Frankrikes «gul vest»-protester og gjenoppblussingen av den internasjonale klassekampen

Av Parti de l’égalité socialiste
4 July 2019

For syv måneder siden kom hundretusenvis av «gul vest»-protesterende sammen på sosialmedier for å motsette seg antiarbeiderpolitikken til Emmanuel Macron – Frankrikes «president for de rike». De kledde seg i gule høy-synlighetsvester for å protestere mot Macrons regressive drivstoffskatter, de fordømte lave lønninger, innsparingspolitikken og politi-stat-militarisme. Demonstrasjonene, som vant sympati fra det store flertallet av arbeidere og som avslørte Macron som en isolert og foraktet figur, ble den betydligste politiske opposisjonsbevegelsen i Frankrike siden generalstreiken i mai 1968.

Disse protestene er et vendepunkt i Frankrike og internasjonalt, og markerer arbeiderklassens initielle gjenkomst på den politisk scenen.

Blant arbeidere over hele verden er det i ferd å bryte ut et raseri mot svimlende nivå av sosial ulikhet, mot stadig dypere fattigdom og elendighet og en liten elites berikelser, og mot statsundertrykking. I parallell med «de gule vestene» utfolder det seg det største oppsvinget av verdensproletariatet på årtier. Amerikanske læreres massestreiker, meksikanske maquiladora-arbeideres spontanstreiker og streiker mot EUs lønnsfrysing over hele Europa, har brutt ut i parallell med streiker av plantasjearbeidere og offentlig ansatte på det indiske subkontinentet, og samtidig med masseprotester for omveltingen av militærregimer i Sudan og Algerie. Disse kampene har alle fremmet en militant avvisning av bankenes diktater, og har reist krav om dyptgripende samfunnsendringer.

Etter syv måneder med «gul vest»-protester er det kritisk å trekke lærdommene av kampen så langt, basert på en oppriktig og konsis vurdering av situasjonen som arbeidende mennesker står overfor.

Samtidig med voksende amerikanske trusler om krig mot Iran og om handelskrig med Kina, har det finansielle aristokratiet nektet å komme med noen slags innrømmelser overhode for disse kampene, i Frankrike og internasjonalt. Siden «gul vest»-protestene begynte har Macron kunngjort fundamentale angrep på det som gjenstår av de sosiale rettighetene etablert etter den sovjetiske nedkjempingen av nazismen i den andre verdenskrigen, og han har erstattet statspensjonen med «pensjon på poeng» med en udefinert pengeverdi, eliminert livstidsansettelser i offentlig sektor, og en nedskjæring av finansieringen av helsetjenester og utdanning. Det er stadig tydeligere at arbeidere ikke kan bevirke endringer gjennom forhandlinger med politiske representanter for kapitalistklassen.

«De gule vestene» har møtt et hittil usett angrep fra politistaten. Titusentalls politi med pansrede kjøretøy, vannkanoner, stun-granater, bønneposekuler og automatgeværer har såret over 2 000 mennesker, der mange har mistet hender til politigranater, eller øyne for bønneposekuler. Bare den 8. desember ble mer enn 7 000 til 9 000 arrestert, i de største massearrestasjonene i storby-Frankrike siden nazi-okkupasjonen. Dette kulminerte i mars med at Macron autoriserte hæren til å skyte med skarp ammunisjon mot sosialprotester, for første gang i Frankrike siden opprørsstreikene i 1947, arbeidernes siste opprør i Frankrike, rett etter andre verdenskrig og fascismens fall.

Det avgjørende spørsmålet er: Hvilke revolusjonære perspektiver er nødvendige for den internasjonale arbeiderklassens fremvoksende bevegelse? «Gul vest»-bevegelsen har berettiget perspektivene til Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) og dens franske seksjon Parti de l'égalité socialiste (PES). Stalinist-regimenes restaurering av kapitalismen i Øst-Europa og Kina i 1989 og oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, markerte ikke «Historiens slutt» og den endelige triumfen av en demokratisk kapitalistisk orden. Perioden da effekten av disse begivenhetene var tilstrekkelig for å undertrykke klassekampen er nå over. Etter 30 år med eskalerende imperialistkrig og et tiår med økonomisk krise siden Wall-Street-krisen i 2008, hjemsøker igjen spøkelset av arbeiderklassens bevisste revolusjonære handling finansaristokratiet.

«Gul vest»-bevegelsen berettiget også ICFIs analyse av formen som gjenopplivingen av klassekampen ville anta. Det er et internasjonalt opprør mot fagforeningene, mot sosialdemokratiske og stalinistiske partier og mot deres allierte blant de pabloistiske etterkommerne av småborgerlige renegater fra trotskismen. Selv i Frankrike, som er et senter for disse politiske tendensene, har ikke militante protester oppstått fra noen av deres manøvrer, eller fra noen av deres dissidentfraksjoner, men er fullstendig utenfor deres kontroll.

Denne innledende oppblussingen av klassekamp har avslørt kløfta som skiller arbeidere fra velstående lag av middelklassen rotfestet i studentbevegelsen post-1968, som lenge har dominert det som går for «venstre»-politikk. I ukevis har fagforeningsbyråkrater, statsfinansierte akademikere og mediekommentatorer fra middelklassens pseudo-venstre boikottet protestene, søkt tilflukt i små feministiske #MeToo-forsamlinger, eller holdt seg hjemme. Deres fokus på seksualitet, hudfarge og livsstil spilte ingen rolle i protestene mot sosial ulikhet, som brøt ut blant de som er posisjonert i de nederste 90 prosent av inntektsstigen.

