Syriza satt til å overlevere makten til Nytt Demokrati i valget i Hellas den 7. juli

Av Alex Lantier
8 July 2019

Etter å ha kommet til makten i 2015 på løfter om å avslutte EU-nedskjæringene og deretter ha forrådt disse løftene og pålagt den største mengden sosiale EU-innsparinger i Hellas’ historie, sto Syriza-regjeringen («Koalisjonen av det radikale venstre») overfor skipbrudd i søndagens valg. Alle meningsmålinger før valget viste at den høyreorienterte kandidaten Kyriakos Mitsotakis fra Nytt Demokrati (ND) ville beseire Syriza-statsminister Alexis Tsipras, og danne en ny regjering.

I EU-valgene til Det europeiske parlamentet i mai beseiret ND Syriza med 33 mot 24 prosent, og knuste partiet i de påfølgende lokalvalgene. ND vant 12 av Hellas’ 13 valgregioner, deriblant Hellas’ to største byer – Athen og Thessaloniki. Meningsmålinger viste at ND den 7. juli ville beseire Syriza med tilsvarende margin, et nyvalg Tsipras kalte like etter partiets nederlag i EU-valgene, og fire måneder før fastsatt tid.

Ved å kalle for et tidlig valg søker Tsipras å få overført makten til fascistiske, høyreorienterte krefter samtidig med voksende opposisjon i arbeiderklassen mot hans småborgerlige partis reaksjonære politikk.

Da han ba president Prokopis Pavlopoulos om å oppløse parlamentet fortalte Tsipras ham at Syrizas EU-valgnederlag hadde «skapt en situasjon med en langtrukken før-valg-periode på ca. fire måneder. Jeg har ansvar for vurderingen av at dette kan utgjøre en trussel for nasjonaløkonomien. ... Gitt at vi har gått inn en lovende utvikling som ikke på noen måte må forpurres, fordi dét ville bety at det greske folks oppofrelser ville bli truet. Med en full fornemmelse av dette ansvaret ber jeg deg om å oppløse parlamentet og kalle til nasjonalvalg, for å fornye mandatet.»

Tsipras’ påstand om at formålet med nyvalget var å skaffe seg et nytt demokratisk «mandat» til å føre statens politikk, er like bedragersk som hans løfte for fire år siden om å få slutt på EUs nedskjæringer. Faktisk, som hans bemerkninger klargjorde, kalte han for et tidlig valg for å forhindre en langtrukken valgkampanje, hvor sosial masseopposisjon kunne «ha truet» innstrammingspolitikken som føres av hele EU så vel som det greske politiske etablissementet, mot den arbeidende befolkningens ønsker.

Syrias EU-valgnederlag kom midt i ei bølge av streiker i Hellas og på tvers av Europa, som viser at partiets kapitulering til EU-sparepolitikken mangler legitimitet. Greske ungdomsprotester og streiker av sjømenn, fergearbeidere, jernbaneansatte, massetransportarbeidere, museums- og sykehusarbeidere utfoldet seg i parallell med et oppsving av protester mot sosial ulikhet internasjonalt. Dette inkluderer den første nasjonale lærerstreiken i Polen siden det stalinistiske regimets restaurering av kapitalismen i 1989, «gul vest»-protestene i Frankrike, og streiker mot EU-dikterte lønnsfrysinger i Tyskland, Portugal, Belgia og utover.

Samtidig med denne voksende opposisjonen haster Tsipras på for å få overlevert makten til Mitsotakis, som forplikter seg til å fortsette EU-sparepolitikken og å steppe opp politioperasjoner mot den greske befolkningen.

Der han førte valgkampanje i Nord-Hellas i juni sa Mitsotakis til Reuters at han ville berolige finansmarkedene ved raskt å bli valgt, for deretter å pålegge bankenes diktater, uten at de måtte frykte politiske konsekvenser fra nye valgkampanjer. «Det første som er nødvendig for å øke den økonomisk veksten er en stabil regjering, et sterkt flertall i det neste parlamentet,» sa han. «Dersom vi er i stand til å nå dette målet, og jeg er veldig optimistisk, da tror jeg at vi sender et veldig klart signal om at vi har fire år foran oss til å levere på våre planer, og uten noen tilleggsvalg.»

Mitsotakis har sagt at den andre delen av hans plan for å videreføre påleggingen av EU-innstrammingene er en drakonisk eskalering av statsundertrykkingen. Han sa: «Vi vil styrke politiet, som må gjøre jobben sin bra. Vi må beskytte politibetjentene, og det må bli mer politiaktivitet i sentrum av Athen. For den neste regjeringen er sikkerhet en politisk prioritet ... Politiets distriktskommandanter, som går inn i fiendtlige områder, vil bli belønnet.»

