Den globale krigen mot flyktninger

4 July 2019

En rekke hendelser de siste to ukene har ført til et massivt ramaskrik over den systematiske mishandlingen og alle overtrampene begått mot flyktninger, utført av kapitalistregjeringer over hele verden.

Hundretusenvis av mennesker har gitt uttrykk for sin motstand mot den italienske regjeringens arrestering på lørdag av Carola Rackete, den 31 år gamle tyske sjøkapteinen for redningsskipet Sea Watch 3, besluttet av Italias fascistiske innenriksminister Matteo Salvini. Racketes angivelige «forbrytelse» var at hun som ansvarlig for skipet den 12. juni reddet 52 afrikanske flyktninger i havsnød på Middelhavet, deriblant gravide og barn, og besørge deres trygge overføring til det italienske territoriet Lampedusa.

I mer enn to uker hadde Sea Watch seilt på kryss og tvers av Middelhavet på jakt etter ei havn i Den europeiske union (EU) å kunne legge til land ved. Ingen EU-regjering, deriblant Frankrike, Tyskland og Spania, ville akseptere de få dusinene flyktninger – og de etterlot mannskapet uten annet valg enn å gå i land på Lampedusa, der de trosset den italienske regjeringens illegale forbud mot alle maritime ankomster medførende asylsøkere.

Italienske dommeres beordring om løslatelse av Rackete på tirsdagskveld var som respons på det massive uttrykket for folkelig støtte for henne i arbeiderklassen. Per tirsdag hadde fondet en tysk komiker satte opp til støtte for juridiske gebyrer for Sea Watch reist mer enn € 800 000 [NOK 7,74 millioner], og et annet fond på Facebook over € 400 000 [NOK 3,89 millioner], samlet fra mer enn 25 000 givere. Over 330 000 mennesker meldte seg på en underskriftskampanje med krav om Racketes umiddelbare løslatelse.

Den italienske rettsbeslutningen er imidlertid på ingen måte en retrett fra tilslaget rettet mot alle de som prøver å redde flyktninger. Rackete skal utvises fra Italia og forblir under juridisk trussel. Italia har tiltalt Pia Klemp, sjøkaptein på båten Luvempa, som reddet 14 000 mennesker, og som ble arrestert i 2017, for å ha «tilrettelagt og bidratt til ulovlig innvandring». Hun står overfor utsikter til 20 år i fengsel.

Med motbydelig hykleri har europeiske embetsrepresentanter, deriblant den tyske sosialdemokratiske presidenten Frank Walter-Steinmeier og den franske innenriksministeren Christophe Castaner, mildt kritisert Salvini og felt krokodilletårer for flyktningene. Men alle vet at det er EU, med Frankrike og Tyskland i front, som har oppført «Festning Europa» avgrenset med piggtråd og maskinpistoler, avsluttet redningsoppdrag på Middelhavet, og gjort havområdene sør for Europa til en enorm kirkegård. Salvini gir bare mer nakent uttrykk for hele EUs politikk.

I 2015 annonserte EU «Operasjon Triton», mens libyske militser ble trent som en kystvakt for å fange flyktninger på flukt til Europa og returnere dem til konsentrasjonsleirer i Libya, hvor det er dokumenterte bevis for tortur, voldtekter, drap og salg av flyktninger til slaveri. Mens EU avsluttet sine redningsoperasjoner har mannskap og skipskapteiner fra humanitære frivillige organisasjoner (NGO-er) blitt rettsforfulgt og fått sine seilingsrettigheter inndratt.

I løpet av de tre siste årene har minst 14 000 mennesker druknet i Middelhavet i forsøk på å nå Europa. En rapport publisert i forrige uke av den spanske pro-flyktningeorganisasjonen Caminando Fronteras [‘Til fots over grenser’], viste at minst 1 020 mennesker hadde druknet, fra januar 2018 til juni 2019, i 70 registrerte havsforlis bare i Gibraltarstredet mellom Marokko og Spania.

Åtti år etter at regjeringer internasjonalt på 1930-tallet returnerte jøder på flukt fra nazi-regimet til den så godt som visse død, adopterer EU sin massemordspolitikk for å sende flyktninger en klar melding: forsøk på å utøve deres legale og demokratiske rett til asyl i Europa vil sannsynligvis føre til døden ved drukning.

I USA har Trump-administrasjonen opprettet et nettverk av konsentrasjonsleirer for immigranter inne i landet, og langs grensa mellom USA og Mexico, der forholdene er så uhyrlige at dr. Lucio Sevier, en barnelege som i forrige uke besøkte sentre i Texas som huser barn, sa de var å betrakte som «torturanlegg».

