Bretton Woods-avtalen 75 år senere

23 July 2019

Mandag markerte 75-årsdagen for avslutningen av Bretton Woods-konferansen, som spilte en nøkkelrolle i å legge fundamentene for restabiliseringen av den kapitalistiske verdensøkonomien etter to verdenskrigers ødeleggelser og 1930-tallets store depresjon i mellom, og den åpnet dermed veien for etterkrigstidens kapitalismeboom.

Tre-kvart-århundre senere står det kapitalistiske verdenssystemet overfor en utbrudd av nettopp de samme katastrofene som rystet det til grunnvollene og ga opphav til arbeiderklassens revolusjonære kamper, innledningsvis med Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917.

Deltakerne på konferansen, representantene for alliansemaktene som fortsatt var engasjert i sluttfasene av krigen mot Tyskland og Japan, var seg akutt bevisste at det som sto på spill i deres overveielser for å etablere en ny økonomisk verdensorden, var ikke mindre enn deres styres overlevelse.

Den amerikanske finansministeren Henry Morgenthau talte ved avslutningen av møtet, og oppsummerte konklusjonene: «Vi har kommet til å erkjenne at den klokeste og mest effektive måten å beskytte vår nasjonalinteresse er gjennom internasjonalt samarbeid – det vil si, gjennom den forente innsatsen for å oppnå felles mål.»

Frykten som drev denne orienteringen ble artikulert i en tale William Clayton, den amerikansk viseministeren for økonomiske anliggender, holdt i Kongressen i mars 1945. Der rettet han sine bemerkninger mot talsmennene for høye tariffer, der han advarte for at «verdensfred alltid vil bli alvorlig truet av den typen internasjonal økonomisk krigføring som ble ført så bittert mellom de to verdenskrigene», og han la til: «Demokrati og et fritt næringsliv [‘free enterprise’] vil ikke overleve nok en verdenskrig».

Dét beskriver nettopp den kursen verden nå er på vei mot – utdypende økonomisk konflikt og krig ansporet av amerikansk imperialisme under Donald Trumps presidentskap.

I sin innsettingstale erklærte Trump: «Vi må beskytte våre grenser fra ødeleggelsene av at andre land lager våre produkter, stjeler våre selskaper og ødelegger våre jobber. Beskyttelsen vil føre til stor velstand og styrke.» I løpet av de mer enn to årene siden den gang har USA ført en eskalerende økonomisk krigføring, og slått ut mot både allierte og rivaler der landet pålegger tariffer, eller truer med dem under påskudd av «nasjonal sikkerhet».

Men ingen bør henfalle til illusjonen om at nettopp den politikken Bretton Woods-avtalens arkitekter advarte for at ville føre til en katastrofe, ganske enkelt er produkt av Trumps Hvite hus. Faktisk er demokratene enda mer krigerske. De har gitt sin støtte til en resolusjon rettet mot den kinesiske telekommmunikasjonsgiganten Huawei som skulle forhindre Trump, som del av enhver handelsavtale, fra å heve de lammende amerikanske sanksjonene pålagt det kinesiske selskapet.

Denne tverrpartistøtten peker på det faktum at den eskalerende handelskrigen og trusselen om verdenskrig ikke er et produkt av psyken eller tankegangen til ei bestemt gruppe kapitalistpolitikere, og som kan overvinnes ved en slags «kurskorrigering». Disse prosessene er snarere forankret i amerikansk imperialismes dypt anlagte og uløselige krise, som selv er produkt av den historiske utviklingen av det kapitalistiske verdenssystemet over det tre-kvarte-århundret siden Bretton Woods.

Det var to sentrale søyler i Bretton Woods-avtalen, én politisk og den andre økonomisk.

Det politiske fundamentet, som gjorde det mulig for lederne av verdenskapitalismen å komme sammen for å bygge en ny økonomisk verdensorden, var det stalinistiske byråkratiets svik i Sovjetunionen og de stalinistiske kommunistpartienes svik rundt om i verdenen, av arbeiderklassens revolusjonære kamper som hadde brutt ut på 1920- og 1930-tallet, og arbeidernes fornyede antikapitalistiske kamper som brøt ut på tvers av hele Europa og i mye av Asia da krigen raste mot sin blodige avslutning.