Vettskremt av et revolusjonært oppsving nedenfra opponerte de mot «de gule vestene». Fagforeningene stengte ned trailersjåførernes og havnearbeidernes streiker, som var kalt i solidaritet med «de gule vestene» i de første ukene av protestene. Som et ekko av de franske stalinistenes forvorpne bakvasking av trotskistbevegelsen i det 20. århundre som «Hitlero-trotskister», svertet Philippe Martinez, den stalinistiske sjefen for Generalføderasjonen for arbeid (CGT), dem gjentatte ganger som fascister og antydet at det var «brunt» skjult under deres gule vester. Mange partier, som det pabloistiske Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA), var et ekko av hans bemerkninger. Selv de som var mindre åpent fiendtlige, som Jean-Luc Mélenchons Ukuelige Frankrike (LFI), spilte ikke noen vesentlig annen rolle: til tross for å ha oppnådd 7 millioner stemmer i presidentvalget i 2017, organiserte ikke LFI en eneste protest til støtte for «de gule vestene».

«De gule vestene» har demonstrert ett essensielt poeng: for å mønstre en mektig kamp må arbeidere og ungdommen mobilisere uavhengig av fagforeningene og de småborgerlige pseudo-venstre-partiene. Utbruddet av de første uavhengige kampene har imidlertid bare reist enda skarpere de politiske saksanliggender som arbeidere over hele verden nå stilles overfor i denne nye revolusjonære epoken. Leo Trotskij forklarte, i sin store bok Historien om Den russiske revolusjon:

Massene trer ikke inn i en revolusjon med en utarbeidet plan for sosial omstrukturering, men med en skarp følelse av at de ikke lenger kan tåle det gamle regimet. Bare de ledende sjiktene av en klasse har et politisk program, og selv dette må utsettes for begivenhetenes prøvelser og for massenes godkjenning. Revolusjonens grunnleggende politiske prosess består følgelig av en klasses skrittvise forståelse av problemene som reises av den sosiale krisen – massenes aktive orientering ved en metode av suksessive tilnærminger.

«Gul vest»-protestene brøt ut i de initielle fasene av denne prosessen. Hundretusenvis av arbeidere og fattige middelklassefolk konkluderte med at det var meningsløst å appellere til de etablerte partiene eller til fagforeningene, som bare ville selge ut og stenge ned enhver kamp. Etter å ha stemt for partier av alle avskygninger forente de seg bak oppropet om revolusjon mot Macron. Men i denne første tilnærmingen forblir spørsmål om perspektiv og program uløste. Det var ingen enighet om hva som skulle erstatte Macron. Noen «gule vester» nektet å akseptere enhver diskusjon om politikk og kalte det splittende, eller de avviste sosialisme som politikken til den diskrediterte småborgerlige periferien av Frankrikes big-business-Sosialistparti (PS). Konfrontert med uopphørlige krav i mediene om å formulere krav som Macron kunne imøtekomme, fremmet de slagord som den sveitsiske varianten av borgerinitierte folkeavstemminger (RIC), som først var foreslått av Mélenchon, og de oppfordret til en overføring av makten til folket.

Bestrebelser på å reformere fransk parlamentarisk demokrati mislyktes imidlertid. Nasjonalforsamlingen nekter å innføre RIC, og militante protester har bare overbevist staten om å øke undertrykkelsen. Mange «gule vester» fornemmer at veien fremover er å mobilisere massestøtten de har blant arbeidere. Men uansett hvor mye sympati arbeidere føler for «de gule vestene» så ser de ikke slagord som RIC som et grunnlag for det som ville være en revolusjonær konfrontasjon med Macron-regimet, med EU og verdens finansmarkeder.

Dreiningen må være til perspektivene fremmet i Frankrike av PES. Partiet har kompromissløst forsvart «de gule vestene», det har motsatt seg statens undertrykking av dem og den trakasseringen de har vært utsatt for fra mediene og de store partiene, inkludert fra pseudo-venstre. PES har insistert på nødvendigheten av at arbeidere må bygge uavhengige aksjonskomitéer, i Frankrike og internasjonalt, på det trotskistiske perspektivet for kampen for politisk makt, og å bygge ICFI som arbeiderklassens revolusjonære avantgarde. De daglige begivenhetene bekrefter at alternativene arbeiderklassen står overfor ikke er reform eller revolusjon, men revolusjon eller kontrarevolusjon. Den eneste måten å få stoppet angrepene på arbeidernes levestandard er å mobilisere den fulle og hele industrielle og økonomiske makten til den internasjonale arbeiderklassen, for å ta kontroll over økonomien, ekspropriere finansaristokratiet og ta statsmakten.

Finansaristokratiets pådriv mot diktatur

Politikken for innstramminger og militær-politi-undertrykking er forankret i verdenskapitalismens objektive, historiske krise. Perioden siden oppløsingen av Sovjetunionen har ikke bare sett et lite finansaristokratis obskøne berikelse i alle land. Økonomisk globalisering har i vesentlig grad forsterket kapitalismens hovedmotsetninger – den mellom verdensøkonomien og nasjon-stat-systemet, og den mellom sosialisert produksjon og privatakkumuleringen av profitt – som i det 20. århundre førte til verdenskrig og fascistdiktatur, men også til sosial revolusjon.

