Storbritannia: Boris Johnson utnevner høyreekstremt kabinett

Av Chris Marsden og Robert Stevens
27 July 2019

Boris Johnson, den nyvalgte lederen for Det konservative partiet, er nå statsminister for Storbritannias mest høyreorienterte, antiarbeiderklasseregjering siden andre verdenskrig.

Hans kabinett er en klassekrigregjering, med alle hovedpostene fylt av representanter for den høyreekstreme siden av det meget høyreorienterte partiet. Johnson la på onsdag kveld siste hånd på kabinettutnevnelsene, som er dominert av harde Brexiteers, der tidligere pro-Remain-Tory-er måtte undertegne på å støtte fratredelsen fra EU den 31. oktober, med-eller-uten en avtale. Han sparket 17 ministre, som enten var Remain-ere eller de var allierte med den avtroppende statsministeren Theresa May.

Johnson utnevnte Sajid Javid som finansminister, som favoriserer å kutte foretaksbeskatningen fra 19 prosent (den laveste satsen av alle G20-land) til 12,5 prosent, og har luftet forslag om fullstendig å avskaffe inntektsskatten på 45 prosent, som avkreves de rikeste.

Blant de viktigste kreftene i Johnsons regjering er de gruppert rundt Dominic Raab, en klikk innen den Thatcher-istiske Free Enterprise Group, som i 2012 var involvert i publiseringen av Britannia Unchained. Denne samlingen av artikler skrevet av Raab, Kwasi Kwarteng, Priti Patel, Chris Skidmore og Liz Truss argumenterte for deregulering av handel, skattekutt og opptrapping av utbyttingen av arbeiderklassen, og det ble erklært at «britene er blant de verste slappfiskene i verden. Vi arbeider færrest antall timer, vi går av med pensjon tidlig og vår produktivitet er lav.»

Raab ble tildelt stillingen som utenriksminister og visestatsminister. Patel er innenriksminister. Kwarteng er minister for næringsliv og energi, og minister for industristrategi.

Tidligere har Patel argumentert for gjeninnføringen av dødsstraff. Hun er styreleder for Konservative venner av Israel. Som statssekretær for internasjonal utvikling opponerte hun mot å gi bistand til palestinerne, uten garantier for at hjelpen skulle brukes til «helse- og utdanningstjenester, for å imøtekomme det palestinske folks umiddelbare behov, og maksimere verdien av pengene». Hun ble tvunget til å trekker seg i november 2017 for å ha organisert privatmøter med ledende israelske politiske figurer, deriblant statsminister Benjamin Netanyahu.

Truss er minister for internasjonal handel. Hennes foretrukne sideprosjekt er å arbeide med en gruppe ekstreme høyreorienterte politikere og mediefigurer, for å sikre midler til et Museum over kommunistterror [Museum of Communist Terror] som skal etableres i London. På en innsamlingsmiddag nylig oppfordret hun til bekjempelse av «den harde venstresidens monster». Hun klaget over at høyresiden helt siden slutten av Thatcher-regjeringen hadde «duppet av ved rattet, i kampen om ideene».

Jacob Rees-Mogg – lederen av backbench-gruppa European Research Group [o. anm.: backbenchers er MP-er på de bakerste radene i House of Commons, iht. rangering i partihierarkiet; ERG er en Tory-gruppering av hard-Brexiteers] – beskrevet som «ministeren fra det 18. århundre», skal bli parlamentarisk gruppeleder [Leader of the House] og koordinere regjeringens parlamentariske virksomhet rundt Brexit.

Michael Gove, Johnsons viktigste pro-Brexit-rival, skal koordinere Brexit-politikken på tvers av regjeringsdepartementene, med mandat til å «turbolade» forberedelsene for et «no-deal Brexit-resultat». Han skal samarbeide med Johnsons nye rådgiver Dominic Cummings, som var leder for kampanjen Vote Leave [‘Velg Utmelding’ i 2016].

Nigel Lawson, Margaret Thatchers tidligere finansminister, skrev etter Brexit-folkeavstemmingen juni 2016 en kronikk i Financial Times i november, der han erklærte: «Brexit byr oss en anledning til å fullføre Thatcher-revolusjonen.» Hennes omdanning av den britiske økonomien «ble gjennomført av et dyptgripende program for reform av tilbudssiden, der en fornuftig deregulering var en essensielt viktig del.» Nå var imidlertid Storbritannia «bundet av et voksende korpus av EU-reguleringer, som vi ikke kan røre ved så lenge vi forblir i blokken. Brexit gir oss nå anledning til å ta opp dette ... for å fullføre jobben som Margaret Thatcher påbegynte.»

