Et slag mot #MeToo-heksejakta: Den forsmedelige kollapsen av saken mot skuespilleren Kevin Spacey

Av David Walsh
20 July 2019

Michael O'Keefe, aktor for Cape and Islands District i Massachusetts, bekjentgjorde på onsdag at hans kontor droppet saken om seksualovergrep mot den prominente skuespilleren Kevin Spacey. Aktoratet hadde lite valg i saken siden anklageren William Little for 10-dager-siden nektet å vitne om en manglende mobiltelefon, som forsvaret hevdet var avgjørende for skuespillerens påstand om sin uskyld.

Da han ble spurt av Spaceys forsvarsadvokat om han forsto at det var ulovlig å slette relevante tekstmeldinger fra sin mobiltelefon ville Little, etter samråd med sin familie og deres juridiske rådgivere, påkalle det femte endringsforslaget mot egeninkriminering, og i all hovedsak bringe den preliminære høringen og dermed hele saken, til en ende. Spacey var anklaget for å ha befølt den-gang 18-åringen i juli 2016, sent en kveld på en bar og restaurant i Nantucket. Skuespilleren hevdet at hendelsen involverte konsensuell flørting.

Kevin Spacey i House of Cards

Dommer Thomas S. Barrett fra Nantucket District Court indikerte den 8. juli at saken vel kunne bli avvist dersom anklageren fortsatte å nekte å vitne. Dommer Barrett påpekte at saken dreide seg om Little, og at uten ham ville aktoratet – Commonwealth of Massachusetts – «ha en røff rad å skulle luke».

En pressemelding fra Cape and Islands District Attorney's Office den 17. juli forklarte: «Søndag den 14. juli 2019 møttes det stevnende vitnet, hans familiemedlemmer og deres advokat med aktor på District Attorney’s kontor for ytterligere å vurdere saken i lys av utviklingen [anklagerens nekting av å vitne]. Det stevnende vitnet ble informert om at dersom han valgte å fortsette å påberope seg sin rett til det femte endringstilleget [the Fifth Amendement], ville saken ikke kunne føres videre. Etter en videre refleksjonsperiode, privat med deres advokat, valgte det påklagende vitnet ikke å fratre sin rett under det femte endringstillegget.»

Som følge av dette inngikk distriktsadvokatens kontor [aktoratet] en Nolle Prosequi – en frivillig tilbaketrekking av anklagene mot Spacey – «på grunn av det påklagende vitnets utilgjengelighet».

Saken mot Spacey hadde en eim av politisk motivert vendetta helt fra starten av.

Nantucket-påstanden ble lansert med stor fanfare i november 2018 av Littles mor Heather Unruh, et tidligere lokalt nyhetsanker, på en pressekonferanse i Boston. Unruh proklamerte at hun «ønsker å se Kevin Spacey bli satt i fengsel. Jeg vil se rettferdighetens hånden slå ned på ham.»

Hverken familien eller myndighetene forklarte noensinne hvorfor det tok anklageren 15 måneder å rapportere det påståtte overgrepet til politiet. Ingen objektiv observatør kunne unngå å bli slått av datoen for den opprinnelige politirapporten, som var den 31. oktober 2017. Dette var bare noen uker etter at #MeToo-kampanjen brøt løs, og bare to dager etter at skuespilleren Anthony Rapp anklaget Spacey i et intervju for å ha kommet med upassende tilnærminger til ham 30-år-tidligere, da han var 14-år-gammel og Spacey var 26 år, og som oppildnet seksualheksejaktatmosfæren.

Etter innmeldingen av anklager i januar 2019 hevdet aktoratet feilaktig at Little innleverte sin politirapport tre måneder etter 2016-hendelsen. Den «førende etterforskeren i saken» vitnet imidlertid på mandag [den 8. juli], under spørsmål fra Spaceys forsvarsadvokat, om «at datodiskrepansen på ett år var resultatet av en ‘typo’ [o. anm.: en ‘leif’; en stavefeil].» Det skal en veldig naiv person til å tro at den mulige mistenkelige datoen for Littles innledende politirapport, som kom umiddelbart i hælene av Rapps påstander, ikke var en besynderlig og foruroligende detalj for politiet og påtalemyndigheten.

Påtalemyndighetens manglende evne til engang å bringe denne elendige saken frem til rettsvurdering er et ydmykende nederlag, ikke bare for Massachusetts-myndighetene og Unruh, men for hele #MeToo-heksejakta.

Droppingen av anklagene mot Spacey kommer på toppen av den australske skuespilleren Geoffrey Rush’ seier i en ærekrenkelsessak i april, mot Rupert Murdochs tabloid Daily Telegraph og deres kjendissladderspaltist Jonathon Moran. Saken ble ført som svar på avisas påstand om at Rush hadde vært skyldig i «upassende» oppførsel mot en co-stjerne i en sceneoppsetning av King Lear, så vel som deres sensasjonelle publikasjoner av påstandene, som fremstilte Rush som «King Leer» [o. anm.: engelsk ordspill: ikke ‘’Lear’ men ‘Leer’, likt uttalt, men det betyr ‘å lyste på’ i motsetning til ‘lear’ som betyr ‘å skule på’], og med det Rush som et «seksuelt rovdyr» og en «pervers».

Den McCarthy-istiske #MeToo-kampanjen har i vesentlig grad blitt viderført med insinuasjoner, sladder og ukjente eller anonyme fordømmelser, oppildnet av frenetiske medier. Når anklagene har vært utsatt for rigorøs etterforskning og reell etterprøving, som i tilfellene Rush og Spacey, har de hittil fordampet og løst seg opp i lufta.