Under opptakten til krigen hadde det stalinistiske programmet for folkefronten – en allianse med angivelige demokratiske deler av styringsklassene – ført til forræderiet av den franske arbeiderklassen i 1936, og halshuggingen av den spanske arbeiderklassen i borgerkrigen fra 1936 til 1939. Det stalinistiske byråkratiet, som hadde oppstått som resultat av nederlagene påført den europeiske arbeiderklassen og den resulterende isoleringen av den første arbeiderstaten etter 1917-revolusjonen, var nå verdensimperialismens hovedstøtte.

I 1943 ga det stalinistiske byråkratiet sin garanti til verdensimperialismen for den rollen det ville spille i etterkrigstidens verden, med oppløsingen av Den kommunistiske internasjonale (o. anm.: ‘Komintern’; Den 3. internasjonale). Dette ble understreket på toppmøtet i Jalta i februar 1945 med den britiske statsministeren Churchill og den amerikanske presidenten Roosevelt. Stalin gjorde det klart at Sovjetunionen ville støtte reetableringen av kapitalistregjeringer i Vest-Europa etter krigen – et løfte som ble hedret da de stalinistiske partiene gikk inn i borgerlige regjeringer i Frankrike og Italia etter nazistenes nederlag, og undertrykte arbeiderklassens pådriv for sosialistisk revolusjon.

Den amerikanske kapitalismens styrke var det økonomiske fundamentet, der den industrielle kapasiteten i løpet av krigen hadde vokst i en slik grad at landet i 1945 representerte anslagsvis 50 prosent av verdens produksjon.

Etter å ha sikret seg samarbeid fra stalinistpartiene, som hadde massestøtte i arbeiderklassen fordi de feilaktig ble ansett som videreførerne av Oktoberrevolusjonen og på grunn av Den røde armés nøkkelrolle i nedkjempingen av nazi-Tyskland, var USA i stand til å bruke landets økonomiske styrke til å rekonstruere verdenskapitalismen.

Det gjorde landet imidlertid ikke ut fra altruisme, men fordi kapitalismens restabilisering i det krigsruinerte Europa og i Asia passet den amerikanske imperialismens interesser. Det ble erkjent i amerikanske styringskretser at dersom Europa og resten av verden ble ført tilbake til betingelsene fra 1930-tallet, da ville den amerikanske økonomien som var avhengig av en utvidelse av verdensmarkedet konfrontere katastrofe, og uansett stalinismens politiske rolle, ville utfallet være utbrudd av revolusjonære kamper i Europa og i USA selv.

Etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 hadde den marxistiske bevegelsen analysert at utbruddet av global krig var resultatet av motsetningen mellom utviklingen av verdensøkonomien og verdens oppdeling i rivaliserende nasjon-stater, som ga opphav til stadig mer voldelige konflikter mellom imperialistmaktene. Der de forsvarte sine egne interesser, som helt sentralt innebar kampen for markeder, profitter og ressurser, søkte hver av disse maktene å løse motsigelsen mellom verdensøkonomien og nasjon-staten ved å etablere seg som den fremtredende verdensmakten, hvilket førte til en krig av hver-og-én mot alle andre

Denne motsetningen fant sitt uttrykk i det monetære systemet fra Bretton Woods, som var ment å minimere konflikter mellom de store kapitalistmaktene. Økonomen John Maynard Keynes forsvarte den britiske imperialismen og foreslo etableringen av en internasjonal valuta – «bancor» – for å finansiere global handel og investeringstransaksjoner. Essensen av Keynes-planen var å underlegge USA den samme disiplinen som de andre stormaktene, og derved redusere landets dominans.

«Bancor»-planen ble blankt avvist og den amerikanske dollaren ble lagt til grunn for et omdannet internasjonalt pengesystem. Til tross for all retorikken om behovet for internasjonalt samarbeid ble amerikansk hegemoni nedfelt i Bretton Woods-avtalen. Den eneste begrensningen var at dollaren skulle være konverterbar mot gull, med en rate på $ 35 per unse [NOK 10,58/gram].

