Med Pakistans statsminister ved sin side

Trump truer med å stryke Afghanistan «av jordas overflate»

Av Sampath Perera og Keith Jones
25 July 2019

Under en fellespressekonferanse i Det hvite hus på mandag med Pakistans statsminister Imran Khan truet USAs president Donald Trump med å «drepe 10 millioner» afghanere i løpet av «ei uke», for å oppnå en rask seier i USAs hittil lengste krig.

USAs øverstekommanderende skrøyt kjekt av at han kunne stryke Afghanistan «av jordas overflate», dersom han ville. Men han sa han foretrekker å «vikle USA ut av» den atten-år-lange Afghanistan-krigen og at han forventer at Pakistan skal tilrettelegge for det, ved å bidra til å sikre en «avklart enighet» med Taliban.

«Alle bombers mor» [‘Mother of all bombs’] som ble sluppet i Afghanistan

«Vi er som politimenn,» hevdet Trump. «Vi utkjemper ikke en krig. Dersom vi ønsket å kjempe en krig i Afghanistan og vinne den, da kunne jeg vinne den innen ei uke. Jeg vil bare ikke drepe 10 millioner mennesker.»

For å understreke at hans kommentarer var ment som en trussel, la Trump til: «Jeg har en plan om å vinne denne krigen på veldig kort tid» og han gjentok tallet på 10 millioner døde. Han vendte seg så mot Khan, og erklærte: «Du forstår dette bedre enn noen.»

Pakistans statsminister ytret ingen innvendinger mot Trumps trussel om å slippe løs genocidal vold mot Pakistans nordlige nabo. I stedet hyllet Khan slavisk den amerikanske presidenten som regjeringsoverhodet for det «mektigste landet i verden». Senere meldte han ut en smiskete tweet som takket Trump «for hans varme & elskverdige gjestfrihet» og «hans fantastiske måte å berolige hele vår delegasjon».

Det amerikanske marionettregimet i Kabul ble tvunget til å kreve en «avklaring» for Trumps bemerkninger, mens de spakt protesterte med å si at «utenlandske statsoverhoder ikke kan bestemme Afghanistans skjebne i fravær av det afghanske lederskapet». Som kontrast reagerte folk på tvers av Afghanistan med skrekk og forargelse, følelser som er delt av titalls millioner rundt om i verden.

De amerikanske mediene bagatelliserte Trumps uhyrlige bemerkninger. New York Times begravde omtalen av dem på slutten av en artikkel med tittelen «Trump prøver å avkjøle spenninger med Pakistan for å fremskynde afghanske fredssamtaler.»

Trumps bemerkninger på mandag er bare hans seneste trussel om å utslette et fremmed land, og avslører at den amerikanske presidenten – som har beordret en «modernisering» av det amerikanske atomvåpenarsenalet for $ 1 trillion [NOK 8,66 trillioner] og USAs tilbaketrekking fra INF-traktaten med Russland om mellomdistanse kjernevåpenmissiler – aktivt vurderer å slippe løs nukleær vold for å forhindre kollapsen av amerikansk globalt hegemoni.

I august 2017 truet Trump med å slippe løs «ild og raseri som verden aldri har sett» mot Nord-Korea, en lutfattig nasjon på 25 millioner mennesker. I juli 2018 rettet han en lignende trussel mot Iran, der han tvitret at landet ville «LIDE KONSEKVENSER SÅ STORE SOM FÅ I HISTORIEN NOENGANG HAR LIDT», dersom de «NOENSINNE» våget å «TRUE» Washington «IGJEN».

Trumps ubehøvlede trusler – som påminner mer enn noe annet om de truende raljeringene til Adolf Hitler under oppløpet til andre verdenskrig – blir ansett som taktløse av store deler av Washington-eliten. Men militær-sikkerhetsapparatet og det amerikanske politiske etablissementet, såvel demokratene som republikanerne, er samstemte i sin støtte for anvendelse av vold, aggresjon og krig for å kontre amerikansk imperialismes økonomiske nedgang.