Frigjort fra den politiske og militære hindringen som Sovjetunionen utgjorde, invaderte NATO-maktene Irak, Balkan, Afghanistan, Libya, Syria, Mali og videre, og plyndret de strategiske, oljerike områdene i Asia og Afrika. Dette imperialistiske krigspådrivet, som har krevd millioner av liv, har gått hånd i hånd med angrep på lønninger og sosiale betingelser, som har intensivert den sosiale ulikheten, tilspisset økonomisk ustabilitet og utløst finansielle kriser. Wall-Street-krisen i 2008, forårsaket av bankens kriminelle spekulasjoner, brakte nesten ned hele verdens finanssystem.

EU-maktene reagerte med å pumpe billioner av euro inn i lommene til de superrike, finansiert av nedskjæringer og innstramminger og målrettet mot det som var igjen av de sosiale innrømmelsene innvilget europeiske arbeidere etter den sovjetiske nedkjempingen av nazi-Tyskland i andre verdenskrig. De klubbet gjennom bredt anlagte angrep mot universelle helsetjenester, mot gratis offentlig utdanning og mot beskyttelser for vilkårlige oppsigelser. Dette ble symbolisert av EUs tiår-lange plyndring av Hellas, som sank landet inn i Europas dypeste resesjon siden kapitalistisk restaurering av Sovjetunionen selv. Samtidig med en enorm vekst av sosial elendighet har Frankrikes milliardærers formuer blitt mer enn tredoblet siden 2008, mens Macron pøser ut hundrevis av milliarder av euro for å bygge opp Frankrikes og EUs krigsmaskin, og gradvis gjenoppretter universell militærtjeneste, for å forberede for enda større kriger.

Styringsklassens strateger vet at det å fortsette med å pålegge en slik politikk, i møte med voksende raseri og militans i arbeiderklassen, krever en vending til autoritært-fascistisk styre. I et 2013-notat forfattet under euro-krisen, diskuterte banken JP Morgan hindringene bankene håpet å få fjernet for å få omstrukturert Europas sørlige «periferi». Der stod det:

Landenes grunnlover har en tendens til å vise en sterk sosialistisk innflytelse, som gjenspeiler den politiske styrken venstreorienterte partier oppnådde etter fascismens nederlag. ... Politiske systemer rundt periferien viser typisk flere av de følgende karaktertrekkene: svake sentralstater relatert til regionene; konstitusjonelle beskyttelser av rettigheter i arbeidslivet; konsensusbyggende systemer, som fremmer politisk klientellisme; og retten til å protestere, dersom uvelkomne endringer gjøres i det politiske status quo. Tilkortkommenhetene av denne politiske arven har blitt avslørt av krisen.

For det europeiske borgerskapet markerer den nåværende krisen slutten for de demokratiske innrømmelsene til arbeiderklassen fra etter andre verdenskrig. Den gangen var europeisk kapitalisme diskreditert av krigens titalls-millioner dødsofre, fascistundertrykkingen og Holocaust. For å berettige opprettholdelsen av kapitalisme i Frankrike lovet det stalinistiske franske Kommunistpartiet (PCF), sosialdemokratene og de borgerlige tilhengerne av general Charles de Gaulle – som var forent i Det nasjonale motstandsrådet (CNR) – å gjennomføre «fjerningen av de store økonomiske og finansielle aristokratiene fra deres kommanderende roller i økonomien». De nasjonaliserte flere bransjer, skapte statlige helsetjenester og pensjonsordninger, og nedfelte retten til å streike og protesterte i Frankrikes forfatning, som et løfte om at forbudet mot klassekamp som det var under nazistene aldri skulle komme igjen. Tilsvarende bestemmelser ble vedtatt i Italia, og siden på tvers av mye av det kapitalistiske Europa.

Søttifem år senere kollapser nå de gjenværende strukturene av dette politiske systemet. Europas sosialdemokratiske partier, som Frankrikes big-business-Sosialistparti (PS), som kom til å dominere det som gikk som det franske «venstre» etter generalstreiken i 1968, desintegrerer samtidig med voksende klasseraseri mot tiårene av nedskjæringer, innstramminger og krig. En ny fase av klassekampen innledes. Borgerskapet river opp rettighetene det lovet å opprettholde for alltid, og gjenoppliver nå fascistiske regimer.

Det faktum at denne politikken forfølges over hele Europa understreker at den er forankret i objektive klasser og ikke i personlig politisk stabeinthet representert av enkeltindivider, som en Macron. I Tyskland dekker alle de vesentlige borgerlige partiene opp for ekstremistiske professorer som Jörg Baberowski, der de hvitvasker Hitlers forbrytelser for å legitimere upopulære nedskjæringer og innstrammingspolitikk og en remilitarisering av tysk utenrikspolitikk. Samtidig blir det nyfascistiske Alternative für Deutschland (AfD) systematisk bygd opp i Bundestag [det tyske føderale parlamentet]. I Spania, etter Madrids tilslag mot den katalanske folkeavstemmingen om uavhengighet i 2017, har hæren og politiet promotert partiet Vox, som hyller fascisthæren som lanserte et kupp og med det Den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939. Vox krever også forbud mot marxistiske partier. Italias sterke mann fra det ytre høyre, innenriksminister Matteo Salvini, applauderer fascistdiktatoren Benito Mussolini. Og Macron hyllet diktatoren fra Frankrikes nazi-kollaborerende Vichy-regime – den dømte forræderen og massemorderen Philippe Pétain – som en stor soldat, da han lanserte tilslaget mot «gul vest»-protestene.