Motsetningen mellom verdensøkonomien og nasjon-systemet ble ikke overvunnet, men bare undertrykt av Bretton Woods-systemet. Den skulle komme til overflata igjen.

Den monetære avtalen fra Bretton Woods, sammen med andre tiltak som eksempelvis handelsoverenskomsten kjent som GATT-avtalen – General Agreement on Tariffs and Trade – og rekonstrueringen av verdensøkonomien ved bruk av mer avanserte amerikanske produksjonsteknologier, ga opphav til en økonomisk ekspansjon i alle de store kapitalistøkonomiene. Under den påfølgende etterkrigsboomen var den konvensjonelle visdommen at kapitalismen hadde overvunnet katastrofene fra det foregående halve århundret, og at den globale økonomien kunne forvaltes vellykket.

Men det monetære systemet fra Bretton Woods-avtalen inneholdt en iboende motsetning. Jo mer det promoterte ekspansjonen av verdensmarkedet og utviklingen av andre kapitalistøkonomier – Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Japan – jo mer underminerte det samtidig både USAs relative og absolutte økonomiske overlegenhet, som systemet var basert på.

Denne motsetningen, som allerede ble identifisert på begynnelsen av 1960-tallet, eksploderte opp til overflata den 15. august 1971 da president Nixon, konfrontert med en drenering av landets gullbeholdning, annonserte ensidig i en tv-sending på en søndagskveld, at fra-og-med da ville USA ikke innløse dollar for gull.

Nixons tiltak – som også inkluderte en lønningsfrysing for amerikanske arbeidere og en 10 prosent tilleggsavgift på landets importer – var rettet inn mot å opprettholde amerikansk imperialismes dominans over verdensøkonomien og dens finanssystem. Men nedgangen i amerikansk økonomisk overlegenhet, både relativt og absolutt, bare økte i de påfølgende årene. Etableringen av en fiat-valuta frigjort fra støtten i gull, var en av de vesentligste faktorene for økningen og den videre økningen av finanskapitalen over de siste fire tiårene.

Den amerikanske forrangen i industriproduksjon ble stadig mer erodert, i den utstrekning at den nå ligger bak både Kina og Den europeiske union (EU), og profittakkumulering har blitt stadig mer avhengig av spekulasjon og finansmarkedsoperasjoner.

Tilfellet Huawei – ett av de viktigste målene for Trump-administrasjonen og det amerikanske militæret og etterretningsetablissementet – er et billedlig uttrykk for denne prosessen. Foretaket har blitt målrettet fordi det ligger i fronten for utviklingen av 5G-mobiltelefonteknologi, som vil ha stor innvirkning på utviklingen av industriell kapasitet via internettet.

Huawei er nå ansett som en eksistensiell trussel, mot et land som var pioner for enorme fremskritt innen teknologi fra helt tilbake til de senere årene av 1800-tallet, fordi det ikke finnes noe sammenlignbart amerikansk foretak. Årsaken til dette fraværet er at profittskaping i USA har blitt stadig mer avhengig av kortsiktige gevinster og finansielle manipuleringer, på bekostning av investeringer og utviklingen av produktivkreftene.

Tre-kvart-århundre etter Bretton Woods-avtalen har alle motsetningene i det kapitalistiske verdenssystemet som avtalen forsøkte å undertrykke, igjen brutt opp til overflata. De antar deres mest eksplosive form i den amerikanske imperialismens driv for å gjenopprette sitt hegemoni ved implementering av den slags tariffer og proteksjonistiske tiltak som førte til katastrofene fra 1930-tallet, nå forsterket av teknologiforbud, såvel som ved krigsmidler.

Saksanliggendet som konfronterer arbeiderklassen i verden er dét som ble uttalt av Leo Trotskij i de første årene av den imperialistiske epoken, med utbruddet av første verdenskrig. I 1915 skrev han at perspektivet for sosialistisk verdensrevolusjon og den sosialistiske organiseringen av økonomien måtte bli det dagsaktuelle praktiske programmet som styrer arbeiderklassens kamper. Denne analysen er sannere enn noensinne, der det kapitalistiske systemets motsetninger styrer mot nok en verdensbrann.

Nick Beams