Afghanistan-krigen er bare én i en uendeløs serie kriger USA har ført på tvers av Midt-Østen, i Sentral-Asia og på Balkan siden 1991. Dessuten har pådrivet for USAs globale hegemoni nå, som en metastase, spredt seg til strategiske offensiver, deriblant truende militærutplasseringer, handelskriger og økonomiske sanksjoner mot atomvåpenbestykkede Russland og Kina.

Mens Afghanistan uten tvil var i sentrum for diskusjonene som Khan, Pakistans hærsjef general Qamar Javed Bajwa og generalløytnant Faiz Hameed, sjefen for landets notoriske etterretningsagentur ISI, hadde med Trump og ledende representanter for hans administrasjon, var utvilsomt USAs krigspådriv mot Iran – Pakistans vestlige nabo – også en faktor i beslutningen om å invitere Pakistans statsminister til Washington, for første gang på fem år.

Forrige måned var amerikanske krigsfly bare ti minutter fra å slippe løs bomber på Iran, da Trump kalte av angrepet i frykt for at amerikanske styrker ikke var tilstrekkelig forberedte for en militærkonflikt med Iran, som raskt ville oppsluke hele Midtøsten og potensielt også trekke inn andre stormakter.

Der landet bøyer seg for USAs sanksjoner mot Iran – som i seg selv er likelydende med krig – har Pakistan nok en gang lagt planene for en rørledning for import av iransk naturgass på is. Men Pentagon og CIA vil også presse Pakistan, som har nære bånd til det virulent antiiranske saudimonarkiet, for en anvendelse av landets territorium som oppmarsjområde for intriger, om ikke militæroperasjoner, mot Iran.

Amerikansk imperialismes afghanske krigsfiasko

Trumps påstand om at USA ikke egentlig har ført krig i Afghanistan er absurd. I løpet av de siste 18 årene har USA og landets NATO-allierte satt inn hundretusenvis av tropper i Afghanistan, med stridsvogner og krigsfly, og sluppet løs grufull vold og begått utallige uhyrligheter. Under Trump-administrasjonen inkluderer dette at de i 2017 slapp den kraftigste konvensjonelle, eller ikke-kjernefysiske bomba som noen gang er anvendt, på Afghanistan.

Krigen har, i henhold til konservative anslag resultert i 175 000 dødsfall. Skulle man inkludere indirekte dødsfall er tallet sannsynligvis nærmere én million. Ytterligere millioner har blitt fordrevet fra sine hjem. Til denne kostnaden må dødsfallene til nesten 2 300 amerikanske militærpersonell og 1 100 tropper fra andre land tillegges.

Likevel kontrollerer Taliban i dag store områder av landet, og mer enn på noe tidspunkt siden den amerikanske invasjonen høsten 2001.

Siden Taliban, til tross for deres reaksjonære islamistiske ideologi, har vært i stand til å opprettholde sitt opprør konfrontert med USAs ildkraft, skyldes det at krigen er bredt erkjent som en nykolonial invasjon, som tar sikte på å få transformert Afghanistan til en USA-NATO-avhengig utpost i Sentral-Asia; og Kabul-regjeringen til å bli et quislingregime, tvers igjennom korrupt og bestående av krigsprofittører, stammeledere og andre seksjoner av den tradisjonelle afghanske eliten.

Den afghanske fiaskoen – Washingtons manglende evne til å underlegge seg Afghanistan etter 18 års krig og utgiftene på mer enn en trillion dollar – har skapt store splittelser innen USAs politiske og militærstrategiske etablissementer.

Trump forsøker nå å nøde Taliban til en politisk avklart enighet som lar Pentagon omdisponere sine ressurser for å videreføre sin aggresjon andre steder, enten det er mot Iran, Venezuela eller amerikansk imperialismes mer betydelige rivaler.

Mye av Amerikas styringselite hevder imidlertid, og spesielt innen militær-sikkerhetsapparatet, at enhver avklaring med Taliban må sikre en fortsatt militær tilstedeværelse i Afghanistan. Dette er først og fremst på grunn av landets strategiske betydning: Afghanistan ligger i hjertet av det energirike Sentral-Asia, med grenser til både Iran og Kina, og en beliggenhet som er nær Russland.

Utflettingen av forholdet mellom USA og Pakistan

Washington har lenge krevd at Pakistan «gjør mer» for å legge militært og politisk press på Taliban, for å sikre en avklart enighet om krigen, på vilkår som er gunstige for Washington.