Konklusjonene som har sitt utspring i slike tektoniske skiftninger i den europeiske og den globale politikken, kan kun trekkes i et historisk perspektiv. Det er ikke, som så mange av de franske mediene hevder, at venstresiden og sosialismen er død. Snarere har CNRs løfter om å legge bånd på makten til «økonomiske og finansielle lojaliteter» i det nasjonale rammeverket under kapitalismen vist seg å være falske, og CNRs stalinistiske, sosialdemokratiske og gaullistiske tendenser – som besørget rammeverket for den offisielle franske politikken gjennom flere tiår – er alle bankerotte. I dag har et globalt finansaristokrati gjenoppstått. Det fortærer ikke bare all sosial velstand skapt av arbeiderklassen for å fôre sine obskøne formuer, det rehabiliterer også det 20. århundres kriminelle fascister, for å bygge autoritære regimer for det 21. århundre.

Den kolossale figuren som fremstår som det historiske alternativet til denne oppløsingen av den offisielle europeiske politikken, er Leo Trotskij. Medlederen av Oktoberrevolusjonen sammen med Lenin, og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale mot den nasjonalistiske degenereringen av det sovjetiske byråkratiet under Stalin, advarte ikke bare helt korrekt om stalinismens kontrarevolusjonære rolle i Sovjetunionen. Hans forsvar av programmet for sosialistisk verdensrevolusjon mot stalinismen grunnla en bevegelse som lenge etter en stalinistisk attentatsmanns mord på Trotskij den 21. august 1940, fortsatt besørger arbeiderklassen med et marxistisk internasjonalistisk perspektiv.

Etter den andre verdenskrigen var det bare trotskistbevegelsen som motsatte seg de stalinistiske partiene, deriblant PCF – den gang det dominerende partiet i den franske arbeiderklassen – da det blokkerte for den sosialistiske revolusjonen i Europa. Før krigen hadde Stalin beordret mordet på Trotskij, mord av de overlevende veteranbolsjevikene i Moskva-prosessene, og det politiske genocid av marxister i Sovjetunionen i De store utrenskningene. Da krigen sluttet ble Stalin enig med Europas stalinistpartier, deriblant PCF, at arbeiderklassen ikke skulle ta makten. Trotskistene motsatte seg den stalinistiske oppløsingen av uavhengige organisasjoner av arbeiderklassekamp som hadde spredt seg over Frankrike og Europa blant opprør mot fascismen – deriblant Resistance-militser og fabrikk-komitéer – som de stalinistiske partiene avvæpnet og oppløste. Den fjerde internasjonale motsatte seg også avstemmingen om Frankrikes 1946-konstitusjon basert på CNRs program, og advarte korrekt for at en kapitalistrepublikk uunngåelig ville forråde de forhåpninger arbeidere ble oppfordret til å investere i den.

Denne historiske vurderingen – berettiget av blodige franske kolonikriger i Indokina og Algerie, og deretter av PCFs forræderi av generalstreiken i mai 1968, da partiet nektet å gripe makten – bekreftes i dag av borgerskapets dreining til autoritære former for styre over hele Europa.

«Gul vest»-bevegelsen har også understreket den historiske betydningen av ICFIs kamp mot de småborgerlige pabloist-renegatene fra trotskismen. Det pabloistiske NPA ledes av tidligere studentdemonstranter fra 1968, som samlet seg rundt den småborgerlige tendensen ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel som hadde brutt med ICFI i 1953, da de krevde at Den fjerde internasjonale skulle likvidere seg inn i den tidens stalinistiske og borgerlig-nasjonalistiske massepartier, og de påsto at disse partiene kunne erstatte Den fjerde internasjonale som arbeiderklassens revolusjonære lederskap. Pabloistene tilpasset seg på den måten til etterkrigstidens kapitalistoppsett i Vest-Europa, som stalinistene hadde bidratt til å skape. Daniel Bensaïd, den avdøde NPA- og 1968-studentlederen forklarte pabloistenes brudd med ICFI i sin bok Trotskij-ismer, på denne måten: «På slutten av 1940-tallet hadde betingelsene som Den fjerde internasjonale ble opprettet under blitt betydelig endret. Programmet måtte omdefineres. Pablo våget å utføre denne oppdateringen. ... Pablo forsto allerede på 1950-tallet hvordan man kunne reise saksanliggender som kvinnefrigjøring, selvforvaltning og demokratisk sosialisme.» Det vil si at Pablo foreslo å likvidere ICFIs trotskistprogram og erstatte det med begreper populære blant de velstående sosiale sjiktene som ble integrert inn i Vest-Europas etterkrigskapitalistregime.

«De gule vestene» oppsto i et opprør mot denne typen livsstil- og identitetspolitikk, som har gått for et «venstre» nå i et halvt-århundre siden 1968. Denne politikkens pretensjoner om å være et mer demokratisk, moderne alternativ til trotskismen og den klassiske marxismen forsvart av PES, var et bedrageri. Partiene som baserer seg på denne politikken innordner seg isteden med kapitalismen, til og med når den vender tilbake til fascistisk styre og et pådriv i retning av global krig.

