Massedrukningen utenfor Libya og kampen til forsvar for flyktninger

29 July 2019

Den pågående bølga av grusomheter mot flyktninger viser at det er umulig å forsvare immigranter uten en internasjonal massebevegelse mot kapitalistsystemet. Til tross for det voksende ramaskriket over forbrytelsene som begås mot flyktninger av verdens rikeste stater, er disse regjeringene fast bestemt på å fortsette antiimmigrantpolitikken som dømmer titusenvis av uskyldige til døden.

Torsdag kantret en båt som fraktet mellom 270 og 300 flyktninger på flukt fra Libya på deres vei til Italia, og sank i Middelhavet. Fiskere som oppdaget båten påkalte den libyske kystvakta, som reddet rundt 140 flyktninger fra bølgene. De resterende er savnet og antatt druknet.

Flyktninger reddet på Middelhavet i 2014 [© Italias marine / M. Sestini]

Sabah Youssef, en av de overlevende fra forlise,t og fortvilt over sitt syv år gamle barns drukningsdød, erklærte: «Jeg vil ikke noe annet enn å dra tilbake til mitt hjemland Sudan, for å dø der.»

En eritreisk overlevende kom med en internasjonal appell om hjelp: «Vi reddet oss selv. Ingen kunne hjelpe oss, og ingen kom for å redde oss og her er vi i et stort problem, så vi trenger deres hjelp.»

Flyktningene som overlevde forliset er fortsatt i alvorlig fare. Som alle flyktninger levert til Libyas kystvakt – en styrke bygget og finansiert av Den europeiske union (EU) etter at NATOs krig mot Libya i 2011 fikk ødelagt landets regjering og væpnede styrker – risikerer de internering i EU-finansierte konsentrasjonsleirer. Der møter de overgrep, voldtekt, de blir solgt til slaveri eller drept, som FN, menneskerettighetsgrupper og vesentlige medier gjentatte ganger har dokumentert.

De som overlever overgrepene de blir påført av leirvakter risikerer å bli ofre for borgerkrigen som har forødet Libya siden NATO-krigen. Tidligere denne måneden døde dusinvis da luftstyrker lojale til krigsherren Khalifa Haftar, en militær støttet av Frankrikes presidenten Emmanuel Macron og Egypts diktator Abdel Fattah al-Sisi, bombet en flyktningeleir i Tajoura under et angrep på den Italia-støttede offisielle libyske regjeringen i nærliggende Tripoli.

Charlie Yaxley, talsperson for Afrika for FNs høykommisær for flyktninger, twitret på fredag sjokkerende nyheter om at av de overlevende fra forliset ble «84 ført til interneringsleiren Tajoura, hvor mer enn 50 ble drept, sprerret inne under et luftangrep for bare noen uker siden. … De må løslates, og tiltak må iverksettes slik at ingen blir ført tilbake til interneringssentre.»

Ansvaret for flyktningers drukning i Middelhavet, som siden 2016 har krevd 14 000 liv, ligger hos Den europeiske union (EU) og kapitalistsystemet. Stilt overfor et globalt oppsving av klassekampen – masseprotester på Puerto Rico, streiker av amerikanske lærere, «gul vest»-protester i Frankrike og streiker mot EU-innstramminger i Portugal, Tyskland og Polen – oppildner kapitalistklassen ondsinnet antiflyktningsjåvinisme for å splitte arbeiderne. Samtidig bygger den opp en politistat for masseundertrykking av hele arbeiderklassen.

Imperialistregjeringer på begge sider av Atlanterhavet pøser ut hundretalls milliarder av dollar til sine militærmaskiner, og pålegger innstramminger for å berike milliardærer som Amazons administrerende direktør Jeff Bezos (nettoformue $ 165,6 milliarder / NOK 1,441 billioner) og LVMH-eier Bernard Arnault ($ 104,2 milliarder / NOK 907 milliarder) på arbeidernes bekostning. Likevel, som en gjenspeiling av fascistregimene fra det 20. århundre, insisterer regjeringer og borgerlige partier av alle politiske avskygninger på at alle må legge skylden for sine problemer på immigranter.

USAs fascistiske president Donald Trump har internert hundretusener av immigranter i et nettverk av amerikanske konsentrasjonsleirer og truer med politiangrep på amerikanske byer, for å få utvist millioner av udokumenterte innvandrere. Det demokratiske partiet har spilt en nøkkelrolle i å støtte Trumps høyreekstreme politikk, og stemte i Representantenes hus for $ 4,6 milliarder [NOK 40 milliarder] for finansieringen av det amerikanske konsentrasjonsleirsystemet, til tross for protester mot immigrasjonsraid over hele USA.

Drukningene utenfor kysten av Libya har fremprovosert et ramaskrik i Europa mot Italias ytrehøyreinnenriksminister Matteo Salvini, som forkynner sin beundring for fascistdiktatoren Benito Mussolini.

