Srilankisk statsminister promoterer amerikansk forsvarsavtale

Av Vijith Samarasinghe og K. Ratnayake
16 July 2019

Statsminister Ranil Wickremesinghe talte til det srilankiske parlamentet forrige onsdag der han forsøkte å glanse over de geostrategiske implikasjonene av den planlagte militæroverenskomsten mellom Colombo og Washington – som kalles Status of Forces Agreement (SOFA). Dersom den signeres vil den gi USA rett til fritt å anvende den strategisk lokaliserte øynasjonen i Det indiske hav for sine militærstyrker.

Regjeringen til tidligere president Chandrika Kumaratunga undertegnet en SOFA-overenskomst med Washington i midten av 1995. USA ønsker nå at den avtalen erstattes med en som passer til deres nåværende aggressive militærforberedelser mot Kina.

Wickremesinghe kommenterte på den nå planlagte SOFA-avtalen, som svar på et spørsmål fra parlamentarikeren Anura Kumara Dissanayake, partileder for Janatha Vimukthi Peramuna (JVP). JVP, som i 2015 støttet den pro-amerikanske regjeringen, forsøker nå å posere som en motstander av amerikansk imperialisme.

Wickremesinghe fortalte parlamentet at forhandlingene fortsatt pågår, men hevdet at «ingen avtale som påvirker Sri Lankas suverenitet vil bli undertegnet [og] det er visse ting vi ikke kan si oss enige i.» Han hverken utredet eller detaljerte noen av uenighetene, og påsto latterlig nok at det som er under forberedelse er et «fredstidsdokument».

Wickremesinghe innrømmet imidlertid følgende: «Denne avtalen etablerer det generelle rammeverket for amerikansk militærpersonell som opererer i et fremmed land. SOFA definerer fullmaktene og privilegiene for angjeldende enkeltpersoner.»

En lekket versjon av 15-punkts-dokumentet publisert i Colombo's Sunday Times den 30. juni avslører noen av de omfattende fullmaktene som vil bli innvilget det amerikanske forsvarsdepartementets embetsrepresentanter og det amerikanske militæret. Disse omfatter:

* Alt amerikansk personell får de privilegier, unntak og immuniteter som tilsvarer de som er innvilget administrative og tekniske staber for en diplomatisk representasjon, i henhold til Wienkonvensjonen om diplomatiske relasjoner; at amerikansk personell entrer og forlater Sri Lanka med amerikansk identifikasjon og med kollektiv forflytning eller individuelle reiseordrer; at Sri Lanka godtar som gyldige alle faglige lisenser utstedt av USA, landets politiske underavdelinger eller stater, og at amerikansk personell skal være autorisert til å føre uniformer når de utfører offisielle plikter og til å bære våpen når de er i tjeneste.

* Den amerikanske regjeringen skal utøve kriminell jurisdiksjon over amerikansk personell. De kan ikke bli underlagt srilankisk lov.

* De amerikanske styrkenes kjøretøy, fly, fartøy og utstyr skal kunne entre og flytte seg fritt innen srilankisk territorium og være fritt fra ombordstigning og inspeksjon av lokale myndigheter.

* Amerikanske styrker skal tildeles et dedikert radiospektrum og kan operere sitt eget telekommunikasjonssystem.

* Enhver bygging eller anskaffelsesaktivitet utført av amerikanske styrker på Sri Lanka skal være fri for lokale skatter.

Wickremesinghe hevdet i parlamentet at «pakten ikke ville føre til en permanent amerikansk tilstedeværelse på øya», men kunne ikke å forklare hvorfor Washington trengte en slik frihet for sine styrker. I strid med Wickremesinges forsøk på å nedtone en ny SOFA-overenskomst ønsker Trump-administrasjonen tettest mulig militærsamarbeid med Colombo.

Admiral Philip Davidson, sjef for INDOPACOM, uttalte seg til Senatets komité for de væpnede tjenester i Washington i februar i år, der han erklærte at Sri Lanka «forblir en betydelig strategisk mulighet i Det indiske hav, og vår militær-til-militær-relasjon fortsetter å styrkes».