«De gule vestene» og pseudo-venstres bankerott

«Gul vest»-protestenes historikk har bekreftet ICFIs analyse om at NPA, og lignende partier internasjonalt, hverken er venstreorienterte eller «ytrevenstre», men pseudo-venstre, antimarxistiske partier basert i det velstående småborgerskapet, skilt av ei klassekløft fra arbeiderne. Midt i en dreining til diktatur i hele Europa har de reagert på det største oppsvinget av klassekamp i Frankrike på et-halvt-århundre, med avsky og alarm. I protestenes første uker brydde ikke stalinistene og pabloistene seg om å skjule sin fiendtlighet mot «de gule vestene», og de fordømte dem som fascistagenter for big business. Mens det stalinistiske CGT kalte dem en «manipulering av borgernes og arbeidernes sinne, av det ytrehøyre og vegtransportinteresser», angrep NPA dem voldsomt. Partiet skrev:

Akkurat som CGT og Solidaritets-fagforeningene vil heller ikke vi på lørdag den 17. november blande vårt sinne med sjefenes manøvrer utnyttet av det ytre høyre, som ikke er en midlertidig alliert, men forblir en dødelig fiende. Ja, alt går opp bortsett fra lønningene, og de lavere klassene har rett til å være lutlei av prisøkninger for drivstoff, og generelt ... Men dét kan vi ikke si på lørdag den 17. november, i aksjonene eller de angivelige borgersammenkomstene som mest av alt ser ut som ytrehøyrebander, der vi ville stilt opp sammen med arbeiderbevegelsens dødeligste fiender.

Uttalelsene fra NPA, og fra angivelige «venstre»-fagforeninger, fortjener å bli lagt på minnet. De illustrerer veldig tydelig klassepsykologien til de privilegerte sosialkreftene som utgjør pseudo-venstre, fokusert på postmodernistisk politikk av kjønn, livsstil og etnisk identitet. Konfrontert med krav om større sosial likhet for «de lavere klassene», fordømmer de «de lavere klassene», det vil si arbeiderne, som fascister, i «arbeiderbevegelsens» navn, det vil si på vegne av Frankrikes statsstøttede fagforeningsbyråkrati og den velstående middelklassen.

NPAs erklæring var en grunnløs bakvasking. «De gule vestene» er sosialt og politisk heterogene, og de inkluderer sjikt fra den fattige middelklassen og fra selvstendige næringsdrivende, som alle lever på små inntekter eller pensjoner, så vel som arbeidere. De inkluderer velgere fra alle Frankrikes vesentlige valgpartier, deriblant nyfascister. «Gul vest»-arbeidere erkjenner de legitime kravene til middelklasseprotesterende som marsjerer ved deres side, og de har avvist Macrons forsøk på å få avsluttet protestene ved å tilby arbeidere noen få innrømmelser, som marginale hevinger av minimumslønna.

Den betydelige nyfascist-stemmeandelen i Frankrike peker utvilsomt på alvorlige farer. I de nylige Europa-valgene stemte 23 prosent av de franske velgerne på den nyfascistiske lista, først og fremst som en proteststemme mot Macron, og under betingelser der alle de nominelle «venstre»-partiene korrekt ble ansett som styringsklassens redskaper. Dette gjenspeiler kraftige nasjonalistiske trykk og en politisk forvirring i Frankrike, blant annet i arbeiderklassen, etter at den gjennom tiår har satt sin lit til partier – PCF og senere PS – som påla nedskjæringer og sparepolitikk, førte imperialistkriger og promoterte antiimmigrant og antimuslimsk politikk når de inntok maktkontorene.

Forberedelser for installeringen av et fascistisk regime i Frankrike er langt fremskredne. Den offisielle rehabiliteringen av fascister på tvers av hele Europa, deriblant Macrons påkalling av Pétain samtidig som han fører an med et blodige tilslag mot «de gule vestene», understreker imidlertid at legitimeringen av nyfascismen i overveldende grad drives fra toppen. Fascistisk vold under protestene kom ikke fra «de gule vestene», men fra sjikt av sikkerhetsstyrkene og politifagforeningene, der nyfascister har en valgbase. Foreløpig, som «gul vest»-protestene nå har gjort det klart, eksisterer ikke den massestøtten i middelklassen for fascisme som oppstod på 1930-tallet i Europa. På dette stadiet av klassekampen har den fattige middelklassen søkt en allianse med arbeiderne.

Den kritiske oppgaven er at arbeiderklassen må demonstrere sin evne til å føre en kamp mot kapitalismen og samle bak seg alle de undertrykte sjiktene av befolkningen. Oppsvinget av arbeidernes kamper over hele Europa og internasjonalt, peker i retning av arbeidernes voksende beredskap for en slik strategi. Men kampen for å mobilisere bredere lag av arbeidere til kamp krever et bevisst politisk brudd med pseudo-venstre. Denne kampen kan bare føres mot de populistiske partiene som motsetter seg sosialistisk revolusjon, benekter klassekamp og som forsøker å avskjære arbeidere i Frankrike fra deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, for å underordne dem til nasjonalisme og kapitalisme.