Salvini, som har truet med masseraid for å få utvist illegale immigranter og romerbefolkningen, blokkerer alle skip som fører flyktninger fra å legge til land i Italia. Han ignorerte protester i Milano i vår der 200 000 mennesker mønstret til forsvar for flyktninger. Etter først å ha arrestert Carola Rackete, den tyske kapteinen på fartøyet Sea Watch 3, for landingen av flyktninger i Italia og siden løslatt henne etter ei bølge av protester i Tyskland, nekter han nå å la et italiensk kystvaktskip med flyktninger legge til land, inntil andre EU-stater sier seg enige om å motta alle immigrantene ombord.

Samtidig ligger ansvaret hos hele EU. I 2015 lanserte unionen «Operasjon Triton», og avsluttet dermed tidligere redningsaksjoner og trappet opp utplasseringen av krigsskip i Middelhavet, samtidig som EU fremskyndet byggingen av et stort nettverk av konsentrasjonsleirer. Millioner av flyktninger fra Midtøsten og Afrika er fengslet under forferdelige forhold i leirer finansiert av EU, i et nettverk som spenner fra Italia og Hellas, til Tyrkia, Libya og Niger.

Offisielle uttalelser fra Berlin og Paris har en eim av hykleri der de kritiserer Salvinis fascistiske utbrudd. Mens Macron-regjeringen har kalt Salvini «motbydelig» har Macron selv hyllet den franske fascistdiktatoren Philippe Pétain, og hans embetsrepresentanter skryter til hans fascistiske base i sikkerhetsstyrkene og finanseliten om å tvinge migrantredningsskipet Aquarius til landligge i Marseille, for å forhindre flyktninger fra å nå Frankrike. Den 14. juli, under jubiléet for den franske revolusjonen, brøt Macrons politi brutalt opp en protest av afrikanske flyktninger i Paris, samtidig som de brutalt angrep «gule vester» som protesterte mot sosial ulikhet.

Etter å ha holdt ei åpen dør for migranter på flukt fra krigen i Syria via Balkan til Tyskland i en kort periode i 2015, har Berlin nå vedtatt en antiimmigrantpolitikk. Samtidig som landet gjenoppruster, og høyreekstreme tyske professorer bestreber seg på rehabilitering av Hitler og tysk militarisme, florerer voldelige nynazistiske grupper i politiapparatet. Det uløste drapet på politikeren Walter Lübcke, som hadde mottatt flere dødstrusler fra nynazister etter offentlig å ha forsvart flyktninger, utgjør en knapt tilslørt trussel mot alle som støtter flyktninger i Tyskland.

I 1940, to år før europeisk fascisme slapp løs sine genocidale tiltak mot jødene, skrev den store marxisten og revolusjonæren Leo Trotskij: «I dag bestreber det forvitrende kapitalistsamfunnet seg på å få klemt det jødiske folket ut av alle sine porer; sytten millioner individer av de to milliardene som befolker kloden, det vil si mindre enn 1 prosent, kan ikke lenger finne et oppholdssted på vår planet! Med de store landområdene og teknologiens vidundere, som også har erobret himmelen så vel som jorden for menneskeheten, har borgerskapet klart å omgjøre vår planet til et råttent fengsel.»

Åtti år senere lyder Trotskijs ord som en advarsel. Etter tre tiår med imperialistkriger i Midt-Østen og Afrika siden oppløsingen av Sovjetunionen, og et tiår med økonomisk krise siden Wall-Street-krasjet i 2008, har titalls millioner flyktet fra blodsutgytelse og fattigdom over hele planeten. I fjor var 70,8 millioner mennesker fordrevet over hele verden, det største antallet siden andre verdenskrig.

Den uopphørlige statsundertrykkingen og politistatoppbyggingen er tegn på at styringsklassen er fast innstilt på en fascistisk kurs.

Veien fremover er kampen for å mobilisere stadig bredere lag av den internasjonale arbeiderklassen i kampene som utvikler seg, og å bevæpne disse kampene med et sosialistisk og internasjonalistisk program. Det betyr å avvise forsøk på å beskylde immigranter for den sosiale krisen som kapitalismen produserer, og å forsvare deres rett til å reise, leve og arbeide i det land de selv velger. Fremfor alt betyr det å avvise illusjonene om at fascistisk antiimmgrantpolitikk kan bekjempes i allianse med noen som helst seksjon av styringsetablissementet.

Bare perspektivet for mobiliseringen av arbeiderklassen internasjonalt, for den sosialistiske omformingen av samfunnet, kan frigjøre menneskeheten fra foretaksoligarkiets diktat, og kan forsvare de demokratiske rettighetene og garantere en høy levestandard for alle.

Alex Lantier