Disse relasjonen ble dramatisk utvidet etter at president Maithripala Sirisena kom til makten i den USA-orkestrerte regimeendringsoperasjonen som i 2015 veltet den forrige presidenten Mahinda Rajapakse. Sirisena og Wickremesinghe brakte umiddelbart Sri Lankas utenrikspolitikk på linje med Washington og New Delhi, USAs sørasiatiske strategiske partner, og deres geostrategiske konfrontasjonsagenda mot Kina.

I 2017 utvidet Colombo ACSA-avtalen med USA for en ubestemt periode – en avtale som omhandler anskaffelser og tjenesteutveksling [Acquisition and Cross Servicing Agreement]. Den var opprinnelig signert i 2007, og muliggjør det amerikanske militærets tilgang til Sri Lankas havner og flyplasser.

I mars i år listet en rapport fra den høyreorienterte amerikanske tankesmia Heritage Foundation alle militæravtalene og fellesøvelsene mellom USA og Sri Lanka siden 2015, og erklærte at «siden slutten av 2018 har landet tjent som et nytt logistikk-nav for US Navy i Det indiske hav.»

Sri Lanka er strategisk viktig for Washington i USAs forberedelser til økonomisk og militært å blokkere Kina i regionen av Det indiske hav i tilfelle krig.

Mens Wickremesinghe-regjeringen forsøker å presse igjennom avtalen med noen kosmetiske forandringer, er andre fraksjoner av styringseliten tause eller kommer bare med hyklersk kritikk.

President Sirisena, som støttet Washingtons militæroppbygging i regionen etter at han kom til makten i 2015, poserer nå som kritisk til noen av klausulene i avtalen.

Sirisena erklærte nylig demagogisk på et offentlig møte: «Jeg vil ikke tillate en SOFA som forsøker å forråde nasjonen.» Etter å ha undertegnet ACSA i 2017 hevder han nå at han ikke var klar over klausulene i den avtalen, og at han ble lurt av dens forfattere.

Før han kom på kant med Wickremesinghe, etter at deres enhetsregjering ble diskreditert blant arbeidere og fattige, skrøyt Sirisena av sine «gode relasjoner» med det «internasjonale samfunn», dvs. USA, Europa og India. Da Sirisena fjernet Wickremesinghe og utnevnte Rajapakse til statsminister i et forsøk på et politisk kupp i oktober i fjor, besøkte hans representanter vestlige ambassadører, deriblant USAs, og informerte dem om Rajapakses beredtvillighet til å følge deres forlangender.

Ledere av opposisjonspartiet SLPP – Sri Lanka Podujana Peramuna – deriblant Rajapakse, er påfallende tause om SOFA og andre avtaler med USA. Bare annenrangspartiledere fra SLPP eller fra andre partier i allianse med det, slike som de kommunalistiske partiene Mahajana Eksath Peramuna og Nasjonal Frihetsfront, har meldt uttalelser som fordømmer regjeringen for å ha forrådt landets suverenitet.

JVPs opposisjon mot SOFA-overenskomsten er helt hyklersk. Partiets påstand om å ha motsatt seg ACSA i 2007 er en løgn. Det er ikke noe bevis i den parlamentariske Hansard [o. anm.: transkripsjonsprotokoller over parlamentsdebatter i Storbritannia og Commonwealthland] eller i noen som helst medierapport om at JVP motsatte seg avtalen. JVP, som andre partier på Sri Lanka, støttet fullt ut Washingtons såkalte krig mot terror i 2001, og invasjonen av Afghanistan, utviklet sine relasjoner med de vestlige diplomatene på Sri Lanka og ba om amerikansk støtte til Colombos krig mot separatistiske LTTE [Liberation Tigers of Tamil Eelam].

Sirisena og de politiske opposisjonspartiene poserer nå som motstandere av SOFA-overenskomsten fordi de er nervøse for den dypt anlagte opposisjonen mot amerikansk imperialisme blandt srilankiske arbeidere og ungdommer.

Den planlagte SOFA-avtalen og de stadig sterkere militærrelasjonene mellom Washington og Colombo i forberedelser til krig mot Kina, reiser nødvendigheten av å utvikle en antikrigmassebevegelse av arbeiderklassen, basert på kampen for sosialistisk internasjonalisme. Som del av denne kampen må den srilankiske arbeiderklassen avvise alle fraksjoner av den srilankiske regjeringseliten og den må opponere mot SOFA, ACSA og alle andre åpne og skjulte avtaler mellom Colombo, Washington og andre imperialistmakter.