Dette var rollen som ble spilt av de såkalte «venstre populistene» i Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI). Mens partiet bare taler for en annen fraksjon av fagforeningsbyråkratiet og det akademisk pseudo-venstre enn NPA, angrep ikke Mélenchon «de gule vestene» like kjeitete som pabloistene gjorde. Etter å ha oppnådd 20 prosent av stemmene i presidentvalget i 2017, håpet LFI å kunne beholde sin hevd på å være Macrons «ledende motstander». Derfor, mens partiet så på oppsvinget av klassekampen ikke mindre alarmert enn NPA, inntok LFI en noe annerledes tilnærming. Mélenchon hevdet på sin blogg at han «jubilerte» fordi «gul vest»-protestene hadde «bekreftet den teoretiske modellen formulert i min teori om borgernes revolusjon ...»

Mélenchon forsøkte å utnytte det faktum at «de gule vestene» sa de sloss for «folket», det vil si ikke bare for lønnsarbeidere men også for det slitende middelklasse-småforretningsfolket, for bøndene og for de selvstendig næringsdrivende. Klasseinnholdet i Mélenchons opprop for en «borgerrevolusjon» av folket, var imidlertid helt annerledes. Mélenchon talte for sjikt av borgerskapet og den velstående middelklassen konsentrert i de mest velbeslåtte 10-prosentene av befolkningen, der han promoterte identitetspolitikk basert på kjønn og etnisitet, og særlig fransk nasjonalisme.

Mélenchon gikk inn i politikken som student, via Pierre Lamberts Organisation communiste internationaliste (OCI), ICFIs forhenværende franske seksjon, kort etter at OCI brøt med ICFI i 1971, og deretter orienterte seg mot å bygge «Enheten av venstre» sammen med [Moskva-kommunistene i] PCF og med PS – et borgerlig parti grunnlagt i 1971 som valgredskap for den tidligere Vichy-istiske sosialdemokraten François Mitterrand. Dette nasjonalistiske likvideringsperspektivet førte OCI til samtidig å sende sine medlemmer til å arbeide innen PS, der Mélenchon begynte i 1976. Ett OCI-medlem, Lionel Jospin, gikk hen til å bli statsminister for Frankrikes PS-ledede, pro-sparepolitikk-regjering fra Mangfolds-venstre, i årene 1997 til 2002. Etter at folkelig forakt med Mangfoldsvenstre-regjeringen førte til at Jospin ble eliminert i presidentvalget i 2002, og til et tiår hvor PS ble holdt ute fra presidentskapet, forlot Mélenchon for å grunnlegge sin egen bevegelse Venstrefronten, i allianse med PCF, i 2009. Denne ble til LFI i 2016.

Mélenchons opprop i dag for en nasjonal «borgerrevolusjon» ble utarbeidet i diskusjoner med Chantal Mouffe, den post-modernistiske feministen og «venstre-populistiske» mentoren for LFIs greske allierte, pro-sparepolitikkens og Alexis Tsipras’ Syriza-regjering («Koalisjonen for det radikale venstre»). LFI er i bitter opposisjon til marxismen. Mouffe skriver at venstre-populisme «ikke krever et ‘revolusjonært’ brudd med det liberale demokratiske regimet» og motsetter seg de «som fortsetter å redusere politikken til motsetningen kapital/arbeid og tilskriver et ontologisk privilegium til arbeiderklassen, presentert som middelet for sosialistisk revolusjon.» Det vil si, i tråd med det bredere miljøet av tidligere 1968-radikalere, motsetter Mouffe seg marxismens grunnleggende oppfatninger.

Og i sin blogg hastet Mélenchon til med å tilføye at hans angivelig revolusjonære teori ikke kunne tjene som grunnlag for en kamp for makt. Han skrev: «I alle tilfeller sier mitt arbeid ikke hvordan regimet kunne falle under slagene fra en slik bevegelse. Desto mer er dét tilfelle fordi etter min oppfatning må resultatet være fredelig og demokratisk. Det vil si, at vi i alle tilfeller må finne en institusjonell løsning på hendelsene.» Han understreket også sin motstand mot «de tradisjonelle dogmene til det tradisjonelle venstre og ytrevenstre,» som «sentraliteten til konseptet proletariat og sosialistisk revolusjon, som den uunngåelige sammenkoblingen i historiens dynamikk.» På den måten baserer Mélenchon seg, akkurat som Mouffe, på en bevisst avvisning av marxismen og av klassekampen, og orienterer seg på nasjonalistisk basis til den franske staten.

Dette foraktfulle angrepet på klassekamp og sosialisme som «dogmer» illustrerer fallitten til pseudo-venstre. «Gul vest»-kravene hadde overveldende folkelig støtte, Mélenchon fikk 7 millioner stemmer, og streiker brøt ut blant lærere og sykepleiere i Frankrike, og blant større sjikt av arbeidere internasjonalt. Likevel søkte hverken LFI eller fagforeningene, eller noe pseudo-venstre-parti, å utvikle en revolusjonær kamp mot Macron, basert på denne voksende opposisjonen.

