Saken Jeffrey Epstein og den amerikanske finanselitens fordervelse

Av David Walsh
15 July 2019

Donald Trumps arbeidsminister Alexander Acostas fratredelse på fredag er den siste utviklingen i den voksende skandalen rundt Jeffrey Epstein, amerikansk finansier og «pengeforvalter for de superrike». Den 6. juli ble Epstein arrestert på flyplassen Teterboro i New Jersey og to dager senere anklaget for organisert sexhandel og konspirering til organisert menneskehandel av mindreårige for sex.

Acosta ble tvunget ut av ministerposten på grunn av sin rolle da han var ansvarlig påtalemyndighet for Sør-Florida i 2007, og organiserte en meget imøtekommende avtale [‘sweetheart deal’] for Epstein, som da sto overfor en 53-sider-lang tiltale og konfronterte muligheter for en domfelling til 45-år i føderalt fengsel, for anklager om organisert sexhandel som involverte dusinvis av mindreårige jenter. Ifølge Miami Herald fra november 2018, anklaget føderale myndigheter i saken fra 2007 Epstein for å «samle et stort kultliknende nettverk av mindreårige jenter – med bistand av unge kvinnelige rekrutterere – og å tvinge dem til å utføre sexhandlinger så ofte som tre ganger om dagen, bak murene i hans overdådige strandpalass.»

Jeffrey Epstein

Herald observerte: «Den eksentriske hedgefondssjefen, med en vennekrets som inkluderte tidligere president Bill Clinton, Donald Trump og prins Andrew, var også mistenkt for organisert menneskehandel med mindreårige jenter, ofte fra utlandet, for sexparties i sine andre hjem, blant annet på Manhattan, i New Mexico og i Karibia, viser dokumentasjon fra FBI og fra domstolen.»

Avtalen Acosta sa seg enig i ga Epstein anledning til å erkjenne seg skyldig i bare to anklager om prostitusjon for delstatens domstol. Avtalen, en såkalt plea deal [o. anm.: fremforhandlet avtale mellom tiltalte og påtalemyndigheten, med innrømmelse for visse tiltalepunkter mot frafall av andre, og saksavslutting før full rettsbehandling], inkluderte å innvilge multimillionæren, sammen med flere navngitte med-konspiratører, og eventuelle ikke-navngitte «potensielle med-konspiratører», immunitet fra alle føderale anklager. Herald rapporterte at avtalen «kalt en ikke-rettsforfølgelsesavtale ... stengte i hovedsak ned en pågående FBI-etterforskning om hvorvidt det var flere ofre, og om eventuelle andre mektige mennesker deltok i Epsteins seksualforbrytelser.»

Dessuten sa Acosta seg enig i, til tross for en føderal lov som forbyr en slik handling, at informasjon om avtalen skulle bli holdt hemmelig for de angivelige ofrene. Som resultat ble avtalen forseglet «inntil etter at den var godkjent av dommeren, og den avverget dermed enhver anledning til at jentene – eller noen andre – kunne dukke opp i retten og forsøke å avspore den».

Epstein ble dømt til 18 måneders fengsel. I stedet for å avtjene tiden i et statsfengsel ble han innkvartert i en privatfløy av Palm Beach County fengsel, som han ble løslatt fra – igjen imot forskriftene – for å arbeide på sitt kontor i opptil 12 timer om dagen, seks dager i uka. Ved løslatelsen etter 13 måneder gikk han tilbake til sine finansielle operasjoner, uten å ha mistet et taktslag.

Det synes å være liten tvil om at Epstein er skyldig i alvorlige forbrytelser. Dette er ikke en forekomst av «overfølsomhet» hos påståtte ofre, eller et tilfelle som involverer seksuelt tvetydige eller forvirrende situasjoner, og langt mindre noen direkte #MeToo-type heksejakt for karriereutvikling, hevn, eller av andre motiver.

Etter alle solemerker å dømme gikk Epstein forsettelig inn for å utnytte fattige og forsvarsløse, for å tilfredsstille sine egne og andres seksuelle eller psykologiske begjær. Courtney Wild, som sier hun var 14-år-gammel da hun møtte Epstein, fortalte Miami Herald: «Jeffrey utnyttet jenter som hadde det ille, jenter som grunnleggende sett var hjemløse. Han gikk etter jenter han trodde ingen ville høre på, og det hadde han rett i.»