På tirsdag rapporterte den kvinnelige demokratiske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez fra en besøkstur til et interneringssenter i Texas, hvor kvinner ble holdt i celler uten tilgang til vann og som av grensevakter var fortalt at de fikk drikke fra toalettene. En dag tidligere avslørte ProPublica en hemmelig Facebook-gruppe der fascistiske grensevakter utvekslet voldelige vitser om immigranter, og seksualiserte trusler mot Cortez før hennes besøk.

På søndag kom den folkelige avskyen og motstanden mot Trumps fascistiske immigrantpolitikk til uttrykt av mer enn 200 amerikanske jøder som demonstrerte utenfor et ICE-interneringssenter i New Jersey, der deres protestrop var: «Aldri igjen betyr nå!» Trettiseks av dem ble arrestert, og én ung arrestert demonstrant rapporterte at hun følte seg «vel», fordi hennes besteforeldre, som sloss mot nazistene, «ville ha hyllet meg for å stå opp mot konsentrasjonsleirer».

Det globale angrepet på flyktninger strekker seg langt forbi Europa og Amerika. Den 27. juni roste den amerikanske presidenten Trump den samstemte antiimmigrantpolitikken til den australske Liberal/National-koalisjonsregjeringen og opposisjonspartiet Labor Party. Trump erklærte at det var «mye å lære» av den australske tverrpartipolitikken som går under benevnelsen «Operasjon Suverene Grenser», og som anvender marine og militær for å avskjære og blokkere alle flyktninger som forsøker å nå Australia, i strid med folkeretten.

Det faktum at angrepet på flyktninger er en universell prosess viser at det ikke skyldes enkelpolitikeres fascistiske personligheter, som en Trump eller en Salvini. Det er en ganske spesielt forvorpen manifestering av et nytt, historisk sammenbrudd av det kapitalistiske nasjon-stat-systemet. Titalls-millioner menn, kvinner og barn flykter fra sosialt sammenbrudd og massedrepingene produsert av et-kvart-århundre med kriger i Midtøsten og Afrika, ført av USA og deres imperialistallierte i EU.

Det er i dag flere flyktninger enn noen gang siden etter andre verdenskrig. En FN-rapport publisert i forrige uke fastslo at antallet mennesker tvangsmessig omplassert rundt om i verden nesten har doblet seg fra 43,3 millioner i 2009 til 70,8 millioner i 2018. Hvert minutt i 2018 ble 25 personer tvunget til å flykte fra sine hjem. Litt under 1 prosent av menneskeheten er flyktninger, én av hver 108 mennesker.

I 1940, to år før Europas fascistregimer lanserte nazi-regimets «Endlösung» – genocidet mot jødene – advarte den store russiske revolusjonære Leo Trotskij: «I dag bestreber det forvitrende kapitalistsamfunnet seg på å presse det jødiske folk ut fra alle sine porer; sytten millioner individer av de to milliardene som befolker kloden, det vil si mindre enn 1 prosent, kan ikke lenger finne noe tilfluktsted på vår planet! Med de store landområdene og de teknologiske undrene, som i tillegg til jorden også har erobret himmelen for mennesket, har borgerskapet klart å konvertere vår planet til et forvorpent fengsel.»

I dag står kapitalistregjeringene overfor en utdypende krise av den globale orden og en voksende politisk opposisjon innenlands, og de promoterer alle den type nasjonalisme og xenofobi som karakteriserte det fascistiske høyre på 1930-tallet. Den universelle adopteringen av drakonisk flyktningepolitikk er midlene styringselitene over hele verden rehabiliterer det ekstreme høyre med.

De autoritære tiltakene rettet mot flyktninger er – som antisemittismen var det på 1930-tallet – rettet mot arbeiderklassen som helhet. Konsentrasjonsleirene som idag anvendes mot flyktninger, kan imorgen brukes mot arbeidere og politiske motstandere av krig og militarisme, nedskjæringer og sosial ulikhet.

Den kraftige støtten for flyktninger i arbeiderklassen kan og må mobiliseres. Men det eneste midlet for å forhindre et fornyet tilbakefall til barbari og krig er å bevæpne motstanden mot fascistiske angrep på flyktninger med et bevisst sosialistisk og internasjonalistisk program. Dette betyr å avvise alle forsøk på å gjøre innvandrere til syndebukker for den sosiale krisen produsert av kapitalismen, og å forsvare enhver arbeiders rett til å leve hvor de vil – med fulle borgerrettigheter, inkludert retten til å reise og arbeide.

Bare arbeiderklassens politiske makterobring internasjonalt kan frigjøre samfunnets ressurser fra foretaksoligarkiets kontroll og garantere en høy levestandard for alle mennesker, i en verden fri fra fattigdom og undertrykking.

Will Morrow