Til og med da NPA reversert kurs og pseudo-venstre-partiene sendte flere krefter med på «gul vest»-protestene nå i vinter, søkte de hverken å bygge en bevegelse eller lyktes de i å samle støtte blant «de gule vestene». De prøvde ganske enkelt å få brakt protestene under fagforeningsbyråkratiets kontroll, hvilket «gul vest»-demonstrantene i overveldende grad avviste. Eksponeringen av disse partiene som irrelevante og fiendtlige mot en ekte kamp, var underliggende for LFIs plutselige og drastiske sammenbrudd i 2019-EU-parlamentsvalgene, hvor partiet oppnådde mindre enn en tredjedel av sin 2017-stemmeandel. Det er stadig tydeligere over en historisk periode at den antimarxistiske propagandaen som tilbys av Mouffe, Mélenchon og andre post-modernister bare har lyktes i å blokkere byggingen av en marxistisk revolusjonær avantgarde og har overgitt initiativet til styringsklassen.

Hvilken vei fremover for «den gule vest»-bevegelsen?

I flere måneder har offisielle medier spådd «de gule vestenes» forestående demoralisering og sammenbrudd. Men med titusenvis som fortsatt protesterer i sine gule vester hver lørdag, og med voksende lag av arbeidere som streiker i Frankrike og internasjonalt, er imidlertid arbeiderklassens oppsving fortsatt bare i sin begynnelse. Under det offisielle politiske livets overflate brygger det langt større og mer eksplosive bevegelser. Spørsmålet er hvordan å orientere denne nye arbeiderklassens revolusjonære bevegelse, samtidig med det gamle politiske etablissementets fremskredne tilstand av sammenbrudd, og den akutte faren for krig og autoritært styre.

Oppgaven er å bygge PES i Frankrike og seksjoner av ICFI i flere land rundt om i verden, for å bringe et revolusjonært perspektiv og lederskap inn i arbeiderklassen. «Gul vest»-bevegelsen og den bredere internasjonale gjenoppblussingen av klassekampen har berettiget i full monn oppropene fra PES og fra hele ICFI for at arbeidere skal kjempe uavhengig av fagforeningene og de etablerte partiene, inkludert fra de angivelige «venstre»-partiene. Dette var ikke en sekteristisk eller utopisk politikk, men det eneste realistiske grunnlaget for å føre klassekamp. «De gule vestene», et relativt lite sjikt av arbeidere og middelklassen, har tildelt Macron et forødende slag, nettopp fordi de brøt gjennom det som hadde vært disse organisasjonenes dødsgrep på den sosiale kampen. De trosset trusler fra opprørspolitiet og fra hærledelsen, og de avviste angrep fra offisielle medier, ledende politikere og fra fagforeningsrepresentantene, med den forakt de alle fortjener. Samtidig med en voksende radikalisering av arbeiderklassen fant de massestøtte.

Det kritiske hinderet «gul vest»-bevegelsen konfronterer har ikke vært organisatoriske vanskeligheter med å få koordinert aksjoner. Snarere har det vært å få mobilisert den massesympatien bevegelsen har, og den myriaden av sosialmedier- og nabolagsgrupper som har oppstått rundt den, under betingelser der nødvendigheten av en internasjonal kamp for arbeidernes makt bare kunne fornemmes på en diffus, kimende måte – det vil si, når den revolusjonære avantgarden i arbeiderklassen enda forblir liten. For det er umulig å finne et revolusjonært perspektiv uten å plassere dagens kamper i kontinuiteten av de av hele arbeidernes bevegelse, basert på klassisk marxisme, Oktoberrevolusjonen og trotskisme. Oppgaven fremskredne arbeidere og ungdommer står overfor er å komme i inngrep med anliggendene for de politiske og historiske perspektivene som ICFI har utkjempet.

I de initielle stadiene av klassekampens gjenoppblomstring bibeholder folkelig opposisjon sporene av den foregående epoken, da det som gikk for å være «venstre» var politikken til den velstående middelklassen, uttalt i folkelig-demokratiske termer og en avvisning av klassekamp. «Gul vest»-bevegelsen begynte bare to år etter at PES ble grunnlagt – da det, etter pabloistenes forræderier og OCIs 1971-brudd med ICFI, ikke hadde vært et trotskistparti i Frankrike som var verdt navnet, på nesten et-halvt-århundre. Mange politiske saksanliggender gjenstår å bli avklart.

Blant «de gule vestene» har opprop om «apolitiske» protester, som avviser alle partier, funnet en stor gjenklang. Dette resonerer med arbeidernes raseri mot hele det politiske etablissementet. Pseudo-venstre-krefter fremmer det perspektivet imidlertid for å blokkere diskusjon og forhindre et bevisst brudd med partier som har pålagt nedskjæringer, innstramminger og sparepolitikk. I denne sammenhengen kan slagord som RIC [den sveitsiske typen folkeavstemminger], der arbeidere ser et uttrykk for legitime krav om kontroll av politiske og økonomiske beslutninger, ikke tjene som noe grunnlag for klassekamp. Separert fra en kamp for den internasjonale eksproprieringen av finansaristokratiet, for arbeidernes kontroll over globale produksjonsprosesser, og for arbeidernes makt, utgjør slike slagord opprop om reformer av den franske kapitaliststaten, som ikke vil bli innvilget. På dette grunnlag har selv oppriktige oppfordringer fra «de gule vestene» for generalstreiker eller revolusjon, som deres forsøk på å etablere uavhengige folkeforsamlinger, ikke tiltrukket seg arbeidermassene til en avgjørende kamp mot Macron, EU og finansmarkedene.

