Australias mediesjefer forsøker å avlede raseri over politiraid

Av Mike Head
3 July 2019

Forrige onsdag, tre uker etter politiraidene på journalister i Australia, gikk de øverste lederne av landets tre største mediekonglomerater sammen på scenen på Den nasjonale presseklubben [National Press Club], angivelig for å forsvare pressefriheten.

To store politiraid på to dager, gjennomført av Det australske føderale politiet (AFP) straks etter Liberal-National-regjeringens valgseier, fremprovoserte utbredt offentlig raseri og forargelse, ikke minst blant journalister og andre mediearbeidere, i Australia og også internasjonalt.

Polititropper tilbrakte åtte timer der de gjennomsøkte og beslagla dokumenter og datafiler på Sydney-hovedkontoret til Australian Broadcasting Corporation (ABC) og syv timer for ransaking av Canberra-hjemmet til Annika Smethurst, en politisk redaktør for News Corp – hvor de til og med rotet gjennom hennes soverom og baderomskuffer.

Raidene var ment å sende en nedkjølende melding til alle varslere og journalister. Begge operasjonene var rettet mot utgivelsen av lekkasjer som avslørte viktige elementer i Australias USA-koblede militær-etterretningsapparat og krigsforbrytelser begått av australske spesialstyrker som del av den USA-ledede okkupasjonen av Afghanistan, og planer om å legalisere internt masseovervåkning utført av Australias elektroniske spioneringsagentur.

Formålet med mediesjefenes fellesopptreden var å tildekke disse sakene og avlede det folkelige ramaskriket over til en bønn til regjeringen om et fortsatt nært partnerskap i forhindringen av offentlig tilgang til slik inkriminerende informasjon.

Det mest avslørende aspektet av dette bedrageriet i ledernes presentasjon, og i alle de påfølgende redaksjonelle lederartiklene og den generelle mediedekningen, var at det ikke var noen omtale av den saken som åpnet flomportene for slike blatante angrep mot ytringsfriheten og grunnleggende demokratiske rettigheter. Det er den voldelige arresteringen av WikiLeaks-utgiveren og journalisten Julian Assange, som den 11. april ble trukket ut av Ecuadors London-ambassade av britisk politi for å stå overfor utlevering til USA.

Ved å autorisere politiraid mot journalister, så vel som mot individene som lekker fordømmende informasjon, fulgte statsminister Scott Morrisons regjering direkte opp tråden fra Trump-administrasjonens tiltale mot Assange, en australsk statsborger, med 17 anklagepunkter under den amerikanske spionasjeloven, der han står overfor livstidsfengsling og en mulig dødsstraff.

Assange, en ekte gravejournalist og utgiver, publiserte tusenvis av dokumenter som la for dagen sannheten om krigsforbrytelser, mord, kuppkomplott og massovervåkning begått av USA og landets allierte, deriblant Australia, over hele verden.

På Den nasjonale presseklubben sa Michael Miller, styreleder for Murdoch imperiets News Corp Australasia, Hugh Marks, adm. dir. for Nine Media, og David Anderson, adm. dir. for ABC, at deres organisasjoner sto sammen for å «forsvare journalistikk og offentlighetens rett til å vite sannheten».

Miller erklærte: «Disse raidene setter vårt demokrati i fare, de setter vår rett til å bli informert i fare, og de setter folk som snakker med journalister i fare.»

Likevel nektet disse organisasjonene samme dagen, sammen med andre foretaksmedier rundt om i verden, å publisere en kronikktekst forfattet av Nils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur, som fordømte forfølgelsen av Assange og grundig avkledde regjeringenes og foretaksmedienes løgner spredt for å sverte hans navn og renomé.

I tillegg til deres bevisste taushet om Assange kom de tre mediesjefene heller ikke med ett ord om hvorfor de australske politiraidene ble gjennomført. På en mediekonferanse i forrige måned erklærte [engelsk tekst] fungerende kommissær for Det australske føderale politiet Neil Gaughan at raidene ble utført for å beskytte informasjonen som de australske politi- og etterretningsorganene mottar fra deres «Five Eyes»-partnere [‘Fem øyne’].

Five Eyes er et toppnivånettverk av etterretningstjenester, dominert av USA, som også inkluderer Australia, Storbritannia, Canada og New Zealand. Dette nettverket er sentralt i krigsforberedelser og operasjoner. Det gjennomfører elektronisk overvåkning av rivaliserende regjeringer, og av millioner av mennesker over hele verden.