Pakistans militærsikkerhetsapparat spilte en nøkkelrolle i CIAs sponsing av Mujahideen-geriljaopprøret i Afghanistan på 1980-tallet, som del av USAs pådriv mot Sovjetunionen, og deretter støttet landet sin Taliban-avleggers fremvekst til makten.

Etter at Washington avviklet sine egne forsøk på å oppnå en avtale med Taliban-regimet og grep til 9/11-begivenhetene for å etablere et amerikansk fotfeste i Sentral-Asia, tilbød Pakistan Washington sentral logistisk støtte og førte deretter en brutal antiopprørskrig [‘counterinsurgency war’] mot Taliban-innordnede styrker i Pakistans egne grenseområder mot Afghanistan, i de såkalte Føderalt administrerte stammeområdene [Federally Administered Tribal Areas].

Men det pakistanske militæret, som trakk veksler på sin lærdom fra CIAs operasjonsmanualer, ville på ingen måte kutte alle bånd til Taliban, for å sikre at Islamabad hadde et ord med i laget i enhver politisk avklaring for å få avsluttet krigen.

Washingtons nedgradering av sine relasjoner med Islamabad og promoteringen av India som sin viktigste sørasiatiske allierte, med sikte på å omdanne landet til en amerikansk frontlinjestat mot Kina, nødet Islamabad ytterligere til å sikre sine interesser i Afghanistan, og til å utvide sitt mangeårige militær-sikkerhetspartnerskap med Beijing. Denne sistnevnte utviklingen – som er eksemplifisert av Den økonomiske korridoren Kina-Pakistan med investeringer på $ 60 milliarder [NOK 520 milliarder] – har tilspisset spenningene mellom Washington og Islamabad enormt.

I løpet av det siste tiåret, og spesielt siden 2011, har det vært en utfletting av amerikansk-pakistanske bånd og tilknytninger.

Khan, som hans forgjenger Nawaz Sharif, hadde lenge presset på for en invitasjon til Washington, i et forsøk på å få tilbakestilt relasjonene med USA. Både av økonomiske og geopolitiske årsaker håper Islamabad desperat at de kan finne en måte, som landet gjorde før, til å kunne balansere mellom Kina og USA.

I forrige måned sa det USA-dominerte IMF seg enig i å yte Pakistan nødlån. Islamabad har også blitt filleristet av Washingtons støtte til New Dehlis «kirurgiske» militærangrep, både i september 2016 og i februar i år, som brakte Sør-Asias rivaliserende atomvåpenmakter til randen av krig.

Hvorvidt Khans USA-besøk faktisk vil stoppe forverringen av de USA-Pakistanske relasjonene, gjenstår å se.

Trump motsatte seg Khans henvendelser og bønnfalling om en øyeblikkelig gjenoppretting av Afghanistan-krigens koalisjonsutbetalinger og annen bistand, der han arrogant erklærte at forholdene mellom de to landene nå er bedre enn «den gangen vi betalte de pengene». Han foreslo så at dersom Islamabad bøyer seg for Washingtons diktater da kunne ting endre seg, og derfor la han til: «Men alt dette kan komme igjen, avhengig av hva vi blir enige om.»

Trump gledet Khan ved å si at han «ville elske å være» en «mekler» eller «voldgiftsmann» for den indisk-pakistanske konflikten om Kashmir. I flere tiår har Pakistan forsøkt å få involvert fremmede makter, særlig Washington, for en løsning av sine stridigheter med New Delhi.

Trumps bemerkninger, som inkluderte påstanden at den indiske statsministeren Narendra Modi hadde bedt USA om hjelp til å mekle en løsning på Kashmir-tvisten, utløste umiddelbart en politisk brannstorm i India der New Delhi harmdirrende benektet at Modi noen gang hadde kommet med et slikt forslag.

Indias styringselite er også foruroliget over at de hittil har vært utelukket fra enhver rolle i forhandlingene med Taliban, og diskusjoner om en såkalt politisk løsning på Afghanistan-krigen. Men i likhet med Khan var Modi helt taus om Trumps trusler om å tilintetgjøre ti millioner afghanere, antagelig ved bruk av atomvåpen.