Selv i dag, til tross for en dyp kapitalistkrise, handler borgerskapet med langt større bevissthet om sine klassemål enn arbeiderne. På den ene siden promoterer det, via de offisielle mediene, de gassaktige oppropene fra sjarlataner som Mélenchon for en-hele-folkets revolusjon, basert på påstanden om at klassekampen har blitt feid inn i historiens søppelkasse; på den andre siden vet topp-personalet i bankene og statsmaskina at de fører en klassekamp, og de har til hensikt å føre den nådeløst.

Le Monde diplomatique beskrev i en februarartikkel, med tittelen «Klassekampen i Frankrike», den panikken som grep styringsklassen da «gul vest»-protestene brøt ut: «Frykt. Ikke for å tape et valg, for ikke å få ‘reformert’, eller for å ta et tap i aksjemarkedet. Men for opprør, revolt og nød. På et-halvt-århundre har ikke de franske elitene følt seg så skremt.» Artikkelen refererte lederen av et meningsmålingsforetak som sa at stemningen blant toppdirektørene «er som det jeg leste om 1936 eller 1968», årene med de to største generalstreikene i fransk historie. Månedsavisa tilføyde – med en sammenligning av det utilslørte hatet og frykten for «de gule vestene» på børsene og i foretaksstyrerommene med borgerskapets morderiske raseri mot 1848-revolusjonen og Paris-kommunen i 1871, som det druknet i blod – for godt mål: «De som har blitt skremt tilgir aldri de som har skremt dem, eller de som har sett deres frykt.»

Borgerskapets brutalitet bør ikke undervurderes. Men dét reflekterer den sosiale kløfta som skiller borgerskapet fra det overveldende flertallet av befolkningen som arbeider for et levebrød, og dét er i siste instans styringsklassens svakhet. De blodfrysende truslene, som kommer fra statsmaskina og mediene, er produktet av deres desperasjon, der de står overfor en utdypende politisk krise som de ikke ser noen vei ut av. Perioden der slike konflikter ble diskutert hovedsakelig i nasjonale og populistiske termer isteden for på klassevilkår, kommer nå til sin ende. I stadig større grad vil arbeidere se disse konfliktene og bestrebe seg på å løse dem, som borgerskapet allerede gjør, langs klasselinjer. Den objektive situasjonen er å skape betingelsene for raske forskyvninger i arbeiderklassens politiske bevissthet, i Frankrike og internasjonalt, og for byggingen av mektige arbeiderklasseorganisasjoner.

Den uopphørlige forverringen av levevilkårene over hele Europa og utover, og styringselitenes henfall til militær-politi-vold, radikaliserer hundrevis av millioner av arbeidere. Internasjonale krav om større sosial likhet som utløste «gul vest»-protestene, fremprovoserer økende støtte for sosialisme og kommunisme, særlig blant ungdommen. Det er en bred fornemmelse av at arbeidere står overfor de samme problemene i alle land. I økende grad vil arbeidere forstå nødvendigheten av å bygge organisasjoner som kan omdanne generelle følelser av internasjonal solidaritet over til den internasjonale arbeiderklassens forente kamp mot autoritært styre, mot nedskjæringspolitikk og mot krig.

Den kritiske oppgaven PES står overfor er å kunne konsolidere sin tilstedeværelse, før utbruddet av den avgjørende revolusjonære konfrontasjonen, blant de mest fremskredne arbeiderne og ungdommen, basert på en assimilering av de kritiske politiske lærdommene fra den internasjonale klassekampens historie. Partiet bestreber seg på å bygge en revolusjonær avantgarde, som slåss for å forene arbeidernes kamp i Frankrike med deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, og å lede dem i en offensiv mot kapitalismen, krig og faren for politi-stat-styre. Partiet fremmer krav om eksproprieringen av finansaristokratiet, for en slutt på imperialistkriger og okkupasjoner, og for forsvaret av demokratiske rettigheter.

Klassekampen krever byggingen av europeiske og internasjonale nettverk av folkelige arbeidsplass- og nabolagskomitéer, uavhengige av og i opposisjon til foretaksfinansierte fagforeningsbyråkratier, i tråd med den moderne økonomiens transnasjonale karakter. «De gule vestene» har vist at hundre-tusener mennesker kan komme sammen på sosialmedier i Frankrike, uavhengige av fagforeninger og de etablerte politiske partieme, for klassekamp. Utvidelsen til en langt bredere og en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen, må forberedes.

PES oppfordrer alle arbeidere og ungdommer som motsetter seg kapitalisme og som erkjenner nødvendigheten av sosialisme, til å studere ICFIs materiale og til å bli med i partiet eller i partiets ungdomsorganisasjon, Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likhet (IYSSE). Deres oppgave er å bringe marxistisk bevissthet til arbeidsklassens fremvoksende bevegelse, om den politiske situasjonens karakter, om bevegelsen i arbeiderklassen og dens mål; og å forkynne og bistå med å bygge arbeidsplasskomitéer og opposisjonelle ungdoms- og studentgrupper; og å kjempe for å knytte veksten av klassekampen til en sosialistisk, internasjonalistisk og antiimperialistisk bevegelse i den europeiske og internasjonale arbeiderklassen, for å ta statsmakten og for å omorganisere det økonomiske livet på grunnlag av sosiale behov isteden for akkumuleringen av privatprofitt. I Europa betyr dette kampen om å få erstattet EU med De forente sosialistiske stater av Europa.