Avisa legger senere til: «De fleste jentene kom fra dårligstilte familier, hjem med eneforsørgende eller fra pleiehjem. Noen hadde opplevd problemer som ikke sto i forhold til deres alder og uskyldighet: De hadde foreldre og venner som hadde begått selvmord; mødre som var misbrukt av ektemenn og kjærester; fedre som forulempet og slo dem. Ei jente hadde sett sin stefar kvele sin 8-år-gamle stebror, ifølge rettsnedtegnelser Herald fikk innsikt i ...

«‘Vi var dumme, fattige barn,’ fortale ei kvinne, som ikke ønsket å bli navngitt fordi hun aldri hadde fortalt noen om Epstein. Hun sa hun den gangen var 14 år og gikk første året på high school. ‘Vi ville bare ha penger til skoleklær, til sko. Jeg husker jeg tre-år-på-rad gikk med sko som var for små. Vi hadde ikke familie og ingen veiledning, og vi ble fortalt at vi bare skulle sitte i et rom toppløse, og at han bare skulle se på oss. Det hørtes så enkelt ut, og det skulle være enkle penger for bare å sitte der.’»

Til tross for alvoret av hans forbrytelser ble Epstein i årevis beskyttet av sine innflytelsesrike venner, og han opprettholdt sine forbindelser til de rike og mektige.

Epsteins vekst til finanshøydene sier mye om det amerikanske samfunnet de fire-siste-tiårene, og hva det summerer seg til utgjør en heslig og fordømmende tiltale. En smiskete artikkel fra 2002 i magasinet New York («Jeffrey Epstein: Mystikkens internasjonale pengemann»), en publikasjon viet tilbedelsen av rikdom og kjendiseri, ga et bilde av hvordan Epstein fant sin vei inn i den amerikansk eliten, fra en forholdsvis ydmyk bakgrunn i Brooklyn.

Epstein kom til Abe Greenbergs oppmerksom der han underviste fysikk og matematikk på videregåendenivå på Manhattan. Greenberg var seniorpartner i investeringsbanken Bear Stearns. New York bemerket at Greenberg «lenge har gjort det klart at han favoriserer de sultne, brilliante gutta som mangler fancy universitetsgrader hos Bear. De har til og med et akronym for varianten: PSD – poor, smart, and a deep desire to be rich [fattige, smarte og med et dypt ønske om å bli rike]. Det var en beskrivelse som passet Epstein på en prikk. Han var en Brooklyn-fyr med en motor til hjerne, og siden han ikke akkurat elsket å undervise ga dette tett-på-perspektivet av det utsøkte livet til elevene fra Upper East Side ham en sans for the big time

Epstein startet ved Bear Stearns som assistent for en floor trader på den amerikanske børsen [o.anm.: før datamaskinenes inntreden skjedde verdipapirhandelen ved utrop fra handelsgulvet]. Han fant raskt sin lukrative nisje i Wall-Street-svindlens verden. «På den tiden var opsjonshandel et ugjennomtrengelig og lite forstått felt, som da først begynte å ta av,» forklarte New York. Epstein hadde de matematiske ferdighetene til å mestre feltet. «Innen bare noen få år hadde han sin egen stall av klienter.»

Han grunnla sitt eget foretak J. Epstein & Co i 1982. «Forutsetningen bak det var enkel: Epstein skulle forvalte klientenes personlige og familieformuer som var på $ 1 milliard eller mer ... Han skulle ha full kontroll over milliarden, han skulle kreve en fast avgift, og han skulle ha fullmakt til å gjøre hva han mente var nødvendig for å fremme klientens økonomiske formål. Og han forble tro mot inngangsbeløpsgrensa på $ 1 milliard. Ifølge folk som kjenner ham var det sånn at om man følte behov for Epstein og Cos tjenester, men formuen eksempelvis var på $ 700 millioner, da ville du motta en ikke-så-høflig no-thank-you fra Epstein.»