Ikke bare Nantucket-saken ruinerte Spaceys ekstraordinære skuespillerkarriere, men den spilte sin egne skitne del. Fantastisk nok beklaget FoxBusiness-nyhetene på onsdag at selv om saken mot Spacey hadde falt fra hverandre så hadde «Netflix og Hollywood-produsenter som ansatte skuespilleren tapt millioner». Vi kastet ikke bort noen tårer for de ryggradløse direktørene ved Netflix, produsenten av House of Cards, som umiddelbart kastet Spacey til ulvene i november 2017. Feigningene og opportunistene inkluderer også regissøren Ridley Scott og Imperative Entertainment som klippet vekk skuespilleren fra den allerede fullførte filmen All the Money in the World og gjenopptok hans scener med skuespilleren Christopher Plummer.

Etter at aktor fra Cape-Cod-distriktet besluttet å droppe saken hevdet CBS News’ «juridisk ekspert» Rikki Klieman at droppingen av anklager «på ingen måte» betydde at Spacey hadde blitt frikjent. Klieman selv bemerket innledningsvis: «Dersom du har et påklagende vitne som er et angivelig seksuelt overgrepsoffer, som påkaller det femte endringstillegget, og derfor ikke kommer til å vitne for retten, hva har du? Du har ingenting.» Hvordan er det at aktoratet ikke har «noen ting» mot den anklagede ikke en frikjennelse? Klieman forsøkte å forklare: «Aktoratet var rett og slett utsatt for en sak som i kraft av at det påståtte offeret ... som påkalte det femte endringstillegget, ikke hadde et vitne til å fortelle det som skjedde.» Det «påståtte offeret» påkalte det femte endringstillegget, etter at han ble advart om ulovligheten av å slette mulig fordømmende bevis. Sannsynligheten for at hans beretning om «hva som skjedde» skulle bli trodd var meget skrinn.

Innen nå har mange sett gjennom #MeToo-kampanjen. Den vekket aldri noen stor genuin offentlig sympati fra starten av. Den kollektive realiseringen av at selvopptatte, først-og-fremst kvinnelige Hollywood-utøvere – årevis etter begivenhetene i mange tilfeller – ikke var til pass med den lurvede, oksekåte måten de kanskje ble behandlet på av studiodirektører og andre, eller enda verre, det de selv samtykket til for å fremme egne karrierer, utgjorde ikke noen stor nasjonalskandale eller var noen årsak til at massen av befolkningen hadde noen grunn til å ta den til seg.

#MeToo-kampanjen og dens ledende talspersoner forblir påfallende tause om betingelsene for internerte immigranter, som er utsatt for systematisk brutalitet og i mange tilfeller for forferdelige seksualovergrep.

Den manglende interessen for betingelsene for arbeiderklassens kvinner er ikke tilfeldig. Seksualovergrepshysteriet ble lansert i etterkant av 2016-valget, og var fra starten av rettet inn, fra Det demokratiske partiet og medieinitiatorene (Ronan Farrow og andre), mot å piske opp følsomme sjikt av for det meste middelklassesjikt og profesjonelle fagfolk, for å avlede oppmerksomheten fra den sosiale krisen, og gjøre alt hva mulig var for å blokkere en venstreorientert bevegelse mot Trump-administrasjonen. #MeToo-bestrebelsene var intendert å skape en politisk disorientert og tannløs ikke-klasse, en «på-tvers-av-fjøla»-bevegelse som korporative krigshissere som Hillary Clinton (Farrows tidligere sjef i utenriksdepartementet) uten probelemer kunne adoptere og promotere, for dermed å kunne gi demokratene pusterom og tillate dem å mønstre sin høyreorientert opposisjon mot Trump, sentrert på antiRusslandkampanjen og andre falske premisser.

Oppgjengingen av mediene, politiet og påtalemyndighetene og det politiske systemet, mot Spacey er en indikasjon av den reaksjonære retningen og hele underbyggingen av denne kampanjen.

En annen indikasjon på denne sosiale virkeligheten, og spesielt på den subjektivistiske, irrasjonelle siden av korstoget om seksualmisgjerninger, er skuespilleren Alyssa Milanos bekjentgjøring – hun som startet #MeToo-kampanjen, med en tweet den 15. oktober 2017 – om at hun deltok i sin første fundraiser [penge-innsamlings-event] for Det demokratiske partiet for 2020-valgrunden, akkurat for selvhjelpsguruen og den rasende idealisten Marianne Williamson, en av de to-dusin demokratiske kandidatene til presidentvalget. Martin Gardner, en populære matematikk- og vitenskapsskribent rapporterte i en 1992-artikkel at Williamson trodde at «Stemmen» hun beskrev i si bok A Course in Miracles kom fra Jesus, at «ingenting skjer utenfor vårt sinn» og at «sykdom er en illusjon og ikke egentlig eksisterer». Ifølge Los Angeles Times, fortalte hun en gang ei gruppe HIV-positive disipler at «AIDS-viruset ikke er sterkere enn Gud».

Til tross for Spacey-tilbakeslaget vil #MeToo-heksejakta videreføres, drevet frem av sterke samfunnskrefter. Både den nylige kunngjøringen fra Netflix om at de går videre med en stand-up-special med komikeren Aziz Ansari og nyheten om at kollegakomiker Chris Hardwick kom tilbake på San Diego Comic-Con, har kommet under kritikk. Ansari ble i januar 2018 anklaget av ei anonym kvinne for å ha vært seksuelt aggressiv på en date, og Hardwick sto overfor ubgrunnede påstander om overgrep fra en ekskjæreste. Ingen av dem kom i nærheten av å bli anklaget for noen forbrytelse, men det forhindret ikke begge-av-dem fra å komme under karriere-truende angrep.