Boris Johnson som statsminister utdyper Brexit-krisen og varsler bitter klassekonflikt

Av Robert Stevens
25 July 2019

Boris Johnson vant kampen om lederskapet for det regjerende Konservativpartiet på tirsdag, der han beseiret utenriksminister Jeremy Hunt klart, med en margin på to-til-én. Johnson overtok som statsminister etter Theresa May på onsdag, da hun fratrådte etter sin siste parlamentsesjon med Prime Minister’s Questions [MP-enes spørretime].

Pro-Brexit Johnson beseiret Jeremy Hunt, en tilhenger av Remain-kampanjen [‘forbli i EU’] i 2016, med 92 153 stemmer mot 46 656. Johnson vant 66 prosent av stemmene fra de 139 000 Tory-medlemmene, med en valgdeltagelse på 87 prosent. I likhet med May har ikke Johnson blitt statsminister basert på noen avstemming av den britiske befolkningen, men via den bittelille andelen av velgerne representert av de aldrende høyreorienterte Tory-medlemmene.

Til tross for Johnsons skryt i sin seierstale om at han vil «levere Brexit, forene landet og beseire [Labour-lederen] Jeremy Corbyn» er hans stilling høyst usikker.

Tory-ene er like dypt splittet over Brexit som noen gang. May ble i forrige måned tvunget til å trekke seg, etter at hun ved tre anledninger ikke klarte å få sin fratredelsesavtale med EU, som skulle opprettholde tariff-fri tilgang til det indre europeiske markedet, vedtatt i parlamentet i møte med den samlede opposisjonen av pro-Remain-opposisjonspartiene, hennes egne hard-Brexit-fraksjon og Det demokratiske unionistpartiet (DUP). I april fastsatte EU en ny endelig frist for en avtale, som må avklares innen den 31. oktober – bare 100 dager til.

I forkant av bekjentgjøringen av det nye lederskapet erklærte Financial Times: «Dersom han blir valgt til Tory-leder ... vil Johnson oppfordre sitt parti til å levere Brexit og til å forene seg bak ham, men få statsministre i fredstid har trådt inn i Downing Street konfrontert med et så avskrekkende sett av politiske utfordringer.»

Allerede før Johnson vant valget lovet Mays finansminister Philip Hammond, en Remain-supporter, at han ville trekke seg sammen med May, ettersom han ikke kunne støtte at Storbritannia forlater EU uten en avtale, som Johnson har truet med. Justisminister David Gauke fratrådte og erklærte at han ikke kunne arbeide sammen med Johnson. Utdanningsminister Anne Milton gjorde like så, og uttrykte «alvorlige bekymringer for å forlate EU uten avtale». Ifølge Financial Times vil Hammond «lede ei gruppe på rundt 30 Tory-MP-er [Members of Parliament] som er fast bestemt på å stanse en no-deal fratreden: et tegn på det splittede partiet den nye statsministeren vil arve.»

Johnson har sågar mindre handlingsrom enn May. Han overtar et parti med et knapt parlamentarisk flertall, som er avhengig av stemmene fra de 10 nordirske DUP-MP-ene. Tory-enes arbeidsflertall i House of Commons [parlamentet] utgjør nå bare tre seter, og kan bli redusert skulle de tape et ‘påfyllings’-valg [‘by-election’; gjenvalg av enkeltrepresentant fra et gitt valgdistrikt] som avholdes den 1. august. Johnson kan derfor bli tvunget til å utlyse et nyvalg i løpet av noen uker.

Hans trusler om å tre ut av EU uten noen avtale [‘no-deal’] blir motarbeidet av de dominerende delene av big business, som var tydeligere representert av Hunt. De kan ikke glemme Johnsons replisering da spørsmålet om opprettholdt tilgang til EUs indre markeder ble reist på en diplomatsamling i 2018: «Fuck business» [‘Til helvete med business’].

Dessuten er Johnson og hans politiske agenda bredt foraktet utenfor Tory-partiets eksklusive rekker, til tross for bestrebelsene på å skildre ham som en populær figur – og særlig av arbeiderklassen.

Mediekommentatorer har bemerket at minst halvparten av befolkningen er imot Brexit, og sågar blant tilhengerne er det bekymringer for de potensielt ødeleggende sosiale og økonomiske konsekvensene av en no-deal exit.

Johnson har sementert nære tilknytninger til USAs president Trump og hans indre krets, deriblant hans tidligere rådgiver, den fascistiske Steve Bannon, på grunnlag av at Brexit vil svekke EU som en handels- og militærrival for USA. Trump tvitret sin tilfredshet umiddelbart etter Johnsons seier, og erklærte: «He will be great!» [‘Han blir storartet’]

Men denne alliansen vil bare forsterke EUs beslutning om å avvise ytterligere innrømmelser til Storbritannia. Som svar på bryskingen fra Johnson og hans støttespillere i European Research Group anført av Jacob Rees-Mogg [o. anm.: ‘the Tory Brexiteers’], nektet EU å rikke seg fra sin insistering på at avtalen inngått med Theresa May er den eneste på bordet.