New York var i 2002 over seg av beurdring for Epsteins rikdom og hans overdådige livsstil: «Epsteins nåværende bolig på Manhattan – et herskapshus på 4 180 kvadratmeter over åtte etasjer på East 71st Street ... Det er også andre hus, inkludert en feiende villa i Palm Beach og et spesialbygd 4 740 kvadratmeter slott i Santa Fe. Dette huset, angivelig det største i staten, er anlagt på toppen av en høyde, på en 5 550-hektar-stor ranch.»

Magasinet inkluderte også vitnesbyrd fra en fremtidig amerikansk president, og fra en tidligere en. Donald Trump og Bill Clinton var seg selv tro i sine kommentarer. Trump skrøyt: «Jeg har kjent Jeff i 15 år. Fenomenal fyr ... Han er veldig morro å være sammen med. Det blir til og med sagt at han liker vakre kvinner like mye som jeg gjør, og mange av dem er av den heller yngre varianten. Ingen tvil om det – Jeffrey nyter sitt sosiale liv.» I lys av påstandene og tiltalene som nå vil komme, er de dystre implikasjonene av Trumps bemerkninger åpenbare.

Bill Clinton tilbød New York, gjennom en talsmann, denne pompøse og mistenkelige tributten: «Jeffrey er både en svært vellykket finansier og en engasjert filantrop, med en skarp fornemmelse for globale markeder og en inngående kunnskap om det 21. århundres vitenskap ... Jeg verdsatte spesielt hans innsikt og generøsitet under den nylige turen til Afrika for å arbeide med demokratisering, styrking av de fattige, tjenester for befolkningen og bekjempelsen av HIV/AIDS.»

Epstein kan ha vært disponert for visse former for antisosial opptreden, men det kan trygt antas at Wall-Street-boomens «irrasjonelle overdådighet», med dens tilhørende ukontrollerte egoisme, grådighet og kaldblodige likegyldighet overfor andre mennesker, forsterket og «perfeksjonerte» hans tilbøyeligheter. De finansielle og politiske kretsenes skittenhet og korrupsjon, deres overbevisning om at de kunne gjøre hva som helst mot alle og enhver, og komme seg unna med det, påvirket uten tvil hans utsyn og hans psyke.

Dette var tross alt det moralske universet der strømhandlerne fra Enron, som transkripsjonene av teipa samtaler senere avslørte, i 2001 moret seg over alle pengene de «stjal fra de fattige bestemødrene i California», og «jublet og sang ‘burn, baby, burn’ ... da en skogbrann stengte ned ei stor overføringslinje i California, som kuttet strømforsyninger og drev opp prisene ... »

«Militær styrke virker» [‘Force works’] hoverte Wall Street Journal, i etterkant av den første Gulfkrigen, som ble ført for å plyndre olje- og energireservene i Midtøsten.

Dette var betingelsene og atmosfæren som ga opphav til Epsteins seksuelle samlebåndsmisbruk og degenerering, og som senere trygget det.

Finansmannen regnet mange prominente personligheter blant sine venner, basert på hans evne til å besørge flere enn bare noen få av dem tonnevis av penger. I hvilken grad Epstein kan ha forviklet noen av sine mektige bekjentskaper inn i sine sexaktiviteter og kanskje hadde et grep på dem er ukjent, men de uhederlige gevinstene og «vennskap» alene kan knapt forklare den utstrekning av beskyttelse Epstein nøt fra de svært høyt plasserte menneskene.

Og det var en tverrpartiaffære. Før Acostas avgang på fredag poserte kongressdemokrater som forsvarere av Epsteins angivelige ofre, og de oppfordret til at arbeidsministeren måtte tre av. Men Epstein hadde tette bånd til Clinton og til Harvard jussprofessoren Alan Dershowitz, en demokrat som var en sjenerøs bidragsyter til først og fremst kandidater fra Det demokratiske partiet, blant andre John Kerry, Hillary Clinton, Charles Schumer, Richard Gephardt og Joseph Lieberman.

