Senator Warren advarer for økonomisk krasj i USA

Av Nick Beams
25 July 2019

Elizabeth Warren, senator og presidentkandidat for Det demokratiske partiet, har advart for et krasj i den amerikanske økonomien i størrelsesorden av den finansielle nedsmeltingen i 2008, eller enda verre. I en kommentar publisert på Medium mandag, med tittelen «Det kommende økonomiske krasjet og hvordan få stoppet det», sier hun at det er «alvorlige varseltegn i økonomien».

Hun oppfordrer Kongressen til å «handle før nok en krise koster amerikanske familier deres hjem, jobber og sparemidler».

Warrens inngripen er uten tvil innrettet mot debatten i Detroit, Michigan i neste uke mellom de aspirerende demokratiske presidentkandidatene. Denne staten, sammen med andre «rust belt»-stater ruinerte av de-industrialisering, stemte med knapp margin for Trump i 2016, og kostet Hillary Clinton presidentvalget.

Til tross for de politiske motiveringene og manøvreringen bak hennes advarsler, peker dataene hun refererer i artikkel på trusselen om nok en krise i den amerikanske økonomien, til tross for den rekordhøye boomen i aksjemarkedet, og fallet i den offisielle arbeidsledigheten til det laveste nivået på 50 år.

Warren skriver at det er mye å «bekymre seg for» i økonomien. «Jeg ser en produksjonssektor i resesjon [lavkonjunktur]. Jeg ser en prekær økonomi som er bygd på gjeld – både husholdningers gjeld og næringslivsgjeld – og som er sårbar for sjokk. Og jeg ser en serie alvorlige sjokk på horisonten, som kunne føre til at vår økonomis usikre fundament smuldrer.»

Hun refererer en rekke statistikker over gjeld, både på husholdnings- og næringslivsnivå. Stigende kostnader for basisvarer som husvære og utdanning, kombinert med stillestående lønnsutvikling, har løftet husholdningenes gjeld til rekordnivå. Studiegjeld er mer enn fordoblet, og gjeld for billån er på sitt høyeste nivå siden data først ble samlet inn for to tiår siden.

Anslagsvis 71 millioner voksne amerikanere, mer enn 30 prosent av alle voksne i landet, har hatt gjeld klassifisert for innløsing, som betyr at de har vært mer enn 180 dager etter med betalingene, ifølge en undersøkelse utført av Urban Institute for et år siden.

Næringslivsgjeld øker også. ’Girede’ utlån [‘leveraged lending’] – det vil si utlån til foretak som allerede har betydelig gjeld – har steget med 40 prosent, siden starten av 2017. I følge Warren utgjør disse høyrisikolånene nå en fjerdedel av alle amerikanske næringslivslån, og «de ligner mye på subprime-boliglånene før 2008».

Janet Yellen, forrige styreleder for den amerikanske sentralbanken Federal Reserve, har også pekt på farene disse lånene utgjør, som i likhet med subprime-pantelånene har minimal beskyttelse, og blir pakket inn og videresolgt til investorer. I et intervju med Financial Times sist oktober sa Yellen at det hadde vært en «enorm forringelse av standarder; forordningene har blitt løsnet for leveraged lending». Hun sa hun var «bekymret for systemrisikoene forbundet med disse lånene».

Warren refererer også nylige data fra Federal Reserve som viser at, i strid med Trumps påstander om en renessanse i produksjonsindustrien, er denne sektoren av den amerikanske økonomien nå i resesjon. Produksjonen falt med 1,2 prosent i juni-kvartalet, etter en nedgang på 1,9 prosent for årets tre første måneder.

Finansmarkedene peker også i retning av en resesjon, med en invertering av avkastningskurven for Treasury-obligasjoner [utstedt av det amerikanske finansdepartementet] i mars, for første gang siden 2007. Inversjonen viser til en situasjon der avkastningen på langsiktige obligasjoner faller under nivået på de med kort innløsningstid – et fenomen som har vært en pålitelig indikator for nedgangstider tidligere.

Warren tar også sikte på Trumps handels- og utenrikspolitikk, der hun sier at handelskrigen med Kina truer amerikansk produksjonsindustri, og at presidenten egger Storbritannia til en no-deal-Brexit [EU-fratreden uten avtale] som ville få «umiddelbare og betydelige følgekonsekvenser» for den amerikanske økonomien.

Men Warren er ikke imot handelskrigen, som mer enn noe minner om den katastrofale økonomiske krigføringen på 1930-tallet. Hun er bare opptatt av at den skal føres på grunnlag av en «helhetlig strategi – i samarbeid med våre allierte – for å respondere på Kinas taktikker».

Som Patrick Martin, skribent for World Socialist Web Site, bemerket i sin profilartikkel om hennes presidentkandidatur er den politiske betydningen av Warrens kritikk at den søker å «kontre sosialismens voksende popularitet blant ungdommen og arbeidende mennesker» ved å så illusjonen om at «kapitalismen kan reformeres – ved valget av henne selv og liknende politiske figurer – og kan fås til å virke for arbeidende menneskers interesser.»

Den falske karakteren av agendaen fremmet av Warren, som har beskrevet seg selv som «kapitalist inn til beinet», understrekes av tiltakene hun foreslår for å møte de klare tegnene på en utdypende krise. Hun skriver at det er «gode nyheter», fordi «vi har en sjanse til å avverge en krise ... hvis vi går til modig handling nå, for å takle de underliggende problemene.»

Men denne «modige handlingen», i møte med en krise som truer med en total nedsmeltning av finanssystemet, som 2008 avslørte, består av ikke mer enn noen få uklare reformer. Disse inkluderer å heve minstelønna til $ 15 timen, gi arbeidere mulighet til å velge minst 40 prosent av selskapsstyrene og kansellere studentgjeld opp til $ 50 000 [NOK 433 230].

Hva angår den ukontrollerbare eskaleringen av næringslivsgjeld i jakt på profitter gjennom finansspekulasjoner, foreslår Warren at overvåkningsrådet for finansiell stabilitet [Financial Stability Oversight Council], som ble opprettet av Kongressen etter 2008, skal «overvåke risikoer som skjærer på tvers av forskjellige markeder» og «møtes spesifikt for å diskutere disse risikoene og kunngjøre en plan for å håndtere dem».

Som for alle ville-være-reformatorer av kapitalismen forklarer aldri Warren hvorfor slike forskrifter og reguleringer, angivelig satt på plass for å forhindre uhemmet spekulasjon for ikke å si direkte kriminell virksomhet, har vist seg å være fullstendig ineffektive.

Årsaken ligger i hennes politiske orientering og de klasseinteressene hun representerer. En ærlig håndtering av fallitten med symbolske begrensninger på bankene og hedgefondene ville avsløre det faktum at hele finanssystemet fungerer som en institusjonalisert mekanisme for akkumulering av formue i finanselitenes hender. Det ville etablere nødvendigheten av et ekte sosialistisk program som tar sikte på å bringe økonomienes «kommandohøyder» under offentlig eierskap og demokratisk kontroll. For en politisk skikkelse som er «kapitalist-inn-til-beinet», må dét for enhver pris forhindres.