Dette er Johnsons regjeringsagenda. I sin uttalelse til parlamentet om regjeringens prioriteringer sa han at å forlate EU «ikke bare handler om å forsøke å dempe utfordringene, men om å gripe mulighetene… vi vil begynne umiddelbart med å jobbe for å endre skattereglene for å gi ekstra insentiver til å investere i kapital og forskning. Vi skal nå påskynde samtalene om disse frihandelsavtalene, og vi vil utarbeide ei økonomisk pakke for å heve britisk næringsvirksomhet og øke dette landets ledelse ... som destinasjon nummer én for utenlandsinvesteringer på dette kontinentet.»

Det er to de-facto-medlemmer av Johnsons regjering som ikke er i hans kabinett – Nigel Farage fra Brexit Party, og USAs president Donald Trump.

Nick Boles, tidligere Tory whip [o. anm.: MP-innpisker for partidisiplin] beklaget seg overfor The Times: «Den harde høyresiden har overtatt Det konservative partiet. Thatcher-ister, liberterianere og no-deal Brexiteers kontrollerer det fra topp til bunn. [Det nyetablerte] Brexit Party har vunnet krigen, uten å ha fått valgt inn et eneste parlamentsmedlem. Boris Johnson er ikke vår nye statsminister, dét er det Nigel Farage som er.»

Farage er i USA, der Trump hyllet Johnsons seier og sa at Johnson og Farage ville oppnå «enorme ting» sammen. Der han plukket Farage ut i en mengde under et kampanjemøte i Washington, sa Trump: «Jeg vet at han kommer til å samarbeide godt med Boris,» som han beskrev som «Storbritannias Trump ... Det var dét de ville ha. Det er dét de trenger.»

Farage skrev i Daily Telegraph om en mulig valgallianse med Johnson, der han erklærte: «Dersom han er i stand til å overbevise oss, da vil vi sammen kunne knuse Labour Party i valg, og han kunne få et stort arbeidsdyktig flertall, og han ville gå inn i britisk historie som en av de store lederne. Alt dette er mulig, men er Boris Johnson modig nok?»

Trump støtter Johnson fordi han søker å få brutt opp EU, som del av sin «America First»-agenda. «Alliansen» han tilbyr Storbritannia, som Johnson baserer sin egen strategi på, vil utdype nedstigningen til handelskrig – og sette britisk opp mot tysk og fransk imperialisme – og medføre ytterligere kolonitype kriger.

Støtte for USAs aggresjon mot Iran blir allerede beskrevet som syretesten for den nye alliansen, der Wall Street Journal spekulerer: «Johnson kunne ganske enkelt kunngjøre at Storbritannia melder seg med på USAs kampanje for maksimalt press, og krever en ny (Iran-) avtale ... Resten av Europa ville sannsynligvis ikke ha annet valg enn å bli med deres anglofone partnere – og endelig presentere en samlet front.»

Farene presentert for arbeiderklassen er akutte, og det kan ikke forventes noen respons fra Labour Party under Jeremy Corbyn. Hans talsperson tilbragte torsdagen i en skarp ordveksling med den nye Lib-Dem-lederen Jo Swinson, som beskyldte Corbyn for å «hjelpe og støtte» Det konservative partiets Brexit, ved å nekte umiddelbart å kreve et mistillitsvotum – som er privilegiet for lederen av hovedopposisjonspartiet.

Corbyn har sagt at dét vil han først gjøre når det er «passende». En talsperson for Labour beskrev en slik avstemming som «et nukleært alternativ».

Pro-Corbyn-kilder understreker at partiet forbereder seg på et mulig nytt generalvalg til høsten, i påvente av at Johnson ikke klarer å sikre en avtale med EU, og av et Tory-opprør mot en no-deal exit, som ville ha forødende økonomiske konsekvenser. Men all diskusjon er fokusert på at Corbyn kommer frem til en formel som tilfredsstiller pro-Remain-kravene fra partiets høyreorienterte Blair-ister.

De fem valgløftene lansert av Corbyn på torsdag var alle sentrerte om løftet om en offentlig avstemming om enhver Brexit-avtale De konservative måtte komme frem til, hvor Labour ville føre en Remain-kampanje [for å forbli i EU] i tilfelle utsikter til en no-deal eller en dårlig avtale.

For arbeiderklassen, som er konfrontert med brutale innstramminger, lovet Corbyn ei tynn suppe av økt finansiering for det nasjonale helsevesenet, en levelig minstelønn på £ 10 timen [NOK 108], en arbeidsplass-skapende «grønn industriell revolusjon» og gratis skolemåltider for grunnskolebarn. Mer kunne han ikke gjøre uten å fremprovosere motvind fra Blair-istene han har kapitulert for og beskyttet helt siden han ble partileder. Hans nekting av å drive ut Blair-istene og mobilisere arbeiderklassen mot Tory-ene, er den eneste grunnen til at Johnson nå kan planlegge å føre forødende sosialkrigføring.