The Command (Kursk): En dramatisering av den russiske atomubåtkatastrofen i 2000

Av Joanne Laurier
6 July 2019

Regissert av Thomas Vinterberg; manuskript av Robert Rodat og Robert Moore, basert på Moores bok A Time to Die

The Command er den amerikanske tittelen på den engelskspråklige filmen fra 2018, regissert av den danske filmskaperen Thomas Vinterberg (The Celebration [‘Festen’], Far from Madding Crowd), som er kjent i det meste av verden som Kursk. Den britiske tittelen er Kursk: The Last Mission [Kursk: Det siste oppdrag]. Filmen, som er basert på Robert Moores bok A Time to Die (2002) [‘En tid for å død’], er en fiktiv dramatisert versjon av den russiske atomubåtkatastrofen i august 2000.

The Command (Kursk)

Kursk-havariet var knyttet opp til både det russiske militærets forfall og de katastrofale konsekvensene av russiske kapitalisme. Ett-hundre-og-atten sjømenn døde – 85 umiddelbart og 23 sakte og smertelig – på grunn av Putin-administrasjonens forsømmelser og inkompetanse.

Vinterberg-filmen er en humanisert beretning om episoden, og tar åpent befolkningens side mot den militære og statlige befalstoppen. Når filmen kommer i gang er sinte sjøfolk, anført av marinekapteinløytnant Mikhail Averin (Matthias Schoenaerts) på marinebasen Vidyaevo, der de krever tilbakebetaling. «Beklager mine herrer, vi har ikke fått noe fra Moskva,» er svaret. «Så hva skal vi leve av?» spør sjøfolkene. «Hvis jeg visste dét, ville jeg også hatt noe å leve av. I det minste har dere en utplassering i vente, som vil by dere en sjøbonus.» «Som ikke vil bli betalt,» er tilsvaret.

Utplasseringen som omtales er på den atomdrevne ubåten Kursk fra 1992, nordflåtens stolthet og verdens største angrepsubåt. For å få kunne få til å kjøpe alkohol til en kollegas bryllup pantsetter sjømennene sine maritime klokker – med uforutsette konsekvenser. Hjemme beundrer Mikhail sin gravide kone Tanya (Léa Seydoux) og sin elskede sønn Misha (Artemiy Spiridonov). Den unge guttens følelser for sin far fungerer som en av filmens følelsesmessige vippepunkter.

Morgenen den 12. august 2000 deltar den «usenkelige» Kursk i den første stor-skala flåteøvelsen siden oppløsingen av Sovjetunionen. Tretti skip og tre ubåter på manøver gjennom Barentshavets grunne arktiske farvann.

Sjømenn og deres familer i The Command (Kursk)

Moores bok forklarer: «I mange år har russerne eksellert i ubåtoperasjoner under iskappa. Gjennom hele den kalde krigen studerte de den unike oceanografien og akustikken i Arktis, for å lære best å utnytte betingelsene, for å kunne kompensere for de amerikanske skipenes overlegne sonarteknologi.»

Men den dagen eksploderer en av ubåtens øvelsestorpeder, med en kraft tilsvarende 220 pund TNT. En god del av fartøyet blir ødelagt. Mikhail og de som ikke umiddelbart ble drept av eksplosjonen reagerer med dyktighet, der den 23 000 tonn tunge ubåten synker 350 meter, og krasjer mot havbunnen. Men det er en eksplosjon nummer to.

Ifølge Moore: «Den andre detonasjonen var en virkelig seismisk hendelse, nesten 250 ganger større enn den første eksplosjonen. Alle stridshodene og drivstoffet i de gjenværende torpedene antente nesten samtidig, en eksplosjon som ble registrert med 3,5 på Richter-skalaen ...»

«Kursk hadde tapt all kommunikasjon, oppvarming, ventilasjon, og alt annet enn nødbelysningen. De hydrauliske og elektriske systemene hadde kollapset. De tjuefire sjømennene ble gravlagt.»