Thanos Plevris, en parlamentariker tidligere fra ytrehøyrepartiet Folkelig Ortodoks Samling (LAOS) og som nå har tilsluttet seg ND, bidro til å vise hva Mitsotakis og Tsipras har i tankene. Han er sønn av en embetsrepresentant fra den blodstenkte greske «oberst-juntaen» som regjerte fra 1967 til 1974. Plevris filmet en video fra Exartsjeia-torget i Athen i nattens mulm og mørke – torget som er i hjertet av det nabolaget som reiste seg i 1974 og med dét utløste omveltningen av det CIA-støttede militærregimet. I videoen var Plevris som et ekko av Mitsotakis’ trusler: «Den 8. juli skal vi overlevere torget til beboerne. Det skal bli slutt på lovløsheten og ‘no-go’-sonene.»

I fire år har Syriza pålagt EU-sparepolitikk i en trossing av det greske folkets ønsker, og ikke minst mot det overveldende «nei»-resultatet i Syrizas’ egen folkeavstemning om innstrammingene i juli 2015. Den gangen ønsket Tsipras, som beretninger fra Syriza-sympatisører har gjort klart, et påskudd for å kunne gå av og overgi makten til de konservative. Lamslått av «nei»-resultatet fortsatte imidlertid Tsipras og han påla titalls milliarder euro i nye sosiale nedskjæringer, i tillegg til å sende våpen til Saudi-krigen i Jemen og til at han har bygd konsentrasjonsleirer for flyktninger fra Midtøsten på de greske øyene og på fastlandet.

Syriza, som er en koalisjon av småborgerlige stalinistiske og pabloitiske tendenser inspirert av Chantal Mouffes post-modernistiske populistiske skrifter, og er rost av internasjonale pseudo-venstre-grupper fra middelklassen, har blitt sksponert som et hensynsløst redskap for den greske kapitalistklassen og for EU. Spesielt samtidig med et oppsving av klassekamp vil dette få konsekvenser langt forbi de kortsiktige kalkylene som blir gjort av det greske og europeiske etablissementet.

Det parlamentariske regimet som ble opprettet etter den greske oberst-juntaens sammenbrudd i 1974 har blitt eksponert som en gjennomskuelig fasade for bankenes diktater. Der nå protester og streiker sprer seg over hele Europa kaller brede deler av styringsklassen for å kaste av seg det som gjenstår av deres demokratiske pretensjoner, og forflytte seg tilbake til de nakne diktatoriske styringsformene som tidlig på 1970-tallet rådde over mye av det sørlige Europa, og i Øst-Asia.

I et redaksjonell lederartikkel med tittelen «En ny kurs for en ny epoke», skrev den høyreorienterte dagsavisa Kathimerini: «Hvorhen ser vi? Ironisk nok er det lærdommer å trekke fra autokraters oppførsel ... Da jeg arbeidet i Asia den gangen de fire tiger-økonomiene – Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore – begynte å brøle, var jeg vitne til en sterk økonomisk vekst ledet av visjonære ovenfra-og-ned-ledere, som regjerte pseudo-demokratier.»

Andre, åpenbart mer reflekterte deler av styringsklassen, foreslår å fortsette å anvende Tsipras og Syriza for å kunne kontrollere arbeideropposisjonen og dermed bidra til å videreføre påleggingen av innsparingstiltak, som siden 2008-krasjet har sluset billioner av euro over i lommene til de superrike.

Financial Times (FT) i London, europeisk finanskapitals stemme, førte en artikkel med tittelen «Forestående valg i Hellas medfører store risikoer for investorer.» Der den advarte om at en ND-seier kunne «gjenantenne revolusjonær volatilitet», pekte den på Syrizas’ tjenester for bankene: «Mr. Tsipras har de siste årene klart å gjennomføre tøffe tiltak med praktisk talt ingen sosial uro. Dét ville ikke ha vært tilfelle under noen regjering til-høyre-for-sentrum. Derfor bør investorer være oppmerksomme på at en ND-regjering ledet av Mr. Mitsotakis kunne gjenantenne kortsiktig volatilitet og sosial uro.»

Den potensielle oppsiden FT så i situasjonen var imidlertid at Syrizas beslutning om å holde nyvalg «ville plassere Mr. Tsipras i rollen der han utmerker seg mest – som leder av opposisjonen.»

Dette betyr at FT taler for de deler av styringsklassen som håper arbeiderkampene skal forbli under det stramme grepet av de nasjonalistiske fagforeningene, og deres reaksjonære politiske allierte som Syriza. Dét ville sikre at kamper mot EU og bankene ville bli isolerte og beseiret, og det kunne anvendes til å konsolidere politistater som nå raskt fremstår over hele Europa. Faktisk ser det ut til at denne kalkylen er underliggende for Tsipras’ kall for et nyvalg som høyst sannsynlig vil returnere ham til den parlamentariske opposisjonen.

Veien fremover, som Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) har insistert, er et totalt politisk brudd med Syriza og lignende pseudo-venstre-partier internasjonalt, og byggingen av uavhengige komitéer for å føre klassekampen. Bare en appell til den voksende motstanden mot sparepolitikk og kapitalisme i den europeiske og i verdens arbeiderklasse, basert på en revolusjonær kamp for sosialisme og arbeidermakt, byr et alternativ til den reaksjonære politikken til Syriza og den greske styringsklassen.