Faktisk innrømmet Gaughan at politiet handlet på instruksjoner fra Washington, så vel som fra Canberra [o. anm.: Australias politiske hovedstad]. Dette er del av et forsøk på å tildekke, ikke bare USAs og dets alliertes tidligere forbrytelser, men de enda større som nå planlegges der Washington truer Iran, Syria og Venezuela, og eskalerer sin økonomiske krig og militærkonfrontasjon med Kina.

Mediekonglomeratene er åpenbart bekymret for at med mindre de tilsynelatende inntar en posisjon mot politiraidene vil deres troverdighet – allerede frynsete etter mange års medvirkning i regjering-foretaksovergrep mot grunnleggende demokratiske rettigheter – bli ytterligere oppsmuldret.

De tre topplederne skisserte konstitusjonelle og juridiske utfordringer som skal lanseres av ABC og News Corp, i forsøk på å få raidene erklært ulovlige, stoppe enhver rettsforfølgelser av journalister og arrangere for returneringen av beslaglagt materiale.

Disse søksmålene kan komme til å strekke seg over flere måneder. Helt forutsigbart vil dommerne akseptere «nasjonalsikkerhet» – et notorisk vagt og vidtrekkende påskudd – som begrunnelsen for raidene. Domstolene har en lang historikk for å nekte å stille spørsmål om slike påstander fra militær-etterretningsapparatet.

Videre har Australias koloniæra-grunnlov fra 1901 ingen rettighetserklæring [‘bill of rights’], og ingen beskyttelse av grunnleggende demokratiske prinsipper, som ytringsfrihet og mediefrihet.

De juridiske utfordringene refererer en svak «underforstått frihet for politisk kommunikasjon» som sies å være innebygd i grunnloven. Men High Court, Australias høyesterett, har gjentatte ganger insistert på at denne «friheten» kan overstyres av ethvert «legitimt» regjeringsformål – som eksempelvis «nasjonalsikkerhet», eller beskyttelsen av «internasjonale relasjoner» til USA og allierte land.

Ingenting av dette vil bli utfordret av medieinnehaverne, som er forpliktede supportere av den amerikanske militæralliansen og alle andre aspekter av «nasjonalsikkerhet». Miller fortalte Den nasjonale presseklubben: «Vi støtter også lover som holder oss trygge; vi tror på å være harde på terrorisme og sterke på grensesikkerhet.»

Mediesjefene kunngjorde at en tiår-gammel «Rett til å vite»-koalisjon av medieselskapene, som fikk tilslutning av mediebransjens fagforening, Media, Entertainment & Arts Alliance (MEAA), har oppfordret Morrison-regjeringen til å gjøre seks lovendringer.

Disse er retten for medieforetak og journalister til å bestride gjennomsøkningordre før de blir aktivert; begrensede beskyttelser for offentligsektor-varslere; mindre klassifisering av rutinemessige dokumenter som hemmelige; en gjennomgang av lovgivningen om informasjonsfrihet; «offentlig interesse»-unntak for profesjonelle journalister i hemmelighold- og spionasjelovgivning; og mindre restriktive ærekrenkingslover.

Disse forslagene ble meldt for å oppnå en «balanse» mellom «nasjonalsikkerhet» og ytringsfrihet, og er utformet for å beskytte foretaksmediene og journalister – som jobber tett med det politiske etablissementet og «sikkerhets»-apparatet – ikke uavhengige, opposisjonelle og kritiske medieplattformer, deriblant WikiLeaks og World Socialist Web Site.

Den seneste tausheten om Assange er ingen tilfeldighet. Nesten alle vesentlige nyhetskilder globalt, – deriblant ABC, Guardian, Nine Media og Murdoch-mediene – har deltatt i konspirasjonen for å bakvaske og fordømme Assange. Denne oppstillingen understreker behovet for å mobilisere den internasjonale arbeiderklassens enorme styrke for å sikre friheten for Assange og den modige varsleren Chelsea Manning.

Det er målet for den verdensomspennende kampanjen som ble lansert av WSWS og Socialist Equality Partier for etableringen av en Global forsvarskomité for å forhindre Julian Assanges overføring til USA.