Gjennom Anthony Dod Mantles stilmessige cinematografi skildrer The Command den modige og super-menneskelige innsatsen fra Mikhail og hans menn for å holde seg i live, i de siste gjenværende båtavdelingene der de konfronterer svindende oksygen, stigende vann og frysende temperaturer. Å forsøke å unnslippe til overflata er utelukket, da det ville bety en uhyggelig dekompresjonssykdom, kjent som «the bends», der gassbobler ekspanderer og ødelegger nerver og kroppsvev.

Léa Seydoux i The Command (Kursk)

Etter at fire forskjellige dykkerklokker og undervannsfartøy mislyktes i tilkobling til ubåtens fluktluke, beklager admiral Vyacheslav Grudzinskij (Peter Simonistsjek) den forferdelige tilstanden av marinens redningsutstyr («Å skulle gjøre det umulige med det utilstrekkelige»).

Moore: «Dersom basene og de viktigste flåtestyrkene led, var skjebnen til søk-og-redningsstyrken i nordflåten enda mer katastrofal. For admiralene var redningsaktiva de enkleste elementene å skjære ned, uten å skade sine karrierer. Hvis de vesentlige krigsskipene og de strategiske ubåtene ble strandet i havn, ville det vært en nasjonal og svært offentlig forlegenhet. Men ingen i Moskva ville noensinne få vite, langt mindre egentlig bry seg, dersom redningsubåter og deres morskip ble holdt i havn, der de langsomt forfalt ...»

I Vinterbergs film annonserer en TV-nyhetsmelding at «med det russiske redningsutstyret åpenbart ute av stand til å nå overlevende, stømmer nå tilbud om internasjonal bistand inn. Storbritannia og Frankrike, Norge, og USA tilbyr både teknisk bistand og undervannsredningsoperasjoner.» Storbritannias kommandør David Russell (Colin Firth) venter på tillatelse til å få bistå i redningen.

«Ingen utenlandsk innblanding» er det byråkratiske avslaget. Max von Sydow spiller en russisk admiral som serverer denne kommandoen. Han sier til Russell: «De russiske redningsaktiva er på plass og de fungerer veldig bra. I morgen vil det bli avgjort hvorvidt du og dine menn vil bli gitt tillatelse til å delta i operasjonen.»

«Du, kan dra til helvete! Du og dine admiraler, og dine byråkrater ... Til helvete med dere!», roper rasende familier der de kaldt blir fortalt: «Deres ektemenn og sønner er sjøfolk i den russiske marine. Hver og én av dem tok en ed om å forsvare sitt land med sine liv.»

Når utenlandsk hjelp endelig, om enn motvillig aksepteres, er det for sent.

Matthias Schoenaerts (nummer to fra venstre) i The Command (Kursk)

Moore avslører en forferdelig realitet: «På land, inne på de desintegrerende og underfinansierte basene, førte forfallet og forsømmelsene til utbredt elendighet og hyppige tragedier, i hovedsak forårsaket av det mangeårige, demoraliserende problemet med mangel på lønninger.»

«I Vidyaevo tok en sjøoffiser sitt eget liv og etterlot for sine overordnede et selvmordsnotat på én setning, med en slik enkel kraft at det ble det hviskede og sjokkerte pratet i nordflåten: «Vær vennligst å betale lønna mi, alt hva dere skylder meg, og send pengene til min kone og mine to sultne barn.» Den russiske flåten forsøker å skjule statistikken, men i 1999, bare på nordflåtens baser, begikk minst tolv sjømenn selvmord. I året 2000 tok atten menn sine egne liv, de fleste ved å skyte seg i hodet med egne tjenestepistoler.»