Ironisk nok var Kenneth Starr ett av medlemmene i Epsteins tungvekter-advokatteam, i tillegg til Dershowitz, tilbake i 2006. Starr, den tidligere spesialaktoren for Whitewater-saken, hadde etterforsket Clintons seksualrelasjon til Monica Lewinsky og produserte en slibrig og detaljert rapport til Kongressen som oppildnet til impeachment-avstemmingen i Representantenes hus i desember 1998.

I en uttalelse hevdet senator Lamar Alexander, republikaner fra Tennessee, at Acostas plea deal-avtale med Epstein ble gjennomgått og kontrollert da Trump utnevnte ham som arbeidsminister. Avtalen «var en tiltaleprosedyrevurdering som ble gjort av minister Acosta og den ble kontrollert av vår komité,» sa Alexander i sin uttalelse. Han la poengtert til: «Justisdepartementet under de tre siste presidentene – Trump, Obama og Bush – har alle forsvart hans håndtering av saken.»

De sosiale og politiske implikasjonene av Epstein-saken gjør nå noen nervøse. New York Times førte på torsdag en redaksjonell lederartikkel som advarte mot å gjøre politikk ut av dette. Før Acostas fratredelse kritiserte avisa demokrater i Representantenes hus for «å bringe deres tilsynsmyndighet til torgs», som de beskrev som en «feiltakelse».

Times fortsatte: «At Kongressen graver inn i denne saken er imidlertid en dårlig anvendelse av lovgivernes begrensede tid og ressurser. Enda farligere er at midt i Trump-administrasjonens krig mot Kongressens tilsynsmyndighet generelt, medfører slike høringer en høy risiko for å gjøre Epstein-saken til et partipolitisk slagfelt – og Mr. Acosta til en politisk martyr som presidenten og hans supportere vil føle seg nødet til å fylkes rundt.»

En besynderlig posisjon, og tatt på ordet, en grundig feig holdning. «Noen uhyrligheter er best bevart så fri for partipolitikken som mulig,» belærte Times. Dette fra ei avis som publiserte de mest sjokkerende beretningene om Trumps seksuelle eskapader under presidentvalgkampanjen i 2016 som et sentralt tema i sitt pådriv for å få valgt Hillary Clinton, og som har forfattet og ledet #MeToo-heksejakta som del av sin kampanje for Det demokratiske partiets identitetspolitikk.

Times er åpenbart engstelige for at noen ser for dypt inn i Epstein-affæren og trekker politiske konklusjoner.

Times Michelle Goldberg argumenterer for at «Epstein-saken er en påminnelse om det fordervede miljøet som vår president oppsto fra», og at «Caligula-administrasjonen lever videre», der hun glemmer at den vanærede finansieren er en demokrat og at Bill Clinton, ifølge flylogger hentet frem av Fox News, «tok minst 26 turer om bord på Epsteins Boeing 727, med kallenavnet Lolita Express, i årene 2001 til 2003.»

I Washington Post gjør Helaine Olen en sterkere sak av at Epstein-skandalen forteller oss noe mer vidtrekkende og viktig om «hvordan vår nåværende epoke av rikdomseksess kan komme til en slutt». Hun antyder at affæren «vil bli sett i kommende år som en av de definerende begivenhetene som bringer vår alder av eksess til en slutt», og at mennesker vil studere den i årene som kommer, som de nå sturderer oppførselen til Marie Antoinette og Rasputin under opptakten til den franske og den russiske revolusjon.

«Vår æra er en epoke av de rikes og de tilknyttedes eksploderende og så godt som ustraffede kriminalitet,» skriver hun. «Epstein-skandalen blåser hull gjennom vår tids fundamentale myter, og avslører dem som de tomme og motbydelige platthetene anvendt for å rettferdiggjøre obskøn rikdom, makt og privilegium, som de faktisk er.»

Sterke ord, med implikasjoner Olen utvilsomt ikke har tenkt gjennom. Saken er ikke så mye individuell gjengjeldelse mot Epstein, selv om han fortjener straff dersom han blir funnet skyldig, som det gjelder organiseringen av politisk masseaksjon fra arbeiderklassen for å få feid vekk hele denne råtne sosiale orden.