I tillegg har selv de skotske Tory-ene uttrykt sin bekymring for at Johnsons hard-Brexit posisjon vil styrke Det skotske nasjonalpartiet (SNP) og kravet om uavhengighet, gitt den overveldende Remain-støtten nord for grensa.

Det viktigste er at Johnsons politiske agenda er for Brexit å kunne tilby grunnlag for et ytterligere massivt innsparingsangrep på lønninger, grunnleggende tjenester og arbeidslivsbeskyttelser, for å omdanne Storbritannia til «Singapore by the Sea». Blant tiltakene han har foreslått er opprettelsen av seks frihavner der næringslivsvirksomheter skal betale liten eller ingen skatt, og en heving av terskelnivået for inntektsbeskatningen på 40 prosent fra £ 50 000 til £ 80 000 [fra NOK 538 850 til 862 160] for å komme de øverste 12 prosent av de lønnsavhengige til gode. Men langt mer alvorlige angrep må komme.

Mediene aksepterer trofast og lojalt Johnsons nøye kultiverte persona av en buldrebasse av en figur med tilbøyeligheter til å blamere seg, som tjener til å skjule hans ondsinnede antiarbeiderklasseagenda. Dette er en mann det er lydopptak av der han gikk med på å besørge en venn som truet med å banke opp en journalist med det tiltenkte offerets adresse, som beskrev svarte mennesker som «piccaninnies», og som godkjente en redaksjonell lederartikkel i Spectator som anklaget «berusede» og «tankeløse» Liverpool-fans for ansvaret for 96 menneskers død på Hillsborough-fotballstadion i 1989.

Som borgermester i London ble han konfrontert av brannbekjempere som utfordret ham: «Vil du akseptere å ta på deg ansvaret, for en kriminaldomstol, når folk dør som følge av nedskjæringene dine?« Han svarte: «Get stuffed!» [‘Kom dere vekk’] Året etter ble 10 brannstasjoner i hovedstaden nedlagt og nesten 600 stillinger i brannvernetaten strøket. Disse kuttene bidro til de 72 menneskelivene som gikk tapt i infernoet Grenfell Tower – blod på Johnsons hender.

Det politiske ansvaret for at et slikt individ kan overta lederskapet for en foraktet Tory-regjering – som den tredje britiske statsministeren siden 2016 – må legges ved Jeremy Corbyns dør.

Corbyn har tilbrakt nesten fire år som Labour-leder med å undertrykke kravene fra sine egne supportere om at de høyreorienterte måtte drives ut av partiet, og om at han måtte ta opp kampen mot Tory-ene. Det har vært den ene retretten fra Corbyns side etter den andre – fra å akseptere finansieringen av Trident [o. anm.: det britiske atomvåpen- og ubåtprogrammet], britisk NATO-medlemskap, [Labour-MP-enes] tillatelse til ubunden avstemming om krigen i Syria, opponeringen mot obligatoriske omvalg av [partimedlemskapets underkjente] Labour-MP-er, og nå aksepteringen av partiets høyresides bakvasking av «venstresiden» som antisemittisk, der han lover å fremskynde partieksluderinger.

Hans ønske om å opprettholde partienhet og overbevise big business om at han ville være til å stole på som statsministeren så ham sette seg ned til Brexit-samtaler med May, og droppe krav om et generalvalg. Til og med nå, etter Johnsons valgseier, svarte Corbyn på et spørsmål fra BBC der han ble spurt om Labour vil kreve mistillitsvotum mot den nye statsministeren, med den unnvikende responsen: «Vi vil bestemme oss når det måtte komme – det vil bli en interessant overraskelse for dere alle.»

Nettoresultatet av Corbyns politiske lederskap har vært å ekskludere arbeiderklassen fra å kunne gripe inn for sine egne interesser, i den verste krisen borgerskapet har stått overfor siden den andre verdenskrigen. Men dette må og vil endre seg. Høyreforflytningen, som kjennetegner både pro- og antiBrexit-fraksjonene innen styringsklassen, kan bare bekjempes gjennom byggingen av et nytt og genuint sosialistisk og internasjonalistisk lederskap – Socialist Equality Party. Mot alle forsøkene på å splitte arbeiderklassen over Brexit må en enhetlig kamp for sosialisme føres i allianse med arbeidere på tvers av hele Europa, og internasjonalt.