina insistert på at det ikke kunne gjenopptas noen diskusjoner med mindre USA møtte deres krav om at restriksjoner mot den kinesisk telekomm-giganten Huawei må heves.

Huawei har blitt plassert på handelsdepartementes Entity List, som betyr at amerikanske selskaper som ønsker å selge Huawei vitale komponenter, må innhente regjeringens tillatelse. Dette tiltaket var rettet inn på å lamme Huaweis globale virksomhet og har hatt en betydelig innvirkning i ukene siden det ble annonsert.

Trusselen som henger over Huawei opprettholdes. Trump reverserte ikke handelsdepartementets beslutning – og han sa at saken angående Entity List bare kunne bestemmes på slutten av forhandlinger. Han ga bare en vag forpliktelse om å tillate amerikanske foretak å sende varer til Huawei. Hva dette betyr er ekstremt uklart, for som Trump sa det: «Vi snakker om utstyr der det ikke er et stort nasjonalt nødssituasjonsproblem med det.»

For hva dét angår etterretnings- og militærapparatet, så vel som deres talspersoner både i Det demokratiske og Det republikanske partiet, utgjør selve eksistensen av Huawei og hva foretaket representerer for Kinas skyv for å styrke sin industrielle og teknologiske utvikling, «en stor nasjonal nødssituasjon» som USA er fast bestemt på å møte med alle nødvendige midler.

Trumps «innrømmelser» angående Huawei ble umiddelbart angrepet fra begge partiene, mao. fra «begge sider av den politiske midtgangen».

«Huawei er en av de få potente hevarmene vi har for å få Kina til å spille rettmessig på handel. Hvis Trump trekker seg, da vil det dramatisk undergrave vår evne til å få endret Kinas urettferdige handelspraksis,» sa Charles Schumer, demokratenes leder i Senatet.

Marco Rubio, den prominente republikaneren i Senatet, og antiKina-hauken, gikk enda lengre. «Dersom president Trump faktisk har forhandlet vekk de siste restriksjonene på Huawei, da må vi få satt disse restriksjonene på plass igjen, gjennom lovgivning. Og dét vil vedtas og vil gå gjennom med et stort veto-sikkert flertall,» tvitret han.

G20-møtet, de totalt instabile internasjonale relasjonene, på-igjen-av-igjen-avtalene, kombinert med voksende økonomiske konflikter, signaliserer en klart advarsel for verdens befolkning: betingelsene for en ny verdenskrig modnes raskt, og det bankes på portene.

Denne klare og høyst eksisterende faren kan bare bekjempes og beseires med utviklingen av en antikrigmassebevegelse av verdens arbeiderklasse, basert på kampen for et internasjonalt sosialistisk program for å takle problemet ved dets rot – å få slutt på det kapitalistiske profittsystemet, og oppdelingen av verden i rivaliserende nasjon-stater og imperialistmakter.

Nick Beams