The Command er en stram, spenningsfylt film der alle skuespillerne leverer engasjerte opptredener. Noen scener sleper litt og sekvensene med Mikhails familieliv er for idylliske. Ikke desto mindre forsøker Vinterberg, den tidligere Dogme-5-regisøren, forsiktigvis å presentere den menneskelige prisen av den forebyggbare tragedien. Dette inkluderer imidlertid ikke noe forsøk på å våge seg utenfor katastrofens umiddelbare rammeverk, og selvfølgelig benevnes ikke den umiddelbare årsaken: gjenopprettingen av kapitalismen i Russland.

Den 23. august 2000 skrev WSWS om Kursk-havariet: «Russlands styreres inkompetanse, arroganse og inntilkneshet er, i siste instans, en funksjon av deres objektive sosio-politiske og historiske rolle. De personifiserer den russisk kapitalismens livsudyktighet, som den aborten den er. Uvitenheten, grovheten, nådeløsheten og forakten overfor det vanlige folket er egenskapene og karaktertrekkene til de «ny-russiske» kapitalistene, og disse karaktertrekkene blir bragt til det sosiale livets overflate av Putin og de som er rundt ham.»

Og senere, den 29. august samme år, skrev WSWS: Det russiske borgerskapet «kompenserer for sine fysiske og åndelige mangler med nasjonal selvforherligelse og pompøs symbolikk, ikke minst stilt til skue med den siste flåteøvelsen. For å opprettholde denne kombinasjonen av faktisk evneveikhet og allmektighet i sitt ordgyteri, betalte de 118 sjømennene ombord på Kursk med sine liv.»

Dramatiseringen av hendelser som Kursk-affæren og Tjernobyl-katastrofen i 1986 (tema for en nylig tv-serie) er velkommen og helt legitim. Disse var vesentlige episoder og tilbyr muligheter til å utforske forskjellige sosiale og menneskelige drama, deriblant de som involverte ekstraordinær nobilitet og selvoppofrelse.

Ikke desto mindre er det vanskelig å unngå mistanken om at hausingen av entusiasme (og finansiering!) fra amerikanske eller vesteuropeiske produksjonsforetaks eller filmskaperes side for «hardtslående» skildringer av russiske eller sovjetiske ulykker, er en enklere oppgave enn å gjøre dem interessert i minst like sterke eksposéer av katastrofer fra deres egne land, eller resultatene av vestmaktenes endeløse militære intervensjoner. Kryssilden av den antirussiske hylingen må ha både en direkte og en indirekte innvirkning.

Som bevis for poenget finner problemet et uttrykk internt i The Command. Mens filmen skildrer det russiske militærhierarkiet som gement, som det utvilsomt er, videreføres også fantasiene om de vestlige væpnede tjenestene – mest prominent i form av den opprette, knirkende-rene kommandøren Russell. (Man minnes at Winston Churchill, den gang First Lord of the Admiralty [admiral i den kongelige britiske marine], i 1913 svarte på beskyldningene om at han overtrådte Royal Navys «tradisjoner», med bemerkningen: «Og hva er så de? De er rom, sodomi og pisk.»)

Hvor er de $ 40 millioner [NOK 342 millioner] (den omtrentlige prisen for The Command) for «storfilmen» om ødeleggelsen av Fallujah, den irakiske byen der amerikanske styrker slaktet mellom 3 000 og 6 000 menn, kvinner og barn i en beleiring i november 2004, og som gjorde 200 000 hjemløse? For den del, hvor er storbudsjett-dramatiseringen av brannen i Grenfell Tower i juni 2017 i London, som drepte 72 personer, inkludert mange barn, og som skadet ytterligere 70, i det som var en forbrytelse mot arbeiderklassen? Eller om orkanen Katrina, hvor 1 800 mennesker døde på grunn av offisiell forsømmelse og likegyldighet? Hva angår disse «hjemmedyrkede» katastrofene, og utallige andre, fortsetter den amerikanske og den europeiske filmverden å demonstrere en stor grad av